| |
DATO: 1998-06-26
SIDETALL: 4
Konvensjoner om statsborgerskap
Vedlegg: Brev fra Justis- og politidepartementet, Utlendingsavdelingen, datert 1. desember 1997.
Til Stortinget.
Lov om norsk riksborgarrett av 8. desember 1950 (rbl.) gir bestemmelser om hvordan norsk statsborgerskap erverves. Dagens praksis muliggjør at innvandrere kan inneha opprinnelseslandets statsborgerskap i tillegg til norsk statsborgerskap. Dette kan innebære at personer med doble statsborgerskap er valgbare til Stortinget, kan delta i landets styrende organer, inneha offentlige embeter og få sentrale posisjoner innen Norges forsvar og samtidig ha sete i opprinnelseslandenes folkevalgte forsamlinger eller andre sentrale posisjoner.
Forslagsstillerne mener derfor at lovverket må endres.
Forslagsstillerne vil hevde at tilstanden av dobbelt statsborgerskap gir personer muligheten til lovlig å representere både Norge og en annen stat, i fredstid så vel som i krig. Dette må betraktes som en uakseptabel situasjon som forverres i takt med den stigende asylinnvandringen.
Forslagsstillerne vil minne om at en del andre europeiske land, for eksempel Frankrike og Tyskland, har innsett det uheldige i dette og motsetter seg doble statsborgerskap. Flere land i EU avkrever også utlendingene en troskapsed til konstitusjonen eller Kongen ved tildeling av statsborgerskap.
Forslagsstillerne har mottatt et svarbrev fra Departementet datert 1. desember 1997 angående doble statsborgerskap (se vedlegg). Den vanligste måten for utenlandske borgere å oppnå norsk statsborgerskap på, er ved bevilling etter riksborgerloven § 6. Det stilles vilkår om at søkeren er over 18 år, har hatt fast bopel i riket de siste 7 årene, « har fare sømeleg fram » og at vedkommende ikke har vesentlig bidragsgjeld. I riksborgerloven § 6, tredje ledd, ligger det en forutsetning om at den som har søkt om norsk statsborgerskap, skal kunne løses fra sitt tidligere statsborgerskap for å kunne få norsk statsborgerskap. Det kan forekomme situasjoner hvor en utlending ikke kan bli løst fra sitt tidligere statsborgerskap eller ikke blir løst fra dette. I slike situasjoner innvilges likevel norsk statsborgerskap. Resultatet blir at den angjeldende har to eller flere statsborgerskap.
Årsaken til at noen personer får dobbelt statsborgerskap, skyldes at ulike land har ulik statsborgerlovgivning. Det praktiseres ulike løsningsregler fra automatisk tap til at det er umulig å miste sitt statsborgerskap. De vanligste ordninger beskrives nedenfor:
| 1. | Automatisk
tap. Når en person erverver nytt statsborgerskap ved samtykke med rene ord eller søknad, taper vedkommende sitt opprinnelige statsborgerskap. Tapet oppstår automatisk når myndighetene får melding om ervervet av nytt statsborgerskap. |
| 2. | Forutgående
løsning. Dersom et land har forutgående løsning, krever norske myndigheter at det foreligger en løsningserklæring fra vedkommende land før norsk statsborgerskap innvilges. I disse tilfellene unngås dobbelt statsborgerskap. |
| 3. | Etterfølgende
løsning. Denne ordningen innebærer at en person som har blitt statsborger i et nytt land, ber sitt tidligere hjemland om å bli løst fra sitt opprinnelige statsborgerskap. Borgere av land som bruker etterfølgende løsning, vil få dobbelt statsborgerskap ved erverv av norsk statsborgerskap. Personer fra land som bruker etterfølgende løsning kan få norske statsborgerskap under forutsetning av de innen en tidsfrist ber om å bli løst fra statsborgerskapet i sitt opprinnelsesland. Dersom fristen ikke holdes skal det norske statsborgerskapet trekkes tilbake. |
| 4. | Livsvarig
statsborgerskap Noen land løser ikke sine borgere fra sitt statsborgerskap, eller det er svært problematisk å bli løst. Borgere av disse landene får i dag automatisk dobbelt statsborgerskap ved erverv av norsk statsborgerskap. Disse landene er Argentina, Bulgaria, Costa Rica, Iran, Libanon og Uruguay. |
Norske borgere som erverver fremmed statsborgerskap ved samtykke med rene ord eller søknad, taper sin norske statsborgerrett. Tapet oppstår automatisk når myndighetene får melding om ervervet av fremmed statsborgerskap. Dersom en norsk borger derimot automatisk erverver et fremmed statsborgerskap, følger det av riksborgerloven § 7 at vedkommende ikke mister sitt norske statsborgerskap. Bestemmelsene i § 7 nr. 2 og 3 medfører likevel tap av statsborgerskap selv om det ikke foreligger utrykkelig samtykke til ervervet av fremmed statsborgerskap fra den som taper norsk statsborgerskap. Derfor vil dobbelt statsborgerskap for norske borgere kun inntreffe i begrenset omfang.
I 1963 ble « Konvensjon om reduksjon av tilfelle av dobbelt statsborgerskap og om militære forpliktelser i tilfelle av dobbelt statsborgerskap » åpnet for undertegning. Den fikk bred tilslutning i mange vestlige land og ble tiltrådt av Norge i 1969.
Norge undertegnet 5. november 1997 en ny europeisk konvensjon om statsborgerskap. Den legger til grunn at statene fritt skal kunne bestemme i hvilken grad de vil tillate fler-statsborgerskap. Den nye konvensjonen reduserer ikke betydningen av 1963-konvensjonen, da de to konvensjonene skal virke side om side.
Forslagsstillerne viser til brev fra Justisdepartementets utenlandsavdeling til Fremskrittspartiet datert 1. desember 1997 og mener at innholdet demonstrerer at spørsmålet om dobbelt statsborgerskap ikke tillegges tilstrekkelig vekt.
Forslagsstillerne viser videre til at internasjonale konvensjoner gjør det mulig for traktatstatene å foreta de nødvendige lovendringer slik at tilstanden av dobbelt statsborgerskap mest mulig unngås.
Forslagsstillerne vil gjøre oppmerksom på følgende formuleringer i departementets brev s. 3: « Departementet har dessverre ikke en oppdatert liste over land som bruker etterfølgende løsning. » Forslagsstillerne vil hevde at det på bakgrunn av de konvensjoner Norge har tiltrådt burde være lett tilgjengelig å fremskaffe denne informasjon. Når departementet likevel ikke sørger for å utarbeide en ajourført liste, kan norske interesser bli skadelidende.
Forslagsstillerne har merket seg at oppfølgingen av personer som søker statsborgerskap gjennom etterfølgende løsning, er lite tilfredsstillende. For det første sies det at man « som regel » forlanger at vedkommende dokumenterer løsning, det vil altså si ikke for alle. Det fremgår at man ikke følger opp disse personene. Videre har man ingen sanksjonsmuligheter. Forslagsstillerne finner det urimelig at disse forhold skal muliggjøre dobbelt statsborgerskap.
Forslagsstillerne mener det er i nasjonens interesse at doble statsborgerskap unngås. Den som ikke kan dokumentere å være løst fra sitt tidligere statsborgerskap, bør ikke få norsk statsborgerskap. Videre må personen som skal innvilges norsk statsborgerskap, avkreves en troskapsed til den norske konstitusjonen og norske lover i en formell og bindende seremoni.
Forslagsstillerne fremmer på denne
bakgrunn følgende
Stortinget ber Regjeringen fremme de
nødvendige forslag slik at norsk statsborgerskap først innvilges utenlandske
statsborgere som har fraskrevet seg sitt opprinnelige statsborgerskap.
Det vises til brev fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe dateret 13. oktober 1997, hvor De ber om svar på 3 spørsmål vedrørende statsborgerskap.
Fremskrittspartiet ønsker svar på hvorfor innvandrere kan inneha opprinnelseslandets statsborgerskap i tillegg til norsk statsborgerskap. Videre ønsker De å vite begrunnelsen for at innvandrere tillates å beholde sitt opprinnelige statsborgerskap.
Spørsmålene skiller ikke mellom personer som automatisk blir norske borgere, og personer som frivillig søker om nytt statsborgerskap. Spørsmålstillingen tyder imidlertid på at Fremskrittspartiet først og fremst tenker på personer som frivillig, dvs etter søknad, erverver norsk statsborgerskap. Justisdepartementet vil kort skissere hvordan norsk statsborgerskap erverves, for å avklare eventuelle misforståelser.
Lov om norsk riksborgarrett av 8. desember 1950 nr 3 (rbl) gir bestemmelser om hvordan norsk statsborgerskap erverves, og hvordan man mister norsk statsborgerskap. Det følger av riksborgerloven at norsk statsborgerskap kan everves enten automatisk eller frivillig. Automatisk erverv ved fødsel er det vanligste. Riksborgerloven § 1 lovfester nedstammingsprinsippet som Norge bygger på. Dette innebærer at et barn får samme statsborgerskap som foreldrene. Ifølge § 1 får et barn født av norsk mor eller gift, norsk far automatisk norsk statborgerskap. Det følger av fast praksis at barn født av ugift norsk far kan bli norsk statsborger etter søknad såfremt faren har del i foreldreansvaret og den daglige omsorgen, og familien er bosatt i Norge. Riksborgerloven § 1 er imidlertid foreslått endret, slik at barn kan erverve statsborgerskap etter far selv om han ikke er gift med barnets mor. Det er foreslått at kravet om daglig omsorg osv bortfaller. Det skal nå være tilstrekkelig at farskapet vedkjennes, at faren var norsk på fødselstidspunktet, samt at barnets mor samtykker. Høringsnotatet om dette er for tiden ute på høring. I tillegg til § 1 finnes også andre måter å automatisk erverve norsk statsborgerskap, for nærmere detaljer henvises til riksborgerloven
Den vanligste måten for utenlandske borgere å oppnå norsk statsborgerskap på, er ved bevilling etter riksborgerloven § 6. Det stilles vilkår om at søkeren er over 18 år, har hatt fast bopel i riket de siste 7 årene, har « fare sømeleg fram » og at vedkommende ikke har vesentlig bidragsgjeld. I § 6 annet ledd finnes noen unntak fra dette. Ifølge § 6 siste ledd kan ugifte barn under 18 år tas med på foreldrenes søknad om statsborgerskap. Det følger av forvaltningens praksis at dette gjøres når foreldrene ønsker det.
I riksborgerloven § 6 tredje ledd ligger det en forutsetning om at den som har søkt om norsk statsborgerskap, skal løses fra sitt tidligere statsborgerskap for å kunne få norsk. Det kan forekomme situasjoner hvor en utlending ikke kan bli løst fra sitt tidligere statsborgerskap, av juridiske eller praktiske årsaker. I slike situasjoner innvilges likevel norsk statsborgerskap. Resultatet blir at den angjeldende har to (eller flere) statsborgerskap simultant. Dette anses å være i tråd med riksborgerloven som kun anviser at hovedregelen er at man skal løses fra sitt tidligere statsborgerskap, jf riksborgerloven § 6 tredje ledd « ... er vilkåret vanleg at han innan eitt år etterviser at han er vorten løyst. » Unntak fra hovedregelen gjøres altså først og fremst der søkeren etter sitt hjemlands lov ikke kan bli løst fra sitt tidligere estatsborgerskap. Det er således ikke norsk statsborgerregler alene som er avgjørende for hvorvidt en person får dobbelt statsborgerskap. Norske regler må sees i sammenheng med det opprinnelige hjemlandets regler.
Riksborgerloven bygger på prinsippet om at man i størst mulig utstrekning skal unngå dobbelt statsborgerskap ved frivillig erverv. Dette prinsippet er i samsvar med de øvrige nordiske staters praksis. Norge har videre tiltrådt Europarådets konvensjon av 6. mai 1963 om begrensning av dobbelt statsborgerskap. Nevnte konvensjon er nå liberalisert, sist ved den Europeiske konvensjonen om nasjonalitet som Norge undertegnet 5. november 1997. Det er nå allment akseptert i Europa at statene selv fritt velger hvilket prinsipp de vil bygge sin lovgivning på, dvs. prinsippet om enkelt statsborgerskap eller dobbelt statsborgerskap. Bakgrunnen for liberaliseringen var at stor innvandring til Europa tilsa at statene fikk større frihet til selv å velge hvilket prinsipp de ønsket å bygge sin nasjonale lovgivning på.
Begrunnelsen for å avvise dobbelt statsborgerskap er bl.a. at norske borgere som søker annet statsborgerskap automatisk mister sitt norske statsborgerskap. Det ville ført til forskjellsbehandling hvis utlendringer både skulle kunne beholde sitt opprinnelige statsborgerskap i tillegg til å bli norske borgere.
Årsaken til at noen borgere likevel får dobbelt statsborgerskap, skyldes at ulike land har ulik statsborgerlovgivning. Det praktiseres ulike løsningsregler, fra automatisk tap til at det er umulig å miste sitt statsborgerskap.
De norske løsningsreglene fremgår av riksborgerloven § 7, som inneholder hovedreglene om tap av statsborgerrett. § 7 nr. 1 handler om frivillig erverv av fremmed statsborgerrett. Når en norsk borger erverver frammed statsborgerskap ved samtykke med rene ord eller etter søknad, taper vedkommende sin norske statsborgerrett. Tapet oppstår automatisk når myndighetene får melding om ervervet av fremmed statsborgerskap. Dersom en norsk borger derimot automatisk erverver et fremmed statsborgerskap, følger det av riksborgerloven § 7 at vedkommende ikke mister sitt norske statsborgerskap. Det må med andre ord en aktiv handling til før man mister sitt norske statsborgerskap. Bestemmelsene i § 7 nr. 2 og 3 medfører tap av norsk statsborgerskap selv om det ikke foreligger uttrykkelig samtykke til ervervet av fremmed statsborgerskap fra den som taper norsk statsborgerskap. En begrunnelse for disse reglene er at dobbelt statsborgerskap ellers ville oppstått i meget stort omfang.
De land som praktiserer andre løsningsregler enn automatisk tap, bruker forutgående løsning, eller etterfølgende løsning. Dersom et land har forutgående løsning, krever norske myndigheter at det foreligger en løsningserklæring, fra vedkommende land før norsk statsborgerskap innvilges. I disse tilfellene unngås dobbelt statsborgerskap.
Etterfølgende løsning innebærer at en person som har blitt statsborger i et nytt land, ber sitt tidligere hjemland om å bli løst fra sitt opprinnelige statsborgerskap. Borgere av land som bruker etterfølgende løsning, vil få dobbelt statsborgerskap ved erverv av norsk statsborgerskap. For å unngå at dette vedvarer, krever norske myndigheter som regel at vedkommende innen et år etter tilstedelsen av norsk statsborgerskap, etterviser at han er løst fra sitt første statsborgerskap. Vi har imidlertid ingen sanksjoner dersom dette ikke gjøres.
Departementet har dessverre ikke en oppdatert liste over land som bruker etterfølgende løsning. Utlendingsdirektoratet er imidlertid i ferd med å lage en slik oppdatert liste. Departementet ber Dem om å rette en henvendelse til Utlendingsdirektoratet på et noe senere tidspunkt, for å få en fullstendig oversikt over hvilke land det dreier seg om.
Det finnes også noen få land som ikke løser sine borgere fra statsborgerskapet sitt, eller hvor det iallfall er svært problematisk å bli løst. Borgere av disse landene vil derfor få dobbelt statsborgeskap ved erverv av norsk statsborgerskap. Det dreier seg om Argentina, Bulgaria, Costa Rica, Iran, Libanon og Uruguay.
Justisdepartementet har forøvrig den 7. februar 1997 sendt Fremskrittspartiet en oversikt over en del europeiske lands lovgivning eller deler av lovgivning, når det gjelder erverv av statsborgerskap. Av denne oversikten vil det til en viss grad fremgå under hvilke forutsetninger og i hvilken grad andre land aksepterer dobbelt statsborgerskap.