| |
DATO: 1996-09-24
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Påvirkning av politiske beslutningstakere har i Norge tradisjonelt vært kanalisert gjennom den såkalte korporative kanal. Organisasjoner har hatt tilgang til politiske myndigheter gjennom ulike utvalg og råd. I Stortinget har interesseorganisasjoner hatt mulighet til å legge fram sine synspunkter gjennom høringer i fagkomiteene.
I den stadig hardere konkurransen om å få gjennomslag for sitt budskap har vi de siste årene sett en oppblomstring av det som oftest kalles « informasjonsrådgivning ». Det ligner lobbyvirksomhet på den måten at målet er å påvirke politiske beslutningstakere og/eller opinionen mest mulig effektivt - direkte eller gjennom medieomtale. Men mens tradisjonell lobbyvirksomhet kjennetegnes av at profesjonelle lobbyister fremmer saker på vegne av sine oppdragsgivere, så er situasjonen i Norge i hovedsak den motsatte: « Informasjonsrådgiverne » opptrer som bakspillere, mens oppdragsgiverne selv har den direkte kontakten med politikere og massemedia.
Åpen påvirkning er en helt legitim del av det norske demokratiet. De demokratiske problemene oppstår når forsøkene på påvirkning gjennom betalte informasjonsrådgivere foregår i det skjulte. Det er også et demokratisk problem at det i stor grad er økonomisk ressurssterke organisasjoner som har råd til å kjøpe profesjonell påvirkningshjelp. På denne bakgrunnen mener Sosialistisk Venstreparti det er nødvendig med større åpenhet omkring denne virksomheten.
Før jul 1995 vedtok Kongressen i USA strengere regler for lobbyvirksomhet. De nye reglene omfatter blant annet økt åpenhet, strengere krav til registrering av lobbyister og strengere regler for hvilke gaver som kan tas imot. Kongressen vedtok også en karantenetid på fem år for politikere og tjenestemenn i regjeringen før de kan gå over til lobbyvirksomhet.
Omfanget av lobbyvirksomhet er selvsagt mindre i Norge enn i USA, og virksomheten er annerledes. Målet om størst mulig åpenhet må uansett være grunnleggende i et demokrati. Det mest hensiktsmessige vil være å kreve åpenhet av lobbyistene eller informasjonsrådgiverne om hvem de har som oppdragsgivere. Det kan gjøres ved at selskapet må oppgi alle sine oppdragsgivere i forbindelse med årsrapporten.
Hvis informasjonsrådgiverne må oppgi sine oppdragsgivere, vil det komme fram i lyset hvilke organisasjoner, bedrifter, offentlige myndigheter og politikere/politiske partier som har betalt for deres tjenester. En årlig rapportering vil imidlertid bety åpenhet i ettertid av selve påvirkningen. Det vil fortsatt være vanskelig for politiske myndigheter og journalister å vite hvem de står overfor som lobbyister eller kilder. Derfor bør også disse selskapene ha en plikt til å oppgi sine oppdragsgivere på forespørsel til enhver tid. Slik sikrer vi full åpenhet omkring denne virksomheten som går ut på å påvirke politiske beslutningstakere, og dermed er en del av det demokratiske systemet.
Et problem i en ny og uoversiktelig bransje er hvilke selskaper og personer som skal regnes som lobbyister eller profesjonelle påvirkere. I USA finnes det strenge registreringsordninger for lobbyister. Det er neppe hensiktsmessig i Norge. Lovendringen bør være generell og omfatte selskaper hvor deler av, eller hele, virksomheten går ut på å gi råd til bedrifter, organisasjoner og offentlige myndigheter om kommunikasjon og myndighetskontakt. I praksis vil dette omfatte PR- og informasjonsbyråer og reklamebyråer.
På denne bakgrunn fremmes følgende
1. Stortinget ber Regjeringa legge fram forslag til endring av selskapslovgivningen med sikte på å pålegge selskaper hvor deler av, eller hele, virksomheten går ut på å gi råd til bedrifter, organisasjoner og offentlige myndigheter om kommunikasjon og myndighetskontakt, full åpenhet om hvem som er deres oppdragsgivere i form av en oversikt i forbindelse med årsrapporten.
2. Stortinget ber Regjeringa legge
fram forslag om at disse selskapene til enhver tid skal være pliktige til å
oppgi sine oppdragsgivere på direkte forespørsel.