| |
DATO: 1996-12-12
SIDETALL: 2
Til Stortinget
Videregående opplæring for hørselshemmete i dag
Informasjonsutveksling og sosialt samvær blant mennesker er i stor grad basert på lydlig kommunikasjon. De aller fleste språk i verden er bygget opp av lyder som man lærer, produserer, setter i system og oppfanger ved hjelp av hørselen. Når lydene blir erstattet med ulike tegn og symboler, blir det mulig å bygge opp et skriftspråk. Med tid og innsats kan de fleste mennesker lære seg slike språk. Folk som i utgangspunktet tilhører en språklig minoritet, har på denne måten gode muligheter til å lære seg majoritetsspråket for å kunne følge med i samfunnet.
Hørselshemmete står i en helt spesiell situasjon. Betegnelsen hørselshemmet brukes i denne sammenhengen om personer som på grunn av nedsatt hørsel ikke kan nyttiggjøre seg talespråket som et vanlig kommunikasjonsmiddel. De er i større eller mindre grad tegnspråkbrukere og består av gruppene « døve » og « sterkt tunghørte ». Deres førstespråk er tegnspråket som er et visuelt/gestuelt språk med en ganske annen konstruksjon enn talespråket. Sjøl om tegnspråklig kommunikasjon har foregått til alle tider, er det først de siste 200 åra døve har vært samlet i så store grupper at man kan snakke om utvikling av nasjonale språk. Det er først i den aller siste tida det har vært drevet systematisk forskning omkring tegnspråket. Et tegnspråkbasert skriftspråk er ennå bare på forsøksstadiet.
Det spesielle ved hørselshemmetes situasjon som språklig minoritetsgruppe er at de er avskåret fra å kunne oppfatte majoritetens talespråk via hørselen. Majoritetens skriftspråk er og blir et fremmedspråk som byr på store problemer for svært mange hørselshemmete både når det gjelder forståelse og egenproduksjon.
Antall hørselshemmete elever på videregående nivå er i dag totalt rundt 100.
Videregående opplæring for hørselshemmete skjer i dag på to måter: på døveskolene i et tegnspråklig miljø eller i vanlig videregående skole ved hjelp av tolk.
På noen få døveskoler er altså tegnspråk hovedspråk. Her behersker både elever, lærere og annet personale tegnspråk, slik at all undervisning og sosialt samvær primært foregår på tegnspråk. Skriftspråket er nødvendigvis norsk, men det blir tatt hensyn til at dette er et fremmedspråk. På samme måte blir det tatt hensyn til andre undervisningstekniske problemer. Det er f.eks. umulig for læreren å snakke samtidig som eleven skal notere eller følge med på bilder. Det tas også hensyn til komplisert lærebokspråk og det faktum at øynene anstrenges mye fortere enn øret. Det er mulig for elevene å ha en direkte kontakt med læreren, noe som føles tilfredsstillende for alle parter. I tillegg har døveskolene også et internat- og fritidstilbud som gir elevene et miljø som fremmer sosial utvikling, sjølstendighet og ansvar for egen situasjon. I utdanningssammenheng er døveskolene de eneste miljøene som sikrer døve et naturlig og utvungent språkmiljø basert på deres førstespråk, tegnspråket.
Undervisning på videregående nivå i et tegnspråklig miljø gis i dag ved Vestlandet kompetansesenter og Andebu kompetansesenter. Undervisning på tegnspråk gis også til en viss grad på Sandaker videregående skole i Oslo. Døveskolene har i etterkrigstida bygd opp en kompetanse og et tegnspråkmiljø som er enestående og av svært stor betydning for de hørselshemmete.
I dag bygges det opp knutepunktskoler som er i ferd med å etablere tegnspråklige nettverk. Slik oppbygging tar nødvendigvis tid og er ressurskrevende. Det må ikke bli slik at oppbygginga av tegnspråklige nettverk ved knutepunktskolene tar ressurser fra døveskolene slik at disse opparbeida tegnspråkmiljøene splittes opp og ødelegges.
Enkelte døve velger å ta utdanningen på en ordinær videregående skole. Dette kan skje på grunn av miljømessig og familiær tilknytning til stedet eller fordi de ønsker utdanning ved linjer som døveskolene ikke kan tilby. Det er dette som vanligvis omtales som integrering. Undervisningen må da gjennomføres ved hjelp av tolk. En tolk er her pr. definisjon en språktolk, som ideelt sett skal formidle alle utsagn i klasserommet fra talt norsk til tegnspråk og omvendt slik at den hørselshemmete får fullt utbytte av tiden på skolen. I praksis er dette svært vanskelig. All kommunikasjon mellom lærer og hørselshemmet elev vil være indirekte med mulighet for misforståelser, feiltolking og utelatelser. Ofte blir det skrevet på tavla og vist illustrasjoner samtidig som læreren snakker. Skal det tas hensyn til den hørselshemmete, fører dette ofte til spesiell oppmerksomhet som mange elever føler belastende og kvier seg for. Kommentarer, vitser og annet fra medeleven når ofte ikke fram, og den hørselshemmete har problemer med å komme inn i det sosiale miljøet på skolen. Gruppearbeid/prosjektarbeid o.l. vil kreve streng disiplin av medelevene da det er unaturlig og hindrende for arbeidet hele tiden å skulle være avhengig av en tolk. I virkeligheten er det svært sjelden at en « integrert » hørselshemmet fungerer som en likeverdig deltaker i gruppe med hørende.
Skolegang ved hjelp av tolk er likevel
et alternativ som kan føre fram til en utdanning, men svært mange
hørselshemmete som har forsøkt dette alternativet, syns det har vært både
slitsomt og ensomt. Døve er heller ikke sikret et reelt skoletilbud ved
bruk av tolk. Det er vesentlige mangler i dagens skoletolktilbud. Det er
blant annet et behov for økning av utdanningskapasiteten når det gjelder
tolker. Hovedproblemet er imidlertid at det er ikke er etablert en ordning
som sikrer et tolketjenestetilbud i skolene. På 1990-tallet har det på
bakgrunn av regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmete blitt vedtatt
å utbygge en landsdekkende tolketjeneste ved landets hjelpemiddelsentraler
innen utgangen av 1997. Fra 1. januar 1997 overtar hjelpemiddelsentralene
finansieringsansvaret for skolehjelpemidler. Til tross for at
tolketjenesten allerede er etablert som et tilbud ved hjelpemiddelsentralene
blir finansieringsansvaret for tolkehjelp for hørselshemmete i grunnskolen
og videregående skole ikke overført til folketrygden. Døve som søker seg
til videregående skoler og trenger tolk, må derfor på eget initiativ forsøke
å skaffe seg tolk under utdanningen. Dette svekker deres muligheter til en
fullverdig utdanning både i forhold til andre funksjonshemmete og i forhold
til funksjonsfriske.
Hørselshemmetes rett til valg av opplæring på tegnspråk på videregående nivå i et tegnspåklig miljø eller ved bruk av tolk i et norskspråklig miljø må lovfestes
Kvaliteten på velferdsstaten synliggjøres blant annet gjennom den enkeltes muligheter til å foreta grunnleggende reelle valg ut fra sin egen livssituasjon. Hørselshemmetes rett til videregående opplæring på sitt eget språk og i et språklig miljø de føler seg hjemme i, er i dag avhengig av et velvillig Storting. Sterke krefter er i sving for å overføre elevene fra statlige døveskoler til fylkeskommunale knutepunktskoler, noe mange er redde for vil bety en oppsplitting av elevmiljøene. I tillegg ser en for seg at mye av undervisningen skal skje ved hjelp av tolk.
En overføring til knutepunktskolene vil kunne ta fra elevene muligheten til likeverdig videregående opplæring. En rekke viktige forutsetninger vil forsvinne: Elevene får ikke ta del i det sosiale liv på skolen på lik linje med de hørende elevene. De vil ofte bli avhengig av hjelp og får derfor ikke det ansvaret for sin egen situasjon som alle planer legger opp til. De blir lett et objekt som skal tas hensyn til i stedet for et subjekt som handler sjøl. Det blir dermed vanskeligere for elevene å ta ansvar fordi det er lett å overlate dette til dem som behersker administrasjonsspråket så mye bedre.
Ungdom i videregående skole er i en viktig fase av personlighetsutviklingen der identitet og gruppetilhørighet er sterkt framme. Identitetsdanning er sterkt knyttet til språk og omgangsmiljø. I et overveiende « hørende » miljø oppfatter den hørselshemmete ofte seg sjøl som mindreverdig og har vanskelig for å knytte sosiale kontakter. Jo færre hørselshemmete på en skole, jo færre muligheter til å finne nære venner som en kan få skikkelig kontakt med og som en kan samtale med raskt og ukomplisert.
Noen hørselshemmete elever vil likevel av forskjellige årsaker ønske undervisning ved andre skoler enn disse sjøl om de da er henvist til å bruke tolk i undervisningen. En slik årsak kan være ønske om å søke spesielle linjer som døveskolene ikke har mulighet til å tilby. Den lovfestede retten til videregående opplæring omfatter alle som har gjennomført grunnskolen våren 1994 og seinere. For at hørselshemmete skal være i stand til å nyttiggjøre seg denne retten må de kunne velge mellom å ta utdanningen i et tegnspråklig miljø med et noe redusert linjetilbud eller i et norskspråklig miljø med bruk av tolk og med et omfattende linjetilbud.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringa fremme
forslag om endringer i lovverket for videregående skole slik at
hørselshemmet ungdom får lovfestet rett til å velge videregående opplæring
på tegnspråk i et tegnspråklig miljø eller videregående opplæring med bruk
av tolk i et norskspråklig miljø.