| |
DATO: 1998-05-06
SIDETALL: 3
Til Stortinget.
Yrkesskadeforsikringsloven av 16. juni 1989 nr. 65 trådte i kraft med virkning fra den 1. januar 1990. Etter yrkesskadeforsikringsloven § 21 gjelder loven ikke for skader eller sykdommer som er « konstatert » før lovens ikrafttredelse.
Et problem som ofte dukker opp er skader og sykdommer som har sin årsak i forhold som kan ligge mange år tilbake i tid, og hvor skaden/sykdommen tidlig viste seg i form av uklare eller moderate symptomer. Slike « førstesymptomer » kan vedvare og være stabile i en årrekke før sykdomsutviklingen forsterker lidelsen eller lidelsen endrer karakter slik at den medfører invaliditet. Men de som har fått en yrkesrelatert sykdom eller skade, og hvor denne etter lovens ordlyd er « konstatert » før den 1. januar 1990, har ikke krav på erstatning etter denne loven. Det er bare de tilfeller hvor skaden blir « konstatert » etter lovens ikrafttredelse, som har krav på erstatning.
For mange skadelidte som har hatt uklare symptomer, uten å være klar over at de har vært skadet, før 1990 og sykdomsutviklingen først har forsterket seg og gitt seg utslag i invaliditet etter 1990, blir det avgjørende for krav på erstatning etter yrkesskadeloven hvorvidt skaden/sykdommen anses « konstatert » allerede når de første tegn viste seg, eller om skaden/sykdommen anses konstatert når skadelidte har blitt klar over skaden/sykdommen.
I henhold til rettspraksis etter skadeserstatningsloven av 1969 brukes « konstatert », i den betydning at skadelidte først må ha blitt klar over at han er skadet før det kan sies at skadene er konstatert. Konstatert betyr altså her ikke selve ulykkeshendelsen, men det senere tidspunkt da skadelidte er blitt klar over sin skade.
I tiden etter at loven trådte i kraft har det kommet frem et betydelig antall tilfeller, deriblant ganske mange løsemiddelskader, hvor den skadde påberoper seg at hans tilfelle ble « konstatert » etter 1. januar 1990. Forsikringsselskapene, som alltid den er ansvarlige, jf. § 3 jf. § 5, første ledd, vil lete etter en mulighet for å påberope seg at tilfellet ble konstatert før lovens ikrafttredelse.
Om disse « grensetilfellene » finnes det en betydelig praksis fra Forsikringskadenemnda, men nesten ingen domspraksis. Avgjørende blir en fortolkning av lovens egne bestemmelser.
Begrepet « konstatert » er også brukt i yrkesskadeforsikringsloven § 5, annet ledd. Det følger av denne bestemmelsen at: « en skade anses konstatert på det første tidspunkt da skadelidte enten døde av skaden eller sykdommen uten å ha søkt legehjelp, eller første gang søkte legehjelp for skaden eller sykdommen, eller første gang meldte krav til forsikringsgiveren på grunn av skaden eller sykdommen ».
I yrkesskadeforsikringsloven § 21, som er en overgangsregel, heter det: « loven gjelder ikke for skader eller sykdommer som er konstatert før lovens ikrafttredelse ».
Begrepet « konstatert » forekommer i begge disse to paragrafer, men har forskjellig betydning. Yrkesskadeforsikringsloven § 21 avgjør om tilfellet i det hele tatt kommer inn under loven. Bestemmelsen gir skille mellom de skadetilfeller som faller utenfor, og de som er dekningsberettiget. Foreligger det et krav om erstatning, må det først bringes på det rene om tilfellet i det hele tatt faller inn under loven.
Dekkes tilfellet av loven, oppstår dernest spørsmålet om hvilket forsikringsselskap som skal betale erstatningen. En arbeidstaker kan ha hatt flere ansettelsesforhold i den tid sykdommen har vært under utvikling, og de forskjellige arbeidsgivere kan ha vært forsikret i forskjellige selskaper. Det er her at skadeserstatningsloven § 5, annet ledd pkt. B kommer inn.
Paragrafen selv bærer overskriften « ... hvilken forsikringsgiver som svarer ». For å ha et greit kriterium har loven valgt å sette det tidspunkt da « skadelidte første gang søkte hjelp for skaden eller sykdommen ».
Det er selvsagt ikke sikkert at dette tidspunktet faller sammen med det tidspunkt da skaden virkelig ble konstatert, jf. nedenfor. Men - som nevnt - begrepet « konstatert » anvendt i denne paragraf har altså kun betydning som kriterium for hvilket selskap som har ansvar, og finnes det - av en eller annen grunn - ikke noe selskap som har ansvar, kommer yrkesskadeforsikringsloven § 7 til anvendelse. Paragrafen viser til at ved slike tilfeller rettes et erstatningskrav mot en pool av forsikringsselskaper.
Det vil således alltid være et selskap som har ansvar.
De tilfeller som foran er kalt « grensetilfeller », altså de tilfeller hvor sykdomsforløpet i tid faller både forut for og etter 1. januar 1990, må løses etter § 21, det er en tolkning av denne bestemmelse som avgjør om tilfellet i det hele tatt faller innunder loven. Det er da denne paragraf som eventuelt må søkes endret.
Det avgjørende er forståelsen av ordet « konstatert ». Loven selv definerer det ikke, men forarbeidene viser til en annen lov (Ot.prp.nr.81 (1986-1987) s. 46 s. 2) hvor det heter at « avgjørende er om skadelidte har oppdaget skaden ». Det vises her videre til at « forsikringspraksis kan tjene som veiledning ». Andre forsøk på definering av begrepet finnes ikke, verken i forarbeidene eller i loven selv.
Spørsmålet blir så: Når kan det sies at skadelidte har « oppdaget skaden »? Er det når de spede og uklare symptomer melder seg, eller er det når lidelsen er blitt mer manifestert, eller først når en lege har slått fast at det foreligger invaliditet? Her kan det forekomme spenn på mange år. Det er videre spørsmål om å definere selve sykdomsbegrepet. Svært mange mennesker bærer på en eller annen lidelse/skavank/svakhet/disposisjon, men fungerer likevel sosialt og yrkesmessig. Men så endrer lidelsen karakter og utvikler seg til å bli invalidiserende. Denne utvikling skjer f.eks. i løpet av et lengre tidsrom, men selve den invalidiserende tilstand inntrer først etter 1. januar 1990. Når den syke så krever erstatning etter loven, må det påregnes at selskapet avviser kravet og påberoper seg at skadene ble « konstatert » før loven trådte i kraft. Spørsmålet blir da om begrepet « sykdom » omfatter tilstanden slik den var initialt (lidelse/skavank m.v.) eller om det med begrepet siktes til en fullt utviklet medisinsk konstatert lidelse som medfører invaliditet.
Det foreligger verken i loven eller forarbeidene forsøk på å definere selve sykdomsbegrepet. Det må imidlertid være åpenbart at lette plager i en eller annen form ikke kan kalles sykdom, først når plagene har nådd et visst stadium, og får en viss innvirkning på helsetilstanden må det kunne bli tale om å anvende sykdomsbegrepet. Det rimelige og naturlige vil være at lidelsen i § 21s forstand anses konstatert først når en legeuttalelse slår fast at det foreligger en invalidiserende sykdom som har sammenheng med yrke. Dette samsvarer med forsikringspraksis i andre sammenhenger. Hvis f.eks. en person blir utsatt for en bilulykke, og pådrar seg en whiplash skade, vil virkningen av denne ofte melde seg mange år senere. Det er klar høyesterettspraksis for at en skade ikke anses for å være « konstatert » på det tidspunkt selve ulykken inntreffer, men først på det tidspunkt skadevirkningene kan fastslås medisinsk. I praksis innebærer dette at det må foreligge en kompetent legeerklæring som fastslår årsakssammenhengen, at skaden er varig og som ansetter den skadedes invaliditet i prosenter.
Det foreligger en relativt omfattende praksis fra Forsikringskadenemnda når det gjelder forståelsen av § 21, men denne praksis er vaklende. Den tidligste praksis fra de første årene etter at loven trådte i kraft er mest nyansert. Selv om lidelsene har sin begynnelse i tiden før 1. januar 1990 har nemnda tatt for seg spørsmålet om den har hatt betydning for funksjonsevnen, og om det fra først av kunne påregnes at det ville skje en utvikling mot invaliditet. Hvor lidelsen har medført invaliditet etter 1. januar 1990, selv om den hadde sin begynnelse før, har nemnda i disse tilfellene kommet til at lidelsen ble « konstatert » etter 1. januar 1990.
Senere nemndsavgjørelse er blitt strengere i den skadedes disfavør. Nemnda har her vist en tendens til å forenkle sine synspunkter, og uttaler i mange av avgjørelsene at det er nok at de første tegn har vist seg før den 1. januar 1990. I disse tilfeller har altså skadelidte ikke fått erstatning.
Det foreligger ingen høyesterettsavgjørelse som nærmere definerer begrepet konstatert etter yrkesskadeforsikringsloven § 21.
Forsikringskadenemnda er ingen domstol, bare et konfliktløsende organ. Partene er ikke bundet av nemndas avgjørelse, og kan bringe tvisten inn for retten. Det er helt klart at mange skadelidte, særlig løsemiddelskadde, har blitt nektet erstatning nettopp pga den sterkt urimelige fortolkning av begrepet konstatert som nemnda praktiserer, og som også er blitt praktisert av domstolen i de meget få tilfeller av byrett- og lagmannsrettsavgjørelser som foreligger. Den enkleste og beste måte å løse tolkningsproblemer på er - i mangel av en avklarende høyesterettsavgjørelse - å endre bestemmelsen, slik at det tas inn en definisjon i selve paragrafen. Det er derfor grunnlag for å foreslå følgende: § 21. « loven gjelder ikke for skader eller sykdommer som ble konstatert før lovens ikrafttredelse. Begrepet konstatert anvendes i denne lov på tilsvarende måte som ved konstatering av skader i henhold til skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 ».
Derved skyves konstateringstidspunktet nærmere i tid, slik at det ikke tas hensyn til den fase da lidelsen bare består i små eller uklare symptomer. Først på det tidspunkt da skadelidte har klart for seg at det virkelig foreligger en invalidiserende skade, eventuelt at det foreligger en legeerklæring som fastslår dette, er skaden konstatert i lovens forstand.
Hvis det måtte lykkes å få gjennom en slik lovendring, innebærer dette en betydelig lettelse for de løsemiddelskadde. Over tid vil yrkesskadeforsikringsloven § 21 miste sin betydning. Den er som nevnt en overgangsregel. Når loven har vært i kraft over en del år, f.eks. 15-20 år, vil den fange opp de fleste tilfeller av løsemiddelskader selv om den tar utgangspunkt i den tid da de første symptomer inntrådte.
For å hjelpe de som har lidelsen nå, er det nødvendig å få en rask endring av yrkesskadeforsikringsloven § 21.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag til endring i lov om yrkesskadeforsikring slik at begrepet
konstatert anvendes i denne bestemmelse på tilsvarende måte som ved
konstatering av skader i henhold til skadeserstatningsloven.