| |
DATO: 1998-01-30
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
I mange år har justisministre, stortingsrepresentanter og vanlige deltagere i samfunnsdebatten kritisert straffeutmålingen ved norske domstoler. Det er særlig det lave gjennomsnittlige straffenivå ved drap, voldtekt, voldsforbrytelser og gjentatt vinningskriminalitet i forhold til strafferammene i straffeloven som har vært kritisert.
Sist nå var det landets riksadvokat Tor Aksel Busch med støtte fra de fleste medlemmer i Stortingets justiskomité som ga uttrykk for skuffelse over at domstolene ikke utnyttet de strafferammer som er nedfelt i straffelovens straffebestemmelser. Busch ga uttrykk for at straffene burde heves med minimum 25 %. I Dagsavisen Arbeiderbladet tirsdag 27. januar 1998 uttaler førstestatsadvokat Lasse Qvigstad:
| « Det er Høyesterett som må legge om kursen. Hittil er det svært få signaler som vi oppfatter som positive, snarere tvert imot. Det er spørsmål om Stortinget er villig til å endre lovgivningen, dersom politikerne virkelig mener det er for store gap. Vi synes ikke vi får gehør i domstolene. Det får vi bare godta, så blir det et spørsmål om politikerne vil godta det. » |
Når så Stortinget ikke bør godta det lave gjennomsnittlige straffenivå for drap, voldtekts- og voldsforbrytelser reiser spørsmålet seg om hvorledes Stortinget som lovgiver kan sørge for en økning i straffenivået.
I det norske konstitusjonelle styringssystem er det lovgiveren som i utgangspunktet skal fastsette straffen for de forskjellige typer forbrytelser. Dette gjøres ved å fastsette minimums- og maksimumsstraffer i de enkelte bestemmelser i straffeloven som så domstolene må holde seg innenfor. I den enkelte sak er det domstolen som er suveren med hensyn til fastsettelse av straffenivå i henhold til lovbestemmelser og det straffenivå som rettspraksis gjennom Høyesteretts domsavsigelser har fastsatt.
Innenfor det norske rettssystem er altså domstolene suverene med hensyn til domsavsigelser, men domstolene kan instrueres av lovgiveren ved endringer i minimums- og maksimumsstraffen for den enkelte forbrytelse. Dersom imidlertid lovgiveren er generelt misfornøyd med straffenivået når det gjelder gjennomsnittsstraffer, men aksepterer at det i noen spesielle enkeltsaker kan være riktig med någjeldende minimumsstraff må lovgiveren søke en annen måte enn økning av minimumsstraffen til å heve det gjennomsnittlige straffenivå på.
Forslagsstillerne er i tvil om hvorledes lovgiveren skal kunne gi uttrykk for sin mening om det generelle eller gjennomsnittlige straffenivået som domstolene benytter, uten at det på noen måte gripes inn i Høyesterett og domstolenes grunnlovsfestede uavhengighet, men likevel slik at det må vurderes seriøst av Høyesterett. Når det imidlertid er oppstått en situasjon i samfunnet hvor justisministre, riksadvokat, statsadvokater og omtrent samtlige medlemmer av justiskomiteen i Stortinget gjennom lang tid har gitt uttrykk for et klart ønske om et skjerpet generelt straffenivå, bør det drøftes hvorledes dette kan oppnås.
Når lovgiveren ønsker en strengere straffereaksjon i gjennomsnitt for en del bestemte forbrytelser, uten at domstolene fratas muligheten for lave straffer i helt bestemte og særskilte enkeltsaker synes det etter forslagsstillernes mening være bare en metode som hittil ikke er forsøkt, nemlig et plenumsvedtak fattet av Stortinget om en henstilling til Høyesterett og domstolene. Det vil kun være Høyesteretts behandling av og reaksjon på et slikt plenumsvedtak som vil vise om det er en mulig fremgangsmåte.
I Riksadvokatens nylig presenterte synspunkter på straffeutmålingen er det særlig gjennomsnittsstraffen for drap, voldtekts- og voldsforbrytelser, samt gjentatte vinningsforbrytelser som er berørt. For det sistes vedkommende kan problemet løses ved en endring i straffeloven slik at hver forbrytelse straffes isolert og straffen sones isolert istedenfor samtidig som i dag. En slik endring som vil medføre at straffen for hver forbrytelse som f.eks. innbrudd sones etter hverandre foreslås i et privat lovforslag fra Fremskrittspartiet. I det private forslaget vil det bli foreslått at § 62 i straffeloven endres slik at det ilegges særskilt straff for hver forbrytelse som sones med en straff av gangen, men med en øvre reell soningsbegrensning. Dette forhold berøres derfor ikke i dette dokumentforslag. Det tas imidlertid også med grove sedelighetsforbrytelser mot mindreårige.
Riksadvokaten har selv nevnt at straffeutmålingen for drap bør økes gjennomsnittlig med ca 25 %. Den gjennomsnittlige straffeutmåling for voldsforbrytelser og voldtekt bør minst økes med det samme nivå, men det må også være rom for domstolenes suverene vurdering av den enkelte sak. innenfor de strafferammer som lovbestemmelser gir adgang til. Det vil f.eks. være naturlig med strengere straff for voldtekt som skjer som overfall enn det som skjer av en bekjent av offeret.
På denne bakgrunn fremmes dette
Stortinget vil tilkjennegi at
domstolenes straffeutmålingspraksis i saker som gjelder grovere
voldskriminalitet som drap, legemsbeskadigelse, voldtekt og
sedelighetsforbrytelser mot mindreårige er for lav. Stortinget vil
henstille til Høyesterett og landets øvrige domstoler å vurdere om ikke det
generelle straffeutmålingsnivå for slike forbrytelser bør skjerpes vesentlig
innenfor de någjeldende rammer.