| |
DATO: 1998-02-10
SIDETALL: 2
Til Stortinget
I 1946 vedtok Stortinget to lover om krigspensjonering: Lov om krigspensjonering for militærpersoner (militærloven). Lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner (sivilloven). Disse lovene kalles hovedlovene. I 1968 vedtok Stortinget: Tilleggsloven om krigspensjonering til hovedlovene (tilleggsloven). Militærloven omfatter militærpersoner som tjenestegjorde under felttoget i Norge og de norske styrkene utenfor Norge. I denne sammenheng er militærpersoner alle som deltok i krigen som vernepliktige eller som frivillige. Norske statsborgere som deltok i krigen i et alliert lands tjeneste kan også ha rett til stønad. Loven omfatter også etterlatte etter militærpersoner. For å få rett til stønad etter militærloven kreves det at man har fått mén eller er ufør som følge av skade eller sykdom som ble påført under tjenesten, også skade/sykdom som ikke har sammenheng med selve krigstjenesten (senskader). Sivilloven omfatter personer som under krigen var norsk statsborger, og som ikke kommer inn under militærloven. Loven gjelder for personer som ble påført skade ved krigsulykke i Norge, på norske skip eller i fiendtlig politisk fangenskap. Det kan også i særlige tilfeller ytes stønad til norske statsborgere som ble krigsskadet i utlandet eller på utenlandske skip. Loven omfatter også etterlatte. Vilkår for stønad etter sivilloven er at man har fått mén eller er ufør på grunn av skade eller sykdom som ble påført ved krigsulykke i Norge, på norske skip eller i fiendtlig politisk fangenskap. 1951-loven (loven er tillegg til sivilloven og omfatter opprinnelig deltakere i Koreakrigen). 1. juli 1959 ble det innført en ny bestemmelse i 1951-loven. Den gir norske sjømenn med minst seks måneders fartstid til sjøs under krigen 1939-45, rett til stønad også når varig sykdom eller varig svekket helse ikke skyldes krigsulykke, med usedvanlig hard påkjenning. Tilleggsloven omfatter: Personer som har gjort aktiv motstandsvirksomhet i det okkuperte Norge. Personer som har sittet i fangenskap på grunn av slik tjeneste, på grunn av sin rase eller som gissel. Personer som i tidsrommet 8. april 1940 - 2. september 1945 tjenestegjorde i krigsfarvann på norske skip som den norske regjering hadde rådigheten over eller utenlandske skip som ble disponert av land Norge var alliert med. Sjøfolk som på grunn av tjenesten har sittet i fiendtlig fangenskap. Militærpersoner som under felttoget i Norge var utsatt for usedvanlig hard påkjenning og militærpersoner som ellers gjorde aktiv krigstjeneste etter oppdrag av norske eller allierte myndigheter. Rett til stønad etter tilleggsloven krever at man var norsk statsborger under tjenesten eller fangenskapet. Utlendinger kan på visse vilkår også få stønad. Loven omfatter også etterlatte. Vilkår for rett til stønad er at tjenesten og/eller fangenskapet til sammen og har medført usedvanlig hard påkjenning. Arbeidsevnen må være varig nedsatt til 50 % i yrkesaktiv alder. Dersom en krigspensjonist trenger behandling for krigsskade dekker krigspensjonen nødvendige utgifter som ikke blir dekket av Folketrygden. Det kan være utgifter til legehjelp, fysikalsk behandling, legemidler m.v., til kuropphold eller rekonvalesentopphold, samt nødvendige utgifter i forbindelse med behandling. Pensjonsgrunnlagene er et beløp som danner grunnlaget for beregningen av selve krigspensjonen. Det var opprinnelig en rekke pensjonsgrunnlag for krigspensjon til innsatspersoner, de laveste grunnlagene er etter hvert blitt avviklet, senest i 1995. Nå gjenstår to grunnlag dvs. kr 10.000 og kr 9.000. Pensjonsgrunnlagene er knyttet til bestemte lønnstrinn i Statens Pensjonskasse, de fleste pensjonistene (3/4) har nest høyeste grunnlag med kr 179 676 i pensjon, mens 1/4 har høyeste grunnlag med kr 188 400 i pensjon. Forskjellen har tilsvarende konsekvenser for etterlattepensjon. For personer som går inn under bestemmelsene i militærloven, blir pensjonsgrunnlaget fastsatt skjønnsmessig i forhold til den inntekten den trygdede hadde, eller ville ha hatt pr. 1. juli 1946, dersom skaden eller ulykken ikke hadde inntruffet. Personer som går inn under sivilloven, blir delt i grupper. For noen blir pensjonsgrunnlaget fastsatt ut fra inntekten i 1946 som for militærloven.
Folk flest er av den oppfatning at det er urimelig med 2 forskjellige pensjonsgrunnlag for krigsskadde innsatspersoner. Dette henger sammen med at da lovene ble laget i 1946, hadde vi et helt annet samfunn i Norge enn det vi har i dag. Med andre ord; det var forskjell på « Kong Salomo og Jørgen Hattemaker ». Livet var jo like kjært enten man seilte som dekksgutt eller som offiser; eller om man ble arrestert som visergutt eller direktør. Krigsinvalideforbundet har gjentagne ganger tatt denne saken opp med de politiske myndigheter; senest i brev med tidligere statsminister Thorbjørn Jagland den 3. desember 1996 vedrørende spørsmål om lik pensjon for alle krigsinvalider. Dette spørsmålet har i realiteten siden 1954 vært forhandlingstema. Det var erfaringene fra etterkrigens behandling av mennesker med krigsskader som gjorde det nødvendig, for dem som forsøkte å bekjempe både den tyske okkupasjonen og nazismens kvelertak på det norske samfunn i årene 1940-45, å igjen søke sammen i felles kamp. Krigsinvalideforbundet hadde håpet at dette spørsmål skulle bli løst i forbindelse med 50-års markeringen i 1995 for slutten av den andre verdenskrig. Det var ikke urealistisk å vente dette med bakgrunn av Stortinget og regjeringens behandling av krigspensjoneringen opp gjennom årene. I Ot.prp.nr.82 (1984-1985) ble det uttalt: « Etter regjeringens syn vil det være naturlig å fortsette en slik gradvis utvikling i retning av færre eller ett pensjonsgrunnlag for denne helt spesielle gruppen ». Stortingets spesialkomité uttalte ved behandling av nevnte odelstingsproposisjon at komiteen forutsetter at: « det må skje en gradvis avvikling av de ulike pensjonstrinn for innsats- og overgrepsfolk. Målet må være å stå tilbake med ett pensjonsgrunnlag, det høyeste. » Arbeiderpartiregjeringen v/ statsminister Jagland svarte Krigsinvalideforbundet i brev av 10. januar 1997 « det da bør kunne aksepteres at 1/4 av krigsinvalidene har noe høyere grunnlag ».
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen snarest
mulig avvikle det laveste pensjonsgrunnlaget for krigspensjon til
innsatspersoner, slik at alle får det samme pensjonsgrunnlag.