| |
DATO: 1997-03-21
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Under kontroll- og konstitusjonskomiteens høringer kom tidligere justisminister Andreas Cappelen med uttalelser om en trondheimslektor i samband med at vedkommende var blitt utsatt for telefonavlytting.
Andreas Cappelen forklarte at han hadde diskutert denne saken med daværende overvåkingssjef. Cappelen hevdet at dette ikke var « en person som drev alminnelig politisk virksomhet ». Bakgrunnen for at avlytting var iverksatt, var ifølge Cappelen « at man hadde fått kjennskap til at vedkommende hadde oppholdt seg i en leir i Libanon, hvor man ble opplært i sabotasje og terrorhandlinger ». Overvåkingspolitiet mente derfor at « det på det grunnlag var nødvendig å følge med i hva den mannen foretok seg ». Andreas Capplen erklærte seg enig i det. Cappelen uttalte videre med adresse også til dagens situasjon at « hvis man kommer under vær med at noen har mer eller mindre nær kontakt med den slags aktiviteter, bør overvåkingspolitiet følge med i hva som skjer ».
Til å være tidligere byrettsdommer og justisminister forklarte Cappelens seg svært upresist. Det er således typisk at Cappelen omtaler telefonavlyttting som « å følge med i hva som skjer », nærmest som om han er uvitende om at norsk lovgivning stiller særskilte krav før telefonavlytting er tillatt. Videre sier Cappelen intet om hvorvidt lovens krav i dette tilfellet med rimelighet kunne sies å være oppfylt.
Denne trondheimslektoren er for det politisk interesserte publikum lett gjenkjennelig som Peder Martin Lysestøl. Sakens bakgrunn er at det høsten 1979 ble påvist avlytting av hans telefon. Et ekstra sett med ledninger ble avbildet og flere telefonmontører fulgte det ekstra ledningssettet gjennom nettet og kom fram til Trondheim politikammer. I en periode på 9 år forsøkte Lysestøl på ulike måter å få en avklaring av grunnlaget for denne avlyttingen. Således ble saken både bragt inn for Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten, for norske domstoler og for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.
Lysestøl fikk aldri vite hva som var grunnlaget for eller årsaken til at han var blitt utsatt for telefonavlytting. Han fikk dermed aldri mulighet til å få avklart om avlyttingen var ulovlig, og han fikk aldri mulighet til å renvaske seg for den beskyldning som ligger i det faktum at avlytting iverksettes, nemlig knyttet til det vilkår at han blir mistenkt for forhold som utgjør en fare for rikets sikkerhet.
Lund-kommisjonens avdekking av at det har foregått ulovlig avlytting i stor utstrekning, viser at Lysestøls krav om innsyn var høyst berettiget. Det er nå - i 1997 - på høy tid at Lysestøl gis rett til slikt innsyn i grunnlaget for den avlytting som ble iverksatt.
De uttalelser som tidligere justisminister Andreas Cappelen kom med, gjør dette enda tydeligere. Her settes Lysestøl i forbindelse med terroristvirksomhet. Andreas Cappelen må forstås dithen at det å besøke palestinske flyktningeleire innebærer det samme som å gjøre seg berettiget til mistanke for terrorisme. Her er også tidsmomentet viktig. Det var vel kjent at Lysestøl engasjerte seg sterkt i solidaritetsarbeidet for det palestinske folket på andre halvdel av 1960-tallet og besøkte palestinske flyktningeleire. Dette arbeidet ble drevet i full åpenhet. Lysestøl utga bl.a. en bok om palestinerne i 1973 der han også beskrev egne erfaringer.
Hans besøk i palestinske flyktningeleire ble, ifølge Cappelen, brukt som grunnlag for telefonavlytting flere år senere. Det er også grunn til å nevne at det var - og er - velkjent at Lysestøl i skrift og tale har tatt avstand fra bruk av terror som politisk virkemiddel.
Det grunnlaget for telefonavlytting som Andreas Cappelen beskrev under høringen, savner derfor reelt innhold i Lysestøls tilfelle. Hadde avlyttingen overfor Lysestøl frambragt noe som kunne bekrefte en mistanke om slike straffbare handlinger, ville det nødvendigvis også blitt reist straffesak.
Når det gjelder Cappelens utsagn om at Lysestøl ikke var en person som drev ordinær og lovlig politisk virksomhet, er det enda et viktig poeng som må fram. Under den rettslige behandlingen av Lysestølsaken var det fra Lysestøls side ønske om bevisførsel knyttet nettopp til det forhold at han som medlem av partiet AKP(ml) drev utelukkende lovlig politisk virksomhet. Lysestøl ønsket derfor ført bl.a. vitnet Finn Sjue for å belyse dette. Staten v/ regjeringsadvokaten motsatte seg slik vitneførsel og avga i den anledning følgende erklæring i prosesskriv av 30. mars 1983:
| « Staten er selvsagt kjent med at AKP(ml) er et lovlig parti, og det vil heller ikke bli hevdet at partiet driver ulovlig politisk virksomhet ». |
Dette skjedde mens Kåre Willoch var statsminister, og det må ansees å være en viktig uttalelse som stiller den senere tids utsagn fra en høyesterettsdommer og tidligere sentrale politikere i et underlig lys. Disse hevder jo at AKP måtte betraktes som et « ulovlig » parti, og at dette ga grunnlag for overvåking og telefonavlytting.
Uttalelsen må klart forstås som en erkjennelse fra statens side av at Lysestøl og andre medlemmer av AKP ble ansett å drive lovlig, politisk virksomhet og at staten ikke hadde mistanke om det motsatte. Staten bestred at det var nødvendig med vitneførsel når det gjaldt Lysestøls politiske virksomhet, fordi det ikke var omstridt at han drev med lovlig politisk virksomhet.
Den konklusjon som uvergerlig må trekkes ut fra statens erkjennelse fra 1983, er at den senere tids forsøk på å stemple AKP som et ulovlig parti, er uttrykk for en tenking som er av helt ny dato og at den må sees på som et utslag av at Lundkommisjonen har avdekket ulovlig overvåking i stor skala.
Det kan vanskelig legges til grunn at statens erkjennelse fra 1983 var en ren usannhet, beregna på å føre rettsapparatet, Lysestøl, publikum og det politiske liv bak lyset.
På denne bakgrunn er det uholdbart at Lysestøl fortsatt nektes innsyn i de premisser som ble anført for å gjennomføre telefonavlytting. Særlig gjelder dette etter at Andreas Cappelen nå har avslørt det angivelige grunnlaget for avlyttingen under sin forklaring for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomit.
Det er snart gått 18 år siden avlyttingen ble oppdaget. Det kan ikke anføres at hensynet til rikets sikkerhet i dag tilsier fortsatt hemmeligholdelse, og slett ikke etter forklaringen fra daværende justisminister Cappelen. Cappelen skriver selv i brev av 28. januar 1997 til Stortinget v/ stortingspresidenten:
| « I denne anledning tillater jeg meg å anmode Stortinget om at det treffer et vedtak om at « mappen » som Overvåkningspolitiet måtte ha på Lysestøl blir fullstendig nedgradert slik at den blir tilgjengelig for almenheten. » |
Reglene om hemmelighold er ikke ment å beskytte mot berettiget kritikk av eventuelle kritikkverdige forhold. Den senere tids forsøk på i ettertid å stemple AKP som et ulovlig parti i strid med bl.a. statens egen erkjennelse fra 1983, vitner om at involverte høytststående aktører nettopp ønsker beskyttelse mot berettiget kritikk.
Den omfattende behandlingen Lysestølsaken har fått både i rettsapparatet, i kontrollutvalget og overfor Menneskerettighetskommisjonen, tilsier at denne saken står i en særstilling. Dette forsterkes ytterligere ved Andreas Cappelens forklaring og ved den motstrid det er mellom statens standpunkt i 1983 og det som fra enkelte hold hevdes om AKP i 1997.
Samlet sett vil det være høyst urimelig å nekte offentliggjøring av premisser og beslutning som lå til grunn for telefonavlyttingen mot Lysestøl. Det vil for øvrig ikke være første gang at Overvåkingspolitiets dokumenter om en person som har vært overvåket, blir tillatt offentliggjort. Som kjent kom Overvåkingspolitiet for kort tid siden med et tilbud om at dokumentene i Berge Furres sak kunne offentliggjøres.
I Lysestøls sak har nåværende justisminister i brev av 7. mars 1997 besvart Lysestøls eget krav om innsyn med å opplyse at kravet er
| « inntil videre lagt til observasjon i påvente av den videre behandling i Stortinget og Justisdepartementet ». |
Ut fra dette er det rimelig at Stortinget nå gir et klart signal om at dokumentene i denne spesielle saken skal frigis.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen sørge for
at Peder Martin Lysestøl får innsyn i premisser og beslutninger som lå til
grunn for at hans private telefon ble avlyttet, slik det ble avdekket i
1979. Det forutsettes at dokumentene nedgraderes og frigis på slik måte at
det blir tatt hensyn til personvernet for de involverte.