| |
DATO: 1998-04-21
SIDETALL: 7
Rettslig grunnlag for vedtaket.
NSB Gardermobanen AS - Fortsatt drift av overflatevann og grunnvann i Østmarka (002.CB)
Til Stortinget.
Ved planleggingen og utbyggingen av Gardermobanen ble det ifra første stund lagt vekt på at miljø skulle ha førsteprioritet. Det var også grunnen til at jernbane ble valgt fremfor alternativet med veitransport til og fra Oslo-Gardermoen.
Vannlekkasjen som oppsto i forbindelse med Romeriksporten er forsøkt stoppet, men vanninnsiget er fortsatt for høyt ifølge Norges vassdrags- og energiverk NVE.
Ytterligere tetting og etterinjeksering for å bringe vannlekkasjen ned, vil kunne medføre at åpnningen av banen vil bli forsinket.
Norges vassdrags- og energiverk (NVE) har tidligere satt en grense på 300 liter vanninnsig i minuttet.
Statsråd for olje og energisaker Marit Arnstad har overprøvet det NVE har bestemt og tillatt økt vannlekkasje med 33 % til 400 liter i minuttet.
Det er NVE som sitter inne med ekspertisen og politikerne bør akseptere NVEs avgjørelse. Regjeringens målsetting var også at miljøet skulle ha førsteprioritet.
Framfor å tette ferdig vil NSB Gardermobanen sette et vanninfiltrasjonsanlegg i Puttjern-sonen. Dette er en teknisk løsning som ikke har den varige karakter som tetting har og som må være et krav. At ytterligere tettingsarbeid etter 25. april medfører at tunellen ikke vil stå ferdig i tide, må være underordnet hensynet til miljøet og NVEs krav. Det lekker nå rundt 600 liter i minuttet i Lutvann-sonen, 200 liter mer enn Olje- og energidepartementets lekkasjegrense. I vilkårene for NVEs tillatelse er det i post 1 satt krav om at lekkasjer fra Lutvannsonen (profil nr. 7240-8175) så raskt som mulig skal reduseres til maksimalt 200 liter i minuttet. Dette er fra NVEs side nå endret til 300 l/min. mens kravet til maksimal lekkasjeverdi for området profil nr. 7780-8175 på 20 l/min/100m opprettholdes. Det vises forøvrig til brev fra NVE av 13.mars -98 til Olje- og energidepartementet. I Puttjern-sonen har det lekket 300 liter, 200 liter mer enn lekasjegrensen. Tettingsarbeidene har pågått i lang tid i denne sonen, uten at det har redusert lekkasjene. Det må også legges stor vekt på at dette dreier seg om et vernet vassdrag (verneplan I) med friluftskvaliteter av stor betydning for befolkningen i Hellerud bydel og Oslo generelt. Lutvanns betydning for friluftsliv, herunder som badeplass er meget viktig og tilretteleggelse for nye badeplasser dersom de nåværende badeplassene blir påført ulempe, er en etter snar oppfatning. Her må man heller være føre var.
NVE har anvendt vassdragsloven (V) § 104 jf. § 106 som rettslig grunnlag for vedtaket av 22. desember 1997 om å gi tillatelse på visse vilkår. Dette bestrides ikke av departementet, og NSB-Gardermobanen gis ikke medhold i sin klage på det rettslige grunnlaget for NVEs vedtak.
Det kan imidlertid stilles spørsmål ved departementets rettslige rett til å overprøve NVE's vedtak.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen omgjøre
Olje- og energidepartementets vedtak om å gi NSB Gardermobanen AS tillatelse
til å drenere 400 l/min. fra Lutvannsonen slik at hele NVEs vedtak av 22.
desember 1997 opprettholdes.
Vi viser til Deres brev datert 18. februar 1998 der departementet ber om NVEs vurdering av om NSB Gardermobanen AS sitt forslag om å tette demningen i Lutvann, eventuelt kombinert med bekkeoverføring fra Kroktjern til Lutvann kan gi grunnlag for å endre NVEs vedtak om tillatelse av 22. desember 1997.
I vilkårene for NVEs tillatelse er det i post 1 satt krav om at lekkasjer fra Lutvannsonen (profil nr 7240-8175) så rakst som mulig skal reduseres til maksimalt 200 l/min. I våre kommentarer til vilkårene er det imidlertid påpekt at dette anses som foreløpige måltall som kan bli justert når mer utfyllende datagrunnlag foreligger. Det er med dette gitt en mulighet for at kravet til maksimale lekkasjeverdier kan endres hvis det på annen måte kan utføres tiltak som kan forbedre vannbalansen i området.
NSB Gardermobanen AS har i sin klage datert 19. januar 1998 på NVEs vedtak lagt fram forslag om avbøtende tiltak med tetting av steindemning i Lutvanns sørende og etablere tappeløp for Lutvannsbekken, og eventuelt overføre bekken fra Kroktjern til Lutvann. Med disse avbøtende tiltakene mener NSB Gardermobanen at det er forsvarlig å endre den tillatte lekkasjeverdien fra Lutvannsonen fra 200 l/min til 300 l/min.
En tetting av demningen vil ikke medføre endring i netto vannbalanse i området, dvs det blir ikke mer vann innenfor Lutvanns nedbørfelt, bare en annen fordeling av vannet over tid. Tiltaket vil imidlertid gi muligheten for å regulere avrenningen fra Lutvann ved å holde tilbake en del av tilsiget som ellers ville gått tapt via lekkasje gjennom steindemningen. Videre vil man kunne regulere vannføringen på den måte som er gunstigst for faunanen i Lutvannsbekken, også i tørrværsperioder hvor det ellers ville være kritisk pga lekkasjene inn i tunnelen.
I NVEs følgebrev datert 2. februar 1998 ved oversendelse av klagen til OED ba vi om at effekten av foreslåtte avbøtende tiltak skulle godtgjøres i form av hydrologiske beregninger. NSB Gardermobanen har på egen hånd og gjennom sin konsulent Statkraft Engineering, foretatt simulering av vannstandsutviklingen i Lutvann og vannføringen i Lutvannsbekken under ulike betingelser mhp lekkasje til tunnel, tapping til Lutvannsbekken, tilsig, nedbør og fordampning, jf notater datert 18. februar, 25. februar, 6. mars og 12. mars då. Disse betingelsene har framkomet i samråd med NVE og gjøres rede for i nevnte notater.
Det er foretatt simuleringer som viser at tetting av demningen og en lekkasjeverdi på 300 l/min vil gi gunstigere forhold mhp vannstanden i Lutvann sammenlignet med førsituasjonen. Beregningene er gjort med kontinuerlig vannmengde gjennom tappeløpet til Lutvannsbekken. Det er imidlertid rom for å regulere vannmengden til bekken slik en finner det hensiktsmessig.
Det framgår også av beregningene at det ikke er nødvendig å lede bekken fra Kroktjern inn i Lutvanns nedbørfelt for å oppnå tilfredsstillende forhold i Lutvann. Dette er fra vår vurdering gunstig da den naturlige drenering gjennom året opprettholdes slik at Lutvannsbekken fortsatt får en stor grad av naturlig vannføring.
Vi mener at de foreliggende beregninger gir tilfredsstillende dokumentasjon på Lutvanns robusthet mhp tapping av lekkasjeverdier. Tiltaket vil også etter vår vurdering ivareta hensynet til vannføringen i Lutvannsbekken på en forsvarlig måte tatt i betraktning den situasjon som har oppstått.
Vi finner det derfor forsvarlig at kravet til maksimal lekkasjeverdi fra Lutvannsonen (profil nr 7240-8175) endres fra 200 l/min til 300 l/min. Kravet til maksimal lekkasjeverdi for området profil nr 7780-8175 på 20 l/min/100 m opprettholdes.
NSB Gardermobanen AS bør framlegge en tidsplan for gjennomføring av tiltaket og detaljerte planer for tappearrangementet i Lutvannsbekken. Regulering av tappingen til Lutvannsbekken bør overlates til Oslo kommune eller den Oslo kommune finner egnet til å forestå reguleringen.
Vi forutsetter at detaljplanene for
tiltaket forelegges NVE til godkjennelse før arbeidet settes i gang.
Kopi til:
NSB Gardermobanen AS, 0048 Oslo
Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Pb 8111 Dep., 0032 Oslo
Oslo kommune, byrådsavdelingen for Miljø og samferdsel, Rådhuset, 0037 Oslo
Oslo kommune, Hellerud bydelsforvaltning, Pb 68 Haugerud, 0616 Oslo
Statens forurensningstilsyn, Pb 8100 Dep., 0032 Oslo
Oslomarkas Fiskeadministrasjon, Riflegt. 13, 0470 Oslo
Østmarkas Venner, Pb 548 Sentrum, 0105 Oslo
Figur 1: Beregnet vannføring i Lutvannsbekken i år med 50 % av normaltilsig, tunnellekkasje 300 liter/min og tapping 200 liter/min overløp på 204,5 m.o.h.
Kilde: Statkraft Engineering
Figur 2: Beregnet vannstandsutvikling for Lutvann i år med 50 % av normaltilsig, tunnellekkasje 300 liter/min og tapping 200 liter/min overløp på 204,5 m.o.h.
Kilde: Statkraft Engineering
NSB Gardermobanen AS (NSBG) og Oslo kommune har klaget over NVEs vedtak av 22. desember 1997 vedrørende tillatelse til fortsatt drenering av overflatevann og grunnvann i Østmarka. Tillatelsen er gitt etter søknad av 10. november 1997 fra NSBG. Klagen fra NSBG er datert 17. januar 1998. Oslo kommunes klage er datert 19. januar 1998.
NSBG har klaget både på det rettslige grunnlaget for vedtaket og på det materielle innholdet i tillatelsen. Oslo kommune har klaget på det materielle innholdet.
NVE har gjennomgått klagene i sin forberedende klagebehandling og anbefaler i brev av 2. februar 1998 til Olje- og energidepartementet at vedtaket opprettholdes. I brevet uttaler NVE at bedre dokumentasjon for alternative måter å opprettholde vannbalansen på kan føre til en revurdering av lekkasjeverdiene på enkelte delstrekninger på et senere tidspunkt.
I møte mellom Olje- og energidepartementet og NSBG 17. februar 1998 ble det fra NSBGs side gjort rede for alternative tiltak som kunne åpne for å tillate en større lekkasje fra Lutvannsonen. Departementet ba i brev av 18. februar 1998 til NVE om at NVE vurderte om alternativet med tetting av damkronen i Lutvann kunne gi grunnlag for å endre vedtaket vedrørende lekkasjeverdiene i Lutvannssonen. I brev av 20. februar kom NSBG med en skriftlig redegjørelse for det som ble tatt opp på møtet. NVE avga sin faglige vurdering av de skisserte tiltakene i brev av 13. mars 1998.
Departementet var på befaring i tunnelen og i Østmarka 19. mars 1998.
Departementet avholdt møte med representanter for Oslo kommune 31. mars 1998.
NVE har anvendt vassdragsloven (V) § 104 jf. § 106 som rettslig grunnlag for vedtaket av 22. desember 1997 om å gi tillatelse på visse vilkår.
NSBG har i sin klage av 17. januar 1998 klaget på det rettslige grunnlaget for NVEs vedtak. Klagen er nærmere utdypet i betenkning over det rettslige grunnlaget av 19. januar 1998 utarbeidet av advokat Svein Arild Philstrøm. Det anføres at det ikke er hjemmel etter vassdragsloven for å pålegge vilkår om selvstendige innlekkasjeverdier i tunnelen fordi tunnelarbeidene ikke er å anse som vassdragstiltak. Det hevdes også at grunnvann ikke omfattes av vassdragslovens konsesjonsregler og at det derfor ikke kan settes vilkår om påvirkning av grunnvannet.
NVE tilbakeviser i sitt brev av 2. februar 1998 klagen over det rettslige grunnlaget og opprettholder sin vurdering om at vassdragsloven gir hjemmel for å pålegge konsesjonsvilkår. Det presiseres at konsesjonsbehandlingen ikke gjelder tunnelen i seg selv, men de skadene dreneringen medfører på grunnvann og overflatevann i Østmarka.
Olje- og energidepartementet vil presisere at det i forhold til konsesjonsplikten etter vassdragsloven § 104 nr. 2 vil være avgjørende om dette avgjørende om dette konkrete tiltaket kunne ventes å påføre vassdraget skader eller ulemper. Det er ikke ukjent at sprenging av tunneler medfører sprekkdannelser som kan berøre overflatevann. Dette er kjent fra kraftutbyggingssaker. Muligheten for at Romeriksporten skulle medføre de skader og ulemper som nå har oppstått kunne derfor ikke anses for upåregnelig.
Dette vassdraget ble vernet i Verneplan I. Konsesjonsmyndigheten har plikt til å vurdere konsesjonsplikten for vassdragstiltak strengere i vernede vassdrag enn i andre vassdrag.
Verken vassdragsloven selv eller forarbeidene inneholder en definisjon av hva som er et vassdragstiltak. En tolkning av selve ordet « vassdragstiltak » gir ikke noe klart svar på om det kun er tiltak i selve vassdraget som omfattes eller om det også omfatter tiltak utenfor selve vassdraget som har virkning i vassdraget. Hva som er et vassdragstiltak i lovens forstand må derfor baseres på en tolkning av ordlyden sett i sammenheng med andre bestemmelser i loven, lovens formål og reelle hensyn.
Av vassdragsloven § 8 går det fram at det er ulovlig å senke vasshøyden uten særlig adkomst eller hjemmel dersom dette innebærer skade av noen betydning for allmenne interesser. Vassdragsloven § 8 skiller ikke mellom tiltak i eller utenfor vassdrag men ser på virkningen i vassdraget. Hensynet til en logisk sammenheng mellom § 8 og § 104 tilsier at tiltak som er i strid med § 8 fordi det berører allmenne interesser også må betraktes som et konsesjonspliktig tiltak etter § 104. Uten en slik sammenheng vil et tiltak som er ulovlig etter § 8 aldri kunne gjennomføres fordi det ikke vil falle inn under konsesjonsreglene og ha mulighet for å få konsesjon. Dette taler for at alle tiltak som faller inn under § 8 må betraktes som vassdragstiltak.
Departementet er enig med klager i at vassdragsloven ikke gir hjemmel for å pålegge konsesjonsplikt for tiltak som kun påvirker grunnvann. Det er imidlertid ikke skader eller ulemper som er påført grunnvannet som er grunnlaget for å fastslå konsesjonsplikt i dette tilfellet. Det er grunnvannsendringens virkning på overflatevannet som er det sentrale i forhold til vassdragslovens regler og vurderingen av konsesjonsplikten. Departementet ser det slik at tiltak i grunnvann som berører overflatevann vil kunne være konsesjonspliktig som et vassdragstiltak.
Denne forståelsen er også lagt til grunn av Vassdragslovutvalget i NOU 1994:12 s. 271 hvor det uttales: « Reglene om konsesjonsplikt i vassdragsloven §§ 104-105 har begrenset anvendelse i forhold til grunnvannsuttak. Senking av grunnvannstanden ved tørrlegging og uttak av grunnvann som har konsekvenser for vassdrag, må omfattes av konsesjonsplikten. »
Departementet har på dette grunnlag kommet til at vassdragsloven § 104 kommer til anvendelse. I tillatelsen kan settes vilkår som finnes påkrevd av hensyn til de offentlige eller allmenne interessene som tiltaket utsetter for skade.
NSBG gis dermed ikke medhold i sin klage på det rettslige grunnlaget for NVEs vedtak.
NSBG har klaget på vilkårene for konsesjonen på følgende fire punkter:
| 1. | Innlekkasjetallene bør forstås som måltall og ikke som bindende vilkår |
| 2. | Innlekkasjetallene i Lutvannssonen bør endres til ikke mindre enn 300 l/min kombinert med ytterligere avbøtende tiltak, ikke 200 l/min som fastsatt i NVEs vilkår. Som mulige avbøtende tiltak nevnes i klagen av 17. januar 1998 tetting av damkronen i Lutvanns sydende, tappingsarrangement til Lutvannsbekken og tetting av en mulig lekkasje ved rørutløpet ut av kloringskummen ved Haugerud. |
| I ettertid har NSBG kommet med en del supplerende opplysninger hvor tetting av damkronen har vært sentralt. I tillegg har NSBG orientert om andre mulige avbøtende tiltak, deriblant vanninfiltrasjon, dersom etterinjeksjon i tunnelen ikke er tilstrekkelig til å få innlekkasjene i tunnelen ned på det nivået som er fastsatt av NVE før 20. april 1998. Dette er det tidspunktet det må tas standpunkt til om etterinjeksjonen gir så gode resultater at konsesjonens krav til lekkasjer vil bli nådd til en slik tid at Gardermobanen kan settes i drift til 8. oktober 1998. I brev av 27. mars ber NSBG om at vilkårene blir lagt til rette for vanninfiltrasjon som avbøtende tiltak dersom utviklingen videre viser at dette er nødvendig. |
| NSBG har i notat som det henvises til i klagen også foreslått enkelte endringer i andre soner både når det gjelder måltall og lengden på sonene. |
| 3. | Måltalloppnåelsen må gis en praktiske tidsramme som må ses i forhold til det pålagte oppfølgningsprogrammet. |
| 4. | Det må i vedtaket gis en presisering av muligheten for midlertidig å tilføre vann fra andre kilder som kompenserende tiltak. |
NVE har etter vurdering av klagen i brev av 2. februar 1998 opprettholdt sitt syn om at innlekkasjeverdiene er bindende måltall. NVE avviste på dette tidspunktet en øking i lekkasjene i Lutvannssonen. NVE mente 200 l/min var nødvendig for både å ta hensyn til vannstanden i Lutvann og vannføringen i Lutvannsbekken. Det ble imidlertid presisert at innlekkasjetallene kunne endres senere dersom det ble godtgjort alternative måter å opprettholde vannbalansen på. I brev av 13. mars 1998 uttaler NVE at det kan aksepteres en lekkasje på 300 l/min fra Lutvannsonen dersom dammen i Lutvann blir tettet.
Til anførselen om at måltalloppnåelsen må gi en praktisk tidsramme, bemerker NVE i sitt brev av 2. februar 1998 at kravet i følge vilkårene er at dette skal skje « så raskt som mulig » og at NSBG selv har satt seg en intern frist til 30. april 1998.
Når det gjelder muligheten til å tilføre vann fra andre kilder, er NVE skeptisk til en løsning med injisering i grunnen. Dette begrunnes blant annet med at en slik løsning vil kreve stadig oppfølging og vedlikehold, og at en kontinuerlig høy lekkasje kan vaske ut mineraler som dekker sprekkene og dermed øke lekkasjene. Overføring av vann må uansett vurderes etter vassdragsloven.
Oslo kommunes klage av 19. januar 1998 bygger på bystyrevedtak av 11. desember 1997. Det er klaget over lekkasjegrensene som er fastsatt av NVE. Bystyret har i vedtaket akseptert lekkasjer på 200 l/min i Puttjernsonen, 300 l/min i Lutvannssonen og 200 l/min i Lutvann vest-sonen fram til 1. mars 1998. Etter denne datoen mener bystyret det må fastsettes lavere grenser. Disse grensene må fastsettes slik at den naturlige vannbalansen ikke forstyrres. Kommunen kan i følge klagen ikke se at NVE har fastsatt slike grenser som er krevet av bystyret.
NVE mener at Oslo kommunes klage er imøtekommet allerede ved NVEs konsesjonsvedtak.
Departementet vil påpeke at tillatelse til et vassdragstiltak etter vassdragsloven § 106 nr. 1 bare kan gis « når det antas at tiltaket medfører slik nytte for samfunnet at skaden for de offentlige eller almene interesser mer enn oppveies ». Etter § 106 nr. 2 kan det settes de vilkår som finnes påkrevd i denne sammenheng.
I og med at tiltaket allerede er gjennomført, er målet med konsesjonsbehandlingen å fastsette vilkår for å begrense skadene. Det må settes nødvendige vilkår for å oppnå en tilnærmet gjenoppretting av vannbalansen.
Det må det legges stor vekt på at dette dreier seg om et vernet vassdrag med friluftskvaliteter av stor betydning for befolkningen i Hellerud bydel og Oslo generelt.
Vilkårene som fastsettes gjennom konsesjonsbehandling må være forpliktende for å sikre at vannbalansen etablerer seg på et akseptabelt nivå.
Departementet er klar over at målingene av lekkasjetallene kan være usikre på grunn av utilstrekkelige målemetoder. Departementet forutsetter at NVE etter kontakt med konsesjonæren konkretiserer kravene til målenøyaktighet.
Etter departementets oppfatning er Oslo kommunes krav om at det skal fastsettes lekkasjeverdier som sikrer en naturlig vannbalanse oppfylt gjennom NVEs vedtak. NVE har fastsatt lekkasjeverdiene med det utgangspunkt at vannbalansen skal være opprettholdt i 19 av 20 år, dvs at det må aksepteres en lavere vannbalanse i gjennomsnitt hvert 20. år pga. tørke. Bakgrunnen for at NVE har lagt til grunn et så stort intervall mellom tørkeperioder med innvirkning på vannbalansen at det på grunn av sparsomt datagrunnlag i saken gjør det nødvendig å legge til grunn et « føre var »-prinsipp. I og med at lekkasjeverdiene medfører en forsvarlig vannbalanse i de aktuelle områdene, vil departementet ikke pålegge strengere lekkasjeverdier enn det som er foreslått av NVE.
Når det gjelder hvilke konkrete lekkasjeverdier som skal fastsettes, har NSBG gitt uttrykk for at verdiene som er fastsatt i konsesjonen vil kunne oppnås, uten at dette medfører forsinkelser for driften av Gardermobanen, for alle strekninger unntatt Lutvannssonen og Puttjernsonen. Departementet går derfor ikke nærmere inn på en vurdering av lekkasjeverdiene i de andre sonene.
Når det gjelder Lutvannsonen, har NSBG i klagen krevd tillatelse til å drenere ikke mindre enn 300 l/min fra sonen. Ekspertgruppen for etterinjeksjon mener at NVEs krav til tetthet relativt sikkert kan oppnås dersom supplerende injeksjon med akryl gjennomføres. Det er imidlertid usikkert når tettingen vil gi det ønskede resultat. NSBG har i brev til Olje- og energidepartementet av 27. mars 1998 uttalt at det antas at lekkasjen i Lutvannsonen kan være ned på ca 400 l/min innen ca 20. april etter at det er tettet noen relativt store lekkasjer i sålen.
Departementet er av den oppfatning at det ikke kan aksepteres lekkasjeverdier som ikke medfører en tilnærmet gjenoppretting av vannbalansen. Departementet er imidlertid åpent for å akseptere større lekkasjegrenser dersom alternative tiltak gjør det mulig å gjenopprette en slik vannbalanse til tross for økede lekkasjeverdier.
Ut fra NVEs vurdering er det mulig å øke lekkasjene dersom dammen i Lutvann tettes. NVE uttaler følgende om effekten av tetting av dammen i brevet av 13. mars 1998:
| « En tetting av demningen vil ikke medføre endring i netto vannbalanse i området, dvs. det blir ikke mer vann innenfor Lutvanns nedbørfelt, bare en annen fordeling av vannet over tid. Tiltaket vil imidlertid gi muligheten for å regulere avrenningen fra Lutvann ved å holde tilbake en del av tilsiget som ellers ville gått tapt via lekkasje gjennom steindemningen. Videre vil man kunne regulere vannføringen på den måte som er gunstigst for faunaen i Lutvannsbekken, også i tørrværsperioder hvor det eller ville være kritisk pga lekkasjen inn i tunnelen. » |
NVE mener at en tetting av dammen og en lekkasje på 300 l/min vil gi gunstigere forhold med hensyn til vannbalansen i Lutvann sammenlignet med førsituasjonen. Hensynet til vannføringen i Lutvannsbekken er også ivaretatt i NVEs vurderinger. Det er forutsatt at det skal gå 200 l/min i Lutvannsbekken. Tilsig fra Kroktjernbekken som drenerer til Lutvannsbekken og avløp fra demningen i Lutvann, vil gi de fluktuasjonene i vannføringen som er nødvendig av hensyn til fisken i bekken. Den manøvreringen av dammen som må foretas for at 300 l/min skal kunne lekke ut av sonen, medfører ingen ulemper av noen betydning på badeplassene i Lutvann.
Departementet ser det slik at gjenoppretting av vannbalansen må være det primære. Lekkasjeverdiene som fastsettes skal sikre en slik gjenoppretting, men har ut over dette ingen selvstendig betydning. NVE har kommet til at en innlekkasje på 300 l/min vil gi gunstigere forhold med hensyn til vannbalansen i Lutvann sammenlignet med førsituasjonen. Departementet har derfor funnet det nødvendig også å få vurdert lekkasjetall som begrenser seg til å gjenopprette vannbalansen.
Departementet har på dette grunnlag sett på virkningene av en lekkasje på 400 l/min i Lutvannsonen. Det er også her forutsatt en vannføring på 200 l/min til Lutvannsbekken. Dersom vannbalansen skal gjenopprettes med en lekkasje i denne størrelsen, vil Lutvann måtte manøvreres slik at vannstanden er på 204,4 i begynnelsen av juni. Dette vil kunne være til noe ulempe for badeplassene i Lutvann.
Ettersom vannbalansen kan gjenopprettes også ved en lekkasje på 400 l/min, har departementet kommet til at NVEs vedtak bør endres på dette punkt. Lutvann har allerede vært regulert og selve vannet og vegetasjonen rundt har tilpasset seg en situasjon med regulering opp til kote 204,5 som er høyeste regulerte vannstand. En slik regulering av Lutvann som forutsatt ved en lekkasje på 400 l/min, vil derfor ikke få store skadevirkninger på selve Lutvann til tross for at det er en stund siden regulering har vært i aktiv bruk. Lutvanns betydning for friluftsliv, herunder som badeplass, er imidlertid etter departementets oppfatning meget viktig. En forutsetning for å kunne godta en lekkasje på 400 l/min er derfor at NSBG i samarbeid med Oslo kommune må sørge for å tilrettelegge for nye badeplasser i Lutvann dersom den nye manøvreringen skulle påføre de nåværende badeplassene noen ulempe.
Bortsett fra den mulige ulempen for badeplassene, antas en lekkasje på 400 l/min ikke å medføre noen miljøulemper i Lutvannsområdet sammenlignet med NVEs vedtak. Selv om det vil bli en liten reduksjon i den totale vannføringen over året i Lutvannsbekken ved en lekkasje på 400 l/min, vil vannbalansen i Nøklevann og overføring av vann til Østensjøvannet i liten grad bli berørt ved denne løsningen. Avrenningen fra Lutvannsbekken utgjør uansett bare ca 1,4 km2 av Nøklevanns totale nedbørfelt som er på ca 10,9 km2.
Oslo kommune er dameier og regulant i Lutvann og grunneier i området. Det forutsettes derfor en avklaring med Oslo kommune om tetting av dammen og manøvrering av Lutvann i samsvar med den vannstandskurven som skal sikre en forsvarlig vannbalanse ved en lekkasje på 400 l/min. Som en del av manøvreringen skal det slippes gjennomsnittlig 200 l/min over året til Lutvannsbekken av hensyn til fisken i bekken og nedenforliggende vassdragsområder. NSBG bør fremlegge en tidsplan for gjennomføring av tiltaket og detaljerte planer for tappearrangementet til Lutvannsbekken. Regulering av tapping til Lutvannsbekken tilligger Oslo kommune som dameier eller den Oslo kommune finner egnet til å forestå reguleringen.
Departementet har fått opplysninger om at NSBG har problemer med å oppnå de lekkasjeverdiene som NVE har fastsatt når det gjelder Puttjernsonen. Departementet har ikke nå funnet grunnlag for å endre dette lekkasjetallet. NSBG har oversendt dokumentasjon som selskapet mener bør føre til en endring av lekkasjeverdiene også for Puttjernsonen. Departementet legger til grunn at bedre dokumentasjon for alternative måter å opprettholde vannbalansen på kan føre til en revurdering av lekkasjeverdiene også for Puttjernsonen. Departementet har nå oversendt denne dokumentasjonen til NVE for nærmere vurdering.
Departementet vil ikke fastsette noen tidsfrist ut over NVEs vilkår i konsesjonen jf. post 1. Det er i alles interesse at lekkasjene reduseres « så raskt som mulig ». Det sier seg selv at tettingen må skje så raskt som mulig av hensyn til vannbalansen, men også ikke minst av hensyn til framdriften for Gardermobanen.
Departementet har ikke grunnlag for å ta opp spørsmålet om vanninfiltrasjon i forbindelse med denne klagesaken. NSBG har nå tatt opp spørsmålet om bruk av vanninfiltrasjon som egen sak med vassdragsmyndighetene for å få vurdert om tiltaket omfattes av vassdragsloven.
Departementet finner ikke noen grunn til å gå nærmere inn på pkt. 4 i klagen om en presisering av muligheten til midlertidig å tilføre vann fra andre kilder som kompenserende tiltak.
Olje- og energidepartementets vedtak kan på bakgrunn av ovenstående sammenfattes slik:
NSBG gis tillatelse til å drenere 400 l/min fra Lutvannsonen dersom de fastsatte forutsetninger oppfylles. For øvrig stadfestes NVEs vedtak av 22. desember 1997.
Dette vedtaket er endelig og kan ikke
påklages jf. forvaltningsloven § 28, første ledd, annet pkt.
Kopi:
NVE Samferdselsdepartementet
Miljøverndepartementet
Fylkesmannen i Oslo og Akershus
Statens forurensningstilsyn
Hellerud bydelsforvaltning
Oslomarkas Fiskeadministrasjon
Østmarkas venner
Oslo og omlands friluftsråd