| |
DATO: 1996-08-28
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Det har de siste årene vært en diskusjon om organiseringen av og arbeidet til flere av de ombudsmenn/-kvinner som oppnevnes av Regjeringen. Barneombudets rolle er behandlet i NOU 1995:26, i tillegg til at det har vært en offentlig debatt knyttet til nåværende barneombuds profil. Likestillingsombudets virksomhet ble bl.a. drøftet i NOU 1995:15.
Ombudenes virksomhet er regulert av henholdsvis lov om barneombud, lov om likestilling mellom kjønnene og lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven). Det er Kongen (Regjeringen) som gjennom forskrifter fastlegger instruks for ombudene; i de to førstnevnte lovene er det også uttrykkelig slått fast at det er Kongen som utnevner ombudene.
Ombudene har en viktig rolle å spille som uavhengige instanser som kan ta opp saker - prinsippsaker, men også enkeltsaker - uansett hvor i samfunnet disse sakene « dukker opp ». Slike saker blir tatt opp først og fremst som resultat av direkte henvendelser til ombudene, men ombudene bør også på eget initiativ kunne reise saker de anser som viktige. I tillegg spiller ombudene en svært viktig rolle som høringsinstans for ulike departementer.
Selv om ombudenes arbeidsfelt og funksjon i forhold til omverden er svært forskjellig, vil alle ombudene befatte seg med saker der de skal forholde seg til offentlig forvaltning. I slike saker må ombudene kunne fungere som « vaktbikkjer », også overfor departementene og underliggende etater.
Ombudenes tradisjonelt sterke stilling i norsk samfunnsliv er basert på at de har blitt oppfattet som uavhengige i forhold til offentlig forvaltning. Når ordet « ombudsmann » er ett av de få norske ord som har blitt en del av det internasjonale språk, skyldes dette selvsagt også at begrepet beskriver noe helt annet enn en del av departementsapparatet.
Både Barneombudets og Likestillingsombudets rolle har vært gjenstand for vurderinger i offentlige utvalg. F.eks nedsatte Barne- og familiedepartementet i september 1994, etter ønske fra Stortinget, et utvalg for bl.a. å vurdere Barneombudet som institusjon. Det er oppsiktsvekkende å oppleve at Ombudets profil i stor grad er lagt om i tråd med innstillingene fra dette utvalget, til tross for at Stortinget ikke har vært invitert til å drøfte Ombudets framtidige funksjon.
Det er i dag Regjeringen som oppnevner de tre ombudene. Etter forslagsstillernes syn er dette problematisk i forhold til prinsippet om at ombudene skal ha en selvstendig og uavhengig stilling. De siste årenes diskusjon - særlig om Barneombudet og Likestillingsombudet - tyder også på at Regjeringen i større grad ønsker en sterkere tilknytning til departementssystemet. Det er imidlertid god grunn til å stille spørsmål ved ombudenes funksjon dersom de skal inngå tilnærmet som avdelinger under Barne- og familiedepartementet.
Forslaget i dette dokumentet om at Stortinget skal oppnevne de tre ombudene, vil bidra til et langt ryddigere forhold mellom ombudene og forvaltningen. Ombudenes stilling som uavhengige vil da være udiskutabel, og ikke forstyrres av at ombudene administrativt og økonomisk er underlagt departementet og Regjeringen. Det er heller ikke ukjent i Norge at ombud oppnevnes av Stortinget, slik tilfellet er for Sivilombudsmannen og ombudsmennene for forsvaret og for sivile tjenestepliktige.
Det er Stortinget som gjennom lovvedtak legger rammene for ombudenes arbeid, herunder bestemmer hvilke organ som skal utnevne de ulike ombud. Ett alternativ for Stortinget ville være å be Regjeringen legge fram forslag til endringer i de aktuelle lover slik at ombudene oppnevnes av Stortinget, og samtidig be Regjeringen foreslå andre endringer som er nødvendig i lovene. På grunn av lovendringenes karakter antar imidlertid forslagsstillerne at det er mest naturlig at det er et organ eller en komité i Stortinget som formelt fremmer forslag til endringer i de aktuelle lovene.
For forslagsstillerne er det sentrale nå å fastslå som prinsipp at ombudene skal oppnevnes av Stortinget. Det foreslås derfor å be Presidentskapet ta stilling til hvordan lovendringene formelt skal fremmes. Uansett bør utformingen av lovteksten skje i et nært samarbeid med Justisdepartementets lovavdeling, slik tilfellet var da loven om « Lundkommisjonen » ble lagt fram til behandling i Stortinget.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Presidentskapet ta
initiativ til at det fremmes forslag til endringer i likestillingsloven,
markedsføringsloven og lov om barneombud slik at ombudene oppnevnes av
Stortinget.