| |
DATO: 1996-05-09
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Bruk av tilsetningsstoffer i mat synes å bli stadig mer utbredt. Årsakene til denne bruken kan være mange, f.eks. å øke holdbarheten på varer, å øke effektiviteten i produksjonen og å produsere matvarer på en mer ressursbesparende og miljømessig måte.
Innenfor rammen av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) åpnes det for større handel med landbruksvarer globalt. Dette ses som positivt av det store flertall av landene som deltar i WTO, ikke minst av u-land som tidligere har vært stengt ute fra markedene i bl.a. USA og Europa, og for forbrukere som vil få et større tilbud og billigere varer.
Sammen med den økte handel og konkurranse globalt går teknologiutviklingen svært raskt, ikke minst når det gjelder utvikling av nye produksjonsmetoder, deriblant bruk av tilsetningsstoffer. Den maten forbrukeren finner i butikkhyllene er oftere enn tidligere produsert på ulike måter og har forskjellig opprinnelse. Dette stiller større krav til forbrukerinformasjon.
Et fungerende marked avhenger av god informasjon. Merking av matvarer er et viktig virkemiddel for å nå ut med informasjon, og vil tjene forbrukernes interesser.
En spørreundersøkelse i regi av Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) (datainnsamling av MMI), viser at forbrukerne er opptatt av kontroll og merking av matvarer, ikke importbegrensninger. Av flere valgmuligheter prioriterer 27 % bedre merking, 29 % skjerpet kontroll fra myndighetene og bare 10 % ønsket importforbud. Kjøtt ble brukt som eksempel i undersøkelsen.
Når det gjelder merking er det først og fremst produksjonsforhold, næringsinnhold og opprinnelsesland de spurte ønsker informasjon om.
Det er flere måter å merke matvarer på, bl.a. med opprinnelsesland, dyrkingsmetode, produksjonsprosesser (bl.a. tilsetting av ulike stoffer), pakkedato (i tillegg til holdbarhetsdato) og allergimerking.
Alle disse formene for merking blir praktisert i bl.a. EU, men det er svært forskjellig praksis fra land til land. Det er først og fremst opp til produsenten å merke varen. I Norge forekommer merking av matvarer i forholdsvis liten grad.
Det kan være flere årsaker til dette, bl.a.:
| - | at markedet i Norge når det gjelder kjøttprodukter er noe spesielt, da det er få aktører og det meste kanaliseres gjennom kjøttsamvirket (f.eks. må opprinnelseslandsmerking ses i sammenheng med en øket import av kjøtt) |
| - | at merking av foredlede matvarer kan være svært vanskelig bl.a. med hensyn til opprinnelsesland |
| - | at merking kan virke fordyrende. |
Merkingen av matvarer må ikke skje på en måte som kan virke konkurransevridende eller fungere som en skjult handelshindring, og dermed i strid med internasjonalt regelverk, som WTO og EØS. Norge deltar dertil, i likhet med de andre land i Norden og EU for øvrig, i Codex Alimentarius i regi av Verdens Helseorganisasjon (WHO) og Verdens Matvareorganisasjon (FAO). Codex-arbeidet har som hovedmålsetting å harmonisere lovgivningen på næringsmiddelområdet for å lette verdenshandelen med matvarer og samtidig beskytte forbrukernes helse. Codex-standarder utgjør i betydelig grad grunnlaget for de europeiske lands næringsmiddelbestemmelser.
Det er viktig at Norge deltar aktivt for å sikre at helse, kvalitet og forbrukerinteresser ivaretas i utviklingen av internasjonale standarder på næringsmiddelområdet.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen utrede
mulighetene for i større grad å merke matvarer med sikte på å fremme
valgfriheten for forbrukerne, og å foreslå konkrete forbedringer i forhold
til dagens situasjon hvor merkingen er mangelfull.