| |
DATO: 1997-05-22
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Målsettingen med forslaget er å rette opp de feil som praktiseringen av tidligere § 5-10 i sosialtjenesteloven (lov av 13. desember 1991 nr. 81) har medført.
Bestemmelsen ga sosialtjenesten i den enkelte kommune rett til å kreve refusjon av tidligere utbetalt sosialhjelp dersom sosialklienten fikk tilbake penger på skatten. Formålet med bestemmelsen var å trekke tilbake unødig ytt sosialhjelp. Forutsetningen for refusjonsadgang var at sosialklienten hadde betalt for høyt skattetrekk og som følge av dette hadde hatt et høyere behov for sosialhjelp enn nødvendig. Det forelå med andre ord et krav om årsakssammenheng mellom for høyt skattetrekk og behovet for sosialhjelp.
Sosialtjenestelovens § 5-10 ble opphevet ved lov av 12. mai 1995 nr. 24. Flertallet i sosialkomiteen uttalte bl.a. at bestemmelsen
| « vanskelig kan praktiseres slik loven var ment, når det gjelder årsakssammenheng mellom for høyt skattetrekk og sosialstønad, krav til individuell behandling og forvaltningslovens saksbehandlingsregler ». |
Som det fremgår ble bestemmelsen opphevet fordi den var svært vanskelig å anvende. I praksis viste det seg å være umulig å vurdere om den nødvendige årsakssammenheng mellom et for høyt skattetrekk og behovet for sosialstønad faktisk forelå. Dette skyldes blant annet at skatten avregnes på årlig basis, noe som medførte at det ikke var mulig å tilbakeføre skatten til et bestemt tidsrom innenfor det foregående år. Refusjonstrekkene ble derfor gjennomført uten at det ble foretatt en vurdering av om bestemmelsen ga hjemmel for dette. Det har i ettertid vist seg at mange vedtak om refusjonstrekk har vært ugyldige. Det er god grunn til å anta at dette er tilfellet for de fleste vedtak.
Sosial- og helsedepartementet sendte 1. juli 1994 ut et rundskriv om forståelsen og praktiseringen av refusjonsbestemmelsen (rundskriv I-24/1994). Dette rundskrivet ligger til grunn for praktiseringen av bestemmelsen så vel i førsteinstans som i klageinstans.
Sivilombudsmannen har foretatt en vurdering av departementets rundskriv på generelt grunnlag, og kommet frem til at rundskrivet på vesentlige punkter ga et feilaktig bilde av hvordan refusjonsbestemmelsen skulle praktiseres. Dette har også kommet til uttrykk i flere konkrete klagesaker som Sivilombudsmannen har hatt til behandling.
Uttalelsene fra Sivilombudsmannen bekrefter de vanskeligheter som fulgte med praktiseringen av bestemmelsen. Både de praktiske vanskeligheter, som i ettertid medførte at lovbestemmelsen ble opphevet, og departementets rundskriv, medførte at refusjonsvedtakene systematisk ble fattet på feilaktig grunnlag.
Ved behandlingen i førsteinstans var det ikke tid til å foreta en individuell vurdering av hver enkelt sak. Som en kompensasjon for manglende vurderinger ved behandlingen i førsteinstans, ble det i stor utstrekning lagt opp til at sosialklienter måtte påklage vedtakene for å få en ny vurdering i klageinstansen. Dette systemet medførte at den enkelte sosialklient måtte påklage vedtaket for å få en individuell behandling. På forespørsel fra Sivilombudsmannen har departementet uttrykt at det var
| « lett å være enig i at det ikke var i tråd med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, blant annet totrinnsbehandlingen som er forutsatt i forvaltningsloven § 28, at den individuelle vurderingen for enkelte klienters vedkommende var avhengig av at de benyttet seg av klageadgangen. » |
Sivilombudsmannen har uttalt at det ikke var riktig på denne måten å frata sosialklienten hans krav på å få en reell to-instans behandling. Betenkelighetene understrekes ved at det i svært mange tilfeller ikke ble opplyst om klageadgangen, noe Sivilombudsmannen har påpekt.
I sum er det en rekke forhold som medfører at man kan legge til grunn at de fleste vedtak er ugyldige. Herunder kan det pekes på uttalelser fra Sivilombudsmannen, de praktiske problemer med å praktisere refusjonsadgangen korrekt, departementets rundskriv og det forhold at få har påklaget refusjonsvedtakene slik systemet la opp til.
Det har i ettertid vist seg at de sosialklienter som har fått juridisk bistand til å påklage vedtakene, i stor utstrekning har fått utbetalt sine skattepenger. I de fleste sakene har sosialklientene derimot ikke fått juridisk bistand til slik utbetaling. I dag står den enkelte sosialklient uten reelle muligheter til å rette opp de feil som er begått.
Ved opphevelsen av sosialtjenestelovens § 5-10 erkjente Stortinget at bestemmelsen var et lite heldig instrument for å trekke tilbake unødig ytt sosialhjelp. Opphevelsen forhindret refusjonstrekk for fremtiden, men fikk ingen betydning for alle sosialklienter som urettmessig var rammet av bestemmelsen. Staten har selv hovedansvaret for at reglene om refusjonstrekk i praksis medførte systematiske feil, og må følgelig ha hovedansvaret for å rette opp de feil som er begått. Det vil være uansvarlig å overlate dette til de enkelte sosialklienter eller til de kommuner som har forholdt seg til departementets rundskriv.
I dag vil det være svært vanskelig å ta stilling til hvilke refusjonsvedtak som er gyldige. Den eneste reelle mulighet for å rette opp feilene vil være å utbetale skattepengene i alle saker der disse er beslaglagt i medhold av tidligere § 5-10 i sosialtjenesteloven. Ved å gjøre dette « risikerer » man at skattepenger blir utbetalt i enkelte saker der refusjonsvedtaket er gyldig. På grunn av feilenes omfang og karakter, er det likevel lite trolig at dette gjelder for særlig mange vedtak.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen sørge for
at det foretas utbetaling av alle skattepenger som er inndratt i medhold av
tidligere § 5-10 i sosialtjenesteloven.