| |
DATO: 1998-01-30
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Norge har i dag verdens fjerde høyeste energiforbruk pr. innbygger og det høyeste forbruket av elektrisitet. Siden 1973 har energiforbruket i boliger, servicenæringer og industri samlet økt med 27 % - mens det er redusert med 6 % i Sverige og 19 % i Danmark. Det er i hovedsak tre årsaker til den kraftige veksten i energiforbruket. For det første har de energikrevende bransjene vokst mest innen norsk industri, mens det ellers i verden er de kunnskapsbaserte bransjene som står for veksten i industrien. For det andre har det vært en kraftig vekst i bygningsmassen. For det tredje har kampanjene og tiltakene for å effektivisere energibruken vært lite vellykket. På tross av at nyere elektriske husholdningsapparater og oppvarmingssystemer bruker mindre strøm enn gamle typer bruker husholdningene i dag halvannen gang så mye energi pr. person som for 20 år siden. Det er derfor på dette området et betydelig potensial for energiøkonomisering i Norge.
Veksten i energiforbruket i boliger, servicenæringer og industri har hittil fått for liten oppmerksomhet i den norske klimadebatten. Den oppmerksomhet som har blitt rettet mot disse sektorene, har i all hovedsak knyttet seg til den mindre og krympende andelen av energiforbruket som består av kull eller olje og dermed gir CO2-utslipp direkte, ikke mot strømforbruket som indirekte forårsaker minst like store utslipp. En av våre største muligheter til å redusere CO2-utslipp ligger nemlig i å bruke elektrisk kraft, som nå brukes til å varme opp hus o.l., til å erstatte f.eks.bensin i bilmotorer, gassturbiner på oljeplattformene og kullkraftverk i våre naboland. Effektive enøk-tiltak vil frigjøre strøm til dette formålet.
Den generelle støtteordningen for enøk-tiltak i privat regi ble avviklet for noen år siden. Forslagsstillerne er enig i at støtteordningen slik den var utformet kunne bidra til at en støttet tiltak som ville blitt gjennomført uansett. Dersom slike støtteordninger skal virke effektivt og samle støtte i befolkningen er det viktig at en unngår mange gratispassasjerer. Det er imidlertid uheldig at en nå er uten noen form for statlig støtteordning på dette området. Det betyr at en rekke kostnadseffektive miljøtiltak ikke blir gjennomført. Forslagsstillerne vil derfor be om at Regjeringen utformer nye låneordninger og tilskuddsordninger til enøk-tiltak i privat regi som er utformet slik at de stimulerer enøk-tiltak som i dag ikke gjennomføres. Dette behøver ikke nødvendigvis være tiltak som koster det offentlige penger. I mange tilfeller vil det være mulig å utforme støtteordninger som fungerer slik at bygningstekniske forbedringer og andre enøk-tiltak betales over en strømregning som er redusert som et resultat av de samme enøk-tiltakene.
Mobiltelefoniselskapene har lenge operert med priser på mobiltelefoner langt under de reelle kostnadene. Dette har på ingen måte vært noe sosialt tiltak fra selskapenes side. Tvert imot har det vært basert på vissheten om at kostnadene kan tas inn på telefonregningen. Investeringen har for kundene vært overkommelig, og mobiltelefoniselskapene har hatt vissheten om at de kan tjene inn subsidiene på et senere tidspunkt ved å « dele ut » billige telefoner. Forslagsstillerne kan tenke seg en liknende modell for finansiering av enøk-tiltak, dvs. innføring av energieffektiv varme, ventilasjon og lys, i private husholdninger. En slik modell kan f.eks.gå ut på følgende: Kunden får gjennomført enøk-tiltakene finansiert gjennom et spesielt « Enøk-fond ». Gjennom dette fondet får kunden finansiering i form av et « rentefritt lån » med avdragstid på 10 år, som skal nedbetales over strømregningen - lagt inn i overføringstariffen. Nedbetalingen fordeles pr. kWh på nytt beregnet strømforbruk etter enøk-tiltaket. På denne måten vil private husholdninger få råd til å gjennomføre strømsparende tiltak hjemme samtidig som regnestykket vil gå i pluss både for kunden og samfunnet. For kunden ved at strømregningen blir lavere (inkludert kostnaden på lånet), og for samfunnet ved at det frigjøres strøm til andre formål.
Sosialistisk Venstreparti har ved flere anledninger foreslått å øke tilskuddene til konkrete enøk-investeringer. Slike investeringer er lønnsomme, og kostnadene er spart inn etter ganske få år. Tiltakene innebærer likevel en enkeltinvestering som både privatpersoner og andre kvier seg for å ta. Derfor er det nødvendig med offentlig innsats for at enøk-tiltak faktisk skal bli gjennomført.
Det bør i denne sammenheng også vurderes å innføre et to-prissystem på elektrisitet i husholdningene. Et slikt system kan gå ut på at det etter objektive kriterier utregnes en øvre grense for normalforbruk av strøm i husholdningen. Strømforbruk over denne grensen vil prises høyere. Med dagens system på kraftmarkedet vil et slikt « overforbruk » av strøm legges inn i nettariffen og belastes alle. Det må i et slikt system være en forutsetning at hva som defineres som normalforbruk av strøm varierer i ulike deler av landet.
Et av de viktigste virkemidlene for å påvirke energiforbruket i bygninger er byggeforskriftene, som stiller krav til maksimal varmegjennomgang fra nye bygninger. Disse kravene har blitt strammet inn både i 1980, 1987 og i 1997. De nye forskriftene skal på papiret medføre en reduksjon på om lag 25 % i energiforbruket i nybygg jamført med forskriftene av 1987. Bygningsforskriftenes virkning på energieffektiviteten er nødvendigvis langsiktig - på opp til en generasjons sikt vil energiforbruket i husholdningene og servicesektoren avhenge mer av hva som gjøres i og med den eksisterende bygningsmassen. Her er ingen krav gjort gjeldende i Norge. Forslagsstillerne vil derfor foreslå en skjerping av byggeforskriftene slik at alle bygg heretter bygges som lavenergihus samtidig som det åpnes for muligheten til å kreve at huseiere f.eks. gjennomfører enøk-tiltak, anskaffer varmepumpe, knytter seg til fjernvarmesystem eller solcellepanelløsninger.
Regionale Enøk-sentre er nå etablert i nesten alle fylker. Basis for sentrenes virksomhet er at energiverkene f.o.m. 1997 kan legge på 0,3 øre kWh på overføringstariffen på de laveste nettnivåene. Sentrene er i hovedsak eiet av e-verkene og har som hovedoppgave å utføre lovpålagte enøk-aktiviteter på vegne av sine eiere. I tillegg har de regionale enøk-sentrene en viktig lokal rolle i det statlige enøkarbeidet. Eksempelvis kan nevnes lokal oppfølging av statlige kampanje- og informasjonsvirksomhet, lokal organisering av byggeiernettverk og arrangøroppgaver i forbindelse med statlig opplæringsvirksomhet. Forslagsstillerne er kritiske til denne formen for organisering. Det kan lett få preg av at « bukken passer havresekken » når energibransjen er satt til å ha hovedansvaret for enøk. Forslagsstillerne vil derfor foreslå at Regjeringen utarbeider andre kommunale, regionale eller statlige organiseringsløsninger på enøk-arbeidet i kommunene.
I tråd med eventuell endring av byggeforskriftene og innføring av enøk-tiltak bør det opprettes såkalte enøk-konsulenter som skal ha som oppgave å være rådgiver både overfor private husholdninger, borettslag og overfor statlige og kommunale bygg. Arbeidsoppgavene bør være fokusert rundt rådgiving om hvilke energisparetiltak som finnes og hvilke som er best for den enkelte husstand. Enøk-konsulentene bør være tilknyttet de nye enøk-sentrene.
På denne bakgrunn fremmes følgende
| 1 | Stortinget ber Regjeringen gjennomgå byggeforskriftene med sikte på å innføre strengere krav til innføring av enøk-tiltak i bygninger. |
| 2 | Stortinget ber Regjeringen utrede mulighetene for å finansiere enøk-tiltak i private husholdninger over nettleien bygd på det som er skissert ovenfor. |
| 3 | Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten for å innføre et toprissystem på strøm, hvor overforbruk prises høyere enn normalforbruk. |
| 4 | Stortinget ber Regjeringen utarbeide andre lokale, regionale eller statlige organiseringsløsninger på enøk-arbeidet, i stedet for de nåværende regionale enøk-sentrene. |
| 5 | Stortinget
ber Regjeringen komme tilbake i statsbudsjettet for 1999 med en finansieringsplan
for opprettelse av regionale/lokale enøk-konsulentstillinger. |