| |
DATO: 1997-02-06
SIDETALL: 3
Til Stortinget.
Internasjonale og nasjonale erfaringer
Medienes interesse for store idrettsarrangementer er sterkt økende. En akselererende prisspiral der TV-rettighetene blir dyrere og dyrere er i ferd med å gjøre seg gjeldende. Kapitalsterke, reklamefinansierte TV-kanaler har på bakgrunn av at sport er godt stoff for seere, og dermed annonsører, drevet fram prisgaloppen på dette området. Det ekspanderende markedet har brakt et nytt ledd inn i kjeden: Stråselskap som kjøper opp rettigheter med tanke på videresalg. Disse selskapene er rene kommersielle aktører som ikke på noen som helst måte er forpliktet til å ta idrettspolitiske eller samfunnspolitiske hensyn. Dermed blir pris det sentrale kriteriet i denne bransjen.
Også idrettsforbundene som sitter på rettighetene til arrangementene må ta sin del av skylden for utviklingen med prisstigning og redusert TV-dekning av viktige idrettsarrangementer. Det synes å pågå en utvikling der kortsiktige økonomiske gevinster settes foran idrettens langsiktige interesser. Denne utviklingen vil utvilsomt ha en negativ effekt både på publikumsoppslutning og på rekruttering til idretten.
Hoveddelen av idrettens økonomiske grunnlag og oppslutning stammer fra det norske folk. 1,7 millioner er organisert i idretten og har dermed et eierforhold til denne. Store deler av idrettens inntekter kommer fra tipping, via skatteseddelen, kontingentinnbetalinger, dugnadsinnsats osv. Dermed hviler det også et ansvar på idrettsforbundene for å gjøre toppidretten tilgjengelig for folket. En utvikling i retning av redusert TV-dekningsgrad og tilgjengelighet bidrar til å undergrave dette ansvaret, og på sikt også idrettens store folkelige oppslutning og bredde.
Rikskanaler som også har mere allmenne hensyn å legge vekt på i forhold til programprofil etc. blir i første omgang taperne i rene budrunder om enkeltarrangementer. I neste omgang er det TV-seerne, uten mulighet til å ta inn kanaler med lav dekningsgrad, som taper. Men til slutt vil idretten selv bli taperen fordi interessen for idretter som er vanskelig tilgjengelige vil gå ned. I ishockeykretser er det en alminnelig oppfatning at en av årsakene til en dalende interesse for sporten er at rettighetene er solgt til en kommersiell TV-kanal uten nasjonal dekning. Ifølge TV-sportens sjef i NRK blir nyhetsterskelen mye høyere i idretter der kanalen ikke har rettigheter enn i idretter der de har det. Dersom sentrale idretter får redusert dekning på riksdekkende kanaler er det en naturlig konsekvens at folks følelse av tilhørighet til disse idrettene reduseres. Dermed kan vi oppleve en utvanning av begrepet folkeidrett.
Dersom store populære idrettsarrangementer i økende grad blir å finne på TV-kanaler med lav dekningsgrad, eller på rene betalings-TV-kanaler vil dette kunne bety at begrepet folkeidrett blir kraftig svekket. I neste omgang kan det bety skjev sosial og geografisk tilgang til sentrale idrettsbegivenheter, og på sikt også skjev rekruttering.
I Sverige er rettighetene til svensk fotball kjøpt opp av det sveitsiske selskapet Team Marketing. Bak dette selskapet står blant annet den tyske mangemillionæren Leo Kirch. Team Marketing har i samarbeid med forlagshuset Axel Springer sikret seg rettighetene til fotball-VM i 2002 og 2006. Selskapet har videre rettighetene til bl.a. Rosenborgs Champions League kamper. Selskapet har betalt 400 mill. kroner for rettighetene til svensk fotball over en fireårs periode.
Da Sveriges Radio forsøkte å kjøpe rettighetene til en av de svenske landskampene før jul i 1996, forlangte Kirchs selskap 10 millioner kroner for denne kampen. Sveriges Radios tilbud lød på 2 millioner kroner. Dette eksempelet samsvarer med selskapets strategi der oppkjøpte rettigheter blir lagt ut for salg bit for bit, og der høystbydende får tilslaget uavhengig av dekningsgrad.
1. april 1997 skal Norges Fotballforbund etter planene ha sin nye medieavtale for de nærmeste årene klar. Ifølge opplysninger i media er Kirch-selskapet ISPR en av de aktuelle kjøperne til rettighetene. Et slikt oppkjøp vil kunne få store konsekvenser for utviklingen av, og interessen for, norsk fotball. Eksemplene fra andre land der selskap av denne typen sitter på rettighetene lover ikke godt.
Utviklingen stiller store spørsmålstegn ved konsentrasjonen i dette markedet. I dag innehar selskaper styrt av bl.a. Leo Kirch, Silvio Berlusconi og Rupert Murdoch svært mange sentrale TV-rettigheter i forhold til de store folkeidrettene som fotball. Denne konsentrasjonen av rettigheter kan på sikt gi grunnlag for en uheldig utvikling i retning av betal-TV der tilgangen til idretten blir sterkt avhengig av betalingsevne. En slik utvikling vil undergrave idrettens viktigste kapitalbase: den folkelige oppslutningen.
Publikumsoppslutningen til såkalte « public service » TV-selskaper i EU er i perioden 1984 til 1994 nesten halvert fra 82 % til 46 %. I samme periode har rene betalings-TV-kanaler ekspandert kraftig. Noe av utviklingen skyldes utvilsomt at disse selskapene har sikret seg rettighetene til store sportsbegivenheter. Uten noen form for regulering på dette området er det grunn til å forvente at kommersielle selskaper som tyske Kirch og Bertelsmann, franske Canal Plus, Rupert Murdochs British Sky Broadcasting etc. sikrer seg rettighetene til en enda større andel av de sentrale sportsbegivenhetene. På sikt kan denne utviklingen føre til en marginalisering av offentlig TV på samme måte som i USA.
I EU arbeides det med reguleringer som tar sikte på nasjonal tilgang til de største idretts- og kulturbegivenhetene. Saken har sin bakgrunn i KOM (95) 86 (dansk tekst:)-
| « Forslag til Europaparlamentets og Rådets direktiv om ændring af Rådets direktiv 89/552/EØF om samordning af visse love og administrative bestemmelser i medlemsstaterne vedrørende udøvelse af tv-radiospredningsvirksomhed » |
Dette dokumentet har vært til første høring i Parlamentet (A4-18/96), og Rådet har lagt fram sin « Fælles holdning » 8. juli 1996. På bakgrunn av dette la Kommisjonen fram et endret forslag: KOM (96) 200. Dette var oppe i Parlamentet til sin andre høring 12. november 1996 (A4-346/96). I sin innstilling ved annengangs behandling foreslår Parlamentet i « Ændringsforslag 20, artikkel 1, nr. 4, artikkel 3, stk. 3a (nyt) (direktiv 89/552/EØF) » følgende (dansk tekst):
| « 3.a medlemsstaterne drager med passende retlige midler omsorg for, at tv-spredningsforetagender under deres jurisdiktion ikke får eneret på udsendelse af særlig viktige begivenheder af national og/eller europæisk interesse som for eksempel Olympiske Sommer- og Vinterlege, VM og EM i fodbold og andre begivenheder, som en medlemsstat anser for lige så viktige - og dette skal skje ved retsakter og andre bestemmelser -, hvis sådanne former for eneret vil fratage en betydelig del af offentligheten i den eller de berørte medlemsstater muligheden for at følge sådanne begivenheder i direkte udsendelser, som kan modtages af alle. » |
Dette forslaget fra Parlamentet ligger nå i Rådet til endelig beslutning. Det ventes endelig vedtatt i februar eller mars 1997. I en artikkel i Agence Europe 18. desember 1996 framgår det at den aktuelle EU-kommisjonæren, Marcelino Oreja, mener at problemene med liten dekning av sentrale sportsbegivenheter kan løses ved nasjonal lovgivning:
| « On the broadcasting of sports events, Mr Oreja suggested this problem could be tackled at national level. The Commision is proposing to make a thorough analysis of this problem. » |
Ifølge Aftenposten 3. januar 1997 foreligger det nå et forslag til parlamentarisk behandling i Storbritannia som skal sikre at øyrikets ti største idrettsbegivenheter sendes på riksdekkende TV-kanaler.
Forslaget har blant annet bakgrunn i at betalingskanalen British Sky Broadcasting har kjøpt rettighetene til « English Premier League football » fra 1997 til 2001. Sky sitter i dag på rettighetene til Premier League og landskamper. BBC er henvist til å sende kampene i opptak.
Staten har tilgang til en rekke virkemidler som kan sikre nasjonal tilgang til viktige sportsbegivenheter - både i form av økonomiske virkemidler og i form av lovverk.
Dersom idrettsforbund med rettigheter i forhold til sentrale sportsbegivenheter ikke tar nødvendige hensyn til behovet for nasjonal TV-dekning, kan det brukes økonomiske sanksjoner via tippemidlene eller statsbudsjettet. Motsatt kan det også brukes økonomiske incentiver der deler av dokumenterte bortfall av kortsiktige inntekter som en følge av at salg av TV-rettigheter ikke går til høystbydende, men der dekningsgrad veier tyngst, kompenseres. Her må det selvsagt også tillegges vekt at de langsiktige økonomiske interessene til idretten ikke nødvendigvis er sammenfallende med den kortsiktige økonomiske gevinsten ved å selge rettigheter til selskap som Kirch-gruppen.
For 1997 er det bevilget i overkant av 9,2 mill. kroner over kap. 341 i statsbudsjettet. Disse midlene inkluderer administrasjonstilskudd til Norges idrettsforbund, stipend til toppidrettsutøvere, tilskudd til landslaget Fysisk Fostring i Skolen og til forsknings- og utviklingsprosjekter knyttet til idrettsaktiviteter til barn og unge. Bevilgningen over dette kapitlet til Norges idrettsforbund utgjør bare en liten del av det statlige tilskuddet til Idrettsforbundet. Størsteparten av tilskuddet til idrettsforbundet kommer fra spilleoverskuddet i Norsk Tipping AS. I 1996 var driftstilskuddet på 211,8 mill. kroner.
Idretten får en tredjedel av overskuddet fra det samlede overskuddet i Norsk Tipping AS. I 1996 fikk idretten 595 mill. kroner av tippemidlene. Staten bidrar med andre ord med betydelige midler i tilskudd til norsk idrett. I tillegg til dette tilfaller det idretten økonomisk støtte via kommunale budsjetter.
Initiativene i EU viser at denne saken har internasjonal interesse, og at det i stor grad er opp til de nasjonale myndigheter å implementere et lovverk som sikrer en nødvendig dekningsgrad for idrettsbegivenheter med nasjonal interesse.
På bakgrunn av det ovenstående fremmes
følgende forslag som tar sikte på å sikre nasjonal TV-dekning av store
sportsbegivenheter:
Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag som tar sikte på at TV-selskap underlagt norsk lov ikke får enerett
på overføring av særlig viktige sportsbegivenheter, dersom slike former for
enerett vil frata en betydelig del av offentligheten muligheten til å følge
slike begivenheter i direkte TV-overføringer.