| |
DATO: 1997-06-13
SIDETALL: 1
Til Stortinget.
Offentlige stønadsordninger sikrer dem som av helsemessige eller andre grunner ikke kan forsørge seg ved eget arbeid. Stortinget bestemmer omfanget av ordningene, og det er bred enighet om et slikt samfunnsansvar, selv om det er forskjellige meninger om hvordan det best kan ivaretas.
Regelverket for stønadsordningene er omfattende og komplisert. Det er derfor vanskelig for både leger og funksjonærer i ulike etater å ha full oversikt over alt. Avgjørelsene om rett til stønad og stønadenes størrelse bygger i utstrekning på medisinsk, juridisk og annet skjønn. Geografiske ulikheter, endringer på grunn av holdningsendringer i forvaltningen og underforbruk av ytelser er eksempler på dette.
Rikstrygdeverkets utredningsavdeling har beskrevet uforklarte ulikheter mellom fylkene når det gjelder avslag på søknad om uføretrygd, spesielt for avslagspraksis i forhold til kvinner. I St.meld.nr.50 (1993-1994) Samarbeid og styring - mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste (s. 194) foreslår Sosialdepartementet at det iverksette forsøk i ett eller et par fylker hvor ombudsordningene også omfatter kommunehelsetjeneste, og eventuelt også sosial- og trygdesektoren. På bakgrunn av erfaringene ville departementet vurdere om pasientombudsordningen bør utvide sitt virkefelt. Det ble vist til at brukernes behov ofte er knyttet til problemer som både berører helse-, sosial- og trygdespørsmål, og til at ett ombud (i Oslo) har hatt både helse- og sosialtjenester som sitt virkefelt. Stortinget vedtok ved behandlingen av nevnte melding å lovfeste pasientombudsordning i alle fylker.
Med utgangspunkt i dette og i at mange brukeres problemer er sammensatte, vil det være hensiktsmessig å utprøve en ordning med « brukerkontor ».
Kontoret må ha tilgang på juridisk, sosialfaglig og medisinsk kompetanse, og ha som mandat å gi råd, veiledning og praktisk hjelp til personer som mener seg uriktig eller utilstrekkelig behandlet av det offentlige hjelpeapparat. Veiledningsfunksjonen vil også kreve at kontoret kartlegger andre, eksisterende ordninger som ivaretar pasient- og klientrettigheter slik som ombud, veiledning og « likemenn » i frivillige organisasjoner, rådgivningstjenester og informasjonstiltak fra de berørte etater.
Brukerkontoret kan ikke erstatte etatenes egne informasjons- og klageinstanser, men må være en uavhengig instans som kan være til hjelp ved kvalitetssikringen av ulike offentlige tjenester. Brukerkontoret må videre ha som mandat å registrere mangler ved eksisterende tilbud i forhold til klienters og pasienters behov, og utilsiktet utfall av gjeldende regelverk.
Ved Instituttgruppe for samfunnsmedisinske fag ved Universitetet i Oslo har det allerede vært arbeidet mye med de aktuelle problemstillingene, og det er interesse for å sette i gang et slikt forsøk. Helse- og sosialombudet i Oslo, som allerede dekker deler av det offentlige hjelpeapparatet, har vært positiv til et samarbeid. Helse- og sosialombudet har i sine årsrapporter redegjort for hvordan de der i dag må avvise henvendelser om f.eks. trygdesaker o.a., fordi de ligger utenfor ombudets mandat.
Andre tilsvarende miljøer vil kunne stå for planlegging og evaluering av et lignende forsøk i en annen del av landet. På bakgrunn av erfaringene fra forsøksvirksomheten, kan Stortinget ta stilling til behov og eventuelt mandat for permanente ordninger.
På bakgrunn av dette fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen igangsette forsøksvirksomhet i Oslo og minst to andre fylker med brukerkontor; - en uavhengig klage- og veiledningsinstans for brukere av offentlige stønadsordninger.
Resultatet av forsøket framlegges for
Stortinget.