| |
DATO: 1997-10-27
SIDETALL: 2
(* Forslag om endring av sysselsettingsloven *)
Til Stortinget.
Undertegnede stortingsrepresentanter setter med dette frem forslag om å be Regjeringen fremme forslag til endring av sysselsettingsloven § 26 slik at det i større grad blir tillatt å drive privat arbeidsformidling.
Sysselsettingsloven § 26 gir et generelt forbud mot privat formidling av arbeidskraft. Gjennom en lovendring som ble foretatt i 1989 med tilslutning fra samtlige partier unntatt Sosialistisk Venstreparti, er det imidlertid åpnet for å gi dispensasjon fra forbudet. § 26 lyder nå:
| « Det er forbudt å drive privat arbeidsformidling, unntatt i de tilfeller som er nevnt i annet og tredje ledd. » |
Departementet kan gi nærmere forskrift om privat arbeidsformidling og vilkår for dispensasjon, og i særlige tilfeller gjøre unntak fra forbudet i fjerde ledd.
Stortinget - alle partier unntatt Sosialistisk Venstreparti - ba i mai 1988 « Regjeringen om å utrede de ulike spørsmål som knytter seg til utleie og formidling av arbeidskraft, særlig når det gjelder vikartjenester og arbeid av kort varighet, herunder adgangen til privat virksomhet på dette området ».
Institutt for samfunnsforskning (ISF) fikk av daværende Kommunal- og arbeidsdepartementet i oppdrag å utrede spørsmålet, og utredningens sluttrapport forelå i august 1989.
Vedrørende sysselsettingsloven § 26, formidling av arbeidskraft, foreslo ISF-utredningen ingen lovendring, idet det bl.a. vises til at loven nå gir adgang til en mer liberal praksis; ved at det kan gis tillatelse til spesielle « ... grupper arbeidstakere ... i regi av kommuner og private, herunder organisasjoner og foretak... ».
Den endring av lovteksten som senere likevel ble vedtatt av Stortinget, har imidlertid etter forslagsstillernes oppfatning vist seg helt utilstrekkelig med hensyn til målet om en mer effektiv arbeidsformidling med sikte på å få flere hender i arbeid. Det ville derfor være en klar fordel dersom loven selv utrykkelig tillot en mer alminnelig adgang til arbeidsformidling utenom det offentlige sysselsettingsapparat.
På denne bakgrunn fremmet Høyre i mai 1995 forslag om å endre sysselsettingsloven slik at andre enn det offentlige formidlingsapparat i større grad fikk utøve formidlingsvirksomhet. Dette forslaget ville ha avhjulpet den vanskelige situasjonen bl.a. innen helsevesenet, men vant dessverre ikke frem i Stortinget. Undertegnede representanter er kjent med at et forslag om en viss oppmyking av adgangen til å formidle leger er ute til høring. Dette tyder på at erkjennelsen av den supplerende private arbeidsformidlings positive betydning delvis er erkjent. Det fremstår på denne bakgrunn som henimot uforståelig at formidling av eksempelvis sykepleiere fortsatt skal være forbudt. Et fortsatt forbud vil bety et dårligere helsetilbud enn hva tilfellet vil være dersom Høyres forslag oppnår flertall.
Mesteparten av arbeidsformidlingen i Norge foregår allerede uavhengig av den offentlige arbeidsformidlingen; gjennom personlige kontakter, annonser, rekrutterings- og « head-hunter »-byråer osv. Etter forslagsstillernes oppfatning kan det være gunstig å utvide dette supplementet til den offentlige arbeidsformidlingen ytterligere; dels for å skaffe større erfaring med virkningen av den vedtatte lovendring, dels for å avlaste og supplere den offentlige arbeidsformidlingens virksomhet med sikte på å redusere mistilpasning og oppnå et bedre fungerende arbeidsmarked. Det betinger imidlertid en mer liberal praktisering av loven eller at loven selv uttrykkelig tillater en mer generell adgang til formidling av arbeidskraft.
Forslagsstillerne mener det er godtgjort at privat arbeidsformidling generelt vil bidra til at flere personer kommer i arbeid, og at dette således vil være et viktig bidrag til å løse den nasjonale oppgaven om å redusere arbeidsledigheten. En slik opphevelse av formidlingsmonopolet vil i så fall måtte innebære at Norge også vurderer å si opp ILO-konvensjon nr. 96 om arbeidskontorer.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen, bl.a.
under henvisning til den vanskelige situasjonen innen helsevesenet, fremme
forslag til endring av sysselsettingsloven § 26 slik at loven i større grad
tillater arbeidsformidling utenom det offentlige sysselsettingsapparat.