| |
DATO: 1996-04-15
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Familien har alltid vært et grunnleggende element i vårt samfunn. Den har først og fremst hatt betydning for barns oppvekst, utvikling, livsinnhold og livskvalitet, slik statsminister Gro Harlem Brundtland så levende beskrev det i sin nyttårstale ved årsskiftet i 1995 til det norske folk, da hun bl.a. sa: « Det er nok ikke like enkelt å skape trygghet, stabilitet og gode holdninger som før. Den nære familien består av færre generasjoner. Barna får færre voksne å identifisere seg med. Mange av de oppgavene som gjorde voksne til naturlige rollemodeller i barnas hverdag, utføres ikke i familien lenger ».
Familien kjennetegner et fellesskap der medlemmene har et følelsesmessig, forpliktende og frivillig forhold til hverandre. En familie er et fellesskap mellom mennesker der to eller flere er i slekt med hverandre og der en erkjenner ansvar for hverandre.
1994 var FNs familieår. Også i Norge hadde Barne- og familiedepartementet satt ned en nasjonalkomité som skulle lage en plan for gjennomføringen av aktiviteter i forbindelse med familieåret. Resultatene av dette året var dessverre knapt merkbare i vårt land.
Når FN markerer et år for en god sak, er det gjerne for noe som trenger å vernes, og få rettet oppmerksomheten mot slik at en uheldig utvikling kan stanses eller bremses og samfunnet får tid til å finne løsninger og justere kursen. 1993 var urbefolkningens år, 1994 var familiens år. Familien er altså en truet størrelse.
I vårt samfunn er det mange tegn som tyder på at dette er riktig. Det blir flere enslige og et stadig økende antall enslige forsørgere. Flere velger samboerformen i stedet for ekteskapet, antallet skilsmisser øker, forbindelsene er mindre forpliktende enn før og det er lettere å skifte partner. Familiestrukturen er i oppløsning. Dersom vi fortsatt ønsker at familien skal være det bærende samfunnselement må vi snu utviklingen.
På spørsmålet om familien, slik vi kjenner den opp gjennom historien, er av betydning for samfunnet, samfunnets utvikling og borgernes livskvalitet og utviklingsmuligheter, må svaret bli et ubetinget « JA ».
For den enkelte gir familien tilknytning, samhørighet, tilhørighet, fellesskap, trygghet, beskyttelse og langt på vei en mening med livet selv om ikke alle familiemedlemmer til enhver tid føler at familie er udelt positivt.
Det har med all tydelighet vist seg umulig for det offentlige å overta de omsorgsoppgaver som tidligere ble utført av familien.
Det sosialistiske samfunns tanke om at Velferdsstaten, fellesskapet, skulle påta seg de omsorgs- og oppdrageroppgaver som tidligere tillå familien, når alle voksne familiemedlemmer forlot hjemmet, har vist seg å være urealistisk. Velferdsstaten makter ikke å løse disse oppgavene og familiene kan det heller ikke lenger. Dette går ut over de svakeste i samfunnet.
De siste 15-20 årene har det skjedd en endring i rammene for stabile familieforhold. Familiens muligheter til å ha en stabil omsorgs- og oppdragerfunksjon er vesentlig svekket, kanskje særlig på grunn av økte leveomkostninger. Det har samtidig skjedd en utdanningseksplosjon hvor stadig flere personer har tatt utdanning ut over grunnskolenivå, og valgt å gjøre aktivt bruk av utdannelsen ved å søke lønnet arbeid. Holdninger blant folk til arbeid som utføres i hjemmene og den økonomiske forskjellsbehandling fra myndighetenes side av en- og toinntektsfamiliene har gradvis ført til at hjemmene er blitt tømt for voksne personer.
Kravene om full likestilling mellom kjønnene, kvinnekampen og kvinneorganisasjonene har i høy grad bidratt til å styrke denne utviklingen.
Familien er først og fremst viktig av hensyn til barna og deres fremtid. Derfor må forholdene legges til rette slik at familienes muligheter til selv å ta ansvaret for sine barn, deres oppdragelse og utvikling, styrkes.
Det beste utgangspunkt for å kunne gjennomføre slike oppgaver er, etter Fremskrittspartiets mening, det forpliktende ekteskap eller stabile forhold der både mor og far bidrar til samhold og felles løsninger til familiens beste. Mens barna er små bør en av foreldrene være hjemme og ta seg av dem, være en støtte og et forbilde og skape et miljø for deres utvikling.
Den utvikling som har ledet frem til det samfunn med økende voldskriminalitet, ungdomsproblemer, ungdomsledighet, rusmiddelmisbruk, oppløsning av familier og enslige, ensomme mennesker som vi ser i dag, er, etter Fremskrittspartiets mening, kjernen i og årsaken til den problematikken statsminister Gro Harlem Brundtland viste til i sitt nyttårsbudskap til det norske folk da hun etterlyste « nabokjerringa ». « Nabokjerringa » eksisterer ikke lenger. Hun er på jobb og har mer enn nok med sine egne daglige problemer!
| « Jeg spør meg hva som er årsaken til denne triste utviklingen. Mange forhold kan virke inn, som arbeidsledighet, oppløste hjem, tilflytting til tettsteder og byer, løsere slekts- og vennskapsbånd og voldsskildringer på lerret og skjerm, » sa Statsministeren i sin tale den 31. desember i fjor. |
FrP er enig med Gro Harlem Brundtland når hun sier: « Likevel - det er vi foreldre som har det fremste ansvaret for å gi barna våre den tryggheten og respekten for seg selv og andre som gjør dem fremmed for kriminalitet og voldsbruk. »
Fremskrittspartiet ønsker å snu utviklingen gjennom en handlingsplan for å gi familiene mulighet til å styrke sin posisjon og derigjennom sitt indre samhold til beste for familiemedlemmenes velferd og barns oppvekstvilkår, i tråd med de synspunkter Statsministeren la frem i sin nyttårstale.
En handlingsplan bør omfatte følgende elementer:
| 1. | Det forpliktende ekteskap som samlivsform bør styrkes gjennom å sikre like rettigheter for ektefeller i trygdesystemet. Ingen avkorting pga. sivil status. |
| 2. | En beskatning som ser på familiens samlede inntekt fordelt på likeverdige ektefeller for å oppnå redusert samlet skatt og pensjonspoeng til begge. |
| 3. | Et nøytralt overføringssystem for barnefamilier som ikke diskriminerer familier med én inntekt. |
| 4. | Samling av alle overføringer eller subsidier til barnefamiliene i barnetrygden. |
| 5. | Fradragsmuligheter for dokumenterte utgifter til barnepass. |
Foreldrene er de som er best egnet til å ta seg av egne barn. Derfor er det viktig å legge forholdene til rette for at en av foreldrene kan være hjemme mens barna er små. Dette gjøres etter FrPs mening best ved å sørge for bedre økonomisk grunnlag for småbarnsforeldre gjennom ektefelledelt beskatning og økt barnetrygd samt fradrag for alle reelle utgifter til barnepass.
For at foreldre skal få reelle valgmuligheter i valget mellom å arbeide hjemme eller ute må overføringene til barnefamiliene være nøytrale slik at alle mottar like meget i støtte fra det offentlige. Støtten må være så stor at valget blir reelt, at man har anledning til å velge bort en arbeidsinntekt. Derfor må subsidier til barnehager og utgiftene til fødselspenger og svangerskapspermisjoner omfordeles likt til alle med små barn.
For å sikre valgfriheten må også barnehagetilbudet være variert og tilgjengelig og prisene overkommelige. Derfor må kostnadene i dagens barnehager bringes ned gjennom mindre rigorøse bestemmelser for areal- og bemannings- og utdannelsesnormer.
Fremskrittspartiet er bekymret for familiens stilling som bærende samfunnselement og for barn og ungdoms fremtid i et Norge der familien får mindre og mindre betydning, et samfunn der foreldre ikke får anledning til å ta ansvar for seg selv og sine egne barn og nærmeste familie, men må la det offentlige overta de oppgaver som er foreldre naturgitt.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen følge opp
statsminister Gro Harlem Brundtlands nyttårstale ved å legge frem en
handlingsplan for styrking av familien som basis for barn og unges
oppvekstvilkår.