| |
DATO: 1998-06-03
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Stortinget vedtok våren 1974 en ny lov om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven). Loven regulerer og kontrollerer omsetningen av fast eiendom og er et av de sterkeste inngrep i den private eiendomsrett som det offentlige har foretatt. Loven stiller krav til konsesjon for erverv av landbrukseiendom over fem dekar.
Ved behandling av konsesjon kan myndighetene fatte vedtak om bruk av forkjøpsrett. Det innebærer at det offentlige setter en avtale om en privat eiendomstransaksjon til side, og selv kjøper eiendommen. Fram til Stortingets behandling av Ot.prp.nr.74 (1981-1982) i juni 1983, hadde selger ikke anledning til å gå fra kjøpet ved forkjøpsvedtak. Sammen med landbruksdepartementets adgang til å fastsette prisen på landbrukseiendommer ved eiendomsoverdragelser innebar det at staten hadde anledning til å erverve enhver eiendom som ble lagt ut for salg til en pris som staten selv fastsatte. Avskaffelsen av den såkalte « bordet fanger paragrafen » innebar at et av de mest ekstreme utslagene av konsesjonslovgivningen ble fjernet. Tiden som har gått har imidlertid illustrert en rekke problemer ved gjeldende lovgivning. Disse er i første rekke knyttet til statens og kommunenes forkjøpsrett, landbruksdepartementets adgang til å fastsette prisen ved eiendomsoverdragelser, og størrelsen på eiendommene som er underlagt konsesjonsplikt. Forarbeidet til konsesjonsloven er gjengitt i Ot.prp.nr.6 (1972-1973). Loven skal på den ene side bidra til å sikre utviklingen av større enheter og lavere kostnader, og dermed sette eierne bedre i stand til å møte fremtidig konkurranse. På den annen side skal loven bidra til å styrke distriktsbosettingen. Slik loven er utformet har disse hensynene vist seg å stå i klar motsetning til hverandre.
Gjennom forkjøpsinstituttet kan staten dele opp gårdbruk som tilleggsjord til nabogårdene. Hensikten er å styrke ressursgrunnlaget og økonomien på gjenværende bruk. I tillegg til å undergrave den private eiendomsrett har statens forkjøpsrett åpenbart vært til skade for bosetting i distriktene. Antall forkjøpsvedtak har siden 1994 vist en økende tendens. I en rekke tilfeller har offentlige forkjøpsvedtak hindret unge mennesker i overta en eiendom, og bygge seg en fremtid på landsbygda. Forslagsstillerne mener at forkjøpsinstituttet er til så stor skade for både distriktsbosetting og innholdet i den private eiendomsretten at det vanskelig kan forsvares ut fra behovet for strukturrasjonalisering i landbruket. Forslagsstillerne mener det fortsatt er behov for en strukturutvikling i landbruket, men at denne best fremmes gjennom økonomiske virkemidler.
Landbruksmyndighetene kan i kraft av konsesjonsloven fastsette prisen ved omsetting av landbrukseiendommer. Dersom kjøper og selger av en landeiendom blir enige om en pris som etter landbruksmyndighetenes syn er for høy, kan salget kreves omgjort til en lavere pris. Denne ordningen har vært praktisert ved at landbruksdepartementet har sendt ut skriv om hvilken kalkulasjonsrente som til enhver tid skal benyttes ved omsetning av landbrukseiendommer. I dag er den fastsatt til sju prosent. For jord- og skogeiendommer ligger den reelle kapitalavkastningsrenten adskillig lavere. Kalkulasjonsrenten er dessuten høyere enn den avkastning som kan oppnås ved alternativ kapitalplassering. Dette fører til at landbrukseiendommene omsettes for en lavere pris enn om prisen var et resultat av en frivillig avtale mellom kjøper og selger. Myndighetenes prisfastsettingspolitikk gir dermed kunstig lave priser på landbrukseiendommer. Siden man ved et eventuelt salg får lite eller ingenting igjen av investert kapital, uteblir ofte investeringene i landbruket. I tillegg er bankvesenet naturlig nok tilbakeholdende med å finansiere prosjekter som ikke øker verdien på investeringsobjektet. Tilgangen på kapital er derfor et tilbakevendende problem innenfor landbruket. Prisreguleringen fører samtidig til både lavere rekruttering og lavere omsetning av landbrukseiendommer enn det som ellers hadde vært tilfelle. Potensielle selgere ønsker ikke å selge til underpris, og beholder derfor eiendommene så lenge de kan i håp om at prisen en gang i fremtiden vil reflektere eiendommens reelle verdi. I mellomtiden forfaller eiendommen. En realistisk verdifastsettelse vil gjøre det lettere å finansiere investeringer, og dermed øke lønnsomheten i landbruket. Et annet problem ved den lave prisfastsettelsen er at de eiendomstransaksjonene som faktisk finner sted ofte involverer store pengesummer « under bordet ».
Forslagsstillerne mener at konsesjonsgrensen på fem dekar i dag er overmoden for revisjon. Bestemmelsen medfører at nesten enhver landbrukseiendom underlegges konsesjonsplikt. Det fører til at det knytter seg betydelig usikkerhet ved overtakelse av selv små eiendommer. Folk som i utgangspunktet ønsker et bo- eller feriested med muligheter for tilhørende bi-inntekt fra landbruket skremmes vekk av en tidkrevende saksbehandling med usikkert utfall. Resultatet er at folk med innsatsvilje og kapital utestenges fra landsbygda og landbruket.
Det fremsettes følgende
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer i konsesjonsloven og andre berørte lover i tråd med følgende forutsetninger:
| - | Konsesjonslovens formålsparagraf utvides og inkluderer at loven skal tilgodese «at flest mulig gis adgang til å skaffe seg fast eiendom». |
| - | Statens forkjøpsrett avskaffes. |
| - | Statens rett til å fastsette pris ved eiendomsoverdragelser avskaffes. |
| - | Det presiseres i loven at vilkår som settes for konsesjon skal ligge innenfor de formål loven skal fremme. |
| - | Nedre
konsesjonsgrense heves til 50 mål. |