| |
DATO: 1998-06-19
SIDETALL: 6
« Statsraad Lehmkuhl » - Bergen
Ny felles driftsform for alle tre skutene
Til Stortinget.
Ideen om å gi unge gutter et grunnkurs i sjømannsskap ombord på seilskuter, ble lansert i Norge på det tidspunktet da seilskipenes dager var talte.
Det var en vanlig oppfatning at slik opplæring dannet et godt grunnlag også for ungdom som ville reise ut med damp- og motorskip. Opplæringstilbudet har eksistert helt frem til vår tid - og gjør det fremdeles, men skoleskipsutdannelsen har aldri vært obligatorisk i Norge.
De tre seilskipene « Statsraad Lehmkuhl », « Sørlandet » og « Christian Radich » er alle bygd som seilende skoleskip. I årene etter 2. verdenskrig har driften hatt mange motstandere, og det har vært vanskelig å skaffe bevilgninger. Motstanderne av denne opplæringsformen har særlig hevdet at seilskipene hører fortiden til og ikke har noe å tilføre ungdom som skal betjene skip der automatisering og satellittnavigasjon er en viktig del av sjøfolkenes hverdag.
Men mange er av en annen oppfatning. Livet ombord på et seilskip stiller krav til de unge og gir dem ferdigheter og egenskaper de ikke kan hente andre steder. På en seilskute får en ung mann eller kvinne prøve seg, fysisk og mentalt. Seilas med en skværrigger på det åpne hav er en utfordring, enten man står akterut på poopen og dirigerer det hele, eller ligger flat på råa og sliter med å beslå gjenstridige seil. På seilskipet lærer ungdommen disiplin, samarbeid, orden og sjømannskap bedre enn noe annet sted.
De tre skutene er unike klenodier som det er vel verdt å ta vare på.
Når skipene ligger ved kai, står folk i lange køer for å komme ombord, mennesker som ønsker å ånde inn atmosfæren av seilskip, tauverk, tredekk og « style ».
Selv om Norge gjennom de siste 150 årene har vært en av verdens største sjøfartsnasjoner, både relativt og absolutt, har norske myndigheter ikke vært nok opptatt av våre maritime tradisjoner. Ildsjeler har likevel spilt en viktig rolle og klart det kunststykke å sørge for at Norge fikk beholde disse tre seilskutene. Alt dette koster penger - og det er en konstant mangelfaktor.
Norge er i en enestående posisjon med sine tre store seilskip - en posisjon som mange andre land misunner oss. Men hvordan forvalter Norge denne kulturskatten?
Med sin langstrakte kyst har Norge til alle tider vært en sjøfartsnasjon. I moderne tid har vår stilling som en av verdens største sjøfartsnasjoner, igjen blitt befestet.
Politiske myndigheter har i en årrekke gjort et betydelig arbeid for bevaring av vår kulturarv. Bygninger og deler av by-, bygde- og kystmiljøer fredes og restaureres, det opprettes nasjonalparker, natur- og dyreliv vernes og fredes og gamle ferdselsårer mellom landsdelene rustes opp. Men hva gjør Norge med vår seilende kulturarv?
Et utrettelig arbeid legges ned av ivrige entusiaster i ulike kystlag og fartøyvernlag. En del offentlige midler ytes til dette arbeidet, men for samtlige prosjekters vedkommende er privat innsamling av midler og en mengde gratis arbeid helt avgjørende for å holde prosjektene igang.
Det er i dag alminnelig anerkjent at den beste måte å bevare skip på er gjennom bruk, som levende og aktive kulturobjekter. I dag er den norske nasjon i den lykkelige situasjon at så vel « Christian Radich » som « Sørlandet » og « Statsraad Lehmkuhl » er i regelmessig drift mesteparten av året.
Slik har det ikke alltid vært. Både « Statsraad Lehmkuhl » og « Sørlandet » har i en periode av sitt liv vært nær ved å bli solgt til utlandet. Heldigvis ble dette forhindret. I lys av sin alder fremstår de norske seilskipene blant de ypperste i verden hva skjønnhet og vedlikehold tilsier. Likevel er det et uomtvistelig faktum at tidens tann også tærer på disse skipene, og til dels betydelige løft er nødvendig for at skipene skal kunne bevares i den stand vi alle venter å se dem: Som seilende ambassadør for Norge og som skoleskip.
« Statsraad Lehmkuhl » er en tremastet stålbark og ble bygget ved Johann C Tecklenborg AG i Bremerhaven-Geestemünde, Tyskland i 1914 som skoleskip for den tyske handelsflåten, under navnet « Grossherzog Friedrich August ». Under mesteparten av den første verdenskrig lå skipet som stasjonært skoleskip i Tyskland, og ble deretter beslaglagt av engelskmennene.
På initiativ av daværende direktør i Det Bergenske Dampskibsselskab, tidligere statsråd Kristoffer Lehmkuhl, kjøpte Norges Rederforbund skipet for ca kr 300.000 i 1923. Det ble skoleskip i 1924 og overdradd til institusjonen Bergens Skoleskib. Bortsett fra krigsårene 1940-45, da den tyske okkupasjonsmakt beslagla skipet og omdøpte det til « Westwärts », drev Bergens Skoleskib « Statsraad Lehmkuhl » uavbrutt til og med 1966. På tross av store statsbidrag maktet ikke institusjonen da lenger å drive skoleskipet. Svikt i tilgangen på elever og økte driftsomkostninger gjorde at man alvorlig overveiet salg av skipet til utlandet. Skipsreder Hilmar Reksten kjøpte imidlertid « Statsraad Lehmkuhl » i 1967 for at den ikke skulle gå ut av landet, og for at den forsatt kunne brukes til opplæringsformål.
I årene 1968-72 drev skipsreder Hilmar Reksten for egen regning diverse kurs for førstereisgutter. Men på grunn av manglende tilskudd fra staten til drift av skipet for opplæringsformål, ble « Statsraad Lehmkuhl » liggende opplagt på Bergens havn fra 1973. I 1978 skjenket skipsreder Hilmar Reksten « Statsraad Lehmkuhl » til Stiftelsen Seilskipet Statsraad Lehmkuhl, som nå eier og driver skipet. Stiftelsen har gjennom flere år leiet skipet ut til foreninger, skoler, firmaer og organisasjoner, som har brukt skipet til forskjellige formål og turer. I tillegg har det gjennom flere år vært arrangert seiltokter og skjærgårdsturer, som har vært åpne for publikum i sin alminnelighet.
« Statsraad Lehmkuhl » måler 1615 brutto
registertonn og har et seilareal på 2.026 kvm fordelt på 22 seil.
Elevkapasiteten har i alle år vært 200 pr. kurs, men etter modernisering av
innredningen, bl.a. med moderne sanitæranlegg, er kapasiteten i dag redusert
til 150. Det er lugarer for en fast besetning på 20 mann. Skipet har en
dieselmotor på 1125 HK som under gunstige værforhold kan gi en fart på ca 11
knop. Hoveddimensjonene er:
| Største lengde | 98,0 m | 321,4 fot |
| Lengde i vannlinje | 73,0 m | 239,6 fot |
| Bredde | 12,6 m | 41,0 fot |
| Høyde fra mast over vannlinjen | 48,0 m | 157,5 fot |
| Dyptgående | 5,2 m | 17,0 fot |
« Statsraad Lehmkuhl » har også deltatt i en del av de store seilaser for skoleskip, arrangert av The Sail Training Association. Disse seilaser blir nå arrangert hvert år. Den første fant sted i 1956. Av hensyn til skoleskipsguttenes sikkerhet ble « Statsraad Lehmkuhl » allerede fra konstruktørens side « underrigget », altså redusert seilmengde i forhold til skipets dødvekt. Dette gir skipet et visst handikap i kappseilaser ved svak vindstyrke. Skuten gjør seg best i frisk vind.
« Statsraad Lehmkuhl » er i dag Norges største og eldste skværriggete seilskip.
« Sørlandet » var byggenummer 1 ved Høivolds mek. Verksted i Kristiansand og på jomfruturen i 1927 ble skuta for første gang inspisert av Kong Haakon og Kronprins Olav, og senere samme år seilte skipet til London med 90 skoleskipsgutter ombord. Skuta var på 557 bruttotonn, lengde 210 fot og uten motor.
Kapitalen til å bygge skuta kom fra et legat på 25.000 pund som tidligere var opprettet av skipsreder O.A.T Skjelbred.
Toktet til Chicago i 1933 ble et høydepunkt da skuta som første norske skoleskip krysset Atlanteren for å utgjøre den norske paviljongen på utstillingen « A Century in progress ».
« Sørlandet » ble skadet i tysk krigstjeneste. Bl.a. benyttet okkupasjonsmakten henne som losjiskip for tyske ubåtmannskaper - og hun ble først seilklar igjen i 1948. Først i 1958 ble skuta utstyrt med motor og propeller. I 1974 ble hun skiftet ut som skoleskip og solgt til skipsreder Staubo. Skuta lå stille i tre år ankret opp i Kilsund, registrert i Arendal. I 1977 ble hun kjøpt tilbake til Kristiansand av Skjelbreds rederi. Fra 1981 har hun vært eiet av en stiftelse.
Fra 1980 til 1983 var hun eneste norske skoleskip i drift - og var først ute med åpne tokt for ungdom og eldre av begge kjønn fra et tosifret antall nasjonaliteter. I 1981 krysset hun Atlanteren hele 4 ganger og gjennomførte en rekke seilaser mellom Bermuda og Boston i tillegg til filmoppdrag i New York.
To ukers Nordsjøtokt ble den vanlige driftsformen i årene som fulgte. I 1982 besøkte « Sørlandet » et 60-talls havner langs hele norskekysten helt til Kirkenes med utstillingen « Kvinner i kystkulturen » ombord. Utstillingen ble sett av til sammen 83.000 besøkende.
I 1986 var det ny USA tur for å være med på markeringen av 100 års jubileet til Frihetsgudinnen i New York. På ettersomrene 1986-88 fikk nærmere 500 av Marinens befalselever sin første sjøtjeneste med tre ukers seilas og sjømannsopplæring ombord i « Sørlandet ». I de senere år har Stiftelsen hatt et nært samarbeid med Sjøforsvaret, Rederiforbundet og Arbeidsmarkedsetaten (som trakk seg ut i 1996) som en serie seks ukers kurs i sjømannskap.
Vinteren 1995/96 ble det en serie nye tokter til tropiske farvann i Karibien.
Vinterseilasene i disse farvannene med transatlantiske hjemtur på våren og andre toktopplegg om sommeren er nå blitt interessante utfordringer for skuta.
« Sørlandet » er utstyrt med en motor på 560 HK som gir skuta en fart på ca 8 nm ved gunstige forhold. Ellers har hun et deplasement på 891 tonn, brutto registertonn er 499. Hun er 57 meter lang og med baugspyd 65 meter. Stormast rager 35 meter over vannflaten og hun stikker 4,5 meter.
« Christian Radich » er den yngste av de norske seilskutene, bygget ved Framnæs Mek. Verksted i 1937, og den fylte 60 år i 1997.
« Christian Radich » er den siste av de tre norske seilskutene som fremdeles driver som skoleskip på helårs basis. Den har besetning på 16 og 78 elever fordelt på 60 maritime aspiranter på dekk/maskin og 18 elever som gjennomgår VK1 kokk.
Etter Reform 94 er som kjent også den videregående utdanning i Norge lagt om - slik at videre skoledrift på « Christian Radich » etter sommeren 1998 synes tvilsomt.
Stiftelsen som eier og driver « Christian Radich » ble stiftet i Kristiania med formål
| « aa uddanne unge mænd til søens yrker... ». |
Stiftelsens første skute var barken « Christiania » ex. « Lady Grey » som ble innkjøp allerede i 1877 og gjennomgikk omfattende ombygging før de første skoleskipsguttene kunne gå ombord 7. juni 1881. « Christiania » ble et stasjonært skoleskip under Akershus murer i hele 21 år til hun ble avløst av briggen « Statsraad Erichsen » i 1901.
I 1916 ble det fart i planene om å skaffe Norge et lasteførende skoleskip. Inspirasjonen kom fra det frigitte boet til rittmester Christian Radich som testamenterte rundt kr 90.000,- til bygging av et nytt skoleskip. Eneste betingelse var at det skulle bære hans navn. I april 1916 kjøpte Stiftelsen fullriggeren « Transatlantic » på 1847 bruttotonn for kr 400.000,- og besluttet å døpe henne om til « Christian Radich ». Så langt kom man ikke - det var krig i Europa og jobbetid, og april 1917 fikk Stiftelsen et bud på kr 800.000,- og solgte.
I 1935 fant styret at tiden var kommet for « Statsraad Erichsen »s avløsning, og startet planleggingen for bygging av et nytt skoleskip. Direktør Christian Blom ved Marinens Hovedværft i Horten ble engasjert som konstruktør. Kontraheringen skjedde 8. januar 1936, og i august ble kjølen strukket til den siste seilskuta bygget i Norge. 5. februar 1937 løp byggenummer 115 av stabelen på Framnæs Mek. Verksted i Sandefjord. Hennes vitale mål var 676 brutto register tonn, lengde 192,1 fot, bredde 32 fot og dyptgående 16 fot. Hun ble utstyrt med 27 seil på 1.350 m2 seil fordelt på 15 råseil og 12 stagseil. Håndtering av rigg og seil var opplagt for manuell betjening ved hjelp av taljer og blokker og nesten 9.000 meter tauverk.
15. juni kvitterte Framnæs for kjøpesummen - kr 609.293,04 som fullt oppgjør for skipet.
I 1939 gikk turen for første gang til New York og Verdensutstillingen det året. Med en besetning på 18 mann og 96 elever vakte skuta betydelig oppsikt da den seilte inn på havnen 20. juni.
« Christian Radich » var snaue tre år da krigen brøt ut. Kommandoen ble strøket 11. september 1939 og skuta ble overtatt av Marinen som losjiskip. Kort etter invasjonen i 1940 tok tyskerne « Christian Radich » som krigsbytte. Hun ble brukt til forskjellige formål før hun i 1944 ble tatt til Tyskland for å brukes som skoleskip for Marinen. I januar 1945 ble hun dokket i Flensburg.
Flytedokker var viktige bombemål for engelskmennene, og i begynnelsen av februar fikk dokken med « Christian Radich » en fulltreffer og sank. Skuta fikk store skader og ble liggende på siden med bare mastene stikkende over vannflaten. I august samme år ble hun hevet og slept hjem til Norge nærmest som vrak. Det ble mange og lange diskusjoner hva man skulle gjøre med skuta - alternativene spriket mellom ombygging til lekter, opphugging eller restaurering. Ironisk nok ble restaurering det billigste alternativet. Og ti år etter at hun ble bygget gikk « Christian Radich » sin andre prøvetur fra Framnæs Mek. Verksted.
Så fulgte en mer fredelig periode - skolemodellen var tre måneders kurs for førstereisgutter til handelsflåten. I 1956 kom det forespørsel fra USA om « Christian Radich » kunne bortfraktes til et spesielt filmtokt. « Windjammer », den første film i Cinemiracle, ble sett og blir fremdeles husket av hel generasjon både i USA og Europa.
Senere fulgte andre filmoppgaver, bl.a. i TV-serien « Onedin-linjen ».
Gjennom 60- og 70-årene fortsatte utdanningen av skoleskipsgutter, og skuta avla USA en rekke besøk i denne perioden, bl.a. en lengere tokt til innsjøene Great Lakes.
I 1980 var det igjen tid for verkstedbesøk, og en gjennomgripende restaurering. Skifte av plater i skuteside, ombygging av banjer, skifte av alle tre master og all stående og løpende rigg for å nevne noe. Da oppgjørets time kom var regningen fra Framnæs Mek. Verksted på over 10 millioner kroner. Likestillingsombudet hadde også kastet sine øyne på skuta - det hadde kommet pålegg om at man også måtte tilrettelegge for å ta opp jenter som elever.
Og i 1983 la « Christian Radich » ut på første tokt med 36 jenter og 42 gutter som i løpet av et skoleår skulle gjennom grunnkurs sjøfartsfag, en skoleordning som gikk frem til Reform 94. De fire siste årene har « Christian Radich » gitt 60 maritime aspiranter et ni måneders forkurs til høyskole og 18 elever VK1 kokk.
Selv om « Christian Radich » har fått statsstøtte til skoledrift er man bokstavelig talt i samme båt som sine norske medsøstre når det gjelder vedlikeholdsmessige utfordringer i tiden som kommer. Et omfattende restaureringsprosjekt som bl.a. omfatter skifte av akterdekk og utskifting av hele innredningen i akterskipet er kostnadsberegnet til nærmere 30 millioner kroner.
Noe vi alle har strevet etter er å kunne få til 12 måneders drift, noe som innebærer et bedre og løpende vedlikehold samt at vi klarer å ta vare på de respektive besetningene. Det blir etterhvert vanskeligere å skaffe kvalifiserte seilskutefolk. Vi strever med å opprettholde kunnskap om vedlikehold av f.eks. rigg, eller øvrige gamle teknikker som ble benyttet ombord i et seilskip bl.a. på tauverk. Denne kompetanseoverføringen er et poeng, vi tror det er viktig å kunne vise etterslektene hvordan seilskutene ble drevet og fungerer. I den moderne handelsflåten finnes ikke båtsmannen mer, men vi har dem ombord.
Man har drøftet forskjellige driftsformer og besluttet å fremme forslag om en modell kalt 6+1+5. Dette reflekterer månedstallet for henholdsvis skole/vedlikehold/charter. Denne modellen tar vare på mange behov, bl.a. vil de respektive stiftelsene kunne opprettholde en viss egenfinansieringsgrad.
Alle tre skutene har lang erfaring med skoledrift i forskjellige former. Skipene har vist seg som fremragende pedagogiske instrumenter.
Elevene bor sammen på banjere, de lærer samarbeid og må ta hensyn, de går vakter og får plikter, lærer orden og disiplin og forstår fort at hvis ikke alle drar i samme skjøte så kommer ikke skuta fremover.
Reform 94 har på alle sine VK-linjer fagplaner som krever mye klasseromsundervisning - og er det noe skutene egner seg lite til, er det å ligge under land og fungere som internat. Det er ute på havet skutene fungerer og kan gjøre en jobb.
Det er kjent at det hvert år er over 1.000 elever bare i Oslo som av forskjellige grunner avbryter sin videregående utdannelse. For noen er dette avbruddet temporært - for andre er det endelig.
Med « Christian Radich »s erfaring etter å ha kjørt grunnkurs i nautisk i ti år med mange skoletrette ungdommer - tror vi de tre skutene samlet vil kunne gjøre en innsats på dette området. Vi tror at et skoleopplegg hvis mål er å bidra til å få tilbake leselyst og kanskje være et avbrekk i en vrien livssituasjon (ungdommer som f.eks. rammes av en skilsmissesituasjon og påtar seg en fars- eller morsrolle) vil en seks måneders periode på et skoleskip kanskje være alt som skal til for å oppnå en endring. Vi tror ikke på noe opplegg for verstinger, rusmisbrukere, kriminelle eller tilsvarende grupper. Arbeide i rigg, stå til rors eller holde utkikk medfører ansvar og en tillit som det vil være vanskelig å gi en slik person.
Skutene har følgende elevkapasitet:
| « Statsraad Lehmkuhl »: | 140 elever |
| « Sørlandet »: | 70 elever |
| « Christian Radich »: | 78 elever |
| Tilsammen: | 288 elever |
Vi tror elevmassen vil ha et alderspenn på 16-18 år, at de selv skal søke opptak, og de elevene man velger ut skal gjennom et lite nåløye i form av en intervjurunde.
Vi ser videre for oss et seilingsopplegg som strekker seg over seks måneder, at det ikke skal baseres på teoriundervisning eller karaktergivning. Etter endt opphold vil elevene få et fartsbevis fra respektive skute med dokumentasjon på hva de har vært gjennom.
Et pensum for disse seks månedene bør ha veldig praktisk karakter - skipsarbeid, vakter til rors, utkikk, selmanøvere, underbringelse etc. Båtførerprøve/kystskippereksamen kan man se nærmere på. Arbeid med tauverk, makramé, og kan ligge i en skoleplan.
Nå blir ingen fullbefaren sjømann i løpet av seks måneder - det kreves det års erfaring for å bli - men vårt opplegg vil gi en forsmak på og kanskje skape interesse for yrket.
Når det skal utvikles endelige planer for undervisningen mener vi det vil være riktig å prioritere den praktiske delen fremfor den teoretiske. Den teoretiske delen vil i første rekke fungere som en utfyllende og avlastende del av undervisningen - og bør for en viss del nærmest regnes som « smakebiter » på yrket fremfor å være kompetansegivende. Nivået bør være helt grunnleggende - dette vil gi elevene mulighet til å mestre oppgaver og ikke minst få følelse av at de « lykkes » i noe.
Vi tror på rimelig lange seilingsperioder og korte opphold under land i de forskjellige havnene. Under land kan man legge opp idrettsmuligheter, og bruk av de forskjellige muligheter som lokal kultur byr på.
For å få maksimalt utbytte av kurset forutsetter vi å starte med to ukers oppseilingstokt. Det vil ha som formål å luke ut de som ikke egner seg til å være om bord, de kronisk sjøsyke og de som ikke finner seg til rette. Disse ukene vil også elevene gjennomgå grunnleggende sikkerhetsopplæring, forsøke seg i riggen, og i det hele tatt få en forsmak på hva dette innebærer.
Elevene bør bære uniform i skoletiden - det virker godt regulerende på sosiale forskjeller og bidrar til å skape « folk » og den nødvendige teamånden som er nødvendig for at dette skal lykkes.
Etter et kort opphold i hjemmehavn stikker skutene til havs på vintertokt med hjemkomst Norge primo april.
Det bør også være muligheter for elevene å skifte skute underveis ved at man kan la ett eller flere vaktlag rotere etter et gitt mønster.
Under sjøreisene vil elevene få innsikt i det å gå sjøvakter, hva det innebærer å være underveis til et mål, bli fortrolige med de rutiner som hører til en sjøreise, sjøklaring etc. Underveis vil de også få løpende undervisning i sjømannskap.
Etter endt tokt vil hver elev få et kursbevis som dokumentasjon på hva de har gjennomført.
For at driften av seilskipene som skoleskip skal falle så rimelig ut som mulig for det offentlige, er det av betydning at skutenes kommersielle seilingssesong i størst mulig grad forblir intakt. Likeledes er det av stor viktighet at dagens bevilgninger over Kulturdepartementets budsjetter i større grad dekker de kostnadene de er ment så skulle dekke. Alternativt må disse kostnadene dekkes over driftsmidler - hvilket kan få driften til å fremstå som urimelig kostbar.
Sesongen vil variere noe fra år til år - men i hovedsak dreier den fra medio april til primo september, i praksis en periode på ca 5 måneder. I seilingssesongen dekker skutene driftskostnadene, og for « Statsraad Lehmkuhl » og « Sørlandets » del klarer man å generere midler til å dekke kostnadene med redusert bemanning og aktivitet i vinterhalvåret.
I den budsjettskissen vi har utarbeidet tar vi i første rekke hensyn til de merkostnader skoledrift i vinterhalvåret vil medføre utover de tilskudd man i dag får i tillegg til det overskudd driften i sommerhalvåret måtte generere.
Ettersom alle de tre skutene er gjeldfrie, betjenes ingen finanskostnader. I normalt driftsår vil mannskapskostnadene utgjøre ca 70 % av kostnadene fordi skutene er NOR-registrert og har norsk besetning.
Det følgende er hovedtall pr. skute
for 6 måneders skoledrift basert på tariffer og kostnader på 1996-nivå.
| Hyrer i 6 måneder | kr 4.000.000 |
| Overtid (anslag) | kr 200.000 |
| Merkostnader sosiale utgifter | kr 460.000 |
| Proviant | kr 450.000 |
| Merkostnader kostpenger | kr 110.000 |
| Hjemreiser avspasering besetning | kr 150.000 |
| Merkostnader kaskoforsikring | kr 200.000 |
| Merkostnader P&I forsikring | kr 75.000 |
| Merkostnader yrkesskadeforsikring egen besetning | kr 60.000 |
| Merkostnader rekvisita | kr 120.000 |
| Merkostnader kommunikasjon | kr 50.000 |
| Merkostnader administrasjon | kr 300.000 |
| Totalt anslag pr. skute som skoleskip | kr 6 175.000 |
Inntektsbildet for de øvrige seks måneders drift varierer noe fra skute til skute.
« Statsraad Lehmkuhl » har idag inntekter på mellom 8-10 millioner kroner. I tillegg får man statlig tilskudd på i størrelsesorden 3,0 millioner kroner med en situasjon der man har begrenset aktivitet og besetning i vinterhalvåret.
« Christian Radich » har frem til 1998 fått sine driftsmidler over KUFs budsjett etter tilskuddsregel 3 som dekker 80 prosent av skolekostnadene. Med tilskudd fra Kulturdepartementet, skolepenger fra elevene og sporadiske charterinntekter har « Christian Radich » et totalbudsjett på ca 12 millioner kroner for 12 måneders drift.
« Sørlandet » seiler i sin driftssesong inn i underkant av 6 millioner kroner og får et tilskudd fra Kulturdepartementet på 2,3 millioner som gir et driftsbudsjett på rundt 8 millioner kroner for seks måneders drift. Skuta ligger i opplag om vinteren med minimumsbemanning.
Det bildet som er skissert ovenfor forteller at skutene klarer den daglige driften, men vi klarer ikke å avsette nok midler til å møte større vedlikeholdsoppgaver som kommer i forbindelse med klassing og pålegg fra Sjøfartsdirektoratet. Alle tre skipene har etter et omfattende arbeid kunnet løse passasjerskipssertifikater, i tillegg til sine lasteskipssertifikater - noe som har medført betydelige kostnader og arbeid. Disse sertifikatene er nødvendige for å kunne seile charter - og vil stillet ytterligere krav fremover for å opprettholde status. Løpende vedlikehold av disse sertifikatene vil også kreve betydelige uttellinger i årene som kommer.
Stortinget bevilget i 1995 7 millioner kroner til vedlikeholdsfond for de tre seilskutene. Intensjonen slik vi forstod det, var at man skulle bevilge lignende beløp i de fire etterfølgende årene. Fondet blir administrert av Norsk Museumsutvikling på vegne av Kulturdepartementet. Det katastrofale for skutenes del var imidlertid at fondet kun ble tilført 3,5 millioner kroner i 1996 - og intet i 1997.
« Statsraad Lehmkuhl » var i vinter igjennom en omfattende og nødvendig restaurering for å løse oppgaver som hadde samlet seg opp over flere år. Sluttsummen på dette prosjektet landet på over 22 millioner kroner - hvorav Vedlikeholdsfondet dekket 6 millioner. De resterende midler ble brakt tilveie gjennom tilskudd fra Bergen Kommune på 3 millioner, Hordaland Fylkeskommune 3 millioner og resten fra private sponsorer.
Det gjenstår arbeider på « Statsraad Lehmkuhl » for ca 12 millioner kroner. Dette er arbeider som må løses i løpet av en tre - fire års periode.
« Christian Radich » skal på verksted vinteren 1998/99 også hente igjen flere års oppsamlet vedlikehold. Denne operasjonen er beregnet å ha en kostnadsramme på mellom 25 og 30 millioner kroner. Stiftelsen har en egenkapital på ca 14 millioner kroner. Man har bl.a. søkt NMU om tilskudd - og det arbeides aktivt fra Stiftelsen for å skaffe ytterligere midler.
« Sørlandet » har også samlet seg større restaureringsoppgaver gjennom årene - og vil i løpet av en fem års periode trenge mellom 10 - 15 millioner kroner for å løse sine oppgaver.
Det vil derfor være pressende av Vedlikeholdsfondet kommer i rute i henhold til den opprinnelige intensjonen. Alle tre skuter har - som tidligere omtalt - sine sertifikater intakt, Veritas klasser oss løpende og Skipskontroll og Sjøfartsdirektorat passer på. Nye pålegg som kommer koster alltid penger - og dette blir dessverre ikke reflektert i tilskuddet fra Kulturdepartementet.
Problemet er å få et skippertak på vedlikeholds/restaureringsiden da dette må samles opp i bolker - og det kan det virke som om oppgavene blir nesten uoverskuelige. Enn så lenge har de tre stiftelsene klart denne oppgaven - men vi trenger hjelp for å komme frem til varige driftsmønstre. Videre har vi et håp om at vi kan påregne en mer forutsigbar støtte fra det offentlige som setter oss i stand til å løse den oppgaven vi har tatt på oss - nemlig å bevare de tre norske skværriggerene under seil til glede for etterslekten.
På bakgrunn av dette fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen snarest
fremme forslag som sikrer fremtiden til de norske seilskipene: Sørlandet,
Christian Radich og Statsraad Lehmkuhl.