| |
DATO: 1997-04-15
SIDETALL: 3
Til Stortinget.
Landsforeningen Rettferd for Taperne ble stiftet 16. september 1993 på Gjøvik som en landsomfattende organisasjon for å hjelpe alle de mennesker som faller på utsida av samfunnsordningene, og blir tapere.
Det var daværende journalist, nåværende generalsekretær Ola Ødegaard som la grunnlaget for verdens første taper-kongress og senere stiftet Landsforeningen Rettferd for Taperne. Ødegaard fikk bred støtte i Sosial- og helsedepartementet, hos fylkesmannen i Oppland, Knut Korsæth og fra mange hold, som mente det var på tide at samfunnet ble bevisst på at mange er feilbehandlet, feilvurdert og faller utenfor de ordninger som rår i samfunnet.
Det var Ola Ødegaards klare tanke med stiftelsen av en slik organisasjon, at en skulle synliggjøre en positiv utvikling som gjør at de som har opplevd og opplever forhold som ikke er verdig, ville få et bedre liv.
Det var og er en svært viktig oppgave at Landsforeningen Rettferd for Taperne kan være en vaktbikkje overfor dem som skal behandle barn og unge, og som ofte blir feilvurdert av samfunnets ulike myndighetsområder.
Tidligere statssekretær Ole Jacob Frich i Sosialdepartementet åpnet Gjøvik-kongressen for taperne 15. september 1993 hvor han bl.a. understreket følgende:
| « Denne kongressen handler om våre unnlatelses- og omgåelsessynder, om urett og udåder. Det handler med andre ord om et område hvor vi som politikere har et ansvar, et ansvar for å skape et samfunn hvor alle har muligheter enten de har et svakt ressursmessig utgangspunkt eller familiære problemer i bakgrunnen som gjør det vanskelig å komme inn i varmen, vanskelig å ta del i omsorgen og vanskelig å få forståelse og innsikt fra medmennesker. » |
Vi snakker i dag mye om handikap-og funksjonshemninger. Da tenker vi på sykdom med skade eller lyter som nedsetter enkeltmenneskets evne til å fungere. Svært ofte er det skader som er veldig synlige og som man kan peke på og man kan også bevege seg i et samfunn som har aksept for dette.
Men på den annen side må vi også snakke mer om et annet slags handikap, nemlig det sosiale handikap som er bygd inn i vårt hjelpeapparat, og som hindrer hjelpeapparatet i å fungere etter planen, hindrer hjelpeapparatet i møte med mennesker.
Ikke bare enkeltmennesker, men også sosialpolitiske tiltak kan faktisk også være « funksjonshemmede » i en viss forstand. Jeg vil legge vekt på det personlige forhold mellom hjelper og mottaker som har store psykologiske virkninger, også på personalet. Det er erfaringer som tyder på at det å stå i et nært forhold til en klient eller en annen som trenger hjelp, representerer en følelsesmessig belastning.
Noen velger å stenge av for menneskeligheten. Innsikten, involveringen og det å være medmenneske og venn blir fort borte. Til slutt står man bare igjen med den akademiske og følelseskalde holdningen.
Men dette er også uttrykk for et problem som er enda større, nemlig: Hvem er egentlig eksperten? Hvem er velferdsstatens egentlige ekspert, og hvilken form for ekspertise må tas i bruk og for hvilke grupper av lidende mennesker, og hvordan skal vi egentlig utvikle ny ekspertise?
Jeg ser imidlertid klart at vi i hvert fall trenger folk som fungerer som både medgangs- og motgangs-spesialister, håpsformidlere og alternativsanalytikere. Taperkontoret representerer en tjeneste som ingen annen samfunnsinstans har tatt opp, og den har sin spesielle form. Og det er et sterkt krav fra taperne å få beholde denne tjenesten.
Men en slik utdannelse kommer ikke med i noen form for bokpakke i dagens utdanningssystem. Velferdssamfunnet bringer også opp spørsmål om hva slags holdninger vi skal innta til den såkalte avvikeren, eller taperen i samfunnet.
Landsforeningen Rettferd for Taperne har siden starten i 1993 grundig dokumentert at mange mennesker opplever velferdssamfunnet som meningsløst og mange går rundt med tanken på at de skal gjøre slutt på det hele. 26 mennesker i alderen 21 til 43 år har tatt sitt eget liv siden foreningen kom i gang. Dette var mennesker som ble møtt med en stengt dør over alt, unntatt på taperkontoret. Men hjelpen kom for seint for disse 26 offentlige ofrene.
Det solide arbeid som Landsforeningen Rettferd for Taperne har lagt ned gir Sosial- og helsedepartementet en ganske unik kartlegging av hvordan enkeltmennesker har det når det gjelder helsetilstand og sosial status som vi ikke kan lese ut av offentlige statistikker. Dessuten drev Landsforeningen Rettferd for Taperne to år uten statstilskudd, og fram til 1.februar 1996 med kunn ansatt, nemlig generalsekretæren.
Nå har organisasjonen måtte si opp sin kontorfullmektig av økonomiske grunner, og det er både skremmende og til stort tap for de mennesker som sårt trenger dette kontoret for å bli hjulpet der storsamfunnet har sviktet.
Landsforeningen med sitt arbeid for ulike samfunnsgrupper som har det vanskelig, i alt ni samfunnsproblemer, med klare feilvurderinger, feilbehandlinger og overgrep mot enkeltmennesker, forteller oss om en virkelighet ute blant oss. Det er en skam at den omsorgssvikten samfunnet har utført overfor store samfunnsgrupper gjennom utallige år ikke skal føre til høyere statstilskudd enn bare kr 150.000 pr. år. Fra og med 1994 til 1997 har organisasjonen bare mottatt 500.000 kroner fra staten for å hjelpe vel 15.000 enkeltskjebner som opplever seg som tapere.
Landsforeningen Rettferd for Taperne gjør en helt utrolig stor jobb, den utfører et viktig og samfunnsnyttig arbeid. Det er ingen uenighet om at denne spesielle taperforeningen utfører et fundamentalt viktig arbeid for samfunnets svake grupper.
Ofte er det den typen erfaringer som Landsforeningen Rettferd for Taperne utfører, som representerer nettopp noe av det vendepunktet som vårt profesjonelle, offentlige helse- og sosialvesen ikke greier av innlevelse.
For de problemene denne organisasjonen jobber med, dreier seg også om evnen til innlevelse, evne til å se, til å lytte og til å hjelpe positivt for å gi mennesker håp og en bedre hverdag. Organisasjonen har foretatt en solid siling av taper-henvendelser som gjør at de som trenger det mest, får den rette form for hjelp. Pr. 12. april 1997 har landsforeningen liggende 2.000 ubehandlede saker fordi økonomien ikke gir rom for å kunne sette igang alle saker. Man har også et klart kapasitetproblem.
Landsforeningen Rettferd for Taperne har skapt større oppmerksomhet, større aksept for begrepet taper og at også vi i politiske posisjoner - men også utover det ganske land - får større innsikt og forståelse for at det faktisk finnes en skyggenes dal hvor mange vandrer.
Landsforeningen ble av tidligere sosialminister Grete Knudsen bedt om å være ei vaktbikkje for de svake i samfunnet. De ble oppfordret til å åpne et kontor for taperne, og også ta seg av omstreiferne som en sosial gruppe som lever mellom oss med store problemer.
Jeg mener at kr 150.000 pr. år er et svært lite beløp når en vet at foreningen selv klarer å samle inn nesten 400.000 kroner årlig, og at Nordre Land kommune gir foreningen gratis kontor i rådhuset med vask, strøm og fritt bruk av kontormaskiner som kopiering og faxesendinger. Kommunen har påtatt seg et ansvar som få kommuner ville ha gjort, og som bør være et tankekors for staten med den usle støtten den yter taperne.
Men det kan ikke, og skal ikke være slik at det er Nordre Land kommune og generalsekretær Ola Ødegaard som alene skal besørge foreningens drift med gratis lokaler og en stor egeninnsats og bruk av tid for mennesker i nød, som Ola Ødegaard har gjort. Det er imidlertid heller ikke akseptabelt at de ansatte i foreningen må bruke tid på å samle inn penger når deres oppgave er å hjelpe samfunnets tapere.
Landsforeningen Rettferd for Taperne må sikres en varig løsning med en fast post på statsbudsjettet. Taperkontoret på Dokka er den eneste plassen taperne i dag kan få aktiv og positiv hjelp. Taperne eier ikke midler til dyre advokater, og mange av dem faller utenfor ordningen med fri rettshjelp. Ofte er deres saker foreldet, slik at de ikke kan gå rettens veg for å få oppreisning.
Taperforeningen har ytet skoletapere, seksuelt misbrukte, folk med dysleksi, feilplasserte i skolehjem, barnehjem og fosterhjem, mobbeofre og folk i konflikt med barnevernet og sosialkontorer, en stor tjeneste. Mange har fått billighetserstatning av staten takket være det fine arbeidet denne organisasjonen utfører gratis for taperne.
Organisasjonen er et godt redskap og samarbeidsorgan i forhold til offentlige kontorer. Taperkontoret kan med enklere midler enn det offentlige, løse vanskelige taperproblemer. Oslo kommune har ved brev av 24. oktober 1994 skrevet følgende om sine erfaringer med Landsforeningen Rettferd for Taperne:
| « Som offentlig serviceinstans overfor klienten og samarbeidspartner i forhold til Landsforeningen Rettferd for Taperne er det vår oppfatning i denne saken at foreningen på en svært god måte har fylt en funksjon andre instanser ikke har kunnet ivareta. » |
Og Sinsen sosialsenter fortsetter slik:
| « Ola Ødegaard har i saken opptrådt som klientens fullmektig overfor en rekke offentlige instanser, og har utført et ressurskrevende arbeide for klienten ved å ivareta dennes interesser. Ødegaards innsats og interesse for klienten og hans families situasjon, har, så vidt vi kan bedømme, ført til en gunstig utvikling i en vanskelig sak, der klienten, hans familie og det offentlige hjelpeapparatet så langt ikke har lykkes med å finne gode løsninger. Taperorganisasjonen klarte det. » |
Kviteseid kommunes helse- og sosialsjef, Nils-Petter Karlsson har uttalt følgende om foreningens innsats i et brev av 30. august 1995:
| « Mi oppfatning er at foreninga har opptrådt som eit supplement til offentlige tenester og tilbod. Foreninga har vore aktive m.o.t. kontakt både med kommunen og andre instanser, og lagt ned mykje arbeid og ressurser som vi ellers ikke ville ha kapasitet til i vårt apparat. » |
Landsforeningen Rettferd for taperne jobber med små ressurser økonomisk over hele landet og gjør en svært betydningsfull innsats. Det har vi fått mange bevis på.
Nå er det på tide at foreningen får en fast plass på statsbudsjettet i likhet med f.eks. SMI og Støttesenter mot Incest for menn samt Landsforeningen for Barnevernsbarn. SMI har for 1997 fått vel 6 millioner kroner i statlige tilskudd, Landsforeningen for barnevernsbarn som ble stiftet i mars 1997, har fått 250.000 kroner fra Barne- og familiedepartementet.
Taperforeningen har hatt audiens hos Kong Harald V og var invitert til statsminister Thorbjørn Jagland i februar i år, der statsministeren over eteren også meddelte behovet for en slik organisasjon, og hvor viktig arbeid foreningen utfører.
Ut fra dette er det rimelig at Stortinget nå gir et klart signal om at Landsforeningen Rettferd for Taperne skal ha en fast plass på statsbudsjettet og at organisasjonen kan få midler som gjør at den slipper å si opp ansatte eller legge ned virksomheten. Ingen er tjent med at taperkontoret innstiller sin virksomhet.
På denne bakgrunn vert det gjort
følgjande
| 1. | Stortinget løyver som ekstra tilskot for 1997 kr 500.000 til Landsforeningen Rettferd for Taperne. |
| 2. | Stortinget
ber Regjeringa sørge for at det på statsbudsjettet frå og med 1998 blir løyvd
årleg minst ei støtte på 1 million kroner til Landsforeningen Rettferd for Taperne.
|