Dok.nr.8:33 (1996-1997)
Forslag fra stortingsrepresentant Carl I Hagen om at det opprettes en egen stortingskomité i henhold til Forretningsordenen § 14 for å undersøke påstandene fra førstestatsadvokat Lasse Qvigstad om politisk inngripen fra Regjeringens side i en verserende etterforskning underlagt påtalemyndigheten.

DATO: 1996-01-21

SIDETALL: 11

       Til Stortinget.

INNHOLD

Bakgrunn

Forslag

Vedlegg 1.

Brev fra Oslo Stadsadvokatembeter, Lasse Qvigstad, til riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn, datert 17. januar 1997.

Vedlegg 2.

Pressemelding fra ass.riksadvokat Tor Aksel Busch til Justisdepartementet, datert 18. januar 1997.

Bakgrunn

       I sin redegjørelse til riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn om forholdene omkring påstandene i EOS-utvalgets særskilte melding til Stortinget går det frem at førstestatsadvokat Lasse Qvigstad mener at han ble utsatt for politisk press fra Regjeringen i sitt arbeid. I sitt detaljerte brev til riksadvokaten heter det bl.a.:

       Foranledningen for dette dramatiske utsagn er følgende opplysning:

       (Brevet fra Qvigstad til Rieber-Mohn er gjengitt som vedlegg 1.)

       Den beskrivelse som Qvigstad gir i sin detaljerte redegjørelse er ikke imøtegått eller benektet av daværende konst. riksadvokat Busch i den pressemelding han sendte ut lørdag 18. januar 1997. (Vedlegg 2.) Det hevdes imidlertid at Busch tolket uttalelser i møtet med justisminister, departementsråd og ekspedisjonssjef Inge L Backer bl.a. at « muligheten for å treffe avgjørelse om stansing av etterforskningen ved kgl.res » annerledes enn det Qvigstad gjorde det når akkurat den muligheten for kgl.res ble viderebrakt ham av Busch. Hva hensikten fra departementets side med å nevne en slik mulighet og hvorfor Busch fant det nødvendig å bringe denne opplysning videre er uforklarlig hvis det ikke skulle tolkes som press. Både Busch og Qvigstad må antas å være vel kjent med straffeprosesslovens bestemmelser om styringen av påtalemyndigheten slik at såkalt « opplæring » av de velutdannede jurister ikke kan ha vært hensikten. Noen annen logisk hensikt enn ønsket om å gi et klart uttrykk for Regjeringens sterke ønske i sakens anledning uten samtidig å fremføre et forsøk på klar instruks kan en vanskelig tenke seg. For øvrig bekrefter Busch at det fremkom et klart ønske fra departementet. Når det kommer fra den myndighet som har avgjørende innflytelse ved utnevnelse av ny riksadvokat og fremtidige høyesterettsdommere vil det selvsagt i praksis innebære et press overfor Busch som konstituert riksadvokat. Busch skriver at « departementet ga uttrykk for at man ønsket at riksadvokaten engasjerte seg i spørsmålet om fortsatt etterforskning ». Når et slikt ønske fremsettes søndag 15. desember 1996 etter at førstestatsadvokat Qvigstad på sin pressekonferanse fredag 13. desember 1996 hadde klargjort at det ikke kom på tale å innstille etterforskningen, kan bare departementets hensikt ha vært å influere riksadvokaten til å innstille en etterforskning som Regjeringen fant å være en politisk belastning.

       Dersom Regjeringen har innkalt riksadvokaten kl. 3.30 natt til søndag ved hans hjemkomst etter en 50-års fest, til møte med justisministeren søndag kl. 10.00, altså tidlig på morgenen etter en lang fest og kort natt, for å utøve et klart press, vil dette være i strid med de synspunkter Regjeringen offisielt fremførte overfor Stortinget i sakens anledning. Det vises i denne sammenheng til redegjørelsen fra justisminister Anne Holt i Stortinget 13. desember 1996:

       Det er meget merkverdig at justisminister Anne Holt som hele denne tiden ifølge media sto i nær kontakt med statsminister Jagland etter denne redegjørelse fredag 13. desember 1996 allerede dagen etter, lørdag 14. desember 1996, bestemmer at riksadvokaten skal anmodes om å møte kl. 10.00 dagen etter, altså søndag, for å drøfte en politisk betent sak hvor forholdet mellom regjering og påtalemyndighet uansett vil bli satt på spissen.

       I sin redegjørelse mandag 16. desember 1996 leste statsminister Thorbjørn Jagland opp en ny redegjørelse fra justisministeren som også han derfor må ta ansvaret for. Der het det igjen følgende:

       Dette var meget klar tale, men hvorfor ble det ikke referert til justisministerens møte med riksadvokaten dagen før, søndag kl. 10.00, når det ble referert til en lang rekke andre møter. En mulig årsak er at man ønsket å holde det skjult for Stortinget at det var direkte kontakt mellom justisministeren og riksadvokaten fordi dette sto i motstrid til det som ble hevdet fra Stortingets talerstol fra statsminister Thorbjørn Jagland selv.

       Når det gjelder betydningen av uavhengigheten til påtalemyndigheten i forhold til de politiske myndigheter vises til den kgl.res av 20. april 1979:

       Det vises også til professor Jo Hovs bok: « Påtalemyndighetens organisasjon og kompetanse » hvor det heter på side 78:

       Det er klare indikasjoner på at begge disse forutsetninger er brutt i den foreliggende sak. På side 78/79 står følgende:

       Hvis siste del av setningen endres til: « at en verserende etterforskning i en politisk omstridt sak blir innstilt », så ville det ha vært en korrekt beskrivelse av den foreliggende situasjon.

       Denne sak er meget alvorlig og bør behandles på et selvstendig grunnlag adskilt fra andre saker som er til behandling i Stortinget. Derfor bør det velges en egen komit etter § 14 i Stortingets forretningsorden til å se på saken. En slik komit bør gjenspeile sakens avgjørende betydning for å følge de viktige prinsipper i vår rettsstat og vår konstitusjon og bør derfor bestå f.eks. av Stortingets president og visepresident, samt de parlamentariske ledere og med Stortingets direktør som sekretær.

Forslag

       På denne bakgrunn fremmes følgende

       Det opprettes en egen stortingskomit i henhold til Forretningsordenen § 14 for å undersøke påstandene fra førstestatsadvokat Lasse Qvigstad om politisk inngripen fra Regjeringens side i en verserende etterforskning underlagt påtalemyndigheten.

       Komiteen i I oppnevnes av valgkomiteen.

Vedlegg 1.

Brev fra Oslo Stadsadvokatembeter, Lasse Qvigstad, til riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn, datert 17. januar 1997.

       Det vises til Deres brev av 6.ds. og brev av 7.ds. til kst. overvåkingssjef Andenæs, samt mitt brev av 10. ds. til kst. overvåkningssjef med gjenpart til Dem.

       Som fremgår av mitt brev av 10. ds. fremsender jeg herved min redegjørelse for selve saksbehandlingen. Den nærmere fremstilling av de materielle forhold i saken vil bli fremsendt i særskilt ekspedisjon.

       Da saken reiser flere og svært prinsipielle spørsmål, vil min fremstilling ble relativt utførlig. Jeg vil først gi en kronologisk fremstilling av hendelsesforløpet hvor jeg i det vesentlige vil gi en fremstilling av saksbehandlingen. Hensett til den betydelige offentlige interesse saken har reist, er min redegjørelse lagt opp slik at den i prinsippet skal kunne offentliggjøres. Den er derfor på noen få punkter anonymisert. Dette gjelder imidlertid forhold som skulle være uten betydning for fremstillingen, og som vil være kjent for riksadvokatembetet. Avgjørelsen om offentliggjøring må selvsagt treffes av Dem. Mine vurderinger blir sendt Dem i egen ekspedisjon 20. ds.

Høsten 1995

       Min første direkte befatning med de aktuelle forhold skjedde høsten 1995. Forut for dette var jeg ikke kjent med at man hadde rettet noen konkret forespørsel til tyske myndigheter omkring Berge Furre eller andre. Jeg visste imidlertid - på det generelle plan - at man fra norsk side hadde hatt vanskeligheter omkring undersøkelser i STASI-arkivene på den måten at dette hadde vist seg mer tidkrevende enn man først var klar over. Tyskerne hadde selv et stort antall forhold som skulle undersøkes og alle vestlige land hadde også sendt forespørsler som skulle undersøkes. Arkivene - det var flere - var voldsomt store og de mest sensitive var i betydelig grad ødelagt. (Særlig var dette tilfellet for så vidt gjelder arkivet for utenlandsetterretning - HVA-arkivet.)

       Under en tjenestereise til Tyskland 18. og 19. oktober 1995 i forbindelse med « ...-saken »^* ble jeg underhånden kontaktet av en av de tyske statsadvokatene som bisto i forbindelse med behandlingen av denne. Vedkommende - A - arbeidet til daglig med spionasjesaker og spurte om han kunne bistå oss i forbindelse med undersøkelser i de tidligere D.D.R-arkiver. Under sitt arbeid med « X-saken » hadde han kommet over forhold som han mente kunne være av interesse for oss. Jeg svarte at jeg svært gjerne ville få komme tilbake til dette da jeg ikke hadde noen konkrete kunnskaper om de henvendelser som måtte være gått fra Norge. Omstendighetene rundt samtalen var for øvrig slik at man ikke kunne gå i detaljer. Jeg sa at jeg ville kontakte han etter at jeg hadde snakket med P.O.T.

       Etter hjemkomsten orienterte jeg ass.riksadvokat Busch om reisen og statsadvokat A's henvendelse. Jeg sa at jeg ville følge opp saken og eventuelt reise til Tyskland sammen med etterforskere fra P.O.T. dersom dette var hensiktsmessig. Busch hadde ingen merknader og ga uttrykk for at henvendelsen var svært interessant. Jeg hadde også et møte med overvåkningssjefen som ga uttrykk for at dette ville være av stor interesse.

       Jeg kontaktet deretter statsadvokat A pr. telefon, og vi avtalte at jeg skulle komme til Tyskland 5. og 6. desember 1995 sammen med to tjenestemenn fra P.O.T. Før denne reisen hadde jeg et møte med overvåkningssjefen og hans medarbeidere hvor jeg orienterte meg nærmere om de henvendelser som var gått til Tyskland og ble fortalt at man sommeren 1995 hadde sendt forespørsel på Berge Furre. Jeg reagerte selvsagt da jeg ble klar over dette, og ble derfor nærmere orientert om de forhold som var foranledning til henvendelsen. Videre ble jeg gjort kjent med at den norske henvendelsen vedr. Furre var diskutert med såvel advokat Stenberg-Nielsen som høyesterettsdommer Lund tidligere på høsten. Etter det jeg fikk opplyst hadde Lund gitt utrykk for misnøye med dette, mens formannen i kontrollutvalget ikke hadde innvendinger mot at en slik henvendelse var sendt. Ingen av de to hadde gitt uttrykk for at den norske forespørselen burde trekkes tilbake. Det ble også meddelt meg at Justisdepartementet var orientert om saken. Jeg kan ikke i dag nøyaktig tidfeste når jeg fikk denne orientering, men jeg mener bestemt at det skjedde kort tid før avreisen til Tyskland. Denne gjennomgangen av saken skjedde på overvåkningssjefens kontor og jeg leste også de relevante forhold som var registrert på Furre.

       Min vurdering av dette var da - som nå - at det ikke kunne være noe grunnlag for å trekke tilbake den norske forespørselen. For det første mente jeg at de forhold som forelå omkring Furre var av en slik art at de begrunnet en forespørsel, jf stprl. § 224. For det andre ville en tilbaketrekning derfor måtte begrunnes med at Furre var medlem av Lund-kommisjonen eller at han som tidligere rikspolitiker måtte unntas. For det tredje var det åpenbart at en henvendelse i seg selv ikke ville skade Furre. Dersom man ikke fikk opplysninger som kunne indikere ulovlig virksomhet, ville dette ikke ha noen negative følger for han. Dersom det motsatte var tilfelle, kunne dette eventuelt gi grunnlag for andre etterforskningsskritt som kunne gi avklaring om mistanker som måtte være oppstått. Under enhver omstendighet ville de mulige skadevirkninger for Furre være knyttet til offentliggjøring av henvendelsen eller at denne ble meddelt til uvedkommende. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde forestilt meg at et kontrollorgan som nettopp skal beskytte den enkeltes rettsvern, er den myndighet som offentliggjør saken. Verken overvåkningssjefen eller undertegnede har villet diskutere offentlig hvilke forhold som ga grunnlag for henvendelsen vedr. Furre. Dette kan bare skje dersom Furre fritar oss fra taushetsplikten, jf strprl. § 61 b, nr 1. Videre vil spørsmålet omkring gradert informasjon kunne utgjøre et eget problem.

       Under reisen til Tyskland i begynnelsen av desember, fikk vi etablert et godt samarbeide med statsadvokat A. Vi fikk trukket opp retningslinjer for hvordan vi skulle fremsende våre henvendelser og han hadde for øvrig også funnet frem materiale omkring pengeoverføringer til Norge fra STASI. Vi vurderte reisen som svært nyttig. Under besøket fremkom det ingen konkrete opplysninger som umiddelbart kunne knyttes til enkeltpersoner i Norge, men det var enighet om at vi hadde fått materiale som ga konkret grunnlag for ytterligere etterforskning.

       Forut for reisen til Tyskland hadde P.O.T. utarbeidet en foreløpig liste på ni navn - inklusive Berge Furre. De øvrige navn ble ikke nærmere vurdert av meg på forhånd. Selv om jeg også festet meg ved to andre navn ga disse i seg selv ingen foranledning for meg til å gå nærmere inn i deres forhold, men jeg antar at jeg fikk en muntlig orientering om bakgrunnen for henvendelsen om disse. Jeg vil i den forbindelse bemerke at jeg ikke så det som min oppgave å styre de nærmere detaljer i politiets etterforskning. Selv om politiets arbeid i forbindelse med STASI-arkivene utvilsomt hørte inn under påtalemyndighetens ansvarsområde, ville det ikke være naturlig for meg å overstyre overvåkningssjefens ledelse av dette arbeidet. Dersom jeg har vurdert dette spørsmålet feil, er ansvaret mitt.

       Etter hjemkomsten hadde jeg et møte med ass. riksadvokat Busch om saken. Formålet med møtet fra min side var å orientere om min reise til Tyskland. Dette møtet fant sted i første halvdel av desember - antagelig den 11. - uten jeg kan tidfeste dette nøyaktig. Under samtalen med Busch omtalte jeg også at det var rettet forespørsel om Berge Furre. Vi var begge enige om at dette selvsagt var en delikat sak, men jeg fremholdt overfor Busch at Furres rolle som medlem av Lund-kommisjonen eller hans fortid som rikspolitiker ikke kunne unnta han fra slike undersøkelser. Jeg understreket overfor Busch at jeg hadde gjort dette klart for politiet. Han var enig i dette. Under min orientering opplyste jeg også at P.O.T hadde rettet forespørsel på to andre navn. Jeg er sikker på at den ene ble omtalt med fullt navn. Hva gjelder den andre er jeg noe usikker på om navnet ble omtalt av meg, men jeg er sikker på at hans yrkesbakgrunn ble omtalt. Dette foranlediget ingen innvendinger eller protester fra Busch. Det bør likevel understrekes at det fra min side ikke ble lagt opp til at Busch skulle treffe noen avgjørelse omkring saken. Jeg tror ikke at det ble gitt noen nærmere orientering om grunnlaget for å rette forespørsel om Berge Furre. Under enhver omstendighet ble slike forhold omtalt helt overfladisk og uten detaljer.

Våren 1996

       I slutten av mars 1996 besøkte statsadvokat A Oslo. Den direkte foranledning til denne reisen var hans saksforberedelser til straffesaken mot X.

       Under besøket i Oslo gjennomgikk også statsadvokat A en del av det materialet som til da var funnet i STASI-arkivene, herunder Berge Furres registreringskort i STASI-arkivet. Jeg var tilstede da dette skjedde. A påpekte noen uavklarte punkter vedr. kortet og rådet oss til å følge opp disse med vitneavhør i Tyskland. Jeg fikk forståelsen av at P.O.T., ville gjøre dette. De konkrete detaljer omkring dette, vil jeg komme tilbake til i min fremstilling av de materielle forhold i saken.

       Under besøket i Oslo ga riksadvokaten/v Busch en middag for statsadvokat A. Til stede var tjenestemenn fra P.O.T og undertegnede. Under middagen deltok også utenforstående, og jeg tror derfor ikke at man omtalte noen konkrete detaljer vedr. de norske STASI-undersøkelsene. Derimot er jeg sikker på at jeg i en samtale under eller kort tid etter besøket orienterte Busch om blant annet det som var fremkommet vedr. STASI-kortet på Furre. Selv om jeg i dag ikke har noen klar erindring av dette, mener jeg at vi begge fant de fremkomne opplysninger interessante og at dette burde følges opp. Jeg tror ikke at jeg etter dette hadde konkrete samtaler med P.O.T. om disse forhold før saken kom opp høsten 1996 selv om jeg selvsagt ikke helt kan utelukke at saken kan ha vært omtalt i møter jeg har hatt med overvåkningssjefen i andre sammenhenger.

Høsten 1996

       I slutten av oktober ble jeg av politiinspektør Gammelgård gjort oppmerksom på at Stortingets kontrollutvalg for P.O.T (EOS-utvalget) vurderte å fremkomme med massiv kritikk av P.O.T. i forbindelse med de henvendelser som var sendt til Tyskland vedr. STASI-arkivene. Utvalget hadde fremsendt et arbeidsnotat til P.O.T. i form av et brevutkast og bedt om P.O.T.'s merknader. Såvidt jeg kan huske skjedde den første henvendelse om dette i en pause under et møte i det såkalte « metode-utvalget » der blant andre Busch, Gammelgård og jeg er medlemmer. Det ble avtalt et møte på riksadvokatens kontor 4. november 1996. På dette møtet deltok Busch, Østgaard, Gammelgård og undertegnede. Tema for møtet var en gjennomgang av det arbeidsnotat som EOS-utvalget hadde oversendt P.O.T. samt et utkast til svar som var utarbeidet av P.O.T. Man drøftet ganske inngående forståelsen av stprl. § 224 og begrepet « etterforskning ». Det var enighet om at det arbeid som var utført måtte ansees som etterforskning i lovens forstand, noe som for øvrig hadde vært en klar forutsetning fra min side hele tiden. P.O.T. hadde til da vært noe usikker på om man skulle referere til overordnet påtalemyndighets rolle i saken, men det ble gitt klart uttrykk for at dette ikke var noe å holde tilbake for EOS-utvalget. Det bør her innskytes at saken aldri har vært ledet av statsadvokatembetet, men at man som vanlig er i særegne saker, holdt overordnet påtalemyndighet orientert på de trinn der dette er naturlig. Konklusjonen på møtet var at P.O.T skulle utarbeide et nytt utkast til svar og at dette skulle drøftes på et nytt møte 8. november 1996.

       Dette møtet fant sted som avtalt - med de samme deltagere - og man hadde en ny drøftelse av det utkast som da forelå. Busch hadde til dette møtet utarbeidet konkrete tekstforslag som ble lagt til grunn. (Busch' notater på utkastet ble levert Gammelgård slik at dette kunne innarbeides direkte i svaret.)

       P.O.T. fremsendte da et offisielt svar av 11. november 1996. Dette foranlediget da at EOS-utvalget tilskrev meg i brev av 12. november 1996 og ba om min uttalelse. Jeg svarte da utvalget i brev av 29. november 1996. De har tidligere mottatt gjenparter av begge brev. Det bør for øvrig nevnes at jeg hadde flere telefonsamtaler med EOS-utvalgets formann, Per N Hagen som mente at det hastet meget å få svar fra meg. Han var imidlertid ikke villig til å opplyse noe konkret om årsaken til dette. Foranlediget av siste avsnitt i utvalgets brev ba jeg om P.O.T's uttalelse. Denne ble besvart ved P.O.T.'s brev av 12. desember 1996. Dette brevet ble mottatt 13. desember 1996 og fikk rent akademisk interesse idet EOS-utvalgets rapport til Stortinget da var i ferd med å bli offentlig kjent. Kopi er vedlagt.

       Utvalget hadde i mellomtiden i brev av 5. desember 1996 til overvåkningssjefen bedt om han tok stilling til graderingsspørsmålet i saken. Man ba også om at den ble forelagt meg. Jeg besvarte henvendelsen direkte ved brev av 9. desember 1996. Kopi av disse brev samt overvåkningssjefens svar av 6. desember 1996 vedlegges.

       Foranlediget av mitt brev av 9. desember 1996 ble jeg kontaktet av Per N Hagen som ba om et møte. Dette fant sted 10. desember 1996 i utvalgets lokaler i Akersgt. Utvalgets sekretær og et medlem samt Hagen var til stede. Så vidt jeg registrerte var det stort sett bare Hagen som førte ordet. Jeg ga først en generell innledning om saken, og om bakgrunnen for at saker av denne karakter burde være gradert. Jeg understreket imidlertid at det var mulig at man i denne saken hadde foretatt en viss overgradering, men at det var vanskelig på så kort varsel å foreta en forsvarlig nedgradering. Det ble blant annet pekt på at forholdet til samarbeidende tjenester var en kompliserende og delvis forsinkende faktor i slike prosesser. Jeg understreket imidlertid sterkt at man under enhver omstendighet var bundet av den generelle taushetsplikt i strprl. § 61 a og at denne bestemmelsen ville forhindre en offentlig diskusjon omkring enkeltpersoner.

       Hagen viste da til at man hadde innhentet samtykke fra Berge Furre slik at denne siden skulle være uproblematisk. Fra min side ble det svart at slike henvendelser ikke var enkle da et nei-svar jo kunne oppfattes slik at man hadde noe å skjule og at man stilte folk i helt urimelige valgsituasjoner og advarte mot bruk av navn. Jeg understreket også sterkt at dette var en løpende sak og at utvalget ikke hadde noe direkte mandat til å gripe inn i en pågående etterforskning. En slik henvendelse som utvalget hadde gjort kunne lett forpurre mulige vitneavhør eller avhør av personer som kunne mistenkes for straffbare forhold. Det ble fra min side påpekt at det i forarbeidene til loven om EOS-utvalget var uttalt at utvalget normalt skulle holde seg til avsluttede saker.

       Jeg påpekte også - som jeg hadde angitt i mitt brev av 9.12. 96 - at utvalget hadde misforstått såvel strprl § 224 som § 74 og at dette var en misforståelse av nokså grunnleggende art. Min argumentasjon omkring disse spørsmål vant lite gehør hos Hagen som fremhevet at han ikke var jurist, men ellers bare gjentok de synspunkter som var kommet til uttrykk i utvalgets arbeidsnotater til P.O.T. og som er gjengitt i utvalgets endelige uttalelse til Stortingets presidentskap. Han opplyste intet om hvorvidt utvalget hadde innhentet ekstern bistand.

       I møtet fremholdt jeg også at utvalget hadde gitt en ufullstendig redegjørelse for saken og at viktige elementer i det faktiske underlagsmaterialet var utelatt. Til dette spurte Hagen om jeg trodde at P.O.T. ville « lekke ». Jeg svarte da at det ikke var problemstillingen, men at det ville være vanskelig å drøfte detaljene i saken uten å krenke enkeltpersoners rettsvern. Man avskar jo i realiteten at politiet og påtalemyndigheten fikk anledning til å svare på den kritikk som måtte fremkomme. I den fasen disse sakene befant seg, ville en offentlig diskusjon av de forhold som lå til grunn for henvendelsene til tyske myndigheter lett innebære at man rettet uberettiget offentlig mistanke mot de enkelte. Formålet med en etterforskning i denne fasen er jo å klarlegge om det overhodet er grunnlag for mistanke som kan begrunne ytterligere etterforskningstiltak. Denne problemstillingen var helt parallell til politiets arbeidsmetoder i andre saker der ingen inngir anmeldelse. (eksempelvis narkotikasaker) Politiet må selv fremskaffe bevis for at lovbrudd har skjedd, og eventuelt også klargjøre hvilke personer som er involvert. Dersom politiet i slike sakstyper skulle drøfte offentlig om det var « rimelig grunn » til innlede undersøkelser, ville det i realiteten innebære at politiet ikke kunne etterforske saker av denne art.

       Fra min side ble det fremholdt at saken reiste viktige prinsipielle spørsmål om påtalemyndighetens kompetanse og uavhengighet i forhold til utvalget. Jeg mente at disse spørsmål burde drøftes mellom riksadvokaten og utvalget. Dette stilte Hagen seg helt uforstående til og viste til at utvalget hadde sitt mandat fra Stortinget. Jeg fikk det bestemte inntrykk at Hagen var svært oppsatt på at utvalget skulle fremlegge sin innstilling uten noen forsinkelser.

       Man oppnådde ingen direkte konklusjon på møtet utover at jeg fastholdt at jeg ikke kunne medvirke til noen avgradering på så kort varsel og at den lovbestemte taushetsplikt i strprl. utgjorde et særskilt problem i denne sammenheng.

       Etter møtet hadde jeg det bestemte inntrykk at utvalgets formann primært tenkte i politisk sammenheng og han i mindre grad var opptatt av mine synspunkter av rettslig art. Det var åpenbart for meg at utvalget forlengst hadde bestemt seg og at møtet hadde vært formålsløst. Tre dager senere var utvalgets rapport offentliggjort.

Torsdag 12. desember 1996

       På formiddagen ble jeg oppringt av en journalist som fortalte at det gikk rykter i Stortinget om at det forelå en rapport som EOS-utvalget ønsket å overlevere Stortingets presidentskap, men som ikke kunne overleveres på grunn av at den var gradert. Han spurte meg om jeg kjente noe til saken. Jeg forsto selvsagt hva han siktet til, men svarte at dersom det forelå graderte rapporter, kunne jeg selvsagt ikke si noe om slike. Deretter varslet jeg såvel Busch som Østgaard om at saken nå ville komme ut i media.

       På dette tidspunkt var det ikke mulig å gjøre annet enn å avvente det som skjedde. Såvidt jeg forstår fikk saken en bred omtale i massemedia utover ettermiddagen og kvelden. Stortinget var visstnok i « opprør » over at det forelå en kritisk rapport som ikke var tilgjengelig fordi påtalemyndigheten og P.O.T ikke ville nedgradere den. Noe senere på kvelden ble jeg oppringt hjemme og bedt å møte i Justisdepartementet. Jeg fikk ikke nærmere beskjed om hva som skulle drøftes eller hvilke andre som skulle møte.

       Møtet begynte kl. 21.00 og det viste seg at Østgaard, Gammelgård og undertegnede var innkalt. Fra departementet møtte statsråd Holt og departementsråd Surlien. Tema for møtet var spørsmål om avgradering av den korrespondanse som P.O.T og Oslo statsadvokatembeter hadde hatt med utvalget. Som det vil fremgå var jeg i og for seg ikke forberedt til en slik diskusjon. Statsråden fremholdt klart at det var politisk ønskelig og nødvendig at så skjedde. Hun hadde tenkt til å gi en foreløpig orientering om saken i Stortinget allerede neste dag og det var da nødvendig at hun kunne meddele at nevnte materiale kunne avgraderes. Såvel Østgaard som undertegnede bekreftet at vi ville gjøre dette. Selv om jeg hadde visse betenkeligheter, vurderte jeg situasjonen slik at Stortinget - i lukket møte - under enhver omstendighet kunne gjøre seg kjent med materialet. Det ville da være svært kompliserende om vi skulle tvinge frem en slik løsning, som uansett ville føre til at korrespondansen til slutt måtte offentliggjøres. For min del var jeg imidlertid noe betenkt særlig med tanke på P.O.T's brev av 11. november 1996. Noen innvendinger ble imidlertid ikke uttalt fra min side. Statsråden virket tilfreds med svaret, og vi ble enige med henne om at vi skulle utarbeide et kort notat om saken som hun eventuelt kunne bruke i forbindelse med sin redegjørelse dagen etter. Vi hadde ingen diskusjoner om sakens realiteter, og statsråden presiserte at hun ikke hadde rukket å sette seg nærmere inn i denne. Vi ble enige om at vi skulle ha et nytt møte dagen etter kl. 08.00. Østgaard, Gammelgård og jeg reiste deretter til Overvåkningssentralen og utarbeidet et kort notat om saken.

Fredag 13. desember 1996

       Vi møtte som avtalt hos statsråden og overleverte vårt notat. Møtet ble av tidsmessige grunner svært kort, men vi orienterte statsråden om at vi ville avholde pressekonferanse i løpet av formiddagen. Hun syntes dette var en god id og vi dro deretter bort til Overvåkningssentralen for å forberede pressekonferansen.

       Denne begynte kl. 13.00. Den varte i mer enn to timer. Under denne bekreftet såvel Østgaard og undertegnede at etterforskningen - dvs. P.O.T.'s undersøkelser i forhold til STASI-arkivene ville fortsette. Vi understreket at vi ved vurderingen av dette spørsmål ikke var underlagt Stortinget eller Justisministeren. Vi fremholdt også at vi mente at EOS-utvalgets fortolkning av strprl. § 224 og § 74 - som jo var en vesentlig del av grunnlaget for utvalgets kritikk - var feil. Jeg var utvetydig på dette punkt. For det tredje fremholdt vi at man ikke kunne opplyse nærmere om de konkrete grunnlag for å rette forespørsel på Berge Furre under henvisning til taushetsplikten i strpl. § 61 a.

       Det vil selvsagt føre for langt om jeg her skulle gjennomgå pressekonferansen i detalj. For min del var jeg ikke fornøyd med denne, og det er vel et åpent spørsmål om den burde vært avholdt. Det som særlig voldte problemer - slik jeg ser det - var at vi ikke kunne besvare spørsmål vedr. grunnlaget for vår forespørsel til Tyskland om Berge Furre. Dette er jo et kjernepunkt i saken, og jeg burde ha forutsett at våre avvisende svar her måtte medføre at vi ble møtt med skepsis. Det var også åpenbart ut i fra spørsmålene at vi på en rekke punkter rett og slett ikke ble trodd.

       Jeg vil tilføye at jeg om ettermiddagen deltok i « Dagsnytt 18 ». Jeg hadde fått oppgitt at man skulle diskutere de mer prinsipielle sider av spørsmålet omkring påtalemyndighetens uavhengighet i forhold til de politiske myndigheter. Da jeg møtte opp viste det seg at man i stedet skulle diskutere « Furre-saken ». Berge Furre møtte selv sammen med Per N Hagen. Høyst uventet for meg hadde man også politikere fra Stortingsstudio som deltagere i debatten. Under sendingen måtte jeg besvare spørsmål omkring « Furre-sakens » realiteter. Jeg kom da opp i samme dilemma som under pressekonferansen. Jeg burde nok ha forutsett dette og på forhånd ha stilt klarere betingelser for min deltagelse.

       Senere på kvelden ble Østgaard, Gammelgård og jeg på nytt innkalt til departementet til nytt møte med statsråden og departementsråden. Statsråden ønsket nå en mer konkret orientering om « Furre-saken ». Vi tok derfor med de relevante dokumenter om han. Overvåkningssjefen orienterte om de forhold som hadde ledet til forespørselen. Statråden leste nå noe av dette materialet. Hun takket for orienteringen. Noen negative reaksjoner fremkom ikke under møtet fra hennes side. Hun ba om at man fremsendte de øvrige navn som det var rettet forespørsel om. Dette skulle skje neste dag - lørdag 14. desember. Hensett til at statsråden nå ba om en orientering om Berge Furre-sakens realiteter, fant jeg det riktig å minne om at Justisdepartementet ikke hadde noe ansvar for de etterforskningsskritt som var foretatt. Selv om departementet i henhold overvåkningsinstruksen tidligere hadde mottatt orientering om saken, innebar det selvsagt ikke at statsråden hadde noen instruksjonsmyndighet om etterforskningen - verken den gang eller nå. Statsråden var enig i dette.

       Selv om møtet hadde foregått i en god atmosfære, begynte jeg nå å reagere på at vi ble innkalt til departementet med en slik hyppighet. Jeg fant det for min del bemerkelsesverdig at sjefen for politiavdelingen, eksp.sjef Fosheim, ikke hadde vært til stede på noen av de møtene som vi hadde deltatt på. Etter mitt syn var det også uheldig at jeg hele tiden ble innkalt uten at kst. riksadvokat var tilstede, og jeg bestemte meg for at jeg ikke ville delta på flere slike møter uten at han også møtte samtidig. Jeg ble ytterligere styrket i min skepsis da jeg senere ble klar over at kst. riksadvokat hadde hatt separate møter med statsråden noe tidligere samme ettermiddag. Jeg ble imidlertid ikke innkalt til flere møter i departementet.

Lørdag 14. desember 1996

       Overvåkningssjefen, Gammelgård og undertegnede møttes ved 10-tiden på Overvåkningssentralen. Østgaard hadde nå beordret flere medarbeidere til å møte for å påbegynne utarbeidelsen av den redegjørelse som statsråden hadde bedt om. Jeg deltok ikke direkte i dette arbeidet.

       I løpet av formiddagen diskuterte vi utførlig det dilemma som taushetsplikten innebar for vårt forhold til pressen. Furre hadde flere ganger i media oppfordret til at vi skulle komme åpent ut med alt materiale som forelå omkring han. Vi var usikre på om vi kunne ta han på ordet, og uten videre gå ut med en pressemelding hvor vi redegjorde for de punkter som hadde begrunnet en forespørsel til Tyskland for hans vedkommende. Selv om vi fortsatt var usikre påbegynte vi å utarbeide en slik pressemelding.

       Hensett til den tvil vi var i, ringte jeg flere ganger til Busch og diskuterte saken med han. Jeg leste opp et utkast til pressemelding for han. Busch syntes også spørsmålet var svært vanskelig og kunne ikke gi noen definitive råd om saken. Konklusjonen på drøftelsene mellom Østgaard og meg ble at vi bestemte oss for ikke å sende ut noen pressemelding. Det bør for øvrig understrekes at Busch denne dagen overhodet ikke på noen måte indikerte at det skulle være noen aktuell problemstilling å tilbakekalle forespørslene til Tyskland. Dette var heller ikke i mine tanker denne dagen.

       Om ettermiddagen hadde Overvåkningssentralen utarbeidet det svar som ble oversendt departementet. Som nevnt deltok jeg ikke i dette arbeidet. Etter mitt skjønn falt dette inn under P.O.T's selvstendige orienteringsplikt etter overvåkningsinstruksen. Man arbeidet under et betydelig tidspress. Jeg var imidlertid kjent med at man oppga de navn det var sendt forespørsel om. Dette var - såvidt jeg kjenner til - første gang statsråd Holt ble orientert om den fullstendige navnelisten.

Søndag 15. desember 1996

       Det bør innledningsvis understrekes at jeg hele tiden fra torsdag 12. hadde holdt Busch løpende orientert om sakens utvikling og at jeg hadde flere daglige telefonsamtaler med han. Ikke på noe tidspunkt fremkom det en antydning om at undersøkelsene i Tyskland skulle stanses.

       Omkring kl 0930 ringte jeg Busch privat. Jeg ønsket å drøfte nærmere med han hvordan man skulle forholde seg med hensyn til taushetsplikten i tiden fremover fordi jeg stadig anså dette problemet som et betydelig dilemma i saken. Han var ikke tilstede, men jeg fikk opplyst at Busch etter anmodning hadde ringt departementsråden kl. 03.30-03.45 om natten, og at han skulle møte i departementet kl 10.00 og følgelig var på vei dit.

       Omkring kl 11.30-12.00 ble jeg kontaktet av Busch pr. telefon. Han var på kontoret og fortalte at han hadde vært i møte med statsråden. Han opplyste at man under møtet hadde uttalt at regjeringen ville kunne bruke kgl.res dersom man nå ikke stanset undersøkelsene i STASI-arkivene. Busch fremholdt at han ikke ville ta ansvaret for at regjeringen anvendte dette virkemiddel. Jeg tilbød meg straks å reise ned på riksadvokatens kontor idet jeg mente at dette måtte drøftes nærmere. Jeg oppfattet jo situasjonen som dramatisk. En direkte inngripen i en verserende etterforskning, hadde så vidt jeg vet, aldri forekommet fra noen regjering i Norge. Busch ba meg imidlertid komme kl. 14.00. Han opplyste ikke noe om grunnen til at jeg skulle vente.

       Jeg ble opprørt over det som nå synes å være i ferd med å skje. Jeg ringte umiddelbart Østgaard og fortalte han om samtalen med Busch. Vi var begge enige om at saken nå syntes å ta en dramatisk vending. Jeg uttrykte forståelse for den umulige situasjon som Busch var kommet i under sin kortvarige konstitusjon. Vi drøftet også hvilke mulige alternativ som forelå dersom saken nå ble stanset og var enige om at noen faglig begrunnelse ikke kunne forsvare det som nå skjedde. Verken regjeringen eller statsråden hadde på noen måte gått igjennom saken som normalt skulle vært behandlet tjenestevei med tilråding fra overvåkningssjef, statsadvokat og riksadvokat. Østgaard hadde på dette tidspunkt ikke fått noen innkalling til statsråden.

       I tiden frem til møtet med Busch vurderte jeg hvorvidt jeg skulle trekke meg fra saken. Jeg var selvsagt klar over at dersom jeg skulle medvirke til en fortsatt behandling - hvor man skulle avstå fra å anvende en etterforskningsmetode som alle andre vestlige land anvendte i forhold til STASI-arkivene - måtte fremstå i et underlig lys. Særlig på bakgrunn av det som var uttalt under pressekonferansen. Dersom jeg imidlertid nektet å behandle saken videre fryktet jeg at sannheten omkring det som nå var i ferd med å skje ikke ville komme frem i ettertid. Jeg bestemte meg derfor for å forsette.

       Jeg møtte på riksadvokatens kontor som avtalt kl. 14.00. Jeg er ikke kjent med om Busch drøftet saken med andre i den mellomliggende periode. Han fortalte at statsministeren skulle gi en redegjørelse i Stortinget dagen etter. Saken måtte derfor « behandles » i løpet av ettermiddagen og han gjentok det han hadde sagt i telefonsamtalen om anvendelse av kgl.res. Han stilte meg derfor overfor følgende alternativ: Enten kunne jeg foreta stansning av STASI-undersøkelsene eller så ville han gjøre det selv i løpet av kvelden. Busch fremholdt at han overfor justisministeren hadde uttalt at han under enhver omstendighet ville måtte gå igjennom saken og at dette ville skje i løpet av ettermiddagen eller kvelden. Jeg svarte da at jeg skulle treffe den offisielle beslutning, og vi ble enige om at det skulle sendes ut en pressemelding i løpet av kvelden. Busch skrev da to alternative utkast til pressemeldinger. Han overlot til meg å avgjøre hvilken av disse som skulle brukes. Vi drøftet for øvrig om det var mulig å finne noen relevant faglig begrunnelse for en slik avgjørelse, men kom til at en slik ville være vanskelig å gi. Det skulle derfor ikke gis noen begrunnelse i pressemeldingen. Busch ringte for øvrig til departementet og fortalte at jeg var villig til å treffe avgjørelsen om å stanse forespørslene til Tyskland. Det ble visstnok mottatt med tilfredshet i departementet. Vi ble enige om at jeg skulle ringe Østgaard og be han om å møte på Overvåkningssentralen. Jeg mente at det utvilsomt måtte være slik at jeg forholdt meg til han i denne saken. Jeg ringte derfor Østgaard, privat, men fikk opplyst at han ikke lenger var tilstede i det han var blitt innkalt til departementet. Det ble derfor til at jeg kontaktet nestkommanderende i P.O.T., Per Gammelgård og ba han om å møte på Overvåkningssentralen. Han fikk en kort orientering over telefonen. Vi ble enige om at vi skulle prøve å få kontakt med Østgaard utover ettermiddagen. Jeg tok med meg Busch' utkast til pressemelding og gikk bort til Overvåkningssentralen der jeg var noe før kl 16.00. Gammelgård var da kommet og jeg fortalte han mer detaljert om hva som hadde skjedd. Vi fikk ikke kontakt med overvåkningssjefen pr. telefon før ca kl 18.30. Østgaard var jo på forhånd informert gjennom telefonsamtalen med meg tidligere samme dag og han var derfor ikke særlig forbauset over det som hadde skjedd. Han fortalte at han på grunn av den kritikk som var fremkommet, hadde funnet å måtte stille sin stilling til disposisjon. Dette hadde skjedd under møtet med statsråden tidligere på ettermiddagen. Dette skulle offentligjøres like før statsministeren hadde holdt sin redegjørelse i Stortinget dagen etter, antagelig kl. 1600. En pressemelding skulle sendes ut kort tid før denne. Da jeg fortalte at jeg skulle sende ut min pressemelding i løpet av kvelden, fremholdt Østgaard at det ville være uheldig da dette kunne gi inntrykk av at han gikk som følge av min beslutning, noe som jo ikke var riktig. Jeg hadde selvsagt stor forståelse for dette synspunktet og ringte derfor til departementsråd Surlien for å få koordinert pressemeldingen. For meg var det intet poeng at den skulle sendes ut søndag kveld. Samtalen med henne ble imidlertid noe forvirrende da hun straks opplyste at hun bare ville snakke med meg på høyttalende telefon og at det var to statssekretærer som overhørte samtalen. Det var visstnok « best » at vi snakket sammen på denne måten. Situasjonen virket kunstig og departementsråden var uklar. Såvidt jeg forsto på henne kunne vi ikke kommunisere direkte om utsendelse av pressemeldingen. Dersom jeg hadde spørsmål, måtte disse rettes til Busch. Jeg undret meg noe over at departementet nå plutselig var så opptatt av den formelle tjenestevei.

       Jeg var etterhvert blitt grundig lei av denne farsepregede behandling av en viktig sak, men ringte Busch som så ringte Surlien. Etter en stund ringte Busch tilbake og sa at det var greitt at pressemeldingen ble sendt ut etter kl 15.00 dagen etter. Den ville derfor komme nesten samtidig med pressemelding vedr. overvåkningssjefens avgang. Jeg ringte så til Østgaard og meddelte han dette. Gammelgård og jeg hadde en samtale hvor vi vurderte mulige forklaringer på denne form for saksbehandling. Deretter reiste jeg hjem.

Mandag 16. desember 1996

       Etter avtale med Busch sendte jeg om morgenen over til departementsråd Surlien den pressemelding som skulle sendes ut etter kl 15.00 samme dag. Foranledningen til dette var visstnok at statsministeren trengte denne til den redegjørelse som skulle gis i Stortinget kl. 16.00. Det bør bemerkes at departementsråden noe senere ringte meg (på vanlig telefon) og forslo en mindre endring i min pressemelding. Da denne var uten betydning for realiteten, fulgte jeg hennes råd. Samme dag tilskrev jeg P.O.T og ga ordre om at forespørslene til Tyskland skulle stanses. Jeg vedlegger kopi av brevet og pressemeldingen.

       Pressemeldingen ble sendt ut kl. 15.15 etter at Furre var orientert om innholdet i denne.

       Det bør nevnes at jeg hadde en kraftig pågang fra pressen om ettermiddagen og kvelden, men jeg avslo å gi noen substansielle kommentarer da jeg ikke kunne se bort fra at jeg ville bli innkalt til høringer i Stortinget.

       For fullstendighetens skyld bør det nevnes at jeg på tirsdag 17. desember hadde noen telefonsamtaler med fung. overvåkningssjef Gammelgård fordi han var noe usikker på forståelsen av mitt brev av 16. desember 1996 til P.O.T. Jeg ba han ringe Busch direkte for å få avklaringen hos han. Som jeg har nevnt ovenfor syntes jeg saksbehandlingen var uforsvarlig, og da Busch jo selv hadde skrevet pressemeldingen, kunne han gi de presise svar.

       Det kan kanskje nevnes at jeg ikke fant det særlig overraskende at statsråd Holt overfor media tirsdag 17. desember hadde fremholdt at « min » avgjørelse var « klok ».

Vedlegg 2.

Pressemelding fra ass.riksadvokat Tor Aksel Busch til Justisdepartementet, datert 18. januar 1997.

Møte i Justisdepartementet søndag 15. desember 1996