| |
DATO: 1998-02-09
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Spørsmålet om såkalt aktiv dødshjelp har i den senere tid vært diskutert i flere land, også i Norge.
Det sondres vanligvis mellom to former for dødshjelp. Vanligvis forbindes begrepet med at hjelperen (i praksis en lege) selv utfører den handling som utløser døden, f.eks. ved å sette en dødelig sprøyte. Denne form for dødshjelp har vi hatt to meget omtalte tilfeller av de siste årene, Husebø-saken som endte med påtaleunnlatelse av Kongen i Statsråd (1993) og Sandsdalen-saken som for tiden verserer ved domstolene. Den andre formen for aktiv dødshjelp, medvirkning til selvmord (eller med et mindre negativt belastet « ord »: medvirkning til selvbestemt livsavslutning) har man ikke noe eksempel på i rettspraksis, men det forekommer nok i det skjulte.
I mange andre land - bl.a. Sverige, Tyskland og Frankrike - blir medvirkning til selvmord ikke ansett som noen forbrytelse. En slik anledning til medvirkning har gitt leger mulighet til å hjelpe sine håpløst syke pasienter ved å imøtekomme deres anmodning om medikamenter som de selv kan ta for å avslutte livet på det tidspunkt det ikke lenger er til å holde ut. Det er altså ikke tale om at pasienter skal bli utsatt for aktiv dødshjelp uten å ha bedt om det og ingen leger skal kunne pålegges å utføre aktiv dødshjelp. Spørsmålet er om de leger som etter en samvittighetsfull overveielse frivillig etterkommer pasientens ønske om dødshjelp for å slippe ytterligere lidelse, skal straffes for sin hjelp, bl.a. ved å fratas legelisensen.
I Nederland kan leger bli unntatt fra straffelovens bestemmelser under visse forutsetninger:
| - | Pasienten har gitt frivillige, gjennomtenkte og eksplisitte ønsker om å få hjelp til å dø gjentatte ganger. |
| - | Legen har hatt et så nært forhold til pasienten at han over tid her hatt anledning til å vurdere pasientens situasjon. |
| - | Det må være faglig medisinsk enighet om at pasientens lidelser er uutholdelige og at det ikke er håp om bedring. |
| - | Legen og pasienten må ha diskutert alternativer til eutanasi. |
| - | Legen har konsultert minst én kollega. |
| - | Legen må gi Rettsmedisinsk institutt meddelelse om eutanasi. |
| - | Rettsmedisinsk institutt må derefter gi rapport til statsadvokaten. |
| - | Statsadvokaten skal vurdere om legen har handlet i overensstemmelse med lovens krav og skal derefter bestemme om det skal reises straffesak. |
I Norge er spørsmålet om aktiv dødshjelp særlig blitt reist av tre professorer i rettsvitenskap: Johs. Andenæs, Anders Bratholm og Finn Seyersted, som har utarbeidet forslag til endringer i vår straffelovgivning. Forslaget går ut på å fjerne straffeloven § 236, som fastsetter straff for den som «medvirker til at nogen berøver seg selv Livet».
Professorene foreslår også å mildne straffeloven § 235 (2) om aktiv dødshjelp i snever forstand. Den bestemmer i dag at straffen for drap som er skjedd med avdødes samtykke eller av medlidenhet, kan nedsettes. Her foreslår professorene et tillegg om at straffen kan falle helt bort hvis handlingen blir foretatt for å imøtekomme en bestemt og veloverveid anmodning. Professorene sier i begrunnelsen for sitt forslag at det ikke tas sikte på en inngående regulering av dødshjelp-problematikken, men på enkelte endringer i de bestemmelser av straffeloven av 1902 som nå regulerer forholdet. I en senere publikasjon sier professor Andenæs at forslaget ikke har gjennomgått den grundige granskning som den ville få gjennom behandling i et lovutvalg, og at han betrakter forslaget mer som et utgangspunkt for videre diskusjon enn som et endelig standpunkt til de formuleringer som er brukt.
Uansett hva man måtte mene om aktiv dødshjelp, bør man kunne støtte et forslag om at spørsmålet blir utredet på en seriøs måte der også internasjonale erfaringer blir trukket inn. Det er viktig å ha et best mulig faktisk grunnlag for egne meninger.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen foreta en
utredning av spørsmålet om straffelovens bestemmelser om aktiv dødshjelp bør
endres.