Dok.nr.8:23 (1996-1997)
Forslag fra stortingsrepresentantene Erik Solheim, Paul Chaffey og Inge Myrvoll om Norges opptreden under de internasjonale klimaforhandlingene.

DATO: 1996-12-10

SIDETALL: 2

       Til Stortinget.

INNHOLD

Bakgrunn

Forslag

Bakgrunn

       Inneværende uke har forhandlingene om en internasjonal klimaavtale for alvor startet i Genève. Forhandlingene skal lede fram til en forpliktende avtale om reduserte utslipp av klimagassen CO₂, en avtale som ventes underskrevet i Japan høsten 1997.

       Bakgrunnen for klimaforhandlingene er ikke minst de konklusjoner som har nedfelt seg i rapportene fra FNs klimapanel (IPCC). Utgangspunktet er videre den rammekonvensjon som ble sluttbehandlet under Rio-konferansen i 1992.

       Tidlig i forhandlingene ble Norge vurdert å føre en pådriverrolle, der Norge presset på for å få aksept for den vitenskapelige bekymringen for problemet, og forståelse for behovet for handling i de industrialiserte landene. Dette har imidlertid forandret seg, slik at Norge nå settes i bås med de landene som har forsøkt å distansere seg fra nasjonal handling som grunnlag for internasjonale reduksjoner.

       Dette har ytterligere manifestert seg under forberedelsene til inneværende ukes forhandlinger i Genève. Norge har her sammen med Australia argumentert for en ordning med byrdefordeling, mens andre parter i avtalen, blant dem EU, USA og Japan, har arbeidet for forpliktende nasjonale målsettinger, eventuelt. kombinert med en åpning for « joint implementation » (felles gjennomføring) - mulighet for å gjennomføre tiltakene som reduksjoner ut over de nasjonale målsettingene i andre land. Forutsetningen for å åpne for « joint implementation » må imidlertid være at dette kun skjer mellom land som har inngått juridisk bindende forpliktelser om reduksjon i utslippene.

       Videre er det en forutsetning at målsettingene om reduksjoner i utslippene utformes for å oppnå konkrete målsettinger knyttet til forventede temperaturendringer, f.eks. i tråd med forslaget om et « safe emission corridor »-prinsipp, slik nederlandske myndigheter har fremmet forslag om.

       Selv om Norges posisjon sammenfaller med Australias hva gjelder prinsippet om byrdefordeling, er det - ifølge de rapporter Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe har fått fra forhandlingene - langt fra enighet mellom disse to landene om hvordan en slik byrdefordeling skal utformes. Dette understreker et hovedproblem med forslaget, nemlig at det vil kunne bidra til at det ikke oppnås enighet i Genève om en forpliktende avtale som kan underskrives i Japan, om å gjennomføre tiltak mot de alvorlige klimaendringene. Dette vil i så fall bety et kraftig tilbakeskritt i arbeidet for å redusere utslippene av drivhusgasser.

       Norges manglende pådriverrolle er videre et problem for vår internasjonale troverdighet i forhold til miljøspørsmål generelt, og klimaspørsmål spesielt.

       Det fremmes derfor forslag om at Norges forhandlingsdelegasjon skal innta en langt mer offensiv rolle, ved å akseptere og argumentere for en avtale med forpliktende nasjonale målsettinger for klimareduksjon. Videre foreslås det at Norge tar avstand fra det prinsipp USAs forhandlere har lansert, nemlig en form for « lån » av CO₂-kvoter fra framtidige generasjoner. Endelig bes det om at Stortinget framover får anledning til å drøfte Norges posisjon i forkant av møtene i klimaforhandlingene.

Forslag

       På denne bakgrunn fremmes følgende