Referentmal for bærbar PC

MØTE

i EØS-utvalet

torsdag den 8. mars 2007 kl. 16.15

Møtet blei leidd av leiaren i utanrikskomiteen, Olav Akselsen.

Til stades var: Olav Akselsen, Vidar Bjørnstad, Dagfinn Høybråten, Siv Jensen, Alf Ivar Samuelsen, Ågot Valle, Finn Martin Vallersnes, Lars Sponheim, Ulf Leirstein, Per-Kristian Foss, Odd Einar Dørum, Lars Peder Brekk, Hans Frode Kielland Asmyhr, Kåre Fostervold, Sigvald Oppebøen Hansen, Leif Helge Kongshaug, Ingebrigt S. Sørfonn, Aud Kvalvik, Bård Hoksrud, Hallgeir H. Langeland, Arne Sortevik, Truls Wickholm.

Frå Regjeringa var utanriksminister Jonas Gahr Støre, statsråd Liv Signe Navarsete og statsråd Terje Riis-Johansen til stades.

Følgjande embetsmenn fekk tilgjenge til møtet: avdelingsdirektør Tore Raasaok, Samferdselsdepartementet, avdelingsdirektør Ola Brattegard, Samferdselsdepartementet, seniorrådgjevar Cathrine Steinland, Landbruks- og matdepartementet, seniorrådgjevar Halvard Kvamsdal, Helse- og omsorgsdepartementet, avdelingsdirektør Elisabeth Wilmann, Fiskeri- og kystdepartementet, ekspedisjonssjef Elisabeth Roderburg, Utanriksdepartementet, avdelingsdirektør Siri Sletner, Utanriksdepartementet, underdirektør Else Underdal, Utanriksdepartementet.

Vidare var Margit Tveiten, fung. sekretær, til stades.

Dagsorden:

1. Orientering ved samferdselsministeren om aktuelle saker

2. Orientering ved landbruks- og matministeren om EUs hygienepakke og eventuelle saker

3. Redegjørelse ved utenriksministeren om aktuelle saker.

4. Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 16. mars 2007. Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 1. mars d.å., med oversikt over de relevante rettsakter.

5. Eventuelt

Medlemmane i transportkomiteen er innkalla for å delta under pkt.1. Medlemmane i næringskomiteen er innkalla for å delta under pkt. 2.

Leiaren: Frå Regjeringa har det komme ønske om at ein tek sakene nr. 3 og 4 først. Eg reknar med at det ikkje er noke stort problem. Då kjem altså samferdselsministeren først og landbruks- og matministeren til slutt.

No er dette det første møtet sidan Stortinget behandla EØS-sakene, og me ser at Utanriksdepartementet, på den måten dei har sett opp EØS-rettsaktane, allereie har teke dette innover seg. Det synest me er positivt.

Det er likevel slik at det er det gamle reglementet og den gamle forretningsordenen som gjeld. Det betyr at i utgangspunktet skal referatet frå dette møtet ikkje offentleggjerast før om eit år. Men i forretningsordenen står det at ”forhandlingene i konsultasjonsorganet skal holdes hemmelig, dersom det ikke uttrykkelig er gjort vedtak om noe annet.” Med mindre statsrådane ønskjer at delar av innleiingane deira skal vera unnateke offentlegheit, kunne eg tenkja meg at me denne gongen gjer vedtak om at dette møtet blir offentleggjort så snart referata er tilgjengelege. Dersom ingen har noko mot det, gjer me det på den måten.

Så er det også slik at eg kanskje må gå frå møtet før det er slutt. Då har eg bedt Finn Martin Vallersnes om å ta over. Dersom ingen har noko mot det, seier me at han er konstituert – dersom det blir aktuelt.

Då gjev eg ordet til utanriksministeren, til sak nr. 3 på dagsordenen.

Sak nr. 3

Redegjørelse ved utenriksministeren om aktuelle saker

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg viser til innstillingen som du refererte til. Vi har fra Regjeringens side lagt til grunn å begynne å arbeide i innstillingens ånd, men vi vet jo at det også skal gjøres et arbeid i Stortingets presidentskap, der man skal vurdere en del sider som vi ikke skal gå inn på her, men vi er åpne for å ha en passende dialog med Stortinget når det gjelder en del prosesser og prosedyrer.

Jeg skal omtale status for EØS-utvidelsen. Jeg kunne tenke meg å anmode om at den delen ikke offentliggjøres, da dette er forhandlinger som fortsatt pågår – hvis det er forståelse for det.

Unntatt offentlighet

Så vil jeg gå over til en annen sak. Her er det fra min side ikke noen begrensninger med hensyn til å kunne omtale dette. Saken gjelder pasientmobilitet og helsetjenester, som vi har hatt til drøftelse her.

På møte 5. desember i fjor redegjorde helse- og omsorgsministeren for norsk samarbeid med EU på helseområdet, og da særlig om grensekryssende helsetjenester og pasientmobilitet. Som helse- og omsorgsministeren nevnte, er det satt i gang et separat arbeid vedrørende helsetjenester i EU etter at helsetjenester ble unntatt fra tjenestedirektivets virkeområde.

Norge har avgitt uttalelse til Kommisjonen i den åpne høringen om helsetjenester som helse- og omsorgsministeren nevnte. Høringsfristen var 31. januar i år. Før svaret ble utarbeidet, forela Helse- og omsorgsdepartementet saken for andre departementer og underliggende etater og orienterte en rekke organisasjoner om muligheten for å gi innspill.

I vårt høringssvar ble det gitt uttrykk for at det er behov for noe rettslig regulering på europeisk nivå, samt behov for andre former for samarbeid på en del områder. Samtidig ble det understreket at ansvaret for organisering og finansiering av helsevesen og trygdesystem fortsatt må tilligge det enkelte land, i samsvar med nærhetsprinsippet.

Behovet for rettslig regulering gjør seg særlig gjeldende vedrørende ikke-sykehusbehandling av pasienter. Som helse- og omsorgsministeren redegjorde for, har EF-domstolen i en serie dommer siden 1998 fastslått at EF-traktaten artikkel 49 om fri bevegelighet for tjenester gjelder for helsetjenester, og for pasienter som tjenestemottakere. EF-domstolens praksis innebærer at pasienter har rett til dekning av utgifter til behandling i andre EØS-land, på visse vilkår. EØS-avtalen artikkel 36 innebærer at det samme gjelder for EØS-landene. Et direktiv som kodifiserer pasienters rett til dekning av utgifter til behandling mottatt i andre EØS-land, kan være hensiktsmessig fordi man da får et regelverk fastsatt av Europaparlamentet og Rådet, i stedet for at EF-domstolen videreutvikler rettstilstanden. Et regelverk vil også øke rettssikkerheten og forutsigbarheten for pasientene. Spørsmålet om EØS-relevansen med hensyn til behandling av pasienter utenfor sykehus, som representanten Høybråten tok opp på forrige møte, vil bli nærmere vurdert i EØS-rettslig utvalg om kort tid. Jeg er rede til å komme tilbake med den vurderingen ved en egnet anledning.

Reglene bør gi landene et visst skjønn i den nasjonale gjennomføringen. Landenes behov for kostnadskontroll og planlegging må ivaretas. Landene må ha mulighet til å styre sine helsevesen i tråd med nasjonale verdier og prinsipper, herunder gjennomføre prioritering av ulike pasientgrupper. I Norges høringssvar ble det også uttalt at det bør klargjøres at vertslandet kan stille visse krav til tjenesteytere fra andre EØS-land som midlertidig yter tjenester i landet.

Det er en utfordring å sørge for at utviklingen på området ikke fører til økt sosial ulikhet i tilgjengelighet til helsetjenester. Tilgang til informasjon og kunnskap om rettigheter er sentralt i denne sammenheng.

Helse- og omsorgsministeren har også formidlet de norske synspunktene – i tillegg til høringen – i et møte med helsekommissær Kyprianou og vil videreføre kontakten med Kommisjonen. Kommisjonen har varslet at den vil legge fram forslag i løpet av 2007.

Kommisjonen skal senere i 2007 vedta en ny helsestrategi, og denne vil legge føringer for EUs prioriteringer på folkehelseområdet de neste ti årene – både tematisk og økonomisk. I perioden desember–februar ble det gjennomført en åpen høring for å åpne for innspill til strategien, der Helse- og omsorgsdepartementet leverte et høringsinnspill.

I sitt innspill uttrykker departementet støtte til Kommisjonens hovedtilnærming, der man vil fokusere på et avgrenset antall kjernetemaer. Blant temaer en fra norsk side har pekt på som særlig viktige, er:

1. pandemiberedskap

2. tobakk, alkohol og ernæring

3. redusering av ulikheter i helse

4. kvinnehelse

5. klarere definerte regler for pasientmobilitet

Leiaren: Takk skal du ha.

Er det nokon som vil be om ordet til kommentarar?

Unntatt offentlighet

Dagfinn Høybråten (KrF): Jeg takker for løpemeldinger på to forskjellige, men veldig viktige områder.

Når det gjelder pasientmobilitet, konstaterer jeg at Regjeringen følger veldig tett og samvittighetsfullt opp. De mulige implikasjonene på dette feltet var vi innom sist. Jeg skal ikke gjenta det jeg sa da, bare vise til det.

Unntatt offentlighet

Ågot Valle (SV):

Unntatt offentlighet

Så til den andre delen av redegjørelsen – om pasientmobilitet, helsetjenester, grensekryssende tjenester. I likhet med Høybråten er jeg veldig godt fornøyd med at Regjeringa følger dette nøye opp og understreker nasjonal styring. Jeg går ut fra at Stortinget vil bli involvert i diskusjoner om helsestrategi, i den grad det er mulig.

Unntatt offentlighet

Leiaren: Takk skal du ha.

Då gjev eg ordet til utanriksministeren.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Takk, leder.

Unntatt offentlighet

Når det gjelder helsestrategien, merker jeg meg synspunktene her.

Unntatt offentlighet

Leiaren: Då ser det ut som om me kan gå vidare til dagsordenpunkt 4.

S a k n r . 4

Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 16. mars 2007

Leiaren: Er det nokon som har kommentarar eller spørsmål til den saka? – Det ser ikkje ut til å vera tilfellet.

Då går me til dagsordenpunkt 1.

S a k n r . 1

Orientering ved samferdselsminissteren om aktuelle saker

Leiaren: Eg gjev ordet til samferdselsministeren.

Statsråd Liv Signe Navarsete: Eg skal seie litt om fem saker:

1. Postdirektivet

2. Jernbanepakke III

3. Kollektivtransportforordninga

4. Bompengesakene EFC/Eurovignett

5. Marco Polo II

Eg begynner med tredje postdirektiv. 18. oktober i fjor la EU-kommisjonen fram utkast til eit tredje postdirektiv. Direktivet legg opp til å fjerne alle sær- og einerettar frå 1. januar 2009. Direktivet legg vidare opp til at det framleis skal samlast inn og delast ut post minst fem gonger i veka.

Kommisjonen held fast på at det einskilde medlemsland skal avgjere korleis leveringspliktige tenester skal finansierast. Det er framleis mogleg å ha einskapsporto på einskildsendingar.

Status er at forslaget ligg no i råd og parlament til handsaming. I fleire av medlemslanda er det stor motstand mot forslaget. Det fører til at direktivet neppe vil vere ferdig handsama før tidlegast til hausten.

Konsekvensane for Noreg er at dersom direktivet skal implementerast i norsk rett, må me fjerne eineretten for Posten til å handsame brev under 50 gram, som me har hatt til i dag.

Regjeringa er ikkje einig i at denne marknaden skal liberaliserast no. Eineretten er eit sentralt verkemiddel for å sikre rimelege og gode posttenester i heile landet. Overskotet frå einerettsområdet finansierer tilbodet av leveringspliktige tenester i ulønsame distrikt. Tilhengjarane av einerett i EU byggjer på liknande argument, så me har mange med felles synspunkt her.

Departementet arbeider no opp mot EU-systemet for om mogleg å påverke dei avgjerdene som skal takast. Samferdselsråden i Brussel har hatt møte med representantar for EU-land som er motstandarar av liberalisering, og utveksla informasjon og synspunkt kring postdirektivet. Me arbeider òg med tanke på å lage ei felles EFTA-haldning til direktivforslaget.

Vonleg kan me, saman med andre tilhengjarar av einerett for finansiering av likeverdige tenester, bidra til å endre kravet til eller utsetje datoen for vidare liberalisering av postmarknaden.

Jernbanepakke III vart framlagd av EU-kommisjonen i mars 2004. Bakgrunnen for forslaget er ynske om å få auka delen av transportar som går med jernbane i Europa, og få ein meir effektiv jernbanetransport. Forslaga omfatter

1. eit utkast til endring av direktiv om utvikling av fellesskapets jernbaner, med forslag til liberalisering av den internasjonale passasjertransporten, inkludert kabotasje, frå 2010

2. eit utkast til direktiv om innføring av sertifiseringsordning for lokførarar

3. eit utkast til forordning om passasjerane sine rettar og plikter ved internasjonal jernbanetransport

Status er at forslaga har vore behandla av rådet og var til andre gongs behandling i EU-parlamentet i januar 2007. Det er òg her stor usemje mellom rådet og parlamentet, og Jernbanepakke III vert gjenstand for forliksprosedyre. Det er venta at Tyskland vil arbeide for eit forlik under formannskapet i løpet av våren 2007.

Usemja i EU gjeld bl.a. kva personale som skal omfattast av ei sertifiseringsordning. Rådet vil at den berre skal gjelde lokførarar, mens parlamentet meiner at alt personell med ansvar for tryggleiken skal inkluderast i ei i slik ordning. Vidare ynskjer rådet at berre internasjonal passasjertransport skal omfattes av forordninga om passasjerrettar, mens parlamentet ynskjer at både nasjonal og internasjonal passasjertransport skal omfattast. Det er òg usemje om korleis ei kabotasjeordning for internasjonal passasjertransport skal utformast.

Frå norsk side har dei opphavlege forslaga vore på brei høyring til myndigheiter og organisasjonar i Noreg, og høyringsinstansane var i hovudsak positive til forslaga, unnateke forslaget om kompensasjonsordning i godstransporten, som heller ikkje er vidareført i EU.

Noreg er skeptisk til at liberalisering av den internasjonale passasjertransporten skal inkludere kabotasje, altså det å setje av og på passasjerar undervegs. Det er i forslaget lagt opp til å kunne gjere unnatak frå å tillate kabotasje i særskilde tilfelle, men me meiner at det bør vere opp til det enkelte land å avgjere om det vil opne for kabotasje. Dette er viktig for land som Noreg med spreidd busetnad og lågt trafikkgrunnlag, der kabotasjetrafikk vil kunne påverke statleg kjøpt togtrafikk.

Me er positive til å styrkje rettane til jernbanepassasjerane, men det er viktig å understreke at det bør tilstrebast å styrkje passasjerrettane òg innanfor andre transportformer bl.a. for å unngå konkurransevriding.

Noreg har ikkje hatt spesielle merknader til om ei sertifiseringsordning berre bør omfatte lokførarar, eller om denne ordninga òg bør omfatte anna personale med tryggleiksansvar.

Så til kollektivtransportforordninga. EU-kommisjonen la fram eit revidert forslag til forordning om kollektivtransport med jernbane og på veg i juli 2005, den såkalla PSO-forordninga, Public Service Obligations. Formålet er å klargjere reglane for den indre marknaden og tilhøvet til statsstøttereglane på dette området. Framlegget fastset m.a. framgangsmåten for tildeling av kontraktar om offentleg tilskot og/eller einerettar til operatørane og minstekrav til innhaldet i slike kontraktar. I ein del tilfelle skal tildeling av kontrakt skje gjennom konkurranseutsetjing.

Forslaget tek både omsyn til introduksjon av regulert konkurranse og omsyn til behovet kompetente styresmakter har for å organisere kollektivtransporten i samsvar med særskilde behov på nasjonalt og lokalt plan.

Det viste seg å vere stor usemje mellom EU-landa om innhaldet i forslaget. Den 12. desember 2006 vart rådet formelt samd om eit kompromissforslag.

Status i dag er at forslaget er sendt til EU-parlamentet til lesing for andre gong. Transportkomiteen i parlamentet vil venteleg ta stilling til rådet sitt kompromissforslag den 27. mars 2007. Det er venta at parlamentet i større grad enn rådet ynskjer konkurranseutsetjing. Målet er at forordninga kan vedtakast innan sommaren 2007. Men saka har vore utsett ei rekkje gonger og har teke svært lang tid på grunn av intern usemje i EU-landa. Det er derfor vanskeleg å seie noko sikkert om når ei slik forordning vert vedteken og sett i kraft. Samferdselsdepartementet følgjer nøye med på handsaminga av saka i parlamentet.

Regjeringa har gjort mykje arbeid for å påverke utforminga av forslaget til forordning både i høve til kommisjonen og formannskapa i EU. Rådet sitt kompromissforslag går langt i retning av dei norske posisjonane på området.

Vårt fyrste hovudmål har vore at det i størst mogleg grad skal vere opp til nasjonale styresmakter å fastsetje når det er føremålstenleg å nytte konkurranse, og når det skal nyttast direkte kjøp i jernbanesektoren.

Vårt andre hovudmål har vore, og er, å sikre arbeidstakarane sine rettar ved å kunne stille vilkår om at tilsette ved konkurranseutsetjing skal ha same rett som det som gjeld ved overdraging av verksemd.

Me er nøgde med at det i kompromisset til forordning no er opna for at nasjonale styresmakter for alle former for jernbanetransport har fridom til å velje på kva måte ein skal tildele kontrakt. For trikk og T-bane vil ein etter forslaget ha plikt til å nytte konkurranseutsetjing i ein del tilfelle.

Me er òg nøgde med at det i forslaget no er opna for at òg nasjonale styresmakter i nasjonal rett kan fastsetje at tilsette ved konkurranseutsetjing skal ha rettar som svarar til reglane som gjeld overdraging av verksemd.

Me støttar òg forslaget om å utvide grensene for direkte kjøp frå små og mellomstore selskap. Selskap med mindre enn 20 kjøretøy kan tildelast kontraktar med ein årleg verdi under 1,7 mill. euro, heva frå 1 mill. euro, og kontraktar som gjeld ein produksjon på mindre enn 500 000, heva frå 100 000, km pr. år, etter kompromissforslaget. Me meiner desse grensene bør vere så høge som mogleg.

På grunn av reduserte krav til konkurranseutsetjing legg forslaget opp til to krav for å balansere denne innskrenkinga:

1. Kontraktslengda ved direkte tildeling til jernbane er etter forslaget 10 år, ved konkurranseutsetjing 15 år, med høve til å forlengje med inntil 50 pst.

2. Ved direkte tildeling skal kompetent organ kunngjere intensjonen om å inngå kontrakt om kjøp av tenester, og grunngje intensjonen, for å sikre at tildelinga skjer på ein open måte.

Desse tiltaka har avgrensa verknad og er ikkje spesielt byrdefulle.

Dei kan aksepterast om dette må til for at retten til direkte tildeling vert utvida.

Vidare til bompengar, Eurovignett. Bomepengar vert stadig meir utbreidd i Europa, dels av omsyn til miljøet, dels for at brukarane skal vere med og direkte finansiere infrastrukturen som dei nyttar. Systema for dette er i dag svært ulike, både når det gjeld avgiftsnivå, verkeområde og teknologi.

Det såkalla Eurovignett-direktivet legg føringar for avgiftsnivå og verkeområde. Eit eige direktiv, EFC, skal gjelde for den teknologiske sida. Eurovignett gjeld berre tunge kjøretøy og skal harmonisere praksisen for innkrevjing på det europeiske hovudvegnettet. Slik vert ei enklare avvikling av den internasjonale transporten og like konkurranseforhold mellom operatørar sikra.

Det nye direktivet er ein revisjon av det ”gamle” Eurovignett-direktivet frå 1999, som vart innlemma i EØS-avtalen i 2001 og implementert i norsk rett.

Status er at det reviderte direktivet vart vedteke våren 2006 og har implementeringsfrist i juni 2008. I Noreg pågår for tida ei nasjonal høyring. Etter høyringa skal Regjeringa vurdere korvidt det er naudsynt med tilpassingstekstar til direktivet.

EØS-avtalen gjer direktivet direkte relevant for Noreg. Bompengeinnkrevjing utgjer eit fast og betydeleg element i den totale vegfinansieringa i Noreg. EU sitt direktiv på dette området er derfor viktig, og det får konsekvensar for norsk bompengepolitikk.

Endringane i Eurovignett-direktivet imøtekjem norske interesser i stor grad. Ikkje minst har det vore viktig for Noreg å kunne velje på kva delar av vegnettet det er fornuftig å krevje inn bompengar. Samstundes opnar direktivet for stor fleksibilitet når det gjeld kor stor del av prosjektkostnadene bompengane kan dekke. Det er berre sett ei øvre grense – ved 100 pst.

Enkelte vanskelege punkt står likevel att før heile regelverket kan aksepterast. Dette gjeld særleg rabattordningane. I Noreg vert mykje høgare rabattar praktisert, inntil 50 pst., enn det som direktivet legg opp til, maks. 13 pst. Etter høyringa tek departementet stilling til om Noreg skal be om tilpassing til direktivet på dette og eventuelt andre punkt.

EFC-direktivet vart nemnt, og det er då ei eiga sak. EFC-direktivet vart vedteke 29. april 2004. Direktivet vil sikre utbreiinga av og kompatibilitet mellom elektroniske system for innkrevjing av bompengar. Dette gjev i fyrste omgang ei enklare avvikling av den internasjonale transporten og like konkurranseforhold mellom operatørar. Systemet skal samstundes vere til nytte for private brukarar, som vil oppleve at betaling på vegnettet vert forenkla.

EFC er eit rammedirektiv og berører berre sjølve innkrevjinga. Direktivet gjev premissane for at brukarane skal kunne passere all elektronisk innkrevjing på heile det europeiske vegnettet med ein kontrakt med utferdar og ei betalingsbrikke. Slik sett er det langt på veg ei vidareføring av AutoPASS-systemet slik me kjenner det i Noreg.

Status er at EØS-komiteen vedtok 7. juli 2006 å innlemme direktivet i EØS-avtalen. Avgjerda vart teken med atterhald om Stortinget sitt samtykke og vil verte lagd fram for Stortinget i vårsesjonen.

Implementeringsfristen er ikkje endeleg fastsett, men er tidlegast i 2010.

EFC er viktig for Noreg på grunn av bompengeinnkrevjinga si betydning for finansieringa av det norske vegnettet. Norske styresmakter har bidrege positivt og hatt betydning for utforminga av direktivet.

Kortbølgjeteknologien, DSRC, som vert nytta i Noreg på såkalla AutoPASS-brikker, er ”godkjend” standard saman med system baserte på satellitt- og mobilteknologi. Investeringsbehovet vil derfor vere knytt til tilbod om brikker som kan lesast av dei godkjende systema for kjøretøy som opererer i heile Europa.

Noreg har arbeidd for og lukkast med å få godkjent teknologien som vert brukt i AutoPASS-systemet. Me er opptekne av at definisjonane av den europeiske bompengetenesta ikkje skal medføre krav om store investeringar. Norske styresmakter har teke opp dette i møte med EU sitt formannskap og i ekspertgrupper. Fleire spørsmål er framleis opne, så lenge ikkje alle rettsaktene til rammedirektivet ligg føre.

Og så til slutt Marco Polo II. Regjeringa har nyleg gjeve si tilslutning til at Noreg sluttar seg til EU-programmet Marco Polo II for perioden 2007-2013. Programmet skal fremje eit meir miljøvennleg godstransportsystem i Europa.

Programmet gjev økonomisk oppstartstønad til nye berekraftige løysingar i internasjonal godstransport mellom EU og EØS-land som kan gje endra transportmiddelfordeling.

Målet om å få meir godstransport over frå veg til sjø og bane er i samsvar med transportpolitikken til Regjeringa. Sjølv om Noreg ikkje har så store trengselsproblem som sentrale delar av Europa, vil tiltak som aukar framkomsten på det europeiske vegnettet òg kome norsk næringsliv til gode.

Marco Polo II er ei vidareføring og utviding av det noverande Marco Polo I-programmet, som Noreg har delteke i. Norske interessentar har motteke stønad frå det noverande programmet.

Ved innlemming av det nye programmet i EØS-avtalen, som er ein føresetnad for at norske søkjarar kan motta stønad frå programmet, kan dei økonomiske skyldnadene for Noreg grovt reknast til 9,7 mill. euro over programperioden, eller om lag 1,4 mill. euro pr. år, noko som utgjer i overkant av 11 mill. kr årleg i gjennomsnitt med dagens valutakurs. Dette er noko meir enn i det noverande programmet. Samstundes opnar programmet for fleire moglegheiter for norske verksemder i samarbeid med utanlandske partnarar.

Den auka vekta på å utvikle nye sjøtransportløysingar gjer programmet særleg interessant for Noreg. Programmet kan m.a. opne for nye transportløysingar i Barentsregionen og for nordområda sine kommunikasjonar med sentrale delar av Europa. Det er ei positiv haldning til programmet i næringslivet.

– Eg trur eg sluttar der.

Leiaren: Før eg gjev ordet fritt i denne saka, vil eg nemna at utanriksministeren må gå før vi kjem til Eventuelt. Er det nokon som har noko som gjeld utanriksministeren under Eventuelt? Det ser ikkje ut til å vera tilfellet.

Då vil eg spørja om det er nokon som ber om ordet til samferdselsministeren si utgreiing.

Per-Kristian Foss (H): Statsråden orienterte om postdirektivet, og det var interessant med de faktiske opplysningene. Men jeg savnet en vurdering av mulighetene for å nå igjennom. Det er ikke noe uvanlig at det i EU er en viss uenighet medlemsland imellom, det er 27 stykker av dem nå. Jeg savnet også en viss vurdering av hvilken strategi man hadde i kontakten med de uenige, om det var utsettelses- eller innholdsendring.

Lars Sponheim (V): Det gjelder den tredje sak, om kollektivtrafikk, som jeg forstod var en forordning, som innebærer at når det blir vedtatt, skal det ordrett bli norsk lov. Statsråden nevnte her en del punkter som er Regjeringens mål, som jeg forstod gikk på hensyn til de ansatte og også Regjeringens frihet til å kunne velge vekk konkurranse. Jeg hørte ikke at passasjerenes interesser var nevnt som Regjeringens mål i sitt arbeid med det i det hele tatt. Men spørsmålet mitt går på: Nå ligger det i parlamentet. Det ble sagt at Regjeringen arbeider opp mot parlamentet, og det var usikkerhet knyttet til når forordningen kan bli vedtatt. Vil det nå være parlamentet som avgjør denne forordningen? Og vet statsråden noe hvilken tidsplan Europaparlamentet har for behandling av den?

Statsråd Liv Signe Navarsete: Fyrst i forhold til postdirektivet. Der har vi hatt kontakt på fleire nivå. Eg har hatt møte no med det tyske formannskapet. Me har hatt møte med nordiske kollegaer, og samferdselsråden i Brussel har – som eg sa i innlegget mitt – kontakt med ulike medlemsland. Vår hovudstrategi er å få ei innhaldsendring i dette. Gitt at det ikkje er mogleg, er den sekundære strategien ei eventuell utsetjing. Men me jobbar aktivt for at det ikkje skal verte ein frist til 2009 for å fjerne alle sær- og einerettar. Det var det spørsmålet til Foss gjekk på i hovudsak? Eller hadde du eit tilleggsspørsmål?

Per-Kristian Foss (H): Det viktigste spørsmål er: Hva er statsrådens vurdering etter alle disse kontaktene og møtene? Har vi noen mulighet til å nå igjennom?

Statsråd Liv Signe Navarsete: Eg ser positivt på moglegheita til å nå igjennom. Det er stor forståing òg for dei synspunkta som Noreg legg fram i forhold til dei utfordringane som me har på avstand, geografi, busetnadsmønster og det å gje eit likeverdig tilbod til heile landet.

Eg har invitert kommissær Barrot til Noreg, og han har for så vidt svart positivt på det. Dersom han finn tid til å kome, tenkte eg at eg skulle ta han med på Hurtigruta og vise han alle lokalsamfunna som får post seks dagar i veka, og at det har sine utfordringar.

Men til realiteten: Mi vurdering i dag er at moglegheitene er gode. Det er nettopp fordi sterke medlemsland som Frankrike m.a. er motstandarar av dette, slik at me har forholdsvis sterke allierte i saka.

Så til spørsmålet frå Sponheim. Eg meiner bestemt at eg òg nemnde passasjerane i innlegget mitt. Me er opptekne av at passasjerane skal få eit best mogleg tilbod. Eg sa vel òg at kabotasjeforordninga med å setje av og på passasjerar gjev spesielle utfordringar i eit land som vårt, med eit forholdsvis spinkelt grunnlag for å drive desse tenestene.

Når det gjeld prosessen, må eg nesten snu meg litt her. – Eg måtte berre sjekke at dei som har den daglege kontakten, ikkje var meir oppdaterte enn statsråden! Ein handsamar saka no. Dersom ein ikkje vert samde, vert det forliksprosedyre. Eg har ikkje nokon tidsplan på det. Det er ikkje, så vidt me er kjende med, sett nokon frist for dei debattane som pågår pr. i dag, og kva tid ein eventuelt startar forliksprosedyren. Eg kan ikkje gje noko meir presist svar enn det.

Leiaren: Dersom det ikkje er fleire som ber om ordet, kan me permittera samferdselsministeren og samferdselskomiteens medlemer.

S a k n r . 2

Orientering ved landbruks- og matministeren om EUs hygienepakke og eventuelle saker

Leiaren: Sidan det har kome nokre nye medlemer frå næringskomiteen, bør eg kanskje gjera merksam på at me har vedteke at referatet frå dette møtet skal offentleggjerast.

Statsråd Terje Riis-Johansen: Takk for muligheten til å komme her og orientere.

Jeg har notert meg Stortingets enstemmige bifall til innstillinga til stortingsmeldinga om gjennomføringa av europapolitikken og er selvsagt positiv til at Stortinget ønsker å involvere seg mer på dette området. Jeg syns det er veldig bra at også fagkomiteene involveres i EØS-arbeidet, som næringskomiteen gjør her i dag. I det videre arbeidet vil det være viktig å finne fram til egnede arbeidsformer på dette området som gir tilstrekkelig involvering.

Det jeg har bedt om å få redegjøre om, er innlemmelsen i EØS-avtalen av en rekke viktige nye EU-rettsakter på matområdet. Det gjør jeg på vegne av de tre statsrådene som har det konstitusjonelle ansvaret etter matloven. Det gjelder helse- og omsorgsministeren, fiskeri- og kystministeren og meg selv.

EUs matlovsforordning, Food Law, fra 2002 og EUs nye forordninger om næringsmiddelhygiene og kontroll fra 2004 gjelder for et viktig og omfattende område – matproduksjonskjeden.

Rettsaktene er viktige for å sikre at alle aktører i hele denne kjeden tar ansvar for mattrygghet, og for å bidra til en likeverdig, effektiv og målrettet offentlig kontroll i de landene det gjelder. Rettsaktene står som viktige grunnforutsetninger for all primærproduksjon og for alle deler av næringsmiddelbransjen i Norge, og ikke minst for eksporten av norsk fisk og sjømat.

Food Law tok til å gjelde i sin helhet i EU-landene fra 1. januar 2005 og de nye forordningene om hygiene og kontroll fra 1. januar 2006. Det har pågått en langvarig prosess for å innlemme disse rettsaktene i EØS-avtalen. Det har ikke vært mulig å få til en samtidig ikrafttredelse i Norge som i EU-landene, i tråd med EØS-avtalens intensjon. Forsinkelsen skyldes i det alt vesentlige at det ble nødvendig å utvide EØS-avtalens omfang når det gjelder Island.

De forberedende prosedyrene mellom partene er nå på det nærmeste sluttført, og vi håper på en beslutning i EØS-komiteen i sommer. Fra norsk side anses det ikke som nødvendig med faglige tilpasninger. Dette skal jeg komme tilbake til under omtalen av de enkelte rettsaktene.

EØS-utvalget vil bli orientert på ordinær måte forut for EØS-komiteens møte hvor rettsaktene innlemmes. EØS-komiteens vedtak vil bli fattet med forbehold om Stortingets samtykke. Regjeringa vil derfor fremme proposisjon om Stortingets samtykke på ordinær måte, sannsynligvis i høst. Dette vil tidligst gi ikrafttredelse av bestemmelsene i de nevnte rettsaktene, som jeg kommer tilbake til, utpå høsten, muligens ikke før neste år.

Så til reformene i EU og EUs matlovsforordning, Food Law. Da er det å si at EU de siste åra har satset på å utvikle et nytt helhetlig felles regelverk som har vært basert på og skal baseres på helkjedeprinsippet – altså fra jord og fjord til bord – til erstatning for et regelverk som vel må sies å være noe oppdelt fra tidligere, og som har oppstått ut fra ulike formål som har dukket opp gjennom EUs historie.

EUs matlovsforordning, den såkalte Food Law, springer ut av Europakommisjonens strategier i hvitboka om mattrygghet, som ble lagt fram i 2000. Hvitboka inneholdt en rekke forslag til tiltak knyttet til regelverksutvikling, organisering av matforvaltningen og gjennomføring av kontrollen. Ved siden av behovet for ensartede regler om innsatsvarer, fôr og matvarer la hvitboka vekt på at reglene blir håndhevet på en mest mulig ensartet og effektiv måte i hele fellesskapet.

Hvitboka nevnte 84 tiltak som skulle bidra til å ivareta hensynet til dyrs og folks helse, og som i hovedsak skulle uttrykkes i nye rettsakter. De nye forordningene om hygiene og kontroll var svært sentrale, og de kommer jeg spesielt tilbake til.

Så litt om innlemmelse av matlovsforordningen, altså Food Law. Stortinget er tidligere orientert om den norske matreformen. En viktig del her er den nye matloven, som ble fremmet for Stortinget ved Ot.prp. nr. 100 for 2002-2003, og fastsatt 19. desember 2003. Matloven er en forenkling i forhold til tidligere lovstruktur ved at 13 lover helt eller delvis ble samlet til én ny lov, og ved at det ble opprettet ett felles tilsynsorgan, Mattilsynet.

Matloven og forholdet til Food Law ble grundig omtalt i proposisjonen, og forordninga ble gjengitt i sin helhet der.

Matloven tar allerede opp i seg hovedelementene i Food Law. Ved innlemmelsen vil det derfor særlig være Norges forhold til Den europeiske myndigheten for næringsmiddeltrygghet, bedre kjent som EFSA, som blir endelig avklart og gjensidig forpliktende. Det betyr at Norge må betale for sin deltakelse i EFSA, samtidig som Norges gis forpliktende rett til å delta i dette arbeidet på likeverdig måte som medlemslandene i EU. Vi har også fått anledning til å delta i store deler av EFSAs arbeid siden opprettelsen i 2002.

Det vi ser, er at EFSA er en stadig viktigere premissleverandør. EFSA skal være et uavhengig vitenskapelig organ for framskaffelse av uavhengige vitenskapelige vurderinger i saker som har virkning på mattryggheten. Vår deltakelse her innebærer i praksis:

1. at vi deltar i EFSAs rådgivende utvalg

2. at vi deltar i kriseenheten

3. at det gis en mulighet til deltakelse i vitenskapskomiteen/vitenskapsgruppene i EFSA

4. informasjonsutveksling bl.a. om EFSAs vitenskapelige undersøkelser

Så litt generelt om innlemmelsen av de nye hygiene- og kontrollforordningene. De tok til å gjelde i EU, som jeg nevnte, fra 1. januar 2006. De erstattet en lang rekke rettsakter som er en del av EØS-avtalen i dag. Det nye regelverket medførte en betydelig restrukturering og forenkling av lovgivningen, noe som gir mulighet for bedre oversikt og tilgjengelighet for brukerne. Virksomhetens ansvar for mattryggheten tydeliggjøres. Det skal jeg komme en del tilbake til, for det er en gjennomgående del av dette.

Når det gjelder hygieneforordningene, retter de seg mot virksomhetene, og er mer målstyrte enn tidligere mer detaljerte direktiver og tilsvarende norske forskrifter. Det er noe vi er vel kjent med i ulike sammenhenger, med diskusjon rundt. Regelverket legger i større grad enn før opp til fleksibilitet for virksomhetene når det gjelder å finne praktiske løsninger, uten at kravene til mattrygghet skal reduseres av den grunn. Slik sett blir det større rom for faglig skjønn og samtidig økt behov for kunnskap.

Et større rom for faglig skjønn vil samtidig innebære en utfordring for Mattilsynet og Mattilsynets utøving av et enhetlig og helhetlig tilsyn. Dette er en sak som jeg vil gi stor oppmerksomhet. Dette med et enhetlig og helhetlig tilsyn er blant de hovedsakene som har vært oppe til debatt i etterkant av det såkalte E.coli-utvalgets innstilling før jul. Mattilsynet er – uavhengig av det vi nå diskuterer – i gang med en gjennomgang med sikte på å oppnå resultater på dette området.

Flertallet av høringsinstansene, herunder de største næringsorganisasjonene, har i all hovedsak vært positiv til det nye regelverket, spesielt til at det gir rom for det faglige skjønnet – som jeg nå har omtalt – og den fleksibiliteten som det avstedkommer, samtidig som det tydeliggjør virksomhetenes eget ansvar.

Vi tar sikte på å utnytte den fleksibiliteten som er i regelverket til å lage nasjonale bestemmelser. Her kan bl.a. nevnes produksjon og omsetning av små mengder råvarer og kjøtt fra viltlevende vilt, slakting av små mengder fjørfe og haredyr på den enkelte gård – samt alternative toalettløsninger. Det er jo også noe.

Når det gjelder tradisjonsprodukter, gir den økte fleksibiliteten i regelverket åpning for produksjon av de fleste typer tradisjonsprodukter, som f.eks. smalahove, rakefisk, tørrfisk og samiske tradisjonsprodukter.

Det åpnes for nasjonale bestemmelser om produksjon av tradisjonsprodukter og av næringsmidler i visse geografisk vanskeligstilte områder. Denne åpningen vurderes brukt for enkelte tradisjonsprodukter dersom fleksibiliteten i de generelle reglene er utilstrekkelig, som f.eks. for rødsei og ombordproduksjon av rognkjeksrogn.

Samlet sett mener jeg at dette innebærer en forenkling av et regelverk som mange i dag finner byråkratisk og – til tider – noe vanskelig.

Så vil jeg si litt om næringsmiddelhygiene. Det er fastsatt en generell forordning på dette området som gjelder for alle virksomheter, uansett slag og hvor de måtte befinne seg i matproduksjonskjeden.

Det som er nytt i forhold til tidligere her, er at all primærproduksjon, både til lands og til vanns – inkludert fangst av sel og hval – er omfattet av regelverket. Primærprodusentene vil ikke være omfattet av krav til egenkontroll, men må kunne dokumentere all aktivitet som kan ha betydning for mattryggheten, gjennom journalføring. Dette mener jeg er en bra tanke og et bra opplegg – og bør være uproblematisk for de bøndene i Norge som følger KSL, Kvalitetssystem i Landbruket.

Så til forordning om særlige hygieneregler for næringsmidler av animalsk opprinnelse. I tillegg til den generelle forordninga er det fastsatt en forordning om særlige hygieneregler på dette området. Her videreføres en del spesielle krav for ulike typer mat som stammer fra dyr, og disse er nå utformet som tillegg til de generelle kravene.

Her finner jeg grunn til å framheve de såkalte salmonellagarantiene, som Norge har hatt – i likhet med Sverige og Finland. Disse blir videreført. De kan også utvides noe i forhold til de garantiene som ligger inne i EØS-avtalen i dag. Dette er positivt og bidrar til at vi i Norge kan opprettholde vår gode status når det gjelder salmonella.

Forordninga har generelle bestemmelser om godkjenning av virksomheter og om merking av opprinnelsesvirksomhet samt en del særskilte bestemmelser for ulike typer mat som stammer fra dyr, f.eks. kjøtt, fjørfekjøtt, vilt, oppdrettsvilt, fiskerivarer, bløtdyr og skjell, melk og melkeprodukter.

Enkelte av disse særskilte bestemmelsene har vakt bekymring hos noen næringsaktører under forberedelsen av gjennomføringa i Norge. Dette har bl.a. kommet til uttrykk i de høringene som Mattilsynet har gjennomført på vegne av de tre ansvarlige departementene. Jeg skal si litt om det.

Flere har uttrykt bekymring for fortsatt produksjon av tørrfisk. Ifølge Mattilsynet vil det i det nye regelverket ikke være noe som er til hinder for tørrfiskproduksjon ved godkjente virksomheter. Enkelte sjøltilvirkere av tørrfisk vil kunne få problemer med å oppfylle de nye reglene, men dette forårsakes ikke av det nye regelverket.

Det nye regelverket stiller krav om at vannet som brukes ved bearbeiding av fisk, skal være av drikkevannskvalitet, med unntak for hodekapping og sløying om bord på fartøy. Som hovedregel bruker næringa i dag renset sjøvann. En omlegging til bruk av drikkevann vil være en betydelig ulempe for fiskerinæringa i Norge. Problemet er midlertidig løst ved at en har en overgangsordning fram til 31. desember 2009, når en åpner for bruk av rent sjøvann både om bord på fartøy og i virksomheter på land. Mattilsynet mener videre at regelverket kan fortolkes slik at renset sjøvann kan betraktes som drikkevann, slik at dette problemet i utgangspunktet kan unngås. Det vil bli tatt opp med EU i forbindelse med gjennomgangen av regelverket.

Det nye regelverket kan fortolkes slik at det nå vil stilles strengere krav til fartøy der reker og skjell kokes om bord for direktesalg til forbruker eller til godkjente virksomheter. Norske myndigheter jobber videre med sikte på en nærmere avklaring av hvordan regelverket på dette området tolkes i øvrige EU-land.

Dagens regelverk er noe uklart med hensyn til hvor lenge fisk kan oppbevares i iskjølt vann i landvirksomheter, samt hvor langt inn i produksjonen denne kjølemetoden kan brukes. Uklarheten ble ikke ryddet av veien i det nye regelverket. Norske myndigheter jobber med sikte på en klargjøring på dette området.

I høringsrunden kom det også inn ønsker om at reinsdyr og hjort burde vært definert som viltlevende vilt, og ikke oppdrettsvilt. Dette er hovedsakelig begrunnet i ønsket om en enklere kjøttkontroll. Det er naturlig nok lagt opp til en enklere kontroll av viltlevende vilt enn av oppdrettsvilt. En slik omdefinering av reinsdyr og hjort fra å være oppdrettsvilt til viltlevende vilt er imidlertid ikke mulig. Regelverket er helt klart på dette punktet.

I dagens norske regelverk er det gitt unntak slik at reineier kan slakte og omsette inntil ti rein pr. år direkte til forbruker, uten at dette skjer gjennom et godkjent slakteri. Unntaket i sin nåværende form vil bortfalle som følge av det nye regelverket. Mattilsynet vurderer likevel om regelverket kan gi åpning for tilsvarende ordninger.

Det nye regelverket er også strengere enn dagens norske praksis når det gjelder nødslakting utenfor slakteriet. I forhold til både dagens regelverk og det nye regelverket kan kun friske dyr som har vært utsatt for ulykke, nødslaktes utenom slakteri til konsum. Det forutsettes at dyra er undersøkt av veterinær før slakting/avliving. Hovedtyngden av nødslakt i Norge utgjøres i dag imidlertid av dyr som av ulike årsaker er lite transportdyktige. Det vil derfor være behov for en justering av dagens norske praksis.

Når dette er nevnt, vil jeg samtidig presisere at de aller fleste av høringsinstansene har vært positive til det nye regelverket.

Som jeg har nevnt, vil vi legge stor vekt på å få i stand fleksible løsninger i tråd med målsettingen i regelverket, men her, som på alle andre områder, må hensynet til mattrygghet komme i første rekke.

Så litt om kontrollforordningene. Som nevnt tidligere la Hvitboka om mattrygghet stor vekt på å oppnå en effektiv og mest mulig likeartet kontroll i alle medlemslandene.

Samtidig som virksomhetenes plikt til å sikre etterlevelse av lovgivningen ble presisert i de nye hygieneforordningene, ønsket man et sterkere offentlig tilsyn. Derfor ble det samtidig fastsatt to nye kontrollforordninger, med plikter for myndighetene i medlemslandene.

Det er fastsatt en forordning om offentlig kontroll av at fôr- og næringsmiddellovgivningen samt dyrehelse- og dyrevelferdsreglene blir overholdt.

Den generelle kontrollforordninga retter seg i hovedsak mot myndighetene og dekker alle aspekter ved kontroll med matproduksjon og fôrproduksjon, dyrehelse og dyrevelferd samt import/eksportkontroll, med mindre det er gitt særskilte regler.

Forordninga stiller krav til organisering og finansiering av offentlig tilsyn. For å sikre harmonisering skal det utarbeides en generell og en årlig nasjonal tilsynsplan – og plikt til årlig rapportering av tilsynsaktivitet.

Vi har i dag et generelt krav om forhåndsvarsel ved innførsel av levende dyr, dyreprodukter og matvarer fra dyr fra EØS-land til Norge. Sverige har hatt lignende ordninger, men har måttet frafalle disse etter at EF-domstolen har vurdert en generell varslingsplikt til å være i strid med EF-retten. Den nye kontrollforordninga gir heller ingen åpning for generell varslingsplikt innenfor EØS-området, men åpner for forhåndsvarsling ved spesielle behov. Dette innebærer at det generelle kravet om forhåndsvarsel ved innførsel av de nevnte produktene fra EØS-land til Norge vil måtte bortfalle. Forhåndsvarsling av produkter fra tredjeland, dvs. land utenfor EØS, opprettholdes.

Jeg legger til grunn av kravene til mattrygghet ved import ikke skal bli redusert som følge av bortfall av forhåndsvarsling for import fra EØS-området. Det nye hygiene- og kontrollregelverket fører, som tidligere nevnt, til oppdaterte harmoniserte krav til produksjon og kontroll i hele EØS. Det er virksomhetene som innfører varene til Norge, som har ansvaret for at varene er trygge. Kravet om forhåndsvarsling har på mange måter bidratt til å gjøre dette ansvaret mindre tydelig enn nødvendig. Et modernisert system for importkontroll bidrar til å tydeliggjøre at virksomhetene har ansvaret. Dessuten har praksis vist at systemet med generell forhåndsvarsling i begrenset grad har bidratt til å sikre mattryggheten. De enkelttilfellene vi har hatt de siste årene, med funn av smittestoff i importert mat fra EØS-land – det eksemplet som sikkert flest husker best, er kjøttdeigen som kom fra Polen med salmonella – har i all hovedsak blitt oppdaget av bedriftenes egenkontroll og ikke som følge av forhåndsvarslinga.

Det nye regelverket åpner imidlertid for at det kan kreves forhåndsvarsling dersom dette er nødvendig for organiseringa av offentlig kontroll. Det offentliges kontroll vil dermed få mulighet til å bli mer målrettet og kan settes inn der hvor risikoen anses å være størst. Mattilsynet har konkludert med at dette, i tillegg til en kombinasjon av likeverdige tiltak, opprettholder en effektiv kontroll i EØS-området.

Hovedelementene i det nye systemet vil være:

- kontroll og dokumentasjon på avsenderstedet

- krav om forhåndsvarsling og tilsyn i særskilte tilfeller – basert på en risikovurdering

- mottakskontroll hos importør/første mottaker

- revisjon av første importør/første mottaker

Det er videre fastsatt en forordning med særlige regler for gjennomføringa av offentlig kontroll av produkter av animalsk opprinnelse. Forordninga samler og oppdaterer kontrollbestemmelser som tidligere har vært i ulike særskilte rettsakter. Dette gjelder særlig regler om kontroll av ferskt kjøtt, levende muslinger, fiskerivarer samt rå melk og melkeprodukter.

Det settes opp mer spesifikke krav til tilsynsmyndighetenes overvåkning og kontroll med høstningsområder for skjell og til prøvetaking. Disse skjerpede kravene betyr økt kontroll og overvåking, som vil medføre økt ressursbruk for tilsynsmyndighetene. Det arbeides for å finne løsninger hvor myndighetene, som i dag, dekker det meste av kostnadene ved denne testinga.

Det nye regelverket fastslår at kjøtt ikke kan benyttes som folkemat dersom det overskrider de maksimumsgrensene for radioaktivitet som er i EUs regelverk. Disse maksimumsgrensene er fastsatt i et eget regelverk, Euratom-samarbeidet, som ikke er en del av EØS-avtalen, og gjelder derfor ikke for Norge. Vi legger derfor til grunn at Norge kan beholde sine nasjonale grenser for radioaktivitet i rein.

Det nye regelverket gir åpning for å utprøve nye og besparende måter å utføre kjøttkontroll på. Det er til orientering et omfattende nordisk samarbeid på dette området. Det er positivt. Jeg mener det kan være grunn til å stille spørsmål ved effektiviteten av dagens kjøttkontrollsystem. Det må på sikt være mulig å komme fram til et bedre, mer målrettet og kostnadseffektivt kjøttkontrollsystem enn det vi har i dag. Her må vi også ta med oss lærdom fra bl.a. E.coli-saken.

Det legges opp til et smidigere og mer kostnadseffektivt kontrollsystem for kjøtt fra viltlevende vilt. Det innføres et system med såkalte kompetenete jegere som vil kunne gis myndighet til å kontrollere viltkjøttet. Kjøtt som skal behandles ved viltbehandlingsanlegg, vil en godkjenning fra en kompetent jeger – det er mulig at de fleste jegere vil definere seg som det – gjelde som en forhåndsgodkjenning av produktet. For viltkjøtt som omsettes lokalt direkte til forbruker, vil en undersøkelse fra en kompetent jeger være den eneste og endelige undersøkelsen av viltkjøttet. Et opplegg for utdanning av kompetente jegere er under utarbeidelse i samarbeid med aktuelle organisasjoner, som har vist stor interesse for dette.

Helt til slutt: Alt i alt vil det nye regelverket representere styrking av mattryggheten og forbrukerbeskyttelsen og vil gi en forenkling for virksomhetene, samtidig som ansvar og plikter blir mer tydelige.

Det er forutsatt at erfaringene med det nye regelverket skal gjennomgås i løpet av 2009, med sikte på å identifisere endringsbehov. Kommisjonen har allerede satt i gang denne gjennomgangen. Regjeringa vil delta aktivt i det arbeidet og gi konstruktive innspill i prosessen.

Finn Martin Vallersnes hadde her overtatt som møteleder.

Lederen: Jeg vil takke statsråden for en svært detaljert og informativ gjennomgang. Det var ganske tydelig at det gikk et eget brus gjennom forsamlingen da det ble snakket om smalahove og rakefisk!

Da åpner vi for eventuelle spørsmål.

Dagfinn Høybråten (KrF): Jeg skal ikke kommentere nødslaktreglene, men jeg vil bare si at full deltakelse i EFSA er svært viktig for Norge. Det er selvfølgelig også viktig for EU, men det er enda viktigere for Norge. Jeg er veldig glad for at det er på plass. Jeg regner med at landbruksministeren kan bekrefte at det også innebærer at vi har ambisjoner om å delta i vitenskapskomiteene og underkomiteene, fordi mange av premissene legges der.

Ellers må jeg jo si – og det er ikke til forkleinelse for landbruksministeren – at jeg synes behandlingen av disse sakene illustrerer behovet for reformer i Stortingets behandling av EØS-saker. Dette er et detaljeringsnivå som dette forum ikke er beregnet til å behandle.

Statsråd Terje Riis-Johansen: Jeg har en betydelig forståelse for det siste, samtidig som jeg har ønske om ikke å holde noe tilbake i forhold til hva denne saken handler om. Det er i og for seg smått og stort om hverandre, og hva som det kan være mest politiske interesse for, kan jo variere.

Når det gjelder spørsmålet og kommentaren fra Dagfinn Høybråten, kan jeg berolige ham og forsikre at det er et arbeid vi har tenkt å følge opp videre, fullt og helt. Jeg er helt enig i at det er viktig. Vi ser jo det på flere områder. Fugleinfluensaen er jo ett eksempel som med all tydelighet viser viktigheten av å jobbe utover landets grenser på det veterinære området. Det skal vi gjøre, i tråd med det som Dagfinn Høybråten sier her.

Aud Herbjørg Kvalvik (SV): Jeg vil takke for et interessant foredrag om hvordan det kan bli på matområdet i framtida.

Det jeg lurer på, er at man i dag har lov til å bruke renset sjøvann når man kapper hodet av fisken og sløyer den. Forventes det at man i framtida skal være nødt til å ha med ferskvann på tank ut på små sjarker? Hva tenker ministeren om det?

Det andre jeg lurer på, er: Når det f.eks. gjelder hjorteoppdrett, har man i dag lov til å skyte hjort ved spiseplass, og så kan den fraktes bort for slakting på egnet sted. Det er gjort en jobb tidligere med mobile slakterier, og det er gjort en del for å prøve å imøtekomme behovet til dem som driver med oppaling av hjort. Jeg ser for meg at med den strukturendringa som har skjedd innenfor slakteriene, vil det kanskje være større behov for å se på mobile slakterier framover. Dersom statsråden kan si litt om det, er jeg takknemlig.

Lederen: Er det mulig å si noe om noe så detaljert?

Statsråd Terje Riis-Johansen: Når det gjelder ferskvann og fisk, er situasjonen den at Mattilsynet vurderer muligheten for å definere saltvann som drikkevann. Noen av oss kan jo gjøre seg noen refleksjoner rundt det! Det er nå det som er tenkt. Det er et midlertidig unntak, og det jobbes med sikte på å finne praktiske løsninger på dette. Selv om dette på sett og vis er en detalj, er det et område som kan skape praktiske problemer i hverdagen for mange.

Når det gjelder slakting av hjort på spiseplass, må jeg innrømme at jeg ikke har noe godt svar. Det tror jeg nesten at vi må komme tilbake til.

Alf Ivar Samuelsen (Sp): Jeg har bare en liten kommentar til bruk av saltvann og eventuelt renset saltvann og vanlig vann med drikkevannskvalitet.

Jeg håper at det er mulig å finne smidige løsninger fordi kravet til vannmengde pr. minutt er 600 liter levert pr. slange. Jeg tror ikke noen av oss som sitter ved dette bordet ville ha vært i nærheten av den slangen som ligger i et kar som leverer 600 liter. Det er ikke praktisk mulig, med mindre man er spesialutstyrt med regntøy. Derfor har man gått over til bruk av renset saltvann. Jeg håper det er mulig å finne smidige løsninger som vil ivareta produksjonsbedriftenes muligheter til å få en rasjonell løsning på et problem. Den mengde ferskvann som det er snakk om, gjør at veldig mange lokale vannanlegg ikke har mulighet til å levere den mengden det her er snakk om.

Så ville det være litt artig å få en definisjon av viltlevende vilt kontra vilt.

Lederen: Ønsker statsråden å kommentere dette.

Statsråd Terje Riis-Johansen: Jeg oppfatter at problemstillingen til Samuelsen er identisk med Kvalviks. Jeg kan bare forsikre om at vi er enige om viktigheten av å finne en praktisk løsning på det. Det som jeg kan si, er at det er ikke bare i Norge man er opptatt av dette, men det er flere land som av naturlige årsaker er opptatt av det samme problemet som oss.

Lederen: Da kan jeg ikke se at flere har bedt om ordet til dette punktet, som vi da anser oss ferdig med.

Sak nr. 5

Eventuelt

Lederen: Vi har åpnet for eventuelt tidligere. Er det likevel noen som har noe til eventuelt her, relatert til landbruksministeren? – Det er det ikke.

Møtet hevet kl. 17.35.