| |
DATO: 1998-05-26
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Det er ikke innført noe forbud mot at enslige adopterer i Norge, men det har utviklet seg en praksis der det er svært vanskelig for enslige å bli forhåndsgodkjent som adoptivforeldre. Det er såvidt forslagsstillerne bekjent kun gitt én forhåndsgodkjenning de siste 9 år, med unntak av omgjøring av et vedtak i 1997.
Enslige adopsjonssøkere får i dag også svært ulik behandling av de lokale sosialkontor. Noen nektes sosialrapport og vurdering, mens andre møter en positiv holdning. Enkelte får en svært god sosialrapport, men der vedtaket går ut på at søkeren likevel ikke kan anbefales da vedkommende er enslig. Ofte er det slik at sosialkontoret som kontakter Statens Ungdoms- og Adopsjonskontor i forbindelse med en enslig søker foretar en vurdering i forhold til søkerens sivile status, istedenfor søkerens ressurser og omsorgsevne. Selv de søkerne som blir anbefalt godkjent av sitt sosialkontor får systematisk avslag av Statens Ungdoms- og Adopsjonskontor og departement.
Regjeringen har nå sendt ut på høring nye retningslinjer for utenlands adopsjon der hovedregelen er at praksis opprettholdes og at enslige kun unntaksvis skal få innvilget adopsjonssøknaden. Statsråden utdypet dette gjennom et spørsmål i spørretimen der hun svarte følgende:
| « Når det er sagt, vil eg understreka at det framleis vil vera mogleg for einslege søkjarar å få godkjenning til adopsjon dersom vedkomande er knytt til barnet på førehand eller har spesiell kunnskap om og erfaring med born. For einslege søkjarar i sistnemnde kategori inneber det at dersom det ikkje er mogleg å finne to foreldre til eit bestemt barn og søkjaren framstår som særleg godt eigna omsorgsperson for akkurat dette barnet, vil vedkommende etter ei konkret vurdering kunne bli godkjend. » |
Forslagsstillerne mener det er urimelig at enslige søkere må kjenne og være knyttet til barnet på forhånd når dette ikke er et krav som stilles til par. Disse retningslinjene vil gjøre det tilnærmelsesvis utelukket med utenlandsadopsjon for enslige. Dette til tross for at enslige som søker om å få adoptere barn gjennomgående er kvinner med høy utdannelse, godt nettverk og god økonomi. Verden er full av barn som trenger omsorg, og alternativet for de fleste av disse barna er barnehjem fram til ca 14-16 år. Etter det må de klare seg selv. Flere giverland aksepterer enslige søkere, så her er det Norge som setter begrensningene.
Norge er dessuten i utakt med våre nordiske naboer på dette området. I Sverige er enslige lovmessig likestilt med ektepar når det gjelder mulighet for å adoptere barn og i Danmark ble det i 1989 gjennomført en lovendring som gjorde det enklere for enslige å adoptere. I perioden 1989 til oktober 1996 har i alt 38 enslige søkt, og i alt 19 er blitt godkjent og har adoptert i Danmark.
I Danmark står det følgende i retningslinjene for adopsjon: « Også enlige har mulighed for at adoptere, hvis de anses for at være absolut velegnede til at opfostre et barn alene. Der vil blive lagt vægt på, om ansøgeren har erfaring med børn fra sit arbejde eller blandt sine venner. »
Forslagsstillerne mener at det på dette området bør bli en endring i Norge slik at vi blir mer på linje med våre naboland og slik at personer som søker om å få lov til å adoptere først og fremst blir vurdert ut fra sine ressurser og omsorgsevne, og ikke først og fremst ut fra sin sivile status.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Enslige skal ha mulighet til å
adoptere på lik linje med andre dersom søkeren oppfyller de krav til
ressurser og omsorgsevne en bør sette til adopsjonsforeldre.