Dok.nr.8:74 (1996-1997)
Forslag fra stortingsrepresentant Erling Folkvord om etterbetaling til mottakere av yrkesmessig attføring som fra 1. august 1994 fikk redusert sine ytelser på grunn av ei forskrift som gikk på tvers av Stortingets vedtak og forslag om at forskrifta skal endres i samsvar med Stortingets vedtak.

DATO: 1997-04-22

SIDETALL: 3

       Til Stortinget.

INNHOLD

Bakgrunn

Forslag

Bakgrunn

       1. juni 1993 vedtok Odelstinget en konkretisering av arbeidslinja. Det er « nødvendig å utvikle trygdesystemet slik at 'arbeidslinja' blir et første valg for alle involverte parter », skrev Regjeringa da den begrunna hvorfor arbeidsmarkedsetaten skulle overta ansvaret for alt som har med yrkesmessig attføring å gjøre. Dette var et ledd i « regjeringens styrking av attføringsarbeidet ».

       Saksframstillinga var innfløkt og uoversiktlig, slik det ofte er når Regjeringa angriper rettighetene til de som fra før sitter aller nederst ved bordet. Men kommunalminister Gunnar Berge forsikra 2. april 1993 Stortinget om at det bare handla om tekniske regelendringer som ikke betydde noe fra eller til for den enkeltes rettigheter:

       Sosialminister Grete Knudsen forsterka dette grunnlaget for lovvedtaket da hun under Odelstingsdebatten to måneder senere sa:

       Hun sa dette i en av de siste Odelstingsdebattene før stortingsvalget 1993. Da valgkampen var over, fastsatte kommunalminister Gunnar Berge likevel en forskrift som førte til vesentlig svekking av den enkeltes rettigheter.

       Avsnitt IV i Odelstingets lovvedtak av 1. juni 1993 lyder:

       For det første er det, ut fra Regjeringas forsikringer i lovframlegget, sosialministerens uttalelser i Odelstinget, avsnitt IV i Odelstingets lovvedtak og ut fra Grunnlovens § 97 ingen tvil om at lovvedtaket ikke ga anledning til å oppheve enkeltpersoners rettigheter som var oppnådd ved vedtak som var fattet før 1. januar 1994 på grunnlag av den da gjeldende forskrift av 28. desember 1988. For det andre skulle endringene etter ordlyden i Odelstingets vedtak heller ikke gjelde saker der krav om ytelser var satt fram før 1. januar 1994. For det tredje sa både Regjeringa og sosialkomiteen svært klart i fra at om at den enkeltes rettigheter ikke skulle svekkes. Det blei påpekt at attføringsarbeidet skulle styrkes. Dermed ville forskriftsendring som ga dårligere rettigheter for den enkelte være i strid med Stortingets vedtak, også for de som fremmet søknad etter 1. januar 1994.

       Hvis rettighetene til de som hadde vedtak fra før 1. januar 1994 skulle oppheves på lovlig måte, måtte det i tilfelle ha skjedd ved et særskilt vedtak i Stortinget. Noe slikt vedtak ble ikke gjort.

       Kommunalminister Berge nøyde seg imidlertid ikke med å bestemme at disse nye og dårligere reglene skulle gjelde for søknader som kom inn etter at lovendring og forskrift trådte i kraft. Nei, han gikk et steg videre og bestemte at de nye og dårligere reglene også skulle gjelde for de som allerede hadde fått innvilget yrkesmessig attføring etter de gamle reglene. Fra 1. august 1994 skulle den månedlige stønaden til alle disse personene omregnes og reduseres.

       Denne beslutninga er i strid med Odelstingets vedtak som sa helt klart at lovendringene skulle gjelde fra 1. januar 1994 og bare « gis virkning for tilfelle hvor krav om ytelser settes fram tidligst nevnte dato ». Det betyr at Stortinget - som er lovgiver - hadde bestemt at søknader som var satt fram før 1. januar 1994, de skulle behandles etter de gamle reglene.

       Med denne beslutninga har Gunnar Berge opphøyd seg sjøl til å være lovgiver. Han har satt seg sjøl i Stortingets sted. I tillegg har han gitt den nye « loven » tilbakevirkende kraft. Og det er i strid med Grunnlovens § 97 som slår fast at « Ingen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft ».

       I den gamle forskrifta var det bestemmelser om dekning av « løpende faste utgifter for trygdede og dennes familie til kost, husleie, renter og avdrag og andre helt nødvendige lån, forsikring på hus, innbo og bil, kommunale skatter og avgifter, strøm/fyring, klær, reiseutgifter for ektefelle, TV-lisens, fast telefonavgift, avisabonnement (1 avis), veiavgift, barnepass og pålagt underholdsbidrag ». Det var dessuten en egen bestemmelse om at det kunne ytes stønad til nødvendige og uforutsette utgifter som den trygdede ikke med rimelighet kunne dekke selv.

       Den nye forskrifta sier at levekostnader utenom boligutgifter fra nå av skal dekkes etter beregnede standardsatser. Tidligere ble de virkelige utgiftene dekka så sant de ikke gikk ut over fastsatte maksimalbeløp. De nye standardsatsene skal fastsettes i Stortingets årlige budsjettvedtak. Dette fører til en vesentlig reduksjon av utbetalingene til personer som er på yrkesmessig attføring. Norsk Omskoleringsforbund opplyser at flere tusen personer er ramma.

       Fra Norsk Omskoleringsforbund har Rød Valgallianse fått en beskrivelse av hvordan forskriftsendringen med tilbakevirkende kraft slo ut for en enkeltperson i Troms:

       1. oktober 1991 fikk han oversendt trygdekontorets vedtak om attføringshjelp. I følgeskrivet gjøres det bl.a. rede for at

       Summen av dette utgjorde da det økonomiske grunnlaget for denne personens attføringsopplegg.

       Da hans sak i 1994 ble overført til Arbeidsmarkedsetaten, søkte han om å få fortsette det godkjente attføringsopplegget på de vilkår som alt var vedtatt, i tiltru til det som var sagt og vedtatt i Stortinget. Arbeidskontoret avslo denne søknaden i brev av 9. august 1994 og viste til at avslaget er gjort med hjemmel i folketrygdlovens nye § 5B-8 annet ledd bokstav d. Da han anka avslaget, fikk han sju måneder seinere et vedtak der Arbeidsdirektoratet opprettholder avslaget. I dette siste brevet sies det at den stønadsordningen som var en del av trygdekontorets opprinnelige vedtak av 1. oktober 1991 « ble opphevet 1. juli 1994, og det ble da innført et nytt stønadssystem ». (RV kjenner ikke årsaken til at 1. juli her oppgis som opphevingsdato mens det i forskrift av 30. september 1993 er snakk om 1. august 1994.) Arbeidsdirektoratet bekrefter for øvrig samtidig « vi er klar over at enkelte kan ha blitt bragt opp i en vanskelig overgangssituasjon når den nye ordningen ble introdusert ». (Brev av 6. mars 1995 fra Arbeidsdirektoratet.) Dette viser i klartekst at Arbeidsdirektoratet var vel kjent med at gjennomføringa av ny forskrift ble gjort på en måte som var direkte i strid med forsikringen i Regjeringas lovframlegg om at den enkeltes ytelser ikke skulle bli redusert. For den personen det her er snakk om, betydde de nye reglene at månedlig inntekt ble redusert med drøyt 2.900 kroner fra den ene måneden til den neste, mens både hans faste utgifter og attføringsopplegget var uendra.

       En annen av de som ble ramma av den sjølutnemnte lovgivers grunnlovsstridige handling, gikk til sak for Trygderetten - og fikk medhold. Vedkommende ble påført et tap på 4543 kroner pr. måned fordi kommunalminister Berge ga den nye forskrifta tilbakevirkende kraft. Trygderetten krever at saken hennes behandles på nytt slik at ytelsene blir beregna etter de forskrifter som var fastsatt 28. desember 1988. Trygderetten sier bl.a.:

       Et stort antall personer ble berørt av at den nye forskrifta fra 1. august 1994 ble gjort gjeldende også for saker der yrkesmessig attføring var innvilga før 1. januar 1994 og saker der krav om ytelser var satt fram før 1. januar 1994. Disse har lidd økonomisk tap.

       Trygderetten er som kjent ingen vanlig domstol. Kommunalministeren har - etter nesten fem måneders ventetid - bragt Trygderettens kjennelse inn for de ordinære domstolene og er innstilt på en langvarig kamp i rettsapparatet. Dette vil ytterligere forsterke og forlenge problemene for personen som fikk medhold i Trygderetten. Samtidig er det slik at Trygderettens kjennelse - om den om noen år blir stadfestet i de ordinære domstolene - ut fra sin ordlyd ikke automatisk fører til at alle andre tilsvarende saker også skal behandles på nytt.

       Stortinget må rydde opp i denne saken. Stortingets erklærte og vedtatte hensikt var å styrke arbeidet med yrkesmessig attføring. Kommunalministeren laget i stedet en forskrift som er et effektivt middel til å stoppe pågående attføring. Stortinget må gripe inn når en statsråd gir en forskrift tilbakevirkende kraft i strid med ordlyden i Stortingets vedtak. I dette tilfellet er saken enda klarere, fordi de økonomiske rettighetene gjennom forskrift er redusert stikk i strid med Regjeringens forsikringer før lovvedtaket.

       Det er uverdig at personer som er under yrkesmessig attføring blir utsatt for slik behandling.

Forslag

       På denne bakgrunn fremmes følgende