| |
DATO: 1998-02-13
SIDETALL: 1
Til Odelstinget.
Da den nye kommuneloven ble vedtatt i 1992, ble det samtidig innført ny behandlingsmåte for kommunenes og fylkeskommunenes årsbudsjett og økonomiplan. Kommunestyret og fylkestinget skal votere over helhetlige forslag til budsjett/økonomiplan, og ved endelig votering kan to forslag settes opp i en alternativ votering. Dette er fastslått i kommuneloven § 35 nr. 2, som lyder:
| « Ved behandlingen av økonomiplan eller årsbudsjett i kommunestyret eller fylkestinget stemmes det ved den endelige avstemningen over forslag til økonomiplan eller årsbudsjett som helhet. Er det framsatt alternative forslag, og ingen av disse får flertall ved første gangs avstemning, stemmes det deretter alternativt mellom de to forslag som fikk flest stemmer ved denne. » |
Samtidig fastslår samme lovs § 40 nr. 2 at det ikke er anledning til å stemme blankt ved slik votering:
| « Medlem som er til stede i kommunalt eller fylkeskommunalt folkevalgt organ når en sak tas opp til avstemning, plikter å avgi stemme. Ved valg og ansettelse er det adgang til å stemme blankt. » |
Da regelen om bundet avstemning ble tatt inn i kommuneloven, var argumentasjonen at dette ville klargjøre behandlingsreglene omkring vedtak (budsjett/økonomiplan) som (fylkes)kommunene må fatte. I praksis har disse avstemningsreglene i de aller fleste tilfellene fungert etter hensikten, ved at både flertalls- og mindretallspartier har vært innstilt på å inngå de nødvendige kompromisser for å oppnå tilstrekkelig støtte til de ulike forslagene.
I en del tilfeller har det imidlertid vært eksempler på at avstemningsreglene har blitt brukt til å tvinge representanter og partigrupper til å stemme for forslag til økonomiplan/budsjett som de ikke har hatt noen innflytelse over, og som har elementer som gjør at det i utgangspunktet er helt uaktuelt å stemme for ett av de to gjenstående forslag.
Da Stortinget nylig endret reglene for behandling av sitt budsjett i retning av den behandlingsmåte som er fastsatt for kommuner og fylkeskommuner, var spørsmålet om votering mellom alternative budsjett oppe til drøfting. Vurderingen som ble gjort i Stortingets organer konkluderte med at det ikke var aktuelt å tvinge representanter til å velge mellom alternative forslag de ikke ønsket å støtte - altså at alternativ votering kun gjennomføres der ingen protesterer mot dette. Selv om denne voteringsorden i teorien kan føre til at det ikke blir vedtatt noe budsjett, var det den alminnelige oppfatning at dette var et element som ville tvinge både større og mindre partigrupper til å inngå i konkrete samtaler med sikte på å komme fram til et forslag som ville kunne samle tilstrekkelig støtte selv uten alternativ votering.
Etter forslagsstillernes syn burde Stortingets vurdering av egen evne til å komme fram til et budsjett, tilsi at også kommune- og fylkespolitikerne fikk en slik « frihet under ansvar ».
På bakgrunn av det ovenstående fremmes
følgende
I lov av 25. september 1992 nr. 107 om
kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) gjøres følgende endring:
§ 35 nr. 2 siste punktum oppheves.
Denne lov trer i kraft straks.