| |
DATO: 1998-06-10
SIDETALL: 2
Til Odelstinget.
Det er kommunestyret/fylkestinget som treffer vedtak på vegne av kommunen/fylkeskommunen så langt ikke annet følger av lov/delegasjonsvedtak, jf. kommuneloven § 6, jf. og kommuneloven § 60 nr. 1.
Vedtak fattet av kommunestyret/fylkestinget eller organer som er delegert myndighet fra disse, følger reglene om saksbehandling i forvaltningsloven, jf. og § 6 fotnote 1, og forvaltningsloven § 1.
Når det gjelder klageadgangen i forvaltningsloven, er det kun enkeltvedtak i henhold til § 2, første ledd b som kan påklages, jf. forvaltningsloven § 3, første ledd som gir forvaltningsloven kap. IV-VI bare anvendelse i saker som gjelder enkeltvedtak.
Det følger av det som er sagt ovenfor at alle vedtak som blir fattet av kommunal administrasjon, blir gjort enten med hjemmel i lov eller etter delegasjon fra kommunestyret/fylkestinget. Det er således kommunestyret/fylkestinget som er ansvarlige for de vedtak som her blir fattet i administrasjonen.
Et enkeltvedtak kan påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse i saken til det forvaltningsorgan (klageinstansen) som er nærmest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket (underinstansen), jf. forvaltningsloven § 28.
Problemet er imidlertid at erklæring om klage skal fremsettes til det samme organ som har truffet vedtaket, jf. forvaltningsloven § 31, første ledd a. Underinnstansen har her en mulighet til å avvise klagen, jf. forvaltningsloven § 33 annet ledd 3. pkt. Det fastslått at underinstansen skal avvise klagen, dersom den finner at vilkårene for å klage ikke foreligger.
Etter uttallige henvendelser til Fremskrittspartiet viser det seg at forvaltningsorganer benytter denne bestemmelsen i tilfeller hvor den ikke skulle vært brukt.
Bestemmelsen sier at en klage skal avvises dersom de prosessuelle vilkårene for å behandle en klage ikke foreligger. Imidlertid benyttes denne bestemmelsen også i en slags utmattelsestaktikk for å ta « piffen » fra de som klager. Dette medfører at personer som klager på et vedtak, ofte får klagen i retur, med beskjed om at vilkårene for å klage ikke foreligger. Og det attpåtil av samme saksbehandler som behandlet saken første gang.
Når en så kan legge til at en slik avvisning ofte ikke er begrunnet, noe et forvaltningsorgan er forpliktet til, jf. forvaltningsloven § 33, første ledd, så er det her viktig med en lovendring som bedre ivaretar vanlige menneskers rettssikkerhet.
En nærliggende grunn til at rettstilstanden er slik i dag, kan være de enkelte byråkraters frykt for å « tape ansikt » ved at klager får medhold.
Fremskrittspartiet foreslår derfor at
forvaltningsloven § 33, annet ledd 3 pkt. endres til følgende ordlyd:
« Dersom vilkårene for å behandle klagen i henhold til § 29, § 30 og § 32 ikke foreligger, skal underinstansen avvise saken, jf. dog § 31. »
Dermed får en klargjort at det bare er når disse konkrete bestemmelsene ikke er oppfylt, at saken kan avvises fra underinstansen, uten reell klagebehandling. Dermed unngåes at noen forvaltningsorganer « er i tvil » om hvor langt § 33, annet ledd 3. pkt. rekker.
På denne bakgrunn fremmes følgende
I lov av 10. februar 1967 om
behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) gjøres følgende
endring:
§ 33 annet ledd tredje punktum skal lyde:
Dersom vilkårene for å behandle klagen
i henhold til § 29, § 30 og § 32 ikke foreligger, skal underinstansen avvise
saken.
Loven trer i kraft straks.