Dok.nr.8:109 (1995-1996)
Forslag fra stortingsrepresentant Jan Simonsen om tiltak mot seksuelle overgrep mot barn.

DATO: 1996-09-03

SIDETALL: 3

INNHOLD

Innledning

Bakgrunn

Forslag

Til Stortinget.

Innledning

       Det fremmes forslag om å be Regjeringen fremme nødvendige lovendringsforslag slik at medisinsk/kjemisk behandling kan benyttes overfor seksuelle overgripere, om økning av minimumsstraffene for alvorlige seksuelle overgrep mot barn, om forbud mot permisjon fra fengsel for seksuelle overgripere som ikke får behandling, og om opplysningsadgang om seksuelle overgripere til nærmiljøene.

Bakgrunn

       Det er den siste tiden kommet frem opplysninger i media som klart dokumenterer det Fremskrittspartiet alltid har hevdet: At de idømte straffene for seksuelle overgripere mot barn er urimelig lave, og at denne typen forbrytere har en betydelig tilbakefallsprosent.

       En internasjonal undersøkelse gjengitt i TV2 viste at over 50 % av pedofile overgripere forbryter seg på nytt innen 2 dager etter frigivelsen. VG refererte mandag 26. august 1996 til en undersøkelse foretatt av forsker og psykolog Svein Mossige ved Senter for klinisk psykologisk forskning som konkluderer med at mange som en gang har forgrepet seg på barn, vil gjøre det igjen. I flere av undersøkelsene som Mossige har studert er det liten forskjell på tilbakefall blant behandlede og ikke-behandlede overgripere. Det finnes også, ifølge samme artikkel, undersøkelser som konkluderer med at behandlingen har hatt negativ effekt. Mossige konkluderer med at det uansett om overgriperen får behandling eller ikke vil være et visst tilbakefall. Svært ofte går det frem av avisomtaler fra saker som dreier seg om seksuelle misbruk av barn, at overgriperen har tilstått et meget betydelig antall overgrep mot et stort antall barn.

       Det faktum at faren for gjentakelser av den kriminelle handlingen er så betydelig, kombinert med de enorme langsiktige psykiske skadevirkningene slike overgrep kan få for ofrene, burde tilsi spesielt strenge straffer for denne typen forbrytelser. Hensikten med straff er både å avskrekke en gjerningsmann fra å fortsette med sine kriminelle handlinger, avskrekke andre fra å begå tilsvarende forbrytelser, yte rettferdighet overfor ofrene, og å avskjære en gjerningsmann fra å begå nye straffbare handlinger. Spesielt burde det være behov for å holde tilbakefallsforbrytere under forvaring eller sikring av hensyn til mulige fremtidige ofre.

       Dagens praksis når det gjelder straffeutmåling for pedofile seksualforbrytere viser at det tas for mye hensyn til gjerningsmennenes behov for frihet, og for lite hensyn til de barna som gjerningsmennene kan komme til å skade etter at de er sluppet fri. Både Aftenposten og Arbeiderbladet har gått gjennom høyesterettsdommene på området de siste årene. Følgende eksempler på urimelig lave straffeutmålinger kan nevnes:

       Disse eksemplene viser at samfunnet i dag ikke tar tilstrekkelig hensyn til ofrene for denne typen perverse forbrytelser. Straffeutmålingen er åpenbart ikke i samsvar med folks rettsoppfatning. Straffeutmålingen yter ikke ofrene rettferdighet og burde alene av den grunn vært betydelig høyere. Domstolene må ta en hovedel av ansvaret for den lave straffeutmålingen, da lovgiveren tidligere har øket de øvre strafferammer uten at det kan sees at Høyesterett har tatt hensyn til det. Lovgiveren må da ty til innføring eller endring av minimumsstraff for å oppnå den ønskede hensikt. Lovteknisk er en slik endring enkel å få til gjennom en endring av straffelovens § 195. Forslagsstilleren vil derfor i et privat lovforslag konkret foreslå å endre minimumstraffen i § 195 første ledd fra 1 år til 2 år, samt innføre en minimumsstraff på 4 år i § 195 andre ledd. De øvre rammer på 10 år i første ledd og 21 år i andre ledd foreslås ikke endret.

       Det alvorligste problemet ved dagens lave straffeutmåling er imidlertid at den lett kan resultere i at nye barn blir utsatt for overgrep fordi gjentakelsesfaren er så stor. Av hensyn til å beskytte våre barn mot potensielle overgripere er det også nødvendig å redusere/fjerne overgripernes mulighet for nye overgrep. Det kan gjøres ved medisinsk/kjemisk behandling og sikring/forvaring.

       Fremskrittspartiet foreslo i Dok.nr.8:60 (1990-1991) å be Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer slik at medisinsk kastrering kunne brukes som tilleggsstraff/behandling for kriminelle som hadde begått de alvorligste seksuelle overgrep mot mindreårige. Forslaget var basert på gode erfaringer med medisinsk behandling i Danmark og fikk støtte blant annet fra overlege og psykiater Harald Reppesgaard. Under behandlingen i Stortinget ble forslaget avvist av representantene fra samtlige partier med unntak av Fremskrittspartiet, noe som åpenbart har ført til at flere barn i årene fra 1991 til i dag har fått sine liv ødelagt av seksualforbrytere.

       I en artikkel i Aftenposten 29. august 1996 fremgår det at 30 danske pedofile seksualforbrytere er blitt behandlet med medisinsk kastrering siden 1989, og at ingen av disse har fått tilbakefall etter løslatelsen. Det må betraktes som et usedvanlig godt resultat. Da justiskomiteen i forbindelse med behandlingen av Ot.prp.nr.87 (1993-1994) besøkte en fengselsinstitusjon for seksualforbrytere ble da også komiteen fortalt av den danske sjefspsykologen at vanlig behandling hadde liten effekt, og at medisinsk kastrering hadde gode resultat. Ifølge Aftenposten skjer denne behandlingen ved at den pedofile seksualforbryteren får en injeksjon med medikamentet Decapeptyl hver 28. dag, slik at produksjonen av et hormon i hypofysen som stimulerer produksjonen av det mannlige kjønnshormonet testosteron, stopper opp. Samtidig blir det gitt en injeksjon med medikamentet Androcur hver 14. dag, slik at produksjonen av kjønnshormoner i kjønnskjertelene stanser opp. Også i California er det nå vedtatt en lov som åpner for kjemisk/medisinsk kastrering av pedofile forbrytere. Her vil behandlingen skje ved at menn som gjentatte ganger har forgrepet seg seksuelt mot barn vil bli regelmessig behandlet med et legemiddel som nedsetter kjønnsdriften. Ifølge Aftenposten har omfattende tester de siste årene vist at legemiddelet Depo-Provera, som skal benyttes i California, fører til en dramatisk reduksjon av seksuelle tanker og fantasier hos de aller fleste menn.

       Til tross for opplysningene fra California og Danmark som tyder på meget gode resultater med medisinsk/kjemisk behandling, har enkelte psykologer stått frem i norske media med påstander om at kastrering ikke virker tilfredsstillende. Denne usikkerheten gjør at kjemisk/medisinsk behandling bør kombineres med sikringsordninger. Seksualforbrytere som etter soning av en lengre fengselsstraff er behandlet med medikamenter og sluppet ut i samfunnet igjen, bør i tillegg underlegges en form for åpen sikring som sikrer oppfølging og kontroll, og personer som bor i nabolaget må kunne informeres om at en tidligere seksualforbryter bor i området hvis det er noen usikkerhet med hensyn til tilbakefall. Personer som har begått alvorlige seksualforbrytelser men ikke underlegges medisinsk behandling, må etter soning av fengselsstraffen kunne underlegges en forvarings- eller sikringsordning.

       Barn må ha krav på beskyttelse. Det må telle mer enn en tidligere seksualforbryters ønske om anonymitet når han slipper ut fra fengsel etter endt soning. Derfor foreslås det at naboene til en pedofil seksualforbryter skal ha krav på å bli informert. Unntak bør bare gjøres dersom det har vært betydelig usikkerhet omkring skyldspørsmålet, blant annet fordi det ikke foreligger klare vitneutsagn eller tilståelser.

       Saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn er svært ømtålige og forbundet med mye følelser. Frykten for overgripere kan føre til uberettiget ryktespredning i nærmiljøer, og til at uskyldige blir dømt. I slike saker bør man derfor være ekstra oppmerksomme på rettssikkerheten til de tiltalte, slik at risikoen for justismord blir minimalisert. Rettsstatens prinsipp om at ingen skal dømmes til straff uten at det er hevet over tvil om at vedkommende er skyldig, bør man være spesielt oppmerksom på i kriminalsaker som lett kan domineres av følelser. Dersom en person blir dømt for seksuelle overgrep mot barn, bør samfunnet kunne føle seg sikre på at vedkommende er skyldig, og reaksjonene overfor vedkommende bør preges av det.

Forslag

       På denne bakgrunn fremmes følgende