MØTE
i EØS-utvalet
torsdag den 18. oktober kl. 16.25
Møtet blei leidd av leiaren i utanrikskomiteen, Olav Akselsen.
Energi- og miljøkomiteens medlemmer var innkalla for å delta under behandlinga av sak nr. 1.
Til stades var: Olav Akselsen, Marit Nybakk, Morten Høglund, Alf Ivar Samuelsen, Anette Trettebergstuen, Øyvind Vaksdal, Ågot Valle, Finn Martin Vallersnes, Svein Roald Hansen, Marianne Aasen Agdestein, Gjermund Hagesæter, Lena Jensen, Ketil Solvik-Olsen og Jan Tore Sanner.
Frå energi- og miljøkomiteen: Helge Solum Larsen, Line Henriette Holten Hjemdal, Ivar Kristiansen, Asmund Kristoffersen, Tord Lien og Torny Pedersen.
Frå Regjeringa var utanriksminister Jonas Gahr Støre og olje- og energiminister Åslaug Haga til stades.
Følgjande embetsmenn fekk tilgjenge til møtet: Ekspedisjonssjef Villa Kulild, Olje- og energidepartementet, underdirektør Mette K. Gravdahl Agerup, Olje- og energidepartementet, ekspedisjonssjef Elisabeth Roderburg, Utanriksdepartementet, fung. avdelingsdirektør Hege Hoff, Utanriksdepartementet og underdirektør Else Underdal, Utanriksdepartementet.
Vidare var Christian Syse, komiteens faste sekretær, til stades.
1. Redegjørelse ved olje- og energiminister om aktuelle saker.
2. Redegjørelse ved utenriksminister om aktuelle saker.
3. Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 26. oktober 2007. Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 11. oktober d.å., med oversikt over de relevante rettsakter.
4. Eventuelt.
Leiaren: Då ønskjer eg velkommen til møtet i EØS-utvalet og beklagar den seine starten.
Redegjørelse ved olje- og energiminister om aktuelle saker.
Leiaren: Då gjev eg ordet til olje- og energiministeren som skal gjera greie for aktuelle saker. – Ver så god.
Statsråd Åslaug Haga: Jeg viser i utgangspunktet til spørsmål fra representanten Erna Solberg til statsråd Helen Bjørnøy i utvalgets møte 24. september. Hun bad om en redegjørelse for hvordan man håndterer statsstøtteregelverket ved rensing av CO2, og hvordan prosessen går. Jeg vil gi en oversikt over de prosjektene vi arbeider med innen CO2-fangst, transport og lagring der staten er involvert, og hvordan vi arbeider i forhold til spørsmålet om statsstøtte.
Jeg har lagt opp til en relativt grundig gjennomgang i lys av sakens kompleksitet, men før jeg starter på den konkrete gjennomgangen, la meg si noen ord om viktigheten av å få til en utvikling innen CO2-håndtering, slik at fangst og lagring av CO2 kan bli kommersielt tilgjengelig for nye og eksisterende kraftverk på global basis. Fram til 2030 forventer Det internasjonale energibyrået i sitt referansescenario en økning i etterspørselen etter energi med om lag 50 pst. Samtidig forventes det at 80 pst. av verdens energibehov i 2030 fortsatt må baseres på olje, gass og kull. I tillegg til å satse på fornybar energi og energieffektivisering vil en sentral utfordring være framtidig produksjon og bruk av fossil energi innenfor bærekraftige rammer. CO2-håndtering som ett av flere virkemidler for å bekjempe klimagassutslipp er av største betydning i denne forbindelse, og Regjeringen prioriterer teknologiutviklingen høyt. EU er i første omgang og på flere måter vår viktigste samtalepartner om hvordan dette skal realiseres. Derfor vil jeg takke for denne anledningen til å orientere nettopp EØS-utvalget om denne prosessen.
Noen ord om prosjektene og for det første CO2-testsenteret på Mongstad.
Staten og Statoil inngikk i oktober i fjor en avtale om å etablere fullskala CO2-renseanlegg ved kraftvarmeverket som nå er under bygging på Mongstad. Fullskala renseanlegget for CO2 skal etableres i to trinn, som mange vil kjenne til – først et testsenter og så et fullskala renseanlegg. Ved avtaleinngåelsen fikk Statoil også utslippstillatelse til kraftvarmeverket. Utslippstillatelsen og gjennomføringsavtalen er knyttet til hverandre.
Renseanlegget skal stå klart innen utløpet av 2014. Første trinn av CO2-håndteringen – testsenteret – skal være på plass samtidig med oppstart av det planlagte kraftvarmeverket i 2010.
Staten har ansvaret for etablering av en transport- og disponeringsløsning for CO2 fra testsenteret.
Ifølge gjennomføringsavtalen av oktober i fjor forplikter Statoil seg til å eie 20 pst. av testsenteret, mens staten forplikter seg til å gå inn med resten. Staten kan invitere med andre selskaper som medeiere, noe som vil redusere statens eierandel. Olje- og energidepartementet inngikk på denne bakgrunn i juni i år en samarbeidsavtale med Dong Energy, Hydro, Shell, Statoil og Vattenfall om det forberedende arbeidet med et testsenter for CO2-fangst på Mongstad. Samarbeidsavtalen løper fram til investeringsbeslutning som er satt til 1. kvartal 2008. De nevnte selskapene vil i den forbindelse ta stilling til eventuell videre deltakelse i prosjektet.
I samarbeidsavtalen mellom de seks partene som ble inngått i juni i år, ligger det til grunn et samlet investeringsanslag på 1-2 milliarder kr for testsenteret.
Hvis vi kan nå de miljømessige mål i de prosjekter jeg skal omtale i det følgende, samtidig som vi bidrar til industri- og teknologiutvikling i Norge, vil det være god bruk av statens midler, mener vi.
Dette er nybrottsarbeid, både teknologisk og som samarbeidsmodell. Staten er opptatt av sin rolle som aktør på linje med de øvrige aktører, og gode samarbeidsforhold mellom partene er viktig.
Noen få ord om fullskala CO2-håndtering på Mongstad.
I henhold til gjennomføringsavtalen og utslippstillatelsen av oktober i fjor skal CO2-fangsanlegget ved kraftvarmeverket på Mongstad, Mongstad steg 2, stå klart innen utløpet av 2014. Investeringsbeslutning skal tas i løpet av 2012.
Staten og Statoil skal utarbeide en avtale for gjennomføring av fullskalarensing innen 1. kvartal 2009. Staten har ansvar for etablering av en transport- og disponeringsløsning for CO2 fra fullskalaanlegget på Mongstad.
Så til Kårstø.
Regjeringen arbeider for å realisere et fullskala fangstanlegg i tilknytning til Naturkrafts gasskraftverk på Kårstø så raskt som mulig. Staten har ansvar for etablering av dette fangsanlegg, inklusive en transport- og disponeringsløsning for CO2. NVEs forprosjektering viser at dette tidligst kan være mulig i 2011-2012. Dette krever at Stortinget tar investeringsbeslutning i 2009.
NVE har følgende kostnadsanslag for dette:
– Investeringer i fangstanlegg: Om lag 3,5 milliarder kr.
– Driftskostnader for fangstanlegget: Omtrent 340 mill. kr pr. år.
– Kostnader i planleggingsfasen, 2007-2008: 330 mill. kr – 165 mill. kr i 2008, som dere finner igjen i budsjettet.
CO2-håndteringsanlegget på Kårstø vil være om lag ti ganger større enn det største fangsanlegget som har vært i drift til nå globalt. En slik oppskalering innebærer en betydelig teknologiutvikling. Dette prosjektet er derfor et viktig skritt på veien mot en bred anvendelse av teknologi for fangst og lagring av CO2 og vil være komplementært til utviklingen av ny teknologi på Mongstad. Både i sum og hver for seg vil disse prosjektene medvirke til at en reduserer kostnader forbundet med fangst og lagring av CO2. Målet er at kostnadene ved bruk av denne teknologien skal reduseres.
Så noen ord om transport og lagring.
Av hensiktsmessighetsgrunner har vi valgt å skille fangst og lagring fra testsenteret på Mongstad og Kårstø og Mongstad steg 2 som egne prosjekter. Hovedårsaken til dette er at vi ønsker å se volumene fra Kårstø og Mongstad under ett for bl.a. å kunne utnytte eventuelle skalafordeler.
Høsten 2006 fikk Gassnova, Gassco, Oljedirektoratet og NVE i oppdrag å vurdere ulike transport- og lagringsløsninger for CO2. Prosjektet løper fram til mars 2008. Det hadde en mellomrapportering i september i år.
Gassco har på vegne av staten fått i oppdrag å følge opp arbeidet med å etablere transport- og lagringsløsning for CO2 fra testsenteret på Mongstad fram til investeringsbeslutning for testsenteret. For at det skal være mulig å ha på plass en transport- og lagringsløsning for 100 000 tonn CO2 fra testsenteret på Mongstad i 2010, vurderes det om en skipsløsning vil kunne være mer hensiktsmessig enn en storskala rørløsning.
Det budsjetteres foreløpig med 370 mill. kr i 2008 knyttet til bl.a. forprosjektering, planlegging og forberedelser i forbindelse med arbeidet med transport- og lagringsløsninger for CO2 fra Mongstad og Kårstø.
Gjennom behandlingen av St.prp. nr. 49 for 2006-2007 samtykket Stortinget til at det ble opprettet et statsforetak under Olje- og energidepartementet for forvaltning av statlig eierskap knyttet til teknologiutvikling, fangstanlegg, transport og disponering av CO2. Dette foretaket er stiftet og under oppbygging. Statens praktiske engasjement i de konkrete prosjektene jeg har gjennomgått, vil forvaltes av dette selskapet, Gassnova SF.
Så over til forholdet til statsstøtteregelverket og ESA. De prosjektene jeg nå har gjennomgått, reiser spørsmål i forhold til statsstøtte. Staten og statlige midler vil være involvert både i testsenteret på Mongstad, i fullskala renseanlegg på Mongstad og Kårstø og anleggene for transport og lagring av CO2. Regjeringa er meget opptatt av framdriften i disse prosjektene, og statsstøttespørsmålet er en utfordring både i innhold og mulig tidsbruk. Det arbeides aktivt for å håndtere dette innenfor de tidsplanene som er satt for prosjektene. Jeg mener det er nyttig at EØS-utvalget er kjent med disse utfordringene, og hvordan vi arbeider i forhold til dem.
Statlig støtte til prosjekter er i utgangspunktet forbudt etter EØS-avtalen artikkel 61, som inneholder parallelle regler til EF-traktaten artikkel 87. Statsstøtten kan imidlertid omfattes av unntak i bestemmelsen og derved likevel anses forenlig med EØS-avtalen. Unntakene kan bl.a. anvendes dersom prosjektet anses som et viktig prosjekt av felles europeisk interesse, eller at det bidrar til utvikling av viktige økonomiske aktiviteter eller områder.
ESA avgjør spørsmålet om hvorvidt det foreligger ulovlig statsstøtte i en konkret sak, eller om støtten eventuelt kan anses forenlig med EØS-avtalen. Tilsvarende saker i EU avgjøres av kommisjonen.
Departementet har plikt til å notifisere ESA dersom man mener at prosjektene medfører statsstøtte, eller om man er i tvil om dette er tilfellet.
Når det foreligger en fullstendig notifikasjon, skal ESA innen to måneder ta stilling til om saken kan utkvitteres ved en beslutning om at det enten ikke foreligger statsstøtte eller en beslutning om at det foreligger statsstøtte, men at denne faller inn under ett av unntakene og således er forenlig med reglene i EØS-avtalen. Dersom ESA er i tvil, kan ESA beslutte å åpne formell undersøkelse av saken. Dersom ESA beslutter å åpne formell undersøkelse, kan ESA benytte inntil 18 måneder for å gjennomføre denne og trekke en konklusjon.
Mens ESA behandler en sak, foreligger det et forbud mot å iverksette tiltaket, men dette forhindrer ikke at man kan gjennomføre forberedende arbeider i form av forprosjektering. Denne rammen for ESAs saksbehandling er fastlagt i Protokoll 3 til Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et Overvåkingsorgan og en Domstol, Protokoll 3 ODA.
Som jeg nevnte innledningsvis, vil Mongstad testsenter være det prosjektet som kommer først tidsmessig ved at det skal ferdigstilles mest mulig samtidig med oppstart av kraftvarmeverket i 2010, og ved at tidspunktet for investeringsbeslutningen er satt til første kvartal 2008. Dette prosjektet har i utgangspunktet en meget stram tidsplan. På bakgrunn av dette ble statens investering i testsenteret på Mongstad notifisert til ESA i sommer.
Prinsipalt legger departementet til grunn at statens investering i testsenteret ikke innebærer statsstøtte, da denne investeringen er en kommersielt fornuftig investering for staten. Ut fra de interessene staten har i forhold til utvinning og utnyttelse av fossilt brensel, vil en forsknings- og utviklingsaktivitet som testsenteret på Mongstad representere god fornuft.
Som ledd i ESAs behandling av notifikasjonen, må det også framlegges en nåverdiberegning som viser hvilken økonomisk betydning dette prosjektet har for staten. Departementet har engasjert ECON for å foreta en ekstern vurdering av dette. Vurderingen vil framlegges for ESA i løpet av noen uker. Sjøl om staten prinsipalt anfører at denne investeringen ikke vil innebære statsstøtte, har man altså funnet det nødvendig å notifisere saken til ESA for å søke å skape en sikker ramme rundt prosjektgjennomføringen. Subsidiært har staten anført at dersom investeringen i testsenteret er å anse som statsstøtte, må denne støtten falle inn under unntakene i EØS-avtalens artikkel 61 og således være å anse som lovlig statsstøtte.
Når det gjelder det fullskala fangstanlegget på Kårstø, innebærer tidsplanen det arbeides etter, at det må tas investeringsbeslutning i 2009 for å muliggjøre oppstart i 2011-2012. For å bidra til å skape sikkerhet rundt gjennomføringen av dette prosjektet ser jeg det som sannsynlig at dette også notifiseres til ESA i løpet av kort tid. Spørsmålet om notifisering til ESA når det gjelder statens engasjement innenfor transport og lagring av CO2 både fra Kårstø og Mongstad, vurderes også.
Jeg er urolig for utfallet av ESAs håndtering av spørsmål knyttet til karbonfangst og lagring. I Norge er man kommet lenger enn EU når det gjelder konkretisering og planlegging av slike prosjekter. Det er derfor første gang disse bestemmelsene i EØS-avtalen og EF-traktaten har vært vurdert i forhold til prosjekter for fangst og lagring av CO2.
Det er beklagelig dersom EØS-avtalens regler om statsstøtte og ESAs anvendelse av disse skaper usikkerhet rundt gjennomføringen av og tidsplanen for disse prosjektene. For det første bør nasjonalstatene sjøl kunne velge virkemidler og tiltak nasjonalt for god klimapolitikk. For det andre vil alle EØS-stater direkte eller indirekte kunne nyte godt av teknologi for fangst, transport og lagring av CO2. Det vil derfor være et politisk paradoks om EØS-samarbeidet skal være til hinder for å realisere disse prosjektene. Til tross for dette ønsker jeg altså å gjenta det inntrykk vi har av at saken ikke er uproblematisk i forhold til ESAs vurdering av statsstøttereglene og reglene for ESAs saksbehandling.
Ettersom det er parallelle regler for statsstøtte i EU og EØS – og EUs regelverksutvikling på statsstøtteområdet over tid reflekteres i EØS-avtalen – følger vi nøye med på utviklingen av disse spørsmålene på EU-siden. Derfor vil vi gjennomgå de prosesser vi nå vet foregår i EU, og hvordan vi fra norsk side arbeider i forhold til disse prosessene.
EUs energi- og klimapakke ble framlagt 10. januar i år. Denne inneholder en meddelelse om fangst og lagring av CO2; et forslag om å satse på fangst og lagring av CO2 som et klimapolitisk virkemiddel i tillegg til energisparing og fornybar energi. På tross av motstand fra enkelte medlemsland og fra store deler av miljøbevegelsen fikk kommisjonen i oppdrag fra toppmøtet i mars å arbeide videre med den samlede energimarkedspakken.
Det pågår et omfattende arbeid relatert til fangst og lagring av CO2 i kommisjonen. Dette er av stor betydning for Norge, og vi følger prosessene nøye, med møter både på politisk nivå og embetsnivå, som jeg vil si litt mer om etterpå.
Sent på høsten i år vil det framlegges forslag til rammeverk samt forslag til kriterier for utvelgelse av 10–12 demonstrasjonsprosjekter med fangst og lagring av CO2, som etter planen skal være operative innen 2015. DG TREN planlegger at kommisjonen skal legge fram et policydokument 5. desember. DG miljø planlegger at kommisjonen den 20. november skal legge fram forslag til direktiv om regulering av transport, injeksjon og overvåking av lagret CO2 i underjordiske formasjoner. Sakene vil deretter på vanlig måte bli behandlet i rådet og i Europaparlamentet.
En annen prosess på EU-siden med relevans for fangst og lagring av CO2 er de nye retningslinjene for statsstøtte til miljøprosjekter. DG Konkurranse la fram et utkast til slike retningslinjer i vår og deretter et nytt i august. Norge har ved flere anledninger presisert overfor EU hvor viktig det er å kunne gi omfattende statsstøtte – inntil 100 pst. – for å realisere planlagte prosjekter. Utkastene fra DG Konkurranse sa at man fortsatt vil avvente fastsettelse av retningslinjer for statsstøtte til CCS-prosjekter til man hadde mer erfaring med slike prosjekter. Det forventes således ikke at de nye retningslinjene vil omhandle CCS-prosjekter. Endelige retningslinjer ventes ved utgangen av året. Dette innebærer i så fall at spørsmålet om statsstøtte til CCS-prosjekter også i framtida vil måtte vurderes direkte i forhold til de bestemmelsene jeg har nevnt i EF-traktaten og EØS-avtalen.
EU-kommisjonen, europeisk industri, forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner har i fellesskap etablert en teknologiplattform for CO2-håndteringsteknologier – European Technology Platform on Zero Emission Fossil Fuel Power Plants. ZEP-plattformen bidrar med vurderinger og forslag til teknologiske satsingsområder, finansieringsmetoder og juridiske rammebetingelser som kan bidra til bred realisering av CO2-håndtering i Europa. Hovedtemaet i ZEP-plattformen er for tida etablering av et ”flagship programme”, der målsettingen er å velge ut disse nevnte 10–12 storskala demonstrasjonsprosjektene. Den viktigste utfordringen i EU er finansiering av disse store anleggene. I hovedsak er det bare Norge og Storbritannia som har besluttet store statlige bidrag til slike pilotprosjekter, mens industrien i ulik grad prioriterer utviklingen av CO2-håndteringsteknologier.
Hva har vi så gjort for å påvirke prosessene som foregår i EU?
- Norge har bidratt aktivt i de ovennevnte prosessene i EU vedrørende fangst og lagring av CO2, også med deltakelse på ekspertnivå.
- Vi har i flere møter i løpet av det siste året, og i forhold til ulike deler av kommisjonen, særlig fokusert på viktigheten av en mulighet til å kunne gi omfattende statsstøtte – inntil 100 pst. for investeringer og drift – for å få realisert fangst og lagring av prosjektene.
- Norge avgav sine synspunkter, herunder om viktigheten av muligheten for å kunne gi inntil 100 pst. statsstøtte til fangst og lagring da utkastet til miljøretningslinjene var på høring.
- Det norske synet på fangst og lagring av CO2 og statsstøtte er videre fremmet i mange andre fora: I Energidialogen med EU, innen rammen av ZEP samt i møter med DG Tren, DG Konkurranse og DG miljø.
Så til slutt: Energidialogen mellom Norge og EU har pågått i flere år. I den forbindelse møter energiministeren i Norge energikommissæren, Piebalgs, et par ganger i året. Det er videre opprettet to arbeidsgrupper på embetsnivå under energidialogen. Den ene, Joint EC-Norway Energy Cooperation Group, skal løpende vurdere og drøfte relevante temaer av gjensidig viktighet og rapportere til møtene mellom Olje- og energiministeren og energikommissæren. Den andre arbeider med energisikkerhet for gass i EU og Norges rolle i den forbindelse. Som ledd i energidialogen vil jeg møte energikommissær Piebalgs den 7. november. Da vil sjølsagt spørsmålene om CCS stå aller høyest på dagsordenen. Det legges også opp til møter med konkurransekommissæren og miljøkommissæren samt relevante personer i parlamentet. Dette møtet er ikke fastlagt, men det vil vi be om nå når vi har fått bekreftet møtet med Piebalgs.
Vi legger også betydelig vekt på bilateral oppfølging. Jeg har sjøl hatt samtaler med den britiske viseminister Timms og Sveriges energiminister Maud Oloffsson om disse spørsmålene. I Tyskland denne uken ble CCS-spørsmål drøftet både med Angela Merkel og med økonomiminister Glos.
Som man forstår har Regjeringa full oppmerksomhet på CCS, både i forhold til ESA, i forhold til sentrale EU-land og til EU-systemet som sådan. Målet er klart å sikre at prosjektene kan realiseres innenfor de framdriftsplanene som vi jobber etter.
Leiaren: Før eg opnar for spørsmål og kommentarar, vil eg seia at me dei siste gongene, i tråd med nytt openheitsprinsipp, har gjort vedtak om at referatet skal offentleggjerast så raskt som det er teknisk mogleg. Det må me gjera ifølgje forretningsordenen. Dersom ingen har noko imot det, føreslår eg at me gjer det slik òg når det gjeld dette møtet. – Det er vedteke.
Ivar Kristiansen (H): Først takk for orienteringen. Jeg har noen spørsmål som i første rekke går på Mongstad, på flaggskipprosjektet, på implementering av kvotedirektivet og mekanismedirektivet som sådanne. Jeg oppfatter orienteringen dit hen at når det gjelder Mongstad, altså dette som vi snakker om som vårt klimamessige månelandingsprosjekt, er ennå ikke hjemmel i EU-systemet for statsstøtte på plass. Jeg ber om å få det bekreftet, men jeg tror nok det var slik det ble beskrevet, fordi statsråden brukte uttrykket ”arbeides aktivt” med saken, og statsråden var bekymret og henviste også til at dette var å anse som et viktig prosjekt av felles europeisk interesse. Som følge av det tar jeg også for gitt at heller ikke spørsmålet om Mongstad har fått godkjenning som et av disse tolv flaggskipprosjektene som sådanne.
Så over til noe som er minst like viktig, i hvert fall tidsmessig. Det går på implementeringen i norsk lovgivning av disse to direktivene, altså jf. Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 66 for 2006-2007. Hvordan står denne saken, i og med at direktivet begynner å gjelde fra 1. januar 2008? Har man fått dette på plass slik at norske bedrifter på lik linje med Europa kan kjøpe kvoter fritt? Det var det første. Det andre går på CDM: Vil vi ha mulighet for å oppfylle vårt vedtak om at vi skal ha 100 pst. mulighet til kjøp av CDM-kvoter, i motsetning til EU, som har landet på et nivå mellom de forskjellige land fra 7 til 20 pst.? Er dette på plass? Hvor står saken, hvor står forhandlingene? Det siste var jo at Stortinget fattet et særskilt vedtak hva angår en unntaksbestemmelse fra EU-lovgivningen som gikk på enkeltbedriften Mokado. Har man fått noen tilbakemelding på om dette ligger an til å bli godkjent? Jeg forstod det slik at Regjeringen nå har sendt Mongstad-saken til ESA for notifisering, men statsråden kan jo bekrefte dette.
Ketil Solvik-Olsen (FrP): Takk for en lang redegjørelse. Litt til dette med Mongstad. En har jo hele veien brukt argumentet om at en skal utvikle norsk teknologi, altså at norsk næringsliv skal få bruke Mongstad som et fortrinn for å kunne eksportere den teknologien utenlands. Nå tyder jo alt som i hvert fall har kommet fram i Teknisk Ukeblad og fra andre kilder også, på at det er ikke norske selskaper som vil få kontraktene der, det er utenlandske selskaper. Det er altså norske skattebetalere som finansierer utenlandske selskaper i forhold til å utvikle sin teknologi. Stemmer det, og er det eventuelt mulig innenfor EØS-regelverket å forskjellsbehandle i forhold til norske selskaper i utviklingen av den teknologien – og for så vidt også på Kårstø? I tillegg til det som det nå er blitt redegjort for, legger Regjeringen fortsatt opp til at Kårstø skal ha fullskala rensing innen utgangen av 2012, eller er det også blitt usikkert med tanke på dette? Og litt i forlengelsen: Det er jo andre ting også som er vedtatt på Stortinget. En støtteordning på fornybar energi, er det de samme problemene der, eller er alt greit i forhold til støtteordningene, til fondet som er opprettet og midlene som skal ut i støtte?
Statsråd Åslaug Haga: Til Kristiansen først: Grunnen til at jeg er her og redegjør, er at det ikke er sikkerhet omkring finansieringen av Mongstad og hvorvidt ESA kan akseptere det man legger opp til. Det gjør oss sjølsagt urolige. fordi vi mener at dette er et meget viktig prosjekt. Så håper jeg også at det har framgått av det jeg sier, at vi skal gjøre det som er mulig for å få dette på plass.
Når det gjelder flaggskipprosjektene til EU, er vår tenkning at Mongstad ikke bør gå inn i det hvis vi kan få aksept for å få kjørt prosjektet på annet vis og på egen kjøl. Nå er vårt utgangspunkt at vi mener statsstøtteregelverket ikke bør gjelde for dette prosjektet, og vi argumenterer hardt for det. Dersom vi ikke skulle få forståelse for det, fins det altså unntak som vi mener bør være anvendelige. For å si det slik, hvis alt skulle gå galt, må vi jobbe inn mot å søke å få prosjektet inn som et av de ti–tolv prosjektene som EU har forpliktet seg til å kjøre. Men vår ambisjon er jo at dette skal gå på egen kjøl uten å være en del av flaggskipprosjektene til EU som sådanne.
Så til spørsmålene om Kårstø: Ja sjølsagt, de forpliktelsene som vi har omtalt tidligere om rensing, står ved lag.
Når det gjelder elstøtteordningen på fornybar energi, er vi i dialog med ESA.
Så til spørsmålet om teknologi og norske selskaper på Mongstad: Mongstad er for det første et formidabelt teknologiutviklingsprosjekt, og norske selskaper er velkomne til å levere anbud og til å delta aktivt i den utviklingen. Man vil også være kjent med at man gjennom Gassteknologifondet bidrar og motiverer til dette. Glem nå heller ikke at Norge ligger langt framme når det gjelder teknologi, og vi er jo også i den situasjonen at Statoil har en helt unik erfaring når det gjelder deponering av CO2 til havs. Når det gjelder Kårstø, mener jo jeg det bør være veldig gode samarbeidsmuligheter for norsk industri i forhold til å bli med på det.
Så er det viktig til slutt bare å understreke at vi ønsker å drive fram denne teknologien fordi vi mener den kommer til å bli avgjørende viktig internasjonalt. Vi står overfor noen formidable klimautfordringer, og det skulle bare mangle at ikke Norge som et land som er blitt rikt på fossilt brensel, skulle bidra i dette arbeidet. Så håper og tror vi at vi skal få aksept for den måten vi har tenkt å gjennomføre prosjektene på i ESA og dermed gjennom EU-systemet. Jeg føler meg helt sikker på at vi har gode allierte rundt omkring i medlemslandene – de samtalene som vi har hatt med britene, og de vi har hatt med tyskerne, er veldig positive. Men samtidig er det slik at vi er hakket foran de andre, og derfor har vi noen utfordringer akkurat nå. Men vi skal jobbe mot EU-systemet, vi skal jobbe bilateralt, og så må vi bare håpe at dette lar seg gjøre.
Når det gjelder kvoter, kommer utenriksministeren tilbake til det.
Leiaren: Takk til olje- og energiministeren. Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1, så då kan me vel pensjonere både olje- og energiministeren og energi- og miljøkomiteen.
Ivar Kristiansen (H): Er det da meningen at vi skal forlate rommet når utenriksministeren svarer på mine spørsmål?
Leiaren: Det er greitt at de blir.
Redegjørelse ved utenriksminister om aktuelle saker
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Det var en god løsning.
Jeg vil først si noen ord om kvotedirektivet. Miljøvernministeren redegjorde den 24. september i dette utvalget om status for innlemming av kvotedirektivet i EØS-avtalen.
Jeg kan i dag meddele at det nå er enighet på EU-siden om utkastet til EØS-komitebeslutning. Det er også avklart at det ikke vil være påkrevd med behandling av saken i EUs råd. Dette innebærer at vedtak om innlemming etter alle solemerker vil finne sted den 26. oktober. Vedtak vil bli fattet med forbehold om Stortingets samtykke, og saken vil bli lagt fram i egen proposisjon.
Miljøvernministeren la i sin redegjørelse vekt på at Regjeringens ambisiøse klimamål også skal ligge til grunn for vår deltakelse i kvotehandelssystemet. Det ble av representanten Erna Solberg stilt spørsmål ved tallfesting av hvor mye ”man kan ta med seg av CDM-mekanismer inn i kvotehandelssystemet”. Regjeringen legger opp til at Norge skal ha en samlet mengde utslippskvoter på 15 millioner tonn som årlig gjennomsnitt, noe som ligger godt under de kvotepliktige bedriftenes faktiske utslipp på om lag 19 millioner tonn i 2005, og enda lenger under et anslått behov på 21–23 millioner tonn i 2008-2012.
Denne kvotemengden setter en øvre grense for hvor mange kvoter bedriftene totalt sett vil få tildelt vederlagsfritt og kan kjøpe av den norske stat. Dette er en lavere kvotemengde, prosentvis, i forhold til utslippene i 2005 enn noe EU-land.
I tråd med EUs regelverk og praksis settes det tak for hvor mange kvoter bedriftene kan bruke fra prosjekter i andre industriland og i utviklingsland til bruk mot kvoteplikten. Slike kvoter må være godkjent under Kyotoprotokollen. Dette taket settes til 20 pst. av den samlede kvotemengden.
Kvotepliktige norske bedrifter vil med dette være blant de bedriftene i Europa som har størst adgang til å bruke slike kvoter.
Vi har løpende uformelt informert EU-kommisjonen om elementene i det norske kvotesystemet etter hvert som de har blitt avklart. For kommisjonen har det vært viktig å kunne forsikre seg om at Norge gjennom sin tilslutning ikke vil bidra til å undergrave det europeiske kvotesystemet. Denne informasjonsutvekslingen har også bidratt til å skape framdrift i forhandlingene om innholdet i beslutningen i EØS-komiteen.
Detaljene i fordelingen av kvoter på norske bedrifter vil bli fastsatt gjennom en nasjonal allokeringsplan som bygger på kvoteloven som ble vedtatt i juni. Den skal så godkjennes av EFTAs overvåkingsorgan, ESA.
La meg minne om at vår deltakelse i det europeiske kvotesystemet ikke vil styre hvordan vi gjennomfører våre nasjonale Kyoto-forpliktelser utover de føringer som følger av kvotesystemet i seg selv, altså staten Norges forpliktelser. Dette er det enighet om. Innlemmelsen av kvotedirektivet vil ikke legge føringer på hvordan staten Norge gjennomfører sine forpliktelser.
Som miljøvernministeren pekte på i sitt innlegg, pågår det samtaler mellom EU og andre land som vurderer å slutte seg til EUs kvotehandelssystem. Formannskapet i EU har derfor sammen med kommisjonen tatt initiativ til å danne et partnerskap for å utveksle informasjon om kvotehandelssystemet med sikte på at andre etter hvert kan koble seg til deres system. Dette vil bli kalt ICAP – International Carbon Action Partnership. Det portugisiske formannskapet vil, i samarbeid med kommisjonen, lansere dette gjennom en konferanse 29. oktober i Lisboa. Jeg hadde anledning til å samtale om dette med kommisjonens president Barroso i Berlin tidligere i uken. Til denne konferansen kommer f.eks. guvernøren i California. Det vekker alltid oppmerksomhet, men det er særlig interessant fordi det pågår en teoretisk diskusjon om hvorvidt en amerikansk delstat kan slutte seg til kvotesystemet. Det er et spennende utviklingstrekk. Norge er invitert til å delta og vil være til stede på politisk nivå ved lanseringen.
Det var den saken – jeg har to andre saker, leder. Men jeg vet ikke om jeg kanskje skal slutte med denne i første omgang?
Leiaren: Er det spørsmål eller kommentarar til denne saka? – Det ser ikkje ut til å vera tilfellet, og då går me vidare.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg vil si noen ord om EUs maritime politikk.
På det maritime området står EU og Norge hverandre meget nær. Jeg orienterte utvalget 28. april i år om Regjeringens oppfølging av EUs arbeid med maritim politikk, hvor Norge kom tidlig med i arbeidet og har bidratt med innspill til kommisjonen. Det opplever vi at EU har verdsatt.
Kommisjonen la som varslet den 10. oktober fram en tiltaksplan for maritim politikk, også kalt ”Blåboken”, som er et passende begrep og en språklig nyvinning i EU. Det må ikke trekkes for langt, men det er slik det er!
Målene for en framtidig maritim politikk i EU er ambisiøse. De er å maksimere bærekraftig bruk av hav og sjøer, oppbygging av et kunnskaps- og utviklingsgrunnlag for den maritime politikken, skape den høyeste livskvalitet i kystregionene, fremme Europas lederskap i internasjonale maritime anliggender og fremme synligheten av ”det maritime Europa”. Blåboken kan betraktes som et første skritt på veien mot disse målene og i utviklingen av en helhetlig maritim politikk i EU. Dette er en prosess som vil ta flere år, og kommisjonen vil fortsette samarbeidet med myndighetene i medlemsland og andre berørte parter.
Blåboken omhandler tiltak som skal følges opp i de nærmeste årene med klare tidsfrister for ferdigstillelse. De er ulike i karakter, men de er gruppert etter hvilken dimensjon de retter seg inn mot, som f.eks. bærekraft, styresett, sysselsetting, økonomi eller økologi.
Tiltakene handler i stor grad om å koordinere sektorovergripende arbeid på en ny måte. Det vil si at en ønsker å ta ut synergier, lære beste praksis og legge forholdene til rette for kunnskapsoverføring mellom ulike sektorer. Dette krever bl.a. åpenhet i forvaltningen, delaktighet fra berørte parter, bedre tilgjengelighet til data og harmonisering mellom medlemslandene.
Regjeringen er opptatt av kampen mot ulovlig, uregulert og urapportert fiske, og det er gledelig at tiltaksplanen tar opp dette og også går inn for å avvikle den uheldige praksis man har hatt i EU med å dumpe uønsket fangst.
Da det er et problem at viktige konvensjoner på skipsfartsområdet, bl.a. ballastvannkonvensjonen, ikke trer i kraft grunnet utilstrekkelig antall ratifiserende stater, foreslo Norge at det bør publiseres lister over de enkelte medlemslands ratifikasjon. Kommisjonen varsler nå i tiltaksplanen at slike lister vil publiseres årlig. Dette er et lite, men viktig skritt for å sikre etterlevelsen av internasjonalt framforhandlet regelverk.
Jeg noterer også med tilfredshet at kommisjonen vil foreslå regelverk som vil legge til rette for CO2-lagring under havbunnen. Dette er noe Regjeringen går sterkt inn for, og hvor Norge kan yte et betydelig bidrag – jfr, forrige tema, til olje- og energiministeren.
Tiltaksplanen synes i hovedsak å være i tråd med norske synspunkter, og gir et godt grunnlag for videre samarbeid med EU på det maritime området. Dette gav jeg også uttrykk for i min uttalelse som jeg ble invitert av kommisjonen til å avgi i forbindelse med lanseringen av tiltaksplanen. På sin side takket kommisjonen i et nylig mottatt brev fra kommissær Borg for Norges tidlige og aktive deltakelse og imøteså et nært samarbeid i prosessen. Jeg kan forsikre at Regjeringen fortsatt vil følge denne prosessen i EU tett og samarbeide på de områdene der vi kan.
Så vil jeg omtale EØS-rådets møte 20. november. Høstens EØS-rådsmøte avholdes i Brussel 20. november. EØS-rådet er det eneste formelle samarbeidsorganet på ministernivå innenfor EØS-samarbeidet. Island, som har EØS-formannskapet dette halvåret, vil lede møtet.
Dette er en god anledning til å drøfte hvordan EØS-samarbeidet utvikler seg, og ta opp enkeltsaker. Vi skal også ha en orienteringsdebatt, hvor vi fra EFTA-siden har foreslått å følge opp debatten om energi og klimas fra vårens EØS-rådsmøte. Vi vil rette fokus mot våre felles klimamålsettinger, og understreke at det bør være et felles langsiktig mål å forhindre at den globale temperaturen stiger med mer enn to grader fra før-industriell tid. Dette, eller noe tilsvarende, bør også være et mål for de kommende forhandlingene under FNs klimakonvensjon. Under klimakonferansen på Bali i desember må målet være å bli enige om et mandat som kan føre til en omfattende og global klimaavtale innen 2009. EU og EFTA-landene må jobbe sammen for å nå disse målene. Vi vil også fokusere på hvordan økt energieffektivisering, økt bruk av fornybar energi og bruk av CO2-fangst og –lagring, CCS, kan bidra til vesentlige reduksjoner. Vi vil også vise til at CO2-fangst og lagring kan bli et svært effektivt redskap for å oppnå en mer miljøvennlig bruk av fossilt brennstoff i framtiden.
La meg her si at det olje- og energiministeren sa om å drive aktiv politisk påvirkning overfor EU på dette området, er noe flere statsråder er engasjert i. Vi opplever også at det er mye arbeid som må gjøres for å dele de erfaringene vi har gjort helt siden 1996-97 med Sleipner osv., for å få opp horisonten på hva CO2-lagring egentlig her.
I den mer uformelle delen av dette møtet – den såkalte politiske dialogen – drøftes utenrikspolitiske saker. Som tema har vi fra EFTA-siden foreslått Kosovo, Midtøsten og Sudan/Darfur, inkludert Tchad og Den sentralafrikanske republikk.
Leiaren: Takk skal du ha. Er det spørsmål eller kommentarar?
Finn Martin Vallersnes (H): Jeg vil bare takke for orienteringen og særlig for den om Blåboken. Jeg hadde tatt med meg den, fordi jeg tenkte det kunne være et aktuelt spørsmål å reise her. Men nå fikk vi orienteringen i alle fall. Vi har også fått tilsendt bilagene til denne.
Nå refererte utenriksministeren til en rekke av de norske posisjonene, som syntes godt ivaretatt så langt i arbeidet. Kan jeg da oppfatte det slik at en i departementet synes at de norske posisjonene – alle de viktige posisjonene – gjennomgående så langt er godt ivaretatt?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg føler at jeg vil svare ja på det. Jeg har ikke satt meg ned og målt alle innspillene våre opp mot det det har blitt. Men det har vært en opplevelse gjennom hele prosessen, og det tror jeg også kommissær Borg med sin anerkjennelse i sitt brev til meg har ønsket å gi uttrykk for, at vi har hatt en god dialog. Dette har ikke primært vært kontroversielt, men jeg tror Norge med sin erfaring har kunnet komme med innspill som har vært viktige. Jeg tror ikke vi opplever fra norsk side at noen enkeltsak er blitt stående utenfor. Jeg kan ta en nærmere titt på det for å se om det er saker. Men jeg tror jeg ville hatt det med meg fra mine medarbeidere om det var en slik sak. Så vi er godt fornøyd med utfallet.
Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 26. oktober 2007
Leiaren: Er det nokre som ønskjer ordet? – Det ser ikkje ut til å vera tilfellet.
Sak nr. 4
Eventuelt
Leiaren: Ingen har bedt om ordet.
Møtet slutt kl. 17.10.
-----
Oppdatert av Stortingets administrasjon