| |
DATO: 1995-04-29
SIDETALL: 2
Til Odelstinget.
I forbindelse med beslutninger om bygging av vannkraftverk er det i lov av 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer bestemt i § 2 første ledd at vassdragsreguleringer som fremmer industrielle formål bare kan utføres av staten eller den som får tillatelse av Kongen (konsesjon). Videre er det i samme paragrafs annet ledd bestemt at:
| « Vil reguleringen øke vannkraften i vassdraget med minst 20.000 naturhestekrefter, eller står betydelige interesser mot hverandre, bør tillatelse ikke gis før saken har vært forelagt Stortinget. » |
Vassdragsreguleringsloven og industrikonsesjonslovens kap. 1 kommer ikke til anvendelse i forbindelse med beslutninger om bygging av gasskraftverk. Konsesjoner for eventuell bygging av gasskraftverk behandles etter kap. 2 i lov av 29. juni 1990, nr. 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi m.m. (energiloven), og etter bestemmelsene i kap. 3 og 5 i industrikonsesjonsloven. Vedtak om konsesjon etter disse lovene fattes av Kongen, uten lovbestemmelser som sikrer at saker i henhold til gitte kriterier forelegges Stortinget.
Beslutninger om eventuell konsesjon for bygging og drift av gasskraftverk i Norge vil kreve konsesjon etter energilovens § 3-1. Vedtak om konsesjon etter energiloven fattes i henhold til § 2-3. Bestemmelsene i lov om vasdragsregulering har en formell henvisning til Stortinget som har sikret at Stortingets organer får behandle nye saker om vassdragsreguleringer med sikte på energiproduksjon. Etter energiloven har Stortinget på den annen side ingen formell myndighet i henhold til lovverket utover det som ligger i vår parlamentariske tradisjon vedrørende forholdet mellom Storting og Regjering.
Regjeringen kan imidlertid legge opp til en praksis som innebærer at Stortinget får seg forelagt denne type utbyggingssaker før konsesjon gis. Selv om det ser ut til at Regjeringen ønsker å legge en slik praksis til grunn, jf. St.meld.nr.44 (1994-1995), Norge som gassnasjon - bruk av naturgass i Norge, kap. 7.9 side 39, virker det uheldig at lovverket er forskjellig på dette punkt. Som for vassdragsreguleringsloven bør Stortinget ha en lovfestet rett til å få seg forelagt utbyggingsbeslutninger av et visst omfang og en viss konfliktgrad også i energiloven. Dersom en slik lovendring ikke foretas, kan Kongen for fremtiden gi konsesjon etter energiloven uten at saken forelegges Stortingets organer.
Etter at en eventuell prinsipiell avgjørelse vedrørende bygging av gasskraftverk har vært foretatt av Stortinget, jf. St.meld.nr.44 (1994-1995), er det blant annet uklart om « Stortinget vil få anledning til å drøfte spørsmålet før konsesjon gis » også ved eventuelle fremtidige beslutninger om nye konsesjoner for bygging av gasskraftverk i Norge. Dette kan dreie seg om beslutninger som gjelder ikke bare hvorvidt gasskraftverk skal etableres, men eventuelt også antall nye anlegg, lokaliseringsspørsmål, anleggenes størrelse og produksjonskapasitet osv.
Med den praksis det legges opp til i dag vil høringsrunder i forbindelse med eventuelle etableringer av gasskraftverk kunne bli gjennomført etter Stortingets behandling, dersom Stortinget får seg saken forelagt. Dette innebærer bl.a. at opplysninger og synspunkter fra relevante fagmyndigheter ikke vil kunne bli del av Stortingets eventuelle beslutningsgrunnlag. Dette er ikke tilfredsstillende.
I vassdragsreguleringsloven opereres det med en grenseverdi på 20.000 hestekrefter, som omregnet i Gwh er meget lav, for at saken skal forelegges Stortinget, jf. lovens § 3-1. Det kan være vanskelig å kvantifisere en tilsvarende grenseverdi med relevans for eventuell bygging av gasskraftverk. Gasskraftverk er imidlertid ut fra tekniske vurderinger å betrakte som varmekraftverk. I energilovens kap. 2 er det regler for saksbehandlingen ved konsesjonssøknader.
Energilovens § 2-1, jf. forskriftenes § 2-1, 2. strekpunkt er det angitt en størrelse på varmekraftverk som er så store at konsesjonssøknader må forhåndsmeldes. Grensen er satt ved en ytelse på over 10 MW. Denne grensen er identisk med grensen for konsekvensutredning etter plan- og bygningslovens kap. VII-a, og behandlingen etter energilovens kap. 2 og plb. kap: VII-a foregår parallelt. Denne grensen er satt ut fra det hensyn at dette er utbygginger som kan berøre mange interesser, og at det derfor også er behov for en forsvarlig avveining av disse interessene. Ved innføring av en tilsvarende bestemmelse i energiloven som i vassdragsreguleringsloven, vil det derfor være mest hensiktsmessig å benytte det samme nivået som anvendes i loven for øvrig, som grenseverdi.
Konsesjon etter energiloven kan i mange tilfeller være like konfliktfylt som konsesjon etter vassdragsreguleringsloven. Som eksempel kan konfliktene rundt energiproduksjon og miljøhensyn være like alvorlige og motsetningsfylt som konflikter knyttet til kraftutbygging i vassdrag. Det kan også være ulike syn på hvilke energibærere norsk energiproduksjon bør baseres på, spørsmål knyttet til energibalansen og hvordan energibehov kan imøtekommes eller påvirkes. Av denne grunn vil det være rimelig at Stortinget sikres den samme medvirkning i beslutningsprosessen i konsesjonssaker etter energiloven som i konsesjonssaker etter vassdragsreguleringsloven.
På denne bakgrunn fremmes forslag om et nytt punktum i første ledd i energilovens § 2-3 som sikrer Stortingets medvirkning i beslutningsprosessen i konsesjonssaker etter energiloven på linje med konsesjonssaker etter vassdragsreguleringsloven.
Under henvisning til ovenstående
fremmes følgende
I lov av 29. juni 1990 nr. 50 om
produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi m.m.
(energiloven) gjøres følgende endring:
§ 2-3 første ledd nytt annet punktum skal lyde:
Ved bygging av varmekraftverk med
ytelse over 10 MW, eller i saker der betydelige interesser står mot
hverandre, bør tillatelse ikke gis før saken har vært forelagt Stortinget.
Denne lov trer i kraft straks.