| |
DATO: 1998-05-18
SIDETALL: 2
Til Stortinget
I den senere tid er det kommet frem at flere dommer i sedelighetssaker med barn involvert, særlig incestsaker, har vært feilaktige med hensyn til de faktiske forhold. Et eksempel var en som ble dømt for incest og fant dette så belastende av han tok sitt eget liv, for deretter å bli frikjent etter at saken ble tatt opp på ny.
Domstolene har et selvstendig ansvar for å dømme på bakgrunn av de opplysninger og fakta som er fremmet i saken. Imidlertid er sedelighetssaker med barn involvert ofte basert på uttalelser fra mer eller mindre kompetente sakkyndige og uttalelser fra barn. Det har vært satt sterk fokus på at forhørsmetodene som er brukt overfor barn kan stimulere til feilaktige utsagn fra barnet. Når slike saker ender med fellende dom er det ofte på basis av indisier.
Det er ikke usannsynlig at enkelte dommer avsagt med bakgrunn i indisier er feilaktige med hensyn til fakta.
En rettsstat er avhengig av at rettssystemet fungerer på en måte som ikke fører uskyldige mennesker i fengsel. Det betinger igjen at domstolene kun dømmer skyldige. I dag føres domstolskontroll først og fremst av domstolene selv, i form av ankemulighet til høyere rettsinstans og ved gjenopptagelse av saker. Det er imidlertid ikke noe organ som setter særlig fokus på de saker som omfatter forhold hvor det er svært vanskelig å avdekke realitetene og hvor indisier spiller en vesentlig rolle ved fellende domsslutning. Sedelighetssaker med barn involvert, særlig incestsaker, er av en slik karakter at det nødvendiggjør særlig fokus fra myndighetenes side.
Det kan være behov for et organ som på generelt grunnlag har som oppgave å føre kontroll med domstolenes slutninger, ikke for å overprøve disse, men for å peke på eventuelle urimeligheter og usikkerheter ved en dom. Dette vil Fremskrittspartiets stortingsgruppe komme tilbake til ved en senere anledning.
Det bør foretas visse grep i forhold til de saker som er pådømt på bakgrunn av indisier og sakkyndige vurderinger i sedelighetssaker med barn involvert. Årsaken er at det stadig fremkommer opplysninger om feilaktige domsslutninger ved at ny sak fører til frikjennelse.
Den enorme psykiske belastning det medfører å ha slike alvorlige anklager rettet mot seg er antagelig ubeskrivelig. Det er avdekket flere saker som har hatt selvmord som utgang. Det er ikke bare en belastning for vedkommende som dømmes, men også for vedkommendes familie, venner, arbeidskamerater og andre som ferdes i vedkommendes krets. Det er også en særlig belastning for barnet dersom de påståtte overgrep ikke har funnet sted.
Det er derfor et behov for å ha en kommisjon som kan gå igjennom de domsavsigelser som omhandler sedelighetsforbrytelser mot barn og hvor dommen som hovedsak er basert på indisier og « sakkyndiges » vurdering og hvor det kan være grunnlag for å tro at det er begått et justismord. Kommisjonen forutsettes å være sammensatt av kompetente personer med bakgrunn både fra domstolene, påtalemyndighetene og forsvarsarbeid. Mandatet bør i hovedsak gå ut på å gjennomgå dommer i sedelighetssaker hvor barn er involvert fra 1980, og ved nøye gjennomgang vurdere om det er grunnlag for at saken skal tas opp på nytt.
Dersom det foreligger mulige kritikkverdige forhold som er avdekket etter for eksempel kontakt med aktoratet, forsvaret eller den domfelte skal det ytes bistand til den domfelte med sikte på å bistå med å formulere en gjenopptagelsesbegjæring. I tillegg forutsettes det at en slik kommisjon avlegger en grundig rapport om de funn og erfaringer kommisjonen bringer på det rene.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen oppnevne en
faglig kvalifisert kommisjon som skal gjennomgå dommer i sedelighetssaker
med barn involvert fra 1980. Kommisjonen skal hovedsakelig konsentrere sitt
arbeid rundt saker hvor domfelte i hovedsak er dømt på grunnlag av indisier.