| |
DATO: 1997-03-12
SIDETALL: 4
Til Stortinget.
Et kjennetegn på en rettsstat er at ingen skal lide rettstap på grunn av manglende økonomisk evne. Et godt rettshjelpstilbud er av avgjørende betydning for rettssikkerhet og en reell likhet for loven. Likhet for loven forutsetter at alle skal ha mulighet til å sikre sine rettigheter slik at den som har rett etter loven også skal få rett. Uten en godt utbygd rettshjelpsordning er ikke dette mulig, og dagens ordning tilfredsstiller ikke dette kravet. I St.meld.nr.16 (1989-1990), lagt fram av den daværende regjeringa Harlem Brundtland, ble det slått fast at « dagens offentlige rettshjelpsordninger tilfredsstiller neppe likhetskravet i tilstrekkelig grad ». Etter 1990 er det foretatt ytterligere innstramninger i de saksområder det er mulig å få offentlig rettshjelp til, slik at likhetskravet oppfylles enda dårligere i dag.
St.meld.nr.16 (1989-1990) om offentlig rettshjelp ble trukket tilbake etter regjeringsskiftet i 1989, og sia da har Stortinget årlig bedt om snarest å få lagt fram ei ny stortingsmelding om rettshjelp slik at Stortinget skal kunne ta stilling til prinsipper for offentlig rettshjelp, omfang og organisering.
Etter 7 års gjentatte krav fra Stortinget om ei ny melding er det ennå uvisst når Regjeringa vil fremme slik melding. Dette gjør det nødvendig å fremme konkrete forslag om endring av dagens rettshjelpsordninger.
Da lov om rettshjelp ble vedtatt i 1980 kom ca 27 % av hussstandene i landet inn under inntektsgrensene. Etter loven kunne fylkesmannen etter en konkret rimelighetsvurdering innvilge fri rettshjelp til personer som hadde et juridisk problem. Hjelp kunne gis i form av fritt rettsråd eller fri sakførsel. Hjelp skulle gis dersom det var nødvendig med advokatbistand og det ikke var urimelig at det offentlige skulle betale den.
I 1994 kom mellom 7 og 8 % av landets husholdninger inn under inntektsgrensene for offentlig rettshjelp. Etter ei viss heving av grensene fra 1997 er det stipulert at om lag 12 % av husholdningene vil komme inn under disse reglene. Samtidig er det skjedd en betydelig innstramming av hvilke saker det ytes offentlig rettshjelp til, og egenandelene er økt dramatisk. I 1980 varierte egenandelen mellom 100 kroner og 1.000 kroner avhengig av inntekt. Fylkesmannen hadde anledning til å frafalle egenandel. I dag er egenandelen på 25 % av de samla utgiftene til rettshjelp og omkostninger med rettssak. Dette gjør det det praktisk talt umulig for folk som kommer inn under inntektsgrensa for offentlig rettshjelp (bruttoinntekt for enslig på maks 150.000 kroner) å kunne nytte rettsapparatet i ei tvistesak. Den enkelte klient må betale en egenandel på 135 kroner pr. advokattime, og det er ikke mulig på forhånd å vite hva de samla utgiftene til ei rettssak vil komme på.
Dagens ordning er ikke en ordning med fri rettshjelp, men et rettshjelpstilskudd. Hvis man tar utgangspunkt i en enslig person med inntekt på kr 150.000 som trenger assistanse i en sak, påløper følgende utgifter: Egenandel kr 300,- samt snitt saksomkostninger kr 40.000,- hvorav 25 % (kr 10.000,-) skal dekkes av parten selv. Totalt en utgift på kr 10.300,-, noe som betyr at en person med inntekt på kr 150.000,- pr. år ikke har råd til å søke fri rettshjelp fordi utgiftene blir astronomiske i forhold til årsinntekt. Egenandelen tilsvarer antageligvis en drøy månedslønn, etter skatt.
Mange kjenner ikke sine egne rettigheter og får ikke den hjelpen de har krav på. Offentlige kontorer er i mange tilfeller overarbeidet med vanlig saksbehandling og har ikke ressurser satt av til veiledning av klienter/rådsøkende. Det er prinsipielle betenkeligheter ved bare å være henvist til veiledning og råd fra den instans som vil være motpart i en eventuell klagesak eller sak med rettslige følger.
Rikstrygdeverket registrerer økende bruk av advokater i trygdesaker. Utlendingsdirektoratet mener selv det er nødvendig med hjelp utenfra for å få opplyst utvisningssakene godt nok. Studentrettshjelpstiltakene opplever at det er et stort behov for rettshjelp i saker der det offentlige er den rettshjelpssøkendes motpart. Har en borger et offentlig organ som motpart, så hviler det på denne part i utgangspunktet ingen økonomisk begrensning for engasjement i saken. Er motparten en forretningsdrivende, vil vedkommendes saksutgifter være fradragsberettiget. For den enkelte borger må derimot kostnadene dekkes av inntekten etter at alle utgifter og skatter er betalt. Det er åpenbart at den enkelte borger med normalinntekt, ikke har mulighet for å fremme sin rett vis-à-vis sine medborgere, næringsdrivende eller det offentlige, uten at det gis muligheter for offentlig støtte.
Antall sivile saker for domstolene blir færre. Det innebærer neppe at borgerne har færre konflikter å løse. En mer sannsynlig årsak er at rettsstaten ikke fungerer når det gjelder den vanlige borgers behov for å bruke rettsapparatet for å beskytte sine interesser. Frem til 1997 er rettshjelpsordningen revidert flere ganger. For å holde totaltutgiftene på samme nivå er den også snevret inn hva gjelder prioriterte saksområder som inngår i ordningen. Det gis ikke bistand til sosial- og trygdeklienter i sosial- og trygdesaker, heller ikke til innvandrere i saker som omhandler deres vilkår etter at oppholds- og arbeidstillatelse er gitt, ei heller fanger i norske fengsler vedrørende saker som omhandler innsattes rettigheter. I de tilfeller hvor innsatte får hjelp kan vi bl.a. se at i klagesaker vedrørende soningsforhold gis det medhold i 2/3 av sakene.
De andre nordiske land har rettshjelpsordninger som i dag er bedre utbygget enn den norske, og ordningene omfatter også et videre saksfelt enn det som er inkludert i lov om fri rettshjelp. I Sverige gis mulighet for fritt rettsråd i alle saker som gjelder inngrep i den personlige frihet og integritet (f.eks. sosial- og helselovgivning og fremmedkontroll). Inntektsgrensene ligger godt over de norske, og er SEK 240.000,- for en voksen person, med tillegg på SEK 17.200,- for hver person den rettshjelpssøkende forsørger. Det tas hensyn til gjeld.
St.meld.nr.16 (1989-1990) fastslo at « Økonomiske, sosiale og geografiske forskjeller bør ikke være avgjørende for enkeltmenneskers mulighet for å få juridisk bistand og informasjon om sine rettigheter. Adgangen til rettshjelp er en sentral del av samfunnets velferdstilbud. »
I dag er også rettshjelpstilbudet svært ulikt geografisk fordelt.
På denne bakgrunn fremmes følgende
| 1. | Stortinget ber Regjeringa snarest legge fram forslag til endringer i lov om fri rettshjelp slik at rettshjelp skal kunne ytes i alle saker der det er nødvendig med juridisk bistand og der det ikke er urimelig at det offentlige dekker rettshjelp. |
| 2. | Egenandel begrenses oppad til 5 % av inntekta til den som er berettiget til rettshjelp. Fylkesmannen skal ha rett til helt å frafalle egenandel. |
| 3. | Det
settes i verk forsøk med kommunale eller interkommunale rettshjelpssentra i 3
fylker i tråd med det skisserte forslaget. |
Det vises til vedlegg med begrunnelse samt forslag til struktur på rettshjelpssentre.
Behovet for fri rettshjelp er like stor over hele landet, mens det er et faktum at størst mulighet for advokatbistand og rettshjelp i dag eksisterer rundt de store byene og i tettbygde strøk. Samtidig er det også et faktum at rettshjelpsdekningen for ressursvake grupper også er dårlig i de store byene. Noe av dette avhjelpes bl.a. ved Kontoret for fri rettshjelp i Oslo, advokatvaktordninger, studentrettshjelpstilbudene i Oslo, Bergen og Tromsø og Forbrukerrådets klagesaksbehandling. Ingen kan i dag nøyaktig tallfeste rettshjelpsbehovet, men det er ikke tvil om at det finnes et stort, udekket rettshjelpsbehov. Flere tidligere undersøkelser rundt dette, som « Rettshjelp -71 » i Oslo og « Tromsøundersøkelsen » i 1974, peker i denne retning.
I Tromsøundersøkelsen ble det behandlet 1,4 saker i gjennomsnitt pr. hushold. Det kan tyde på et rettshjelpsbehov på godt over 2 millioner (J.T Johnsen, Rettshjelpsbehovet - dets omfang og årsaker, - 1979). Disse tallene er selvsagt beheftet med en betydelig usikkerhet, men er likevel med på å illustrere hvilket omfang vi står overfor.
Det er behov for å se på det tilbud og den reelle dekningsgrad som finnes, og tenke alternativt for å sikre best mulig tilbud slik at de som har rett får rett.
I dag utøves det aller meste av den offentlige rettshjelpen av privatpraktiserende advokater. I St.meld.nr.16 (1989-1990) foreslås en kombinasjon av rettshjelp fra privatpraktiserende advokater og rettshjelpskontorer. En slik ordning vil bli billigere og mer effektiv i forhold til mengden rettshjelp. En stor del av rettshjelpsbehovet kan dekkes gjennom enkle råd og veiledning.
Det skilles i meldingen mellom første- og annenlinje rettshjelp, som to hovednivåer i offentlig rettshjelp. Førstelinje rettshjelp skal gi publikum en vurdering av deres rettsstilling, besvare juridisk sett enkle spørsmål og redegjøre for hvordan man kan gå videre med mer kompliserte saker. Annenlinjes rettshjelp skal bistå med løsning av juridiske problemer, herunder partsrepresentasjon og prosessbistand ved domstolene.
Eksempler på kontorer som yter førstelinje rettshjelp er studentrettshjelpstiltakene, advokatvaktordninger og forbrukerkontorene. Disse yter også annenlinje hjelp i adskillig grad.
I Norge er 2/3 av sakene som kommer inn under fri rettshjelpsordningen, fritt rettsråd. Det vil si at et klart flertall av sakene løses utenfor domstolene, med veiledning og kompetente råd. Bare 1/3 av sakene er fri sakførsel. Rettsråd kan gis av kompetent personell på rettshjelpsentre i den enkeltvise kommune eller som interkommunale tilbud. Det vil være en supplerende virksomhet til privat advokatbistand, samtidig som man vil kunne nå mange og rådgi på en god måte.
I dag finnes det kun ett rettshjelpskontor i Oslo og ett i Indre Finnmark. Rettshjelpskontoret i Indre Finnmark (RIF) er dessuten foreløpig kun en prøveordning. Tilgjengelighet er en kritisk faktor for at man skal nå ut til de som trenger hjelp, slik at det er ønskelig å bygge ut rettshjelpstilbudet på landsbasis. Det er behov for uavhengige rådgivningskontorer, som kan bidra til utbygging, omorganisering og effektivisering av dagens ordning.
Etter forvaltningslovens § 17 har forvaltningen ansvaret for at en sak opplyses så godt som mulig før vedtak fattes. Opplysningene hentes inn fra klienten. Mange klienter vet imidlertid lite om hvilke opplysninger som er relevante for myndighetenes avgjørelser. Offentlige myndigheters mulighet til å få frem opplysninger til gunst for den det gjelder er begrenset sammenlignet med hva en advokat kan få til. Advokaten kjenner lovens forhistorie og de momenter som styrer anvendelsen av den, og kan spørre klienten konkret om slike forhold. På den måten kan saken bli bedre og mer effektivt opplyst enn om forvaltningen gir en generell veiledning.
Forvaltningslovens § 11 pålegger bare veiledningsplikt for et organ « innenfor sitt område ». Mange problemer er ofte sammensatt av flere juridiske konflikter. I dag skjer det en stadig økende sektorisering av det offentliges oppgaver. Når et forvaltningsorgan bare har kompetanse på et begrenset område, kan det medføre at viktige hensyn ellers i saken helt eller delvis overses, slik at den veiledning den det gjelder får er utilstrekkelig. Også i slike tilfeller vil juridisk bistand være verdifull, fordi advokaten kan se saken både i sine enkelte deler og i sin helhet.
Ved å opprette egne kommunale/interkommunale rettshjelpssentre kan man hjelpe enkeltmennesker med deres juridiske problemer utenfor domstolene, ved muntlig rådgivning og skriftlig saksbehandling. Samtidig kan rettshjelpssentrene arbeide rettspolitisk for å få et lovverk og en praksis som bedre ivaretar svake gruppers interesser.
For å oppnå dette må man få en best mulig tilgjengelighet for befolkningen, samt sikre at rettshjelpstilbudet forblir et kvalifisert tilbud. Rettshjelpssentre lagt opp etter en modell med direkte tilbud i større kommuner og interkommunalt tilbud der mindre kommuner grenser til hverandre sikrer dette. Kommunale/interkommunale rettshjelpssentre kan ta initiativ i forhold til andre lokale og regionale offentlige kontorer for å fremme det offentlige nettverkstilbudet for lokalbefolkningen, for å utnytte de respektive fagmiljøene best mulig i forhold til behovet blant befolkningen.
Kommunale/interkommunale rettshjelpssentre kan knyttes opp mot Forbrukerrådets distriktskontorer, hvor man i dag allerede sitter med god kompetanse og erfaring i forhold til flere type saker. Juss Buss har tidligere foreslått en utbygging av rettshjelpssentre, som også kan fungere som en praksisordning for juss-studenter, som i dag ikke har noen obligatorisk praksis lagt inn i studieordningen. Rettshjelpssentrene ledes av advokater, jusstudenter og eventuelt også med mulighet for sivilarbeidere.