| |
DATO: 1998-02-04
SIDETALL: 3
Nye liberaliseringstendenser i asyl- og innvandringspolitikken
Rådgivende folkeavstemning - voteringstema
Til Stortinget.
En fortsatt liberal asyl- og flyktningepolitikk vil medføre grunnleggende endringer av det norske samfunn med langsiktige konsekvenser og virkninger for kommende generasjoner. Før Regjeringen Bondeviks varslede liberalisering på dette politikkområdet får utvikles videre, må velgerne få markere sin mening ved en rådgivende folkeavstemning.
Ifølge Statistisk Sentralbyrås beregninger var innvandrerbefolkningen i Norge pr. 1. januar 1997 på 232.200 personer. Oslo-statistikken fra Oslo kommune viser at 35 % av dem, dvs. i overkant av 82.000 personer, bor i Oslo. Av innvandrerbefolkningen i hovedstaden har knappe 20.000 eller 3,9 % av befolkningen, bakgrunn fra vestlige land, dvs. Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia og New Zealand. Nær 62.000 av personene med innvandrerbakgrunn i hovedstaden, eller 12,5 % av alle innbyggerne, er innvandrere fra verden for øvrig, dvs. Øst-Europa, Sør- og Mellom-Amerika, Afrika, Asia og Oceania. I en rapport fra forskningsstiftelsen Fafo i 1995, Levekår blant flyktninger i Oslo, sies det, sitat: « Men at Oslo om en generasjon vil ha en farget minoritet på en firedel av befolkningen, er ingen urealistisk gjetning. »
35 % av alle innvandrerne i landet bor i Oslo, og byen har særlig stor andel av landets innvandrere fra Afrika og Asia. I tillegg oppholder det seg anslagsvis 5-6.000 illegale innvandrere i hovedstaden. 58 % av alle innvandrere fra Afrika bor i hovedstaden, mens nær 47 % av alle asiatiske innvandrere her i landet bor i Oslo. I bydel Gamle Oslo er over 33 % av befolkningen innvandrere fra land utenom Vesten. Også bydelene Grünerløkka-Sofienberg, Søndre Nordstrand, Stovner og Romsås har andeler på over 20 %.
Konsentrasjonen forsterkes ytterligere innen visse områder i disse bydelene. I bydel Gamle Oslo er det fem roder der andelen av innvandrere i befolkningen er over 50 %. I to roder er andelen over 60 %. Dette gjelder to roder på Grønland og Tøyen. I disse rodene kan over 80 % av barna ha innvandrerbakgrunn.
Forslagsstillerne registrerer at tilstrømningen av asylsøkere og flyktninger har skapt store og stadig stigende sosiale problemer og økte kostnader. Mange i befolkningen er bekymret over utviklingen og mener den har ført med seg, og kan i stigende grad føre med seg, økende spenninger og konflikter, mellom grupper i befolkningen, også mellom innvandrere av forskjellig nasjonalitet, kultur og religion.
Erfaringer mange steder i Europa viser at det kan være vanskelig å integrere store grupper fjernkulturelle innvandrere, særlig hvis den kulturelle forskjell er stor og innvandrerne ønsker å holde på sin kultur. Dette kan skape store problemer, og befolkningen polariseres slik det har skjedd i deler av Amsterdam, Brüssel, Lille, London, Marseille, engelske byer i Midlands og Paris' ytterområder. Vold blir et utbredt fenomen og kriminaliteten stiger. En FAFO-rapport fra 1995 tegner et bilde av en mislykket integrering også i vårt land. Aftenposten Aften onsdag 28. januar 1998 beskriver maktkampen mellom gjengene i Oslo. Det fremgår av oppslaget at politiet er forberedt på at det når som helst kan bryte ut full gatekrig i Oslo. Aftenposten Aften torsdag 29. januar 1998 forteller om pakistanske gjenger som står bak grove voldsepisoder, torpedovirksomhet og utpressing. Det finnes alltid automatpistoler, revolvere, hagler og kniver til stede.
Forslagsstillerne vil hevde at det er grunn til å frykte at en fortsatt asylinnvandring bare tilnærmet det omfang som man har hatt i de senere år vil kunne føre til alvorlige motsetninger mellom folkegrupper også i Norge. Mange nordmenn ønsker å demme opp for asylinnvandring fordi de frykter at landet kan utvikle uhåndterlige kulturelle motsetninger.
Forslagsstillerne mener det er nødvendig at man tar hensyn til disse reaksjonene for å forebygge utviklingen av konflikter. Erfaringsmessig vil et samfunn basert på en stor grad av likhet og felles verdier, språk og livsformer være det samfunnet som er minst konfliktfylt, mest harmonisk og som vil skape grunnlaget for det samfunnet som vil være mest tilfredsstillende for innbyggerne. I de land eller samfunn hvor det er forskjellig religion, forskjellig historie og etnisk opprinnelse er det langt lettere at det oppstår konflikter, borgerkrig og fluktkatastrofer. Historien og ikke minst nåtid viser at den viktigste årsak til konflikter er motsetninger mellom ulike etniske grupper som konkurrerer om samme livsgrunnlag. Ifølge Aftenposten 9. desember 1997 er de ca 100 krigene utkjempet i 1990-årene nesten alle borgerkriger mellom to eller flere slike grupper. Derfor kan det ikke være umoralsk å mene at man bør forebygge for raske forandringer av det helhetspreg som vår befolkning har.
Meningsmålinger kan tyde på at befolkningen er delt i spørsmålet om asyl- og innvandringspolitikken. En meningsmåling presentert i Verdens Gang tirsdag 9. september 1997 utført av Scan-Fact stilte følgende spørsmål til et representativt utvalg i befolkningen: « Har du inntrykk av at de siste års innvandring alt i alt har vært en fordel eller ulempe for det norske samfunn? » 40 % mente det har vært en ulempe, mens 32 % mente det har vært en fordel. 25 % hadde ingen mening.
En meningsmåling presentert i Verdens Gang søndag 11. januar 1998 av det samme instituttet gir også en indikasjon på at nordmenn er splittet på midten i synet på om innvandring er en fordel eller ulempe. De spurte måtte ta hensyn til følgende påstand: « Det er kommet for mange innvandrere og asylsøkere til Norge. » 45 % tilhørte gruppen som var mest enig i påstanden, mens 46 % tilhørte gruppen mest uenig. 9 % tilhørte vet-ikke-gruppen.
Forslagsstillerne tror at det vil være et flertall av befolkningen som ønsker en langt mer restriktiv politikk enn den asyl- og innvandringspolitikken som føres i dag hvis det ble gjennomført en åpen og gjennomgripende debatt. Det er grunn til å hevde at myndighetene og politisk « rettroende » har fått god støtte av media som ikke har tillatt noen bred debatt om disse spørsmål. De som har stilt kritiske spørsmål kan ha blitt hindret i å komme til orde eller er blitt trakassert som fremmedfiendtlige.
De ansvarlige for den mangeårige liberale asyl- og innvandringspolitikk har fått god hjelp fra en rekke organisasjoner, statsstøttede innvandrerforeninger og fra kirken. På den måten er den menige kvinne og mann spilt ut over sidelinjen.
Forslagsstillerne vil hevde at skiftende regjeringer har hatt ansvaret for en mangeårig alt for liberal og dumsnill politikk på dette området. Signaler, særlig det siste året, tyder på at det gradvis gjennomføres nye liberaliseringstiltak. Prosessen startet under en Arbeiderpartiregjering med Anne Holt som justisminister. Bosnierne som tidligere hadde fått kollektivt midlertidig opphold fikk bli på permanent basis selv om de forutsetninger som lå til grunn for oppholdstillatelsen var bortfalt. Regjeringens løfte om kun midlertidig opphold ble brutt av regjeringen og Stortinget. Videre ga den påfølgende justisminister, Gerd Liv Valla, nye utlendingsforskrifter som gjorde det lettere å få opphold på humanitært grunnlag.
Signaler fra den nye Regjeringen Bondevik bærer bud om ytterligere liberalisering. Statsminister Kjell Magne Bondevik varsler en mer liberal praksis i flyktning- og asylpolitikken blant annet gjennom styrking av asylretten når det gjelder retningslinjer for asylreglene ved bruk av den såkalte førsteasyllandregelen (Nationen onsdag 31. desember 1997). Justisminister Aud-Inger Aure har allerede tidlig høsten 1997 varslet en oppmyking av kriteriene for at utenlandske studenter som har tatt lang utdannelse i Norge, kan få oppholdstillatelse her i landet.
Regjeringen gir signaler som vil innebære en mer liberal asylpolitikk. Nye retningslinjer for oppmyking av asylkriteriene er sendt ut og arbeidet med gjennomgangen av praksis for opphold på humanitært grunnlag med sikte på en oppmyking er godt i gang.
Forslagsstillerne har registrert at asylsøkerstrømmen til landet er i ferd med å øke igjen. Kombinert med en mer liberal politikk kan dette resultere i en økende fare for spenning og konflikter og økte kostnader. Før en ytterligere liberalisering gjennomføres i praksis, må derfor det norske folk få si sin mening gjennom en folkeavstemning i en så viktig sak for landet. Befolkningen må gis innflytelse på hvor mange asylsøkere og flyktninger landet bør ta imot.
Skal det avholdes en rådgivende folkeavstemning er det viktig at voteringstemaet er klart og entydig. Etter forslagsstillernes mening er denne saken spesielt godt egnet for folkeavstemning nettopp fordi det er en sak store velgergrupper er sterkt engasjert i, og der mange føler seg overkjørt av politikerne.
Voteringstemaet er formulert slik at et « ja » ved en folkeavstemning vil bety et sterkt begrenset mottak av overføringsflyktninger og asylsøkere. Ordningen med oppholdstillatelse på humanitært grunnlag vil i de fleste tilfeller falle bort. Kort sagt, et « ja » er et råd om en restriktiv asyl- og flyktningepolitikk.
Voteringstemaet er formulert slik at et « nei » vil bety tilslutning til dagens liberale asyl- og flyktningepolitikk og en ytterligere liberalisering av dagens politikk slik Regjeringen Bondevik varsler.
Hovedspørsmålet i praksis blir altså: Skal Norge føre en streng eller åpen og liberal politikk? Det politiske råd vil komme klart frem.
Forslagsstillerne vil på denne
bakgrunn fremme følgende
Stortinget ber Regjeringen gjennomføre en rådgivende folkeavstemning om norsk asyl- og flyktningepolitikk basert på følgende voteringstema:
Bør Norge sterkt begrense tildeling av
asyl- og varig oppholdstillatelse i forhold til dagens praksis?