| |
[pdf-format]
DATO: 1998-10-05
SIDETALL: 4
Befolkningens holdning til kirkeasyl
VEDLEGG. Brev fra Holmen Menighetsråd til Justisdepartementet, datert 21. september 1998 .
Vedr. kirkeasylanter i Holmen kirke
Til Stortinget.
Kirkeasyl hindrer iverksettelse av lovlig fattede vedtak og setter vårt lov- og rettssystem til side. Dette virker provoserende på mange fordi det strider imot deres rettsoppfatning.
Forslagsstillerne vil minne om at norsk lov også gjelder inne i kirkebygningene og foreslår en endring av praksis slik at iverksettelse av lovlig fattede vedtak ikke hindres.
Kirkeasyl var en ordning som tilhørte den katolske kirke og forsvant i Norge med reformasjonen. I enkelte land besto asylpraksisen også etter reformasjonen, men ble sporadisk brukt og under forhold som ikke er sammenlignbare med dagens norske forhold.
Forslagsstillerne viser til at det finnes lite skrevet materiale her i landet om kirkeasyl i tidsrommet mellom reformasjonen og 1993. Hovedgrunnen er at kirkeasyl har vært et ikke-eksisterende fenomen, med unntak av ett tilfelle i 1987. Da huset en kirke i Oslo asylsøkere fra Iran og Chile. Tradisjonen med kirkeasyl ble gjenopptatt i stort omfang i 1993. Dette året satt cirka 650 kosovoalbanere i kirkeasyl. Tilnærmet alle fikk oppholdstillatelse etter en fellesuttalelse mellom Justisdepartementet og Den norske kirke. Antallet kirkeasylanter økte våren 1994. I april 1994 ga Sverige amnesti til cirka 20.000 kosovoalbanere. De fleste kirkeasylantene i Norge var kommet via Sverige og ble omfattet av Sveriges amnesti. Antall kirkeasylanter sank fra cirka 200 til cirka 10 personer sommeren 1994. Våren 1996 var antallet kirkeasylanter steget til cirka 75 personer. I desember samme år ga Regjeringen løfte om fornyet behandling til alle barnefamilier i kirkeasyl. 11 av 15 barnefamilier fikk opphold.
Forslagsstillerne mener Regjeringens liberalisering av asyl- og flyktningpolitikken kan bidra til en tredje bølge av kirkeasylanter. Første halvår 1998 har et stort antall asylsøkere ankommet med serbiske kroater fra Øst-Slavonia i Kroatia som den største gruppen. Pr. 25. juli 1998 satt 65 personer fra sju land i kirkeasyl. Forslagsstillerne vil hevde at mulighetene er store for at dette antallet vil øke fordi mange serbiske kroater ikke fyller kriteriene til oppholdstillatelse og kan fristes til å gå i kirkeasyl som en siste utvei. Flere østslavoner har varslet at de ønsker å gå i kirkeasyl. Dermed kan kirkeasylbølgen bli langt større enn det som vi i dag ser konturene av.
Forslagsstillerne mener kirkeasyl er en ulovlig inngripen som hindrer iverksettelse av lovlig fattede vedtak. En grunn til at kirken likevel kan praktisere kirkeasyl er myndighetenes beslutning om å ikke gripe inn i kirkerommet med makt. Justisdepartementet sendte ut en instruks datert 5.7.93 til landets politimestere hvor disse ble pålagt ikke å hente ut asylanter av kirkene. Herved ble det en realitet at myndighetene ikke ville håndheve norsk (utlendings-) lov i kirkebygninger.
Forslagsstillerne viser til brev fra Bispemøtet høsten 1993, vedtak fra kirkemøtet 1996 og veiledning til menighetene om kirkeasyl av 28. mai 1998. Herav fremgår at kirken fraskriver seg ethvert ansvar for at kirkeasyl oppstår, men samtidig etablerer den kirken (og tilstøtende rom) som såkalt « hellig rom ». Betegnelsen « hellig rom » er knyttet til religionens mystiske innhold, og egner seg ikke for argumentasjon. Det påstås at det da heller ikke omfattes av norsk lov. I brev fra Bispemøtet høsten 1993, under henvisning til Justisdepartementets skriv til politimestrene av 5.7.93, tillegges Justisdepartementet å dele den oppfatning som sies å være allmenn, nemlig at « kirken (......) er et sted bortenfor myndighetenes maktsfære ».
I august 1993 gjennomførte Markeds- og Mediainstituttet (MMI) en større verdi- og holdningsundersøkelse der syn på kirkeasyl var ett av spørsmålene som ble stilt til et landsrepresentativt utvalg på 3058 personer og lød: « Er det noe du liker og synes er riktig: At flyktninger som myndighetene vil sende hjem får tilflukt i kirker (kirkeasyl)? » Av de som svarte på spørsmålet mente et mindretall på 28 % at de likte og syntes det var riktig med kirkeasyl. 55 % var mot kirkeasyl. Undersøkelsen viser at det ved undersøkelsestidspunktet var stor skepsis til kirkens praksis med kirkeasyl.
Like før kirkemøtet 15. november samme år, gjennomførte Norsk Gallup Institutt A/S en undersøkelse for avisen Vårt Land. Et landsrepresentativt utvalg på 1026 personer ble telefonintervjuet om forholdet til kirkeasyl og Regjeringens politikk. Meningsmålingen til Norsk Gallup viste at 43 % syntes det var bra at kirken gir kirkeasyl til folk som blir utvist fra landet, mens 45 % mente kirkeasyl ikke var bra.
Ovennevte undersøkelser kan tyde på at det er et flertall i befolkningen som ønsker å avvikle kirkeasylordningen.
Forslagsstillerne viser til at mange mennesker opplever kirkeasyl som et problem. Flere menigheter er imot det, og fra politisk hold har man advart kirkene mot å gi noen kirkeasyl. Forslagsstillerne mener dette problemet nå må løses. Regjeringen kan la politiet gå inn i kirkene og hente ut de menneskene som oppholder seg der. Det har for eksempel politiet i Frankrike gjort. Forslagsstillerne vil hevde at de aller fleste kirkeasylantene har hatt muligheten til å få sin sak grundig og individuelt behandlet. De som har fått avslag på søknaden om oppholdstillatelse har som regel fått det på bakgrunn av at det ikke har vært forbundet med fare for disse menneskene å reise tilbake til sine hjemland. Blant de som for en tid tilbake befant seg i kirkeasyl, var fem personer fra Chile, et land som forlengst har blitt fritt og demokratisk. Forslagsstillerne vil minne om at norske myndigheter i mange tilfeller har gitt opphold til personer som har gått i kirkeasyl. Ifølge cand. polit. Torunn Omlands hovedoppgave i sosiologi av september 1997 er det de fleste kirkeasylanter som er blitt innvilget oppholdstillatelse. I 1993, ved første gangs fornyet prøving av 2415 kirkeasylanters utvisningssaker, fikk 2350 av dem opphold. Ved annen gangs prøving fikk ytterligere 11 av 15 barnefamilier opphold etter kirkeasyl. Det er derfor grunnlag for å si at det å gå i kirkeasyl har gitt gode resultater for de fleste asylantene. 90 % av de personer som har gått i kirkeasyl siden 1993 har fått oppholdstillatelse, melder TV2-nyhetene fredag 4. september 1998.
Forslagsstillerne mener Justisdepartementets praksis medfører en uakseptabel forskjellsbehandling fra statens side. Personer som respekterer norsk lov ved å forlate landet etter avslag om oppholdstillatelse, blir taperne. Kirkeasylantene derimot, som bryter norsk lov, belønnes i forhold til dem som overholder den. Når utlendinger ser at det går an å tiltvinge seg opphold i Norge, fullstendig på tvers av lov og rett, vil sannsynlig flere forsøke seg på det samme i neste omgang. Dette strider mot mange menneskers rettsoppfatning. De mener man bør hjelpe dem som trenger det mest og ikke dem som er mest pågående.
Forslagsstillerne viser til den såkalte « Knut-saken » hvor politiet gikk inn i Hordvik bedehus og hentet ut 8-åringen og plasserte han på barnehjem. Det er tidligere kommet frem flere tilfeller der leger og psykiatere har påvist at asylsøkerbarn har pådratt seg mentale skader av å sitte i kirkeasyl. Disse barna er ikke blitt hentet ut.
Forslagsstillerne vil minne om justisministerens uttalelser om at bare asylsøkere kan føle seg trygge i kirkeasyl (Dagbladet, 25.9.98).
Fremskrittspartiet mener denne forskjellsbehandling av nordmenn og asylsøkere som opponerer mot lovlig fattede vedtak, er alvorlig. Det er ulovlig å unndra seg et lovlig fattet vedtak, og det må gjelde alle - uavhengig av hudfarge og nasjonalitet.
Forslagsstillerne registrerer at det er en økende skepsis blant kirkens lokale ledere til å ta ansvaret for kirkeasylanter. Hos flertallet av menighetene i Oslo foreligger det vedtak eller praksis på strenge restriksjoner ved bruk av kirkeasyl. Begrunnelsene for dette varierer fra at bygningene ikke er egnet, til at kirken som alle andre må respektere lovlig fattede vedtak om utvisning.
Forslagsstillerne viser til Holmen Menighetsråds henvendelse til Justisdepartementet for å få hjelp til å fjerne kirkeasylantene i Holmen kirke i Asker og departementets avslag på begjæringen. (Se vedlegg.) Den aktuelle saken reiser en rekke prinsipielle spørsmål, blant annet om hvem som skal bære det praktiske og økonomiske ansvar når menigheten har sagt nei til opphold.
Forslagsstillerne har merket seg at kjente jurister stiller spørsmål ved Justisdepartementets adgang til å instruere politiet om ikke å fjerne kirkeasylantene i Holmen kirke. (Aftenposten Aften 23.7.98.) I. amanuensis i offentlig rett og strafferettsekspert Svein Slettan mener Justisdepartementet kan ha handlet ulovlig da det instruerte politiet om likevel ikke å hente ut kirkeasylantene. Jusprofessor Carl August Fleischer uttaler at politiet er rettslig forpliktet til å beskytte kirkebygninger når menighetsrådet ber om det. Advokat Knut Østebø støtter ovennevnte universitetsjurister og er overbevist om at Justisdepartementet har handlet ulovlig. Sitat: « Så lenge kirkebygningen er menighetens eiendom, og ikke statens, skal politiet beskytte den mot inntrengere, uavhengig av hva Justisdepartementets utlendingsavdeling måtte mene. »
Forslagsstillerne mener landet kan stå foran nye kirkeasylbølger. Et høyt antall serbere fra Øst-Slavonia i Kroatia har kommet til Norge første halvår 1998. De fleste av dem fyller ikke kriteriene til oppholdstillatelse og kan fristes til å gå i kirkeasyl.
Forslagsstillerne vil hevde at det er på tide for den verdslige makt å ta et oppgjør med kirkeasylsystemet gjennom å avvikle ordningen. Det må bli slutt på at kirken kan gi beskyttelse til personer som politiet kan pågripe. Lover og regler må respekteres av alle. Derfor må ordningen med « rettstomme rom » bringes til opphør. Da kan likhet for loven gjelde også i kirkeasylsaker.
Forslagsstillerne fremmer på denne
bakgrunn følgende
Stortinget ber Regjeringen avvikle
systemet med kirkeasyl slik at politiet gis adgang til å pågripe personer
uavhengig av bakgrunn, lovbrudd og hvilken bygning de oppholder seg i.
Holmen Menighetsråd er gjort kjent med at Justisdepartementet har avslått begjæringen fra Stojan Pena datert 24.08.98 om å få prøvd hans søknad om oppholdstillatelse for seg og familien på ny. Pena med kone og to barn tok asyl i Holmen kirke mot menighetsrådets vilje 19. juli, og fikk adskillig mediaomtale da departementet avslo å etterkomme menighetsrådets anmodning om at politiet fjernet familien.
Menighetsrådets vil på det sterkeste beklage departementets avslag på begjæring, og be om at denne revurderes. En ting er hensynet til familien Pena, hvor vi henviser til deres advokaters fremstillinger av både generelle og konkrete forhold. Vi har også merket oss rapporten fra « Institutt for Mennekerettigheter » etter valget i Bosnia/Herzegovina i sommer, der den påståtte trakassering og sikkerhetsrisiko som øst-slavonere i Kosovo blir utsatt for dokumenteres.
Vårt primære anliggende er likevel at departementets holdning blir en ansvarsfraskrivelse som overlater den konkrete oppfølging til en menighet som i utgangspunktet har ønsket å respektere myndighetens avgjørelse. Vi noterer oss at departementet respekterer kirken som Guds hus og derfor ikke vil la landets jurisdiksjon gjelde ubetinget. Samtidig vurdere menigheten det slik at kirkeasylet har mer karakter av okkupasjon og politisk aksjon enn av å søke barmhjertighet. Derfor definerte vi asylet som « ordensforstyrrelse » og tilkalte politiet. Når departementet så nekter politiet å etterkomme vår begjæring, og samtidig avviser familien Penas begjæring om ny behandling, er menighetsrådet som juridiske disponenter av eiendommen ute av stand til å ivareta sine rettmessige interesser i kirkebygget og maktesløse overfor de som har tatt bolig i kirken. Dette illustrerer at den aktuelle saken reiser en rekke prinsipielle spørsmål som kirkelige organer må ta opp med departementet, fordi menigheten i dette tilfellet ikke har åpnet dørene for asylsøkerne og derfor heller ikke kan gjøres ansvarlig for verken deres eller departementets handlinger.
Departementets avslag reiser bl.a. følgende spørsmål:
| - | Hvem har det praktiske og økonomiske ansvar for bl.a. medisinsk og juridisk bistand, skolegang for barna osv. når menigheten har sagt nei til opphold? |
| - | Hvordan dekkes ekstra kostnader/økonomisk risiko som menigheten påføres under asylantenes opphold? (Det er allerede forvoldt skade på kirkebygningen av utenforstående, og forsikringsvilkårene forutsetter tiltak som ikke kan håndheves når asylantene oppholder seg i bygning.) |
| - | De veiledninger som Kirkerådet har utarbeidet for menigheter med kirkeasylanter, forutsetter at menighetsrådet ikke har absolutt disposisjonsrett over de lokale de forvalter. Er dette en rett forståelse av loven? |
| - | Skal ordningen med kirkeasyl respekteres under alle omstendigheter - også når det fremstår som «kirke-okkupasjon»? |
Vi merker oss at de som har kritisert menighetsrådets nei til kirkeasylantene, har henvist til at asyl ikke er noe man kan innvilge, men noe man må forholde seg til (jf. også Kirkerådets veiledning). Justisdepartementet synes å dele en slik oppfatning. Vårt spørsmål blir da om ikke det også må gjelde for verdslige myndigheter som baserer sitt lovverk på « den evangelisklutherske lære », altså at fam. Pena har tatt asyl i Norge og at norske mundigheter bare har å forholde seg til det. Det blir uforenlig med norske grunnverdier at fam. Pena i konsekvens gjøres hjemløse i verden og overlates til Guds hus hvor menigheten får ta ansvar for dem resten av livet.
Vårt krav er derfor at departementet gir familien Penas søknad ny behandling, at det ved en slik behandling tas med i vurderingen hva alterativet til et avslag vil være, og at menighetens disposisjonsrett over kirkebygget blir respektert. Vi tar det som en selvfølge at familien Pena gis muligheten og sikkerhet for å flytte ut av kirkeasylet (eventuelt til en kirke hvor de praktiske og prinsipielle forholdene ligger bedre til rette), så lenge en slik behandling foregår. Både for familien selv og for menighetens drift er det viktig å få gjenopprettet normale tilstander snarest slik at langsiktige skadevirkninger kan unngås.