REFERAT

fra justiskomiteens konsultasjoner med Sametinget og Finnmark fylkesting

onsdag den 13. april 2005 kl. 11

 

Sak:

Om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (Finnmarksloven)

(Ot.prp. nr. 53 (2002-2003))

 

Trond Helleland (H) (justiskomiteens leder): Jeg vil ønske alle velkommen til denne siste konsultasjonsrunden før Stortinget skal endelig behandle og avgi innstilling om Finnmarksloven.

Først vil jeg gjøre oppmerksom på at ikke alle komitemedlemmene er her ennå, men jeg regner med at de dukker opp. Jeg vet at Knut Storberget, som er viktig, fra Arbeiderpartiet, vil være her når han har holdt sitt spørsmål – det er nr. 4 – i spørretimen. I løpet av 10–12 minutter regner jeg med at han er på plass, men jeg tar sjansen på å starte opp litt.

 

Konsultasjon med Finnmark fylkesting

 

Trond Helleland (H): Det har vært en lang og god prosess, etter min mening og etter komiteens mening. Det er vel knapt noen lovsak det har blitt jobbet mer og lenger med enn denne, i denne stortingsperioden i hvert fall. Vi begynte med en omfattende åpen høring for omtrent to år siden, som bl.a. gav det resultat at det ble reist spørsmål ved dette med urfolksrettighetene, noe som igjen resulterte i at komiteen bad om at Regjeringen oppnevnte et uavhengig utvalg til å vurdere disse spørsmålene. Dette resulterte i rapporten fra Graver og Ulfstein. Det igjen resulterte i en ny rapport fra Regjeringen ved rettspolitisk avdeling i UD. Begge rapportene konkluderte med at for å få et lovforslag som var i tråd med folkerettens forutsetninger, spesielt ILO-konvensjonen nr. 169, var det nødvendig med såkalt supplerende tiltak. Med supplerende tiltak menes det en identifikasjonsprosess knyttet til bruks- og eiendomsrettigheter som var opparbeidet gjennom alders tids bruk i Finnmark. Jeg vil komme tilbake til det.

Dette er en helt spesiell prosess fordi vi har, som et resultat av den åpne høringen og Graver og Ulfsteins rapport, lagt opp til konsultasjoner. Konsultasjoner har vært et ukjent begrep i norsk parlamentarisk historie. Det er første gang dette instituttet blir prøvd ut. Retningslinjene for konsultasjonene ble gitt av Stortingets presidentskap, og var et resultat av et omforent syn mellom justiskomiteen, Sametinget og fylkestinget i Finnmark. Dette har etter min mening fungert godt. Vi har hatt tre konsultasjoner før. Det som er det spesielle i dag, er at konsultasjonene er åpne for offentligheten. Det har jo vært en viss debatt – for ikke å overdrive – i Finnmark om dette. Når dette nå ble et så sterkt tema, tok jeg i går en runde der jeg først snakket med stortingspresident Jørgen Kosmo, som sa at dersom partene var enige om det, var det mulig å ha en åpen konsultasjon. Jeg ringte da til fylkesordfører Helga Pedersen og til sametingspresident Sven-Roald Nystø, og konfererte med alle gruppelederne i justiskomiteen. Derfor har vi gjort det unntaket i dag at vi har denne konsultasjonen åpen. Jeg håper at det ikke vil medføre at vi svinger oss til de store høyder i forhold til hva vi har gjort før. Jeg syns det har vært en god tone i disse konsultasjonene, og det er viktig å fortsette med den også i dag.

Rett før påske sendte justiskomiteen ut sitt notat, som ligger på bordet i dag. Jeg vil da på vegne av regjeringspartiene redegjøre for våre syn. I tillegg ligger det et tilleggsnotat der borte, i den lille bunken, som imøtekommer kravet fra både fylkeskommunen og Sametinget om å få lovfestet en lokal forvaltning for de tre store elvene Alta, Tana og Neiden. Det er arbeidet ut lovparagrafer som i hvert fall fra vår side er ment å ivareta de ønsker og krav som har kommet fram i prosessen, og som også Samerettsutvalget har anbefalt, nemlig lokal forvaltning av de store elvene.

Det er også et tilleggsforslag, en presisering, i forhold til § 10, som gjelder stemmerettsreglene og sammensetningen av styret i Finnmarkseiendommen.

Så har det vært veldig mye fokus nå i det siste i media på dette med kommisjon – hva innebærer det? Jeg har lyst til å bruke litt tid på å presentere regjeringspartienes syn på hva en kommisjon er for noe, og hva den innebærer. Én ting er at den er nødvendig ut fra de innspill som har kommet juridisk, men det er ikke et nytt prinsipp i Norge. Det har vært kommisjoner i arbeid før som har jobbet fram løsninger for å avklare eiendoms- og bruksforhold i Norge. Den første kommisjonen som en kan sammenlikne med, var Høyfjellskommisjonen for Sør-Norge, som vel ble opprettet rundt forrige århundreskifte, og som avsluttet sitt arbeid i 1953 – det var et langt lerret å bleke. Den andre kommisjonen har vært Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, som også nylig har avsluttet sitt arbeid.

Det har i pressen og bl.a. fra enkelte grupperinger blitt framstilt som et forslag om å privatisere Finnmark, dette med en kommisjon. Begrepet privatisering er direkte misvisende for forslaget, og blir trolig brukt bevisst av enkelte for å tilsløre faktiske forhold. Derfor vil jeg peke på noen sentrale elementer i forslaget, bakgrunnen for det, og forsøke å forklare hvorfor dette ikke kan betegnes som en privatisering av grunnen i Finnmark.

Regjeringsfraksjonen har et forslag som på mange måter er så å si likt med det mandatet og lovgrunnlaget som Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms hadde. I korte trekk kan man beskrive det på følgende måte: Det opprettes en kommisjon, Finnmarkskommisjonen, som skal kartlegge opparbeidede bruks- og eiendomsrettigheter, individuelle og kollektive, for samer og andre. Området for kartleggingen er den grunnen Finnmarkseiendommen overtar grunnbokshjemmel til fra Statskog SF. Temaet for kartleggingen vil være hvilke rettigheter som er opparbeidet etter gjeldende norsk rett.

Kommisjonen deler fylket inn i hensiktsmessige felt. Etter endt utredning av ett felt avgir kommisjonen en rapport hvor den konkluderer i forhold til hvilke rettigheter som foreligger. Rapporten sendes til Finnmarkseiendommen, som plikter å vurdere den. I den grad Finnmarkseiendommen er enig med kommisjonen i at andre har eiendoms- eller bruksrett til grunn som Finnmarkseiendommen har grunnbokshjemmel til, plikter Finnmarkseiendommen å bidra til at rettighetene blir tinglyst. Ved uenighet mellom Finnmarkseiendommen og andre interessenter eller mellom andre interessenter seg imellom kan partene be kommisjonen om å mekle. Tvister som ikke kan løses ved forhandliger, kan bringes inn for en særdomstol, utmarksdomstolen for Finnmark, av den som ønsker en rettslig bindende avklaring. Utmarksdomstolen behandler så saken og avsier dom. Dersom det da skulle være uenighet, vil dette ankes direkte inn til Høyesterett. I den forbindelse hadde jeg som komiteleder og saksordfører kontakt med Høyesterett og høyesterettsjustitiarius Tore Schei, som da bad om å få tilsendt forslaget til sammensetning og – jeg holdt på å si – gjennomføringsprosess når det gjaldt kommisjonen. Jeg har fått svar tilbake fra høyesterettsjustitiarius, som ikke har noen vesentlige innvendinger til en slik behandlingsprosedyre med anke direkte til Høyesterett. Det er en presisering som går på tvistemålsloven, men den er jo nå under endring, så det vil bli ivaretatt. Men hovedprinsippet har da fått tilslutning fra Høyesterett.

Et viktig element, og som jeg også allerede har sagt, er at kommisjonen og domstolen skal legge gjeldende norsk rett til grunn for sitt arbeid. Det betyr at det ikke vil være snakk om å gi bort rettigheter til grunnen i Finnmark, eller en privatisering, slik noen har framstilt det. Kommisjonen og domstolen skal identifisere rettigheter som private, enkeltpersoner og grupper allerede har opparbeidet seg, men som de til nå ikke har hatt papir på. Hvis en ikke oppretter en særordning for dette formålet, vil rettighetshaveren uansett kunne ta sakene til de alminnelige domstolene. Det er lite trolig at finnmarkinger generelt vil slå seg til ro med den uavklarte situasjonen som er i dag. Det er derfor nærliggende å tro at hvis en ikke får en særordning for identifisering på plass, vil en få en strøm av krav opp for de alminnelige domstolene. Dette er jo noe av det man forsøkte å unngå ved å gå i gang med dette arbeidet med Finnmarksloven, nettopp å unngå en fullstendig rettsliggjøring av alle interessekonflikter i fylket. Resultatet vil i så fall bli det samme, sakene vil bli løst etter gjeldende norsk rett. Det vil være en del viktige forskjeller. Dersom en skulle gått til ordinære domstoler, ville sakene strukket seg lenger ut i tid, de ville ikke fått en helhetlig gjennomgang slik forslaget nå legger opp til, og mulighetene for å løse sakene gjennom megling ville ikke vært de samme. De alminnelige domstolene ville heller ikke hatt den spesialkompetansen kommisjonen og særdomstolen vil ha.

Viktigst i denne sammenheng er imidlertid at Norge ikke vil oppfylle sine forpliktelser etter folkeretten, ILO-konvensjon nr. 169, artikkel 14, hvis rettighetshaveren kun henvises til de alminnelige domstolene for å få kartlagt sine rettigheter.

Bakgrunnen for forslaget om identifisering er nettopp det jeg nå nevnte, ILO-konvensjonen, artikkel 14. Sametinget har lenge hevdet at Regjeringens forslag ikke oppfylte folkeretten på dette punktet. Sametinget fikk da senere støtte for den tolkningen av Ulfstein og Graver og UDs rettsavdeling i deres brev som justisministeren sendte til komiteen 6. april og 14. juni 2004. Dette har vært offentlige dokumenter. Svar og spørsmål fra storting til statsråd er offentlige dokumenter. Det ble sagt uttrykkelig der at det var nødvendig med supplerende tiltak, og at kommisjonen kunne være én av de tingene. Det ble også sagt etter og under konsultasjonene i Tana at dette ville være et element som måtte på plass hvis vi skulle få en finnmarkslov som var i tråd med folkeretten, også fra statsråd Dørum i den tilstelningen som var i forbindelse med åpningen av Indre Finnmark tingrett. Så dette er altså ingen bombe eller noe som har kommet over bordet nå. Dette er noe som har vært kjent, og som bl.a. jeg har blitt intervjuet om i lokale medier for nesten et år siden.

Så er spørsmålet: Hva vil dette innebære? Hva vil utfallet av identifiseringen bli? Det er det ingen her som kan si i dag. Men det er viktig å ta utgangspunkt i at vi skal kartlegge rettigheter ut fra gjeldende norsk rett. Det sentrale elementet vil da være den bruken som har foregått. Vi kan ikke forskuttere kommisjonen og de konklusjonene en vil trekke. Med tanke på bruken av grunnen i Finnmark er det likevel nærliggende å tro at en ved identifiseringen i all hovedsak vil finne ulike kollektive bruksrettigheter og bare i liten grad individuelle eiendomsrettigheter. Disse antakelsene bygger vi på grunnleggende kunnskap om gjeldende tingrett, den aktuelle bruken av grunn- og naturressurser i Finnmark og parallellen til prosessen i Nordland og Troms. Dersom Finnmarkseiendommen motsetter seg kravene og vil anke til Høyesterett, kan de gjøre det dersom den andre parten har vunnet fram i utmarksdomstolen. Det er altså mulig å gå helt til Høyesterett dersom en er uenig i kravene som er framsatt.

Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, som ble opprettet i 1985 og avsluttet sitt arbeid i 2004, hadde i løpet av perioden en del saker til behandling. Denne kommisjonen avsa 25 dommer. Tre av de dommene ble anket og sluppet innenfor behandling i Høyesterett. Det som ble hovedresultatet av dette, var at det var en grensedragning mellom statens og privates eiendommer i høyfjellsområdene og andre utmarksområder i Nordland og Troms. Det ble imidlertid også framsatt krav om bruks- og eiendomsrett til grunn som i utgangspunktet var eid av staten, på grunn av alders tids bruk. Det ble ikke i noen av Utmarkskommisjonens dommer konkludert med at private hadde opparbeidet eiendomsrett til fortrengsel for staten på et slikt grunnlag. Av de sakene som ble anket innenfor Høyesterett, fant retten i ett tilfelle – det står i Rettstidende 2001, side 1229, det er sikkert mange som har lest den, nemlig Svartskogdommen – at staten hadde mistet eierrettigheten til et område i Troms. I de to andre sakene for Høyesterett ble kommisjonens avgjørelse stadfestet.

I alle sakene, bortsett fra én, ble det imidlertid slått fast at private gårdbrukere hadde opparbeidet seg begrenset rett til beite på statens grunn. Beiterettighetene ble i de fleste sakene begrenset til beite på allmenningsrettslig grunnlag og for de husdyr som kan vinterføs på det enkelte bruk. De private partene ble ikke i noen av dommene tilkjent rett til jakt eller fiske på statens grunn utover allmennhetens rett, etter viltloven § 31 og lakse- og innlandsfiskloven § 22. I én sak ble enkelte av partene av Utmarkskommisjonen også tilkjent hogstrettigheter i statens skog. Dette var i Svartskogsaken, som da ble påanket til Høyesterett.

Det dette etter min mening viser, hvis en skal oppsummere, er at den frykten for privatisering som enkelte prøver å henge på og kanskje klistre spesielt på regjeringspartiene – særlig på Høyre – at vi har et prosjekt her på siden av alt, nemlig at vi egentlig skal privatisere Finnmark, er fullstendig feilslått. Dette er en oppfylling av de internasjonale forpliktelsene Norge har. Det er en annen variant av det som har skjedd i Nordland og Troms – absolutt – men det har mange likhetstrekk også. Det vil antakelig vise – og det vil jo tiden vise – at det er særlig kollektive rettigheter som vil bli tildelt. Så det er totalt misvisende å kalle dette for en privatisering av Finnmark.

Kommisjonen og domstolen skal ikke gi noen rettigheter. Det er det også veldig viktig å understreke. Det er ikke snakk om å gi rettigheter, men det er snakk om å identifisere eller anerkjenne opparbeidede rettigheter.

Kommisjonen og domstolen skal legge gjeldende norsk rett til grunn for sitt arbeid. Norge vil ikke oppfylle kravene i ILO-konvensjonen hvis identifiseringen overlates til de alminnelige domstolene. Heller ikke praktiske hensyn taler for en slik løsning. Kravene vil komme uansett. Dette er altså ikke en unik ordning for Finnmark, det har også vært gjort før – i Sør-Norge og i Nordland og Troms.

Frykten for en oppsplitting av Finnmark er trolig sterkt overdrevet. Det vil sannsynligvis først og fremst avdekkes ulike bruksretter. Her vil naturligvis retten avgjøre når alt kommer til alt.

Det var nødvendig for meg å gå ganske nøye igjennom dette med kommisjonen og identifisering.

Når det gjelder notatet for øvrig som er sendt ut, er det godt bekjentgjort – litt for godt, egentlig. Det var i utgangspunkt unntatt offentlighet. Men vi har sagt i tidligere konsultasjon at dersom fylkestinget eller Sametinget skulle ha en plenumsbehandling av saken – noe som naturligvis er opp til dem selv – måtte naturligvis dokumentene være offentlige. Slik sett har notatene vært skrevet med tanke på at de skal kunne leses av beslutningstakere og av allmennheten. Men det er beklagelig at notater som skulle være innspill i en prosess, på den måten og til de grader har blitt spredt for vær og vind. Det får en si. Men jeg har ikke tenkt å gå noen nærmere etter i sømmene når det gjelder hvem som har foretatt lekkasjene eller det juridiske knyttet til det. Jeg registrerer det som har skjedd, og jeg er glad for at vi nå får en åpen konsultasjon som kan ta utgangspunkt i det som er lagt fram.

Når det gjelder elvene, ligger det et tilleggsnotat om det, som jeg ikke skal gå veldig nøye igjennom nå. Jeg bare påpeker at dette har vært et krav som både fylkeskommunen og Sametinget har stått sammen om – nemlig å få på plass en lokalt basert forvaltning for de tre elvene. Forslaget fra regjeringspartiene går inn på det, og tar utgangspunkt i at det er tre elver, og at det deles opp i to paragrafer, nemlig fiske i Alta-vassdraget som én paragraf og fiske i Tana-Neidenvassdraget som en annen. Det er ikke store endringer i forhold til dagens regime som foreslås –  det er vel egentlig en videreføring av dagens regime – men det er en klarere påpekning av de lokale interessenes mulighet til å forvalte disse viktige ressursene for Finnmark.

Når det gjelder dette med avstemningsregler, har vi tatt utgangspunkt i at vi ønsker en styresammensetning som er 3-3, i tråd med bl.a. forslag fra SV i Finnmark og sentrumspartiene – for å si det slik – i Finnmark. Det har vært mye frem og tilbake om dette med sammensetning av styre for Finnmarkseiendommen. Det vi har merket oss, er at det har vært uro, særlig knyttet til to ting – avhendelse av fast eiendom og tilslutning til konklusjoner fra Finnmarkskommisjonen om at andre har bruks- og/eller eiendomsrett. Derfor foreslår vi en mindre endring i dette som spesielt tar utgangspunkt i at en bør, hvis en skal ha en avhending, ha fire styremedlemmer som stemmer for det. Vi mener også at sakene kan bringes inn for endelig behandling både i Sametinget og i fylkestinget for å sikre at det ikke blir noen slalåmkjøring, eller at noen skulle kunne bruke sin dobbeltstemme til å foreta store grep i løpet av det ene året vedkommende er styreformann i Finnmarkseiendommen.

Det er det. Jeg tror ikke jeg nå skal gå så veldig nøye inn på alle andre paragrafer, for dere har fått lest dem, og dere har sett dem. Knut Storberget har ikke kommet ennå, men han er vel like rundt hjørnet, tenker jeg.

Jeg kan jo først spørre om det er noen spørsmål til meg, ellers tar vi en responsrunde etterpå fra fylkestinget.

 

Helga Pedersen: Takk skal du ha. Nei, vi har ingen spørsmål foreløpig, men jeg vil gjerne gi en liten tilbakemelding på det du har snakket om.

Først vil jeg slå fast at det har vært en god prosess. Justiskomiteen har kjørt en god prosess på behandlingen av Finnmarksloven. Jeg mener måten justiskomiteen har jobbet på i denne saken, er forbilledlig – man har både konsultert fylkestinget og vært i fylket, man har snakket med folk og oppsøkt mange ulike miljøer.

Jeg beklager veldig sterkt at enkelte har prøvd å skape tvil og usikkerhet om hva som har foregått i konsultasjonene, uten å begrunne det nærmere. I fortsettelsen av det vil jeg også si at jeg er veldig glad for at denne konsultasjonen er åpen, slik at man unngår spekulasjoner om hva som foregår i dette rommet. Debatt vil det nok fortsatt være om flere av forslagene, både fra regjeringspartiene og de andre partiene, men det er viktig at den debatten er basert på fakta og ikke antakelser om hva som blir diskutert.

Før jeg skal si mer om dette med identifiseringsarbeid og kommisjonen, vil jeg bare gjenta noen av de grunnleggende prinsippene som nå ligger til grunn for den nye Finnmarksloven. Helt overordnet handler dette om at folk i Finnmark endelig skal få styringen over grunnen og over naturressurser i fylket, og det er historisk. Målet for oss er at man skal få til en enhetlig forvaltning av grunnen i Finnmark. Det er også et veldig viktig prinsipp at folk i Finnmark skal stille likt, uavhengig av etnisk bakgrunn. Finnmarksloven og det som følger av den, skal forvaltes som områdeprinsipper.

Det er også veldig viktig at dette ikke skal være en privatiseringslov, at man ikke skal tildele nye rettigheter som ikke allerede følger av norsk lov. Da er jeg inne på det som handler om identifisering og kommisjonsarbeidet. Jeg skal begynne med å repetere det vedtaket som fylkestinget i Finnmark gjorde i juni i fjor. Det lyder som følger på dette punktet, det er punkt 2 i fylkestingsvedtaket.

«fylkestinget legger til grunn at opprettelsen av Finnmarkseiendommen ikke endrer de private eller kollektive rettigheter som følger av alders tids bruk eller folke- og urfolksretten. Fylkestinget legger til grunn at eventuelle slike rettigheter i en viss utstrekning vil kunne ivaretas gjennom den forvaltingsordningen som følger av Finnmarksloven. I tillegg vil det være hensiktsmessig å etablere en tvisteløsningsordning i tilfeller der enkeltpersoner eller grupper av personer fremmer krav på eiendoms- eller bruksrettigheter. Formålet med en slik ordning må være å sikre en mest mulig rettferdig behandling av lokale rettigheter. Fylkestinget går inn for at det opprettes en faglig bredt sammensatt kommisjon som tar stilling til rettskrav som måtte blir fremmet. I hvert tilfelle lager kommisjonen en tilrådning til finnmarkseiendommens styre. Finnmarkseiendommens styre tar så stilling til om de vil godta eller forkaste kommisjonens tilråding. Dersom de berørte parter ikke er tilfreds med finnmarkseiendommens konklusjon, så bringes saken inn for en tingrett med spesialkompetanse på dette området. Avgjørelser fra tingretten kan så ankes videre til Høyesterett. En forutsetning for dette arbeidet er at staten tar på seg kostnadene ved å gjennomføre prosessen, noe som innebærer at staten også dekker de private partenes utgifter.»

Når jeg leser det forslaget som du, Trond Helleland, nå har referert til, oppfatter jeg at det man har lagt fram her, er veldig i tråd med det som fylkestinget har bedt om. Det er forskjell på ett punkt. Vi mente at en tingrett med spesialkompetanse skulle inn, og dere foreslår en utmarksdomstol. Det oppfatter ikke jeg å være en veldig vesentlig forskjell.

I notatet er det problematisert når kommisjonen skal starte sitt arbeid – om det skal starte når Finnmarkseiendommen blir etablert, eller om man må vente. Det er vårt klare standpunkt at kommisjonens arbeid må starte parallelt med at Finnmarkseiendommen blir etablert. Det er også Finnmarkseiendommen som må være part i denne saken etter at kommisjonen har gjort arbeidet, ikke staten. Det vil ikke være naturlig.

Nå er det sånn at på dette punktet var det et flertall og et mindretall i fylkestinget, og fylkestinget ved Bjørg Vikan skal også få lov til å legge fram sitt syn – vær så god.

 

Bjørg Vikan: Først må jeg få lov til å takke for at jeg har fått lov til å komme hit. Det var en litt stor forsamling, og det var en overraskende opplevelse.

Mindretallet i fylkestinget består nå av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre – Fremskrittspartiet har meldt seg ut. Vi hadde en prat i går morges, hvor vi gikk igjennom lovparagrafene, og vi ønsker å legge fram vårt syn her.

Når det gjelder § 1, støtter vi Regjeringas opprinnelige forslag.

§ 2 er en OK paragraf, sett fra vårt synspunkt.

§ 3 Forholdet til folkeretten: Vi støtter Regjeringas opprinnelige forslag.

§ 4 Retningslinjer for forvaltningen av utmark. Der støtter vi fortsatt Regjeringas opprinnelige forslag. Sametinget kan gi retningslinjer for virkningen på samisk kultur osv., men vi mener at retningslinjene skal godkjennes av departementet.

§ 5 Forholdet til bestående rettigheter: Vi støtter Regjeringas opprinnelige forslag. Loven gjør ikke inngrep i individuelle og kollektive rettigheter som bygger på hevd eller alders tids bruk.

§ 6 Finnmarkseiendommens rettsstilling: OK.

§ 7 Finnmarkseiendommens styre: Der har det jo vært veldig mange varianter. Blant annet har Høyre i Finnmark fattet et vedtak som sier at vi skal gå for fem pluss to, men vi har sagt at Regjeringas opprinnelige forslag er akseptabelt, altså tre pluss tre pluss en.

§ 8 Nærmere om forholdsvalg: OK.

Og så fortsetter det med at vi støtter Regjeringas opprinnelige forslag.

Men det var noen prinsipper som var veldig viktige for oss, og som vi mener må komme helt klart fram: Ingen skiller på etnisk grunnlag. ILO-konvensjonen skal ikke overskygge Finnmarksloven. Norsk lov skal gjelde, og Finnmarksloven skal være over ILO-konvensjonen. Sametinget og fylkestinget skal stilles likt, og Sametinget skal ikke ha nektingsrett.

Vi skal ha en enhetlig forvaltning. Regjeringas opprinnelige forslag kan godtas av opposisjonen, mens kommisjonen sånn som vi forstod den i går, kunne vi ikke godta, og vi helte mer mot en variant av utmarksdomstolen i Troms og Nordland. Men ut fra det som er sagt nå, forstår jeg at kommisjonen ikke er så ulik den utmarksdomstolen.

Vi er glad for at § 21 Rettigheter for personer bosatt i kommunen, § 22  Rettigheter for personer bosatt i Finnmark og § 23 Særskilt rett til lokal utnyttelse – av fornybare ressurser for inntil ti år, gitt av kommunene – er tatt med. Dette synes vi er bra, det gir kommunene medbestemmelse.

For øvrig kan vi si at Regjeringas opprinnelige forslag er det mest akseptable, sett fra vår side. Vi ønsker også å gjøre justiskomiteen oppmerksom på den betydelige uro som er i Finnmark nå. Det er et opprør i gang med krav om folkeavstemning, at loven skal ut på høring, eller en omkamp om loven.

Vi synes det er kjempepositivt at det nå er en åpen diskusjon, og at det gis informasjon. Og det er virkelig behov for masse saklig informasjon.

For min egen del vil jeg legge til at jeg håper loven ikke tar sikte på å frata noen i Finnmark rettigheter som de har i dag.

Takk!

 

Trond Helleland (H): Takk for to innspill.

Jeg har lyst til å gi en kort respons, også i forhold til prosessen. Dette er den siste konsultasjonen. Det er vi enige om. Men Sametinget har rettet en henstilling til stortingspresident Kosmo om å kunne få tilsendt justiskomiteens innstilling før den endelig vedtas i Stortinget.

Presidentskapet har behandlet dette i dag. Jeg har ikke fått den ordrette teksten, men jeg skjønte at prinsippet om at Sametinget og fylkestinget, i strid med all vanlig praksis – dersom Stortinget godkjenner det, for det må behandles i plenumsmøte i Stortinget – vil få tilsendt justiskomiteens innstilling. Om det er den foreløpige innstillingen eller den endelige, er ikke helt avklart, men det vil stort sett gå ut på det samme. Enten de ønsker å kikke på den, om de skal ha en plenumsdebatt, eller om de skal komme med en partimessig tilbakemelding til partiene på Stortinget, vil innstillingen bli tilsendt, etter det jeg har skjønt ut fra det vedtaket som Presidentskapet i dag har lagt opp til.

Det er også historisk at noen utenfor Stortingets egne organer skal ha full rett og mulighet til å gå igjennom en innstilling som ennå ikke er behandlet i Stortinget. Det er jo slik at vi først setter oss ned og skriver en innstilling, og så avgir vi innstillingen. Da er den offentlig, men det går noen dager før den behandles i Stortinget. Så her må en legge det opp slik at det blir et tilstrekkelig opphold mellom avgivelsesdato og endelig behandlingsdato. Vi har banket 24. mai, men dette gjør at det blir enda mer trykk på denne prosessen.

Det er også et svar til Bjørg Vikan i forhold til dette med informasjon og medbestemmelse, og jeg tror de fleste vil være fornøyd med det. Vi har ikke drøftet det i justiskomiteen, men det er Presidentskapet som vurderer slike ting, og jeg mener de har gjort en klok vurdering.

Når det gjelder de ulike punktene, registrerer vi det som kommer fram. Jeg har lyst til å si – bare en presisering – i forhold til dette med elvene: Det er ikke slik at det er lokal forvaltning i Tana i dag, men det vil det bli med dette lovforslaget. Det er en viktig presisering når det gjelder elvene.

Helga, vær så god.

 

Helga Pedersen: Først vil jeg bare si at jeg synes det er positivt at vi får saken tilbake til fylkestinget en gang til.

Når det gjelder dette tilleggsnotatet, synes jeg det er veldig bra at man er kommet lenger med forvaltningen av elvene, men jeg tror ikke vi er i stand til i dag å gi noen tilbakemeldinger over bordet verken om det som handler om elvene, eller om det som § 10 omhandler.

Nå tok jo Bjørg Vikan veldig mange andre punkter enn bare det som går på kommisjonen. Vår fylkesordfører – unnskyld, vår fylkesvaraordfører, i hvert fall enda en stund – fra SV, ønsker også å si litt om den biten.

 

Kirsti Saxi: Når det gjelder kommisjonen, har vi hatt en del drøftinger i partiet. Dette er jo, som tidligere presisert, en sak som angår veldig mange, og som mange følger med i. Det har ført til at diskusjonene har blitt kanskje mye mer intensivert også i partiene, og det betyr at den grundige behandlingen av denne loven nok er foretatt nå – den har kommet veldig sterkt nå i den siste innspurten av denne saken. Så også for vårt parti. Og da har man gått inn og sett litt på hva en eventuell kommisjon skal gjøre, hvilke rettigheter det er man skal inn og identifisere. Etter en gjennomgang hos oss i styret i Finnmark SV har man da sagt at man er enig i at man skal opprette en kommisjon, men man ønsker at denne kommisjonen kun skal gå inn og identifisere kollektive bruksrettigheter. Det er nettopp også i tråd med det Trond Helleland sier, at erfaringer viser at det stort sett er kollektive bruksrettigheter man antakelig vil finne i disse områdene. Derfor er det en begrensning som vi mener kommisjonen skal forholde seg til. Og det betyr jo igjen at det som er framstilt i kapittel 4, og som omhandler kommisjonen, må tilpasses til at man her snakker om kollektive bruksrettigheter og ikke individuelle eiendomsrettigheter.

Takk.

 

Trond Helleland (H): Takk for det.

Jeg registrerer synspunktene. Det er jo naturligvis slik at det ligger et element her av hva som står i ILO-konvensjonen, og jeg tror det vil være vanskelig, for å si det rett ut, å begynne med en sortering av hvilke rettigheter som skal identifiseres. Hvis det er opparbeidede rettigheter, så er det opparbeidede rettigheter. Da er ikke det slik at du kan si at nei, den retten gjelder ikke. Men det blir jo da en polemisering i forhold til SVs forslag eller SVs tanker. Vi får se når vi jobber videre med dette, men jeg tror det vil være vanskelig å gå inn i en forhåndskvalifisering av hvilke rettigheter som er verdt å identifisere. Har du en opparbeidet rettighet, så har du en opparbeidet rettighet, om den er kollektiv eller individuell. Men jeg tror nok det vil være slik at hovedsaken og det alt vesentlige vil være bruksrettigheter og kollektive rettigheter.

Nå kom Knut Storberget. Det var veldig fint. Velkommen, Knut.

 

Knut Storberget (A): Tusen takk.

 

Trond Helleland (H): Han har vært opptatt med viktige spørsmål i spørretimen. Da gir jeg faktisk ordet til ham før han får pustet ut, omtrent. Vi har nå gått igjennom regjeringspartienes notat, særlig med vekt på kommisjonsløsning, Knut, og Arbeiderpartiet har jo også et notat som er sendt ut, og som, som jeg sa, de fleste er blitt kjent med både gjennom medier og på annen måte. Det har jo også fra Arbeiderpartiets side vært et offentlig notat, så sånn sett har ikke det vært noe problem. Men da får du ordet, Knut, til å si litt om prosessen og litt om Arbeiderpartiets foreløpige konklusjoner – Vær så god.

 

Knut Storberget (A): Tusen takk.

Aller først har jeg lyst til å si at fra Arbeiderpartiets side er vi glad for all åpenhet i forhold til denne saken, også under konsultasjonene. Det er helt greit for oss. Vi har valgt fra vår fraksjons side, og det er jo fylkeskommunen kjent med, å føre en åpen dialog også før gruppen vår har behandlet spørsmålet, både i de enkelte kommunene i Finnmark og overfor vår partiorganisasjon, og for øvrig også overfor andre. Jeg har bare lyst til å si det innledningsvis, fordi noen av oss har jo reagert på at man har blitt beskyldt for lukkethet, all den tid vi faktisk har hatt så åpne kort som i hvert fall jeg oppfatter at Arbeiderpartiet har hatt det i denne saken, og særlig sårt er det når beskyldningen kommer fra SVs representanter, som vi ennå, til dags dato, ikke har fått tilkjennegitt noe standpunkt fra.

Når det gjelder Arbeiderpartiets holdning, er dette behandlet i vår gruppe, og det er angitt i det notatet som de konsulterende partene har fått oversendt. Jeg skal da bare kort, leder, gå igjennom hovedskissen av det som er vårt standpunkt.

Arbeiderpartiet mener at lovens forhold til folkeretten skal og bør styrkes. I så måte har vi tatt ad notam og for så vidt også dratt veksler på den utredningen som Ulfstein og Graver har avlevert til komiteen og departementet, og vi mener at en måte å løse den utfordringen på er nettopp å lovfeste det som i dag er gjeldende rett i forhold til spørsmål om rettigheter, det være seg av individuell eller kollektiv art.

Det har resultert i at vi har foreslått en ny bestemmelse i § 5, som gjelder å slå fast de rettighetene som vi mener både urfolket og andre i Finnmark – jeg understreker og andre – har på bakgrunn bl.a. av alders tids bruk. Siden det har vært debatt om det i Finnmark, finner jeg grunn til å presisere at det betyr ikke fra vår side at vi inviterer til å gi nye rettigheter. Det er altså eksisterende rettigheter vi snakker om, og spørsmålet om å identifisere disse. Det vil etter vår mening, gi en mulighet for oss til for så vidt å få et både ryddig og avklart forhold til de mer folkerettslige tekster, og vi mener også at det gjør sitt til at vi ikke trenger å gå inn i denne debatten om hvorvidt vi skal inkorporere bestemmelsene i ILO-konvensjonen.

Disse rettighetene på grunn av alders tids bruk er særlig basert på Høyesteretts prinsipper, som bl.a. er nedfelt i Svartskogdommen og Selbudommen, som er viktige rettsprinsipper, og som ikke bare handler om geitkratt i Svartskog, men som også handler om viktige rettsprinsipper som er der fra før av, og som man på mange måter må forholde seg til.

Til spørsmål nummer to: Vi er langt på vei enige med regjeringspartiene når det gjelder den skisse som er framlagt om behovet for å identifisere rettigheter. Vi mener at det følger bl.a. av ILO-konvensjonen at vi har en plikt til å følge opp det. Vi mener også at det vil være hensiktsmessig å gjøre det slik, fordi alternativet er å henvise de rettighetskrevende til de ordinære domstoler. Staten og vi har gjennom Finnmarksloven en plikt til å tilrettelegge for et system som kan bidra til at nødvendig identifisering faktisk blir foretatt.

Samtidig vil jeg si, i forbindelse med spørsmålet om identifisering av landområder og rettigheter, at vi fra Arbeiderpartiets side tror det er avgjørende for spørsmålet om hvor samlet Finnmarkseiendommen kan være i framtiden, at man får en styremodell som i stor grad virker samlende, og som kan virke forebyggende i forhold til spørsmålet om det å reise krav. Det kommer jeg litt tilbake til.

Vi har ikke konkret tatt stilling til hvordan identifiseringsprosessen skal være, men vi har lest regjeringspartienes utkast og er absolutt villige til å drøfte organiseringen av dette ut fra det utgangspunktet.

Arbeiderpartiets gruppe har også gått inn for at Sametinget skal ha mulighet til å gi retningslinjer. Vi har sett på forslaget om å kunne gi retningslinjer som en mulighet til bl.a. å unngå å komme i en situasjon hvor noen av de konsulterende partene skulle ha en slags nektingsregel. Arbeiderpartiets gruppe mener at den skissen som Regjeringen har framlagt, om at dette er retningslinjer som skal godkjennes av departementet, er en god løsning. Men samtidig ser vi også at det her er bevegelse når det gjelder hvordan retningslinjene skal utformes. Vi er villige til å være med på en diskusjon om det, men har vel i grunnen fastslått, på generell basis, at vi synes at hvis det skal være retningslinjer, skal de godkjennes av departementet, og at det er et bedre og mer konstruktivt virkemiddel enn det å innføre en nektingsregel, som har vært inne i bildet tidligere når det gjelder spørsmålet om endret bruk av utmark.

Arbeiderpartiet mener at allmennheten skal ha samme adgang til utmarksressursene som man har i dag, og støtter det opprinnelige utkastet, der man i hvert fall i intensjonen faktisk går noe lenger enn det allmennheten har rett på ellers i landet, men man prøver å fastsette det prinsippet at tilstanden i stor grad skal være slik den er i dag.

Vi har vært åpne for å fjerne bestemmelsen i formålsparagrafen om allmennheten, for å markere at loven har et annet hovedformål enn allmennheten, uten at det etter vår mening skulle ha noen reell juridisk eller politisk betydning. Samtidig har vi også vært åpne for at man i bestemmelsene snakker om at man skal ha adgang istedenfor rett, og vi ser på en rettighetsfestelse av det å ha adgang som faktisk det å ha rett – for å være enkel, eller vanskelig, alt ettersom man ser det. I realiteten mener vi at man da også får en klar rettighetsfestet adgang, som er tilstrekkelig, men som kanskje i større grad ivaretar det hensynet som har vært viktig for i hvert fall de konsulterende partene, at man skal markere klart og tydelig hvem som har mulighet til å ta beslutninger.

Vi har stilt oss åpne til i konsultasjonene og i drøftelsene videre å diskutere spørsmålet om man skal endre regelen når det gjelder regulering ved knapphet, om det skal kunne reguleres på den måten at man favoriserer innbyggerne i Finnmark. Der er vi åpne for diskusjon. En mulig løsning er f.eks. at man gir en slik adgang for å markere at selve grunnrettighetene er hos Finnmarks befolkning, for å sikre at man nettopp foretar en korrekt avveining i forhold til at det er knapphet på godene, og at man får testet om det virkelig er knapphet, og ikke diskriminering som pågår. Så er det mulig at man der kan innføre en klageadgang. Det er vi åpne for å drøfte.

Når det gjelder spørsmålet om ekspropriasjon, følger vi opp det som vel alle konsulterende parter har sagt, at der bør vi ikke ha noen særregel for Finnmark. Skal man få eierrådighet i Finnmark og bli herre i eget hus, bør i hvert fall regelen om ekspropriasjon gjelde, slik at man faktisk får erstatning ved ekspropriasjon. Hvis ikke, mister eierrådigheten noe av det viktige innholdet i seg. Det er viktig for oss.

Vi mener også at lovutkastets § 19 om framtidig lovgivning er unødvendig, og at det gir et signal om midlertidighet. I så måte ønsker vi ikke at det skal stå i loven at rettsstillingen eller rettighetene til Finnmarkseiendommen kan endres, innskrenkes eller oppheves ved lov. Vi mener man der må følge vanlig prosedyre ellers i landet i spørsmål om rettighetsforhold når det gjelder fast eiendom. Det er fortsatt en mulighet til å gi lovgivning om fast eiendom og også Finnmarkseiendommen, men det skal ikke være noe annerledes for Finnmarkseiendommen enn for annen type eiendom.

Så til styresammensetningen. Vi mener at det er et viktig folkerettslig spørsmål hva slags styresammensetning man har. Vi mener at det er et veldig viktig demokratisk spørsmål, og vi mener også at det er et veldig viktig praktisk, reelt og mer funksjonelt spørsmål hva slags styresammensetning man har. Så mener vi det er et veldig strategisk viktig poeng å se på hva slags styresammensetning man først og fremst skal ha.

Vi er enige med dem som i konsultasjonen har hevdet at for Indre Finnmarks del, og vi har avgrenset det til det samiske språklovsområdet, vil det være riktig at Sametinget velger et flertall i styret. Vi mener at vi ivaretar veldig mange av våre urfolksrettslige forpliktelser, noe som er viktig, og folkerettslige forpliktelser ved å ha en styremodell som gir de samiske representanter flertall for avgjørelser og beslutninger som dreier seg om eiendomsforhold i Indre Finnmark, eller i det samiske språklovsområdet.

Så mener vi at mange av de demokratiske argumentene som er blitt trukket fram i debatten, og for så vidt også spørsmålet om å få til en funksjonell enhet, taler for at man skal gi fylkestingets representanter i styret et flertall i ytre del. De eventuelle mer folkerettslige innvendinger mot en slik modell mener vi repareres noe ved at man faktisk har mulighet til å gi retningslinjer, og at man også har en slags mindretallsmulighet for å kunne klage på de vedtak som er skissert, bl.a. i lovens § 10, er det vel.

Vi mener også at en slik delt styremodell er praktisk veldig viktig, fordi man da faktisk får fattet en beslutning i mange saker og ikke risikerer å stå i en 3–3-situasjon. Slik lovforslaget fra Regjeringen er, har man bare i de sakene hvor det er nødvendig, mulighet til å få andre, eventuelt regjering eller departement, til å gripe inn og fatte beslutninger. Man kan faktisk få mange avgjørelser hvor det står 3–3, og hvor man da ikke får fattet vedtak. Det oppfatter vi som et problem med Regjeringens forslag til styremodell.

Endelig til det jeg synes er et særlig viktig argument i den debatten som nå pågår. I hvilken grad – hvis man virkelig ønsker det – særlig rettighetshavere, kollektive rettighetshavere helst, men det kan også finnes individuelle rettighetshavere i det samiske språklovsområdet, og jeg vil også si for så vidt i det ytre, skal være motivert til å reise rettighetssak, vil være veldig avhengig av hva slags styremodell man velger for Finnmarkseiendommen. At man faktisk gir et vekslende flertall i ytre og indre, vil kunne bidra til at de som har kollektive rettigheter, særlig, vil slå seg til ro med at man har en slik organisering av Finnmarkseiendommen, med en slik styresammensetning, fordi man vet at de organer som faktisk representerer disse kollektive sammenslutningene, Sametinget eller fylkestinget, faktisk har flertall i spørsmål om f.eks. endret bruk av utmark på sitt område.

Vi mener derfor at de som nå frykter at folk skal ta i bruk de rettighetene man faktisk har i dag – og som man kan ta i bruk helt uavhengig av hva vi politikere måtte mene, og hva slags beslutning vi kommer til om Finnmarksloven – enten gjennom en kommisjon eller gjennom det ordinære rettsapparatet, bør se grundig på vår styremodell, fordi den vil kunne bidra til ro og konsolidering av Finnmarkseiendommen og faktisk i størst mulig grad holde den samlet, slik at man nettopp kan få dyrket fram det som er det kollektive godet og for så vidt den positive effekten ved det å ha den eiendommen samlet på i hvert fall én styrehånd, for å si det slik. Derfor er det for oss i Arbeiderpartiet veldig viktig å få gjennomslag for den styremodellen. Det er også slik at den utgjør en viktig del av hele vår tenkning og er en viktig brikke i forhold til helheten, ikke bare i det folkerettslige aspektet, men også i forhold til hvordan Finnmarkseiendommen skal kunne styres, og også opp mot mulighetene for at allmennheten skal være sikret den adgangen som vi mener det skal være, og at man får en felles og enhetlig forvaltning av eiendommen.

Når det gjelder spørsmålene om elvene, Alta, Tana og Neiden, har vi i Arbeiderpartiet vært opptatt av at det er spørsmål vi mener man bør kunne avklare nå. Vi oppfatter at rettighetsbildet knyttet til Alta er rimelig oversiktlig, og at man fint kan få kodifisert eller laget lov ut av det. Jeg har vel opplevd det slik at det er i hvert fall mulighet for å kunne enes om en lovtekst i forhold til det.

Når det gjelder Tana, er det allerede regulert i lov. Vi har oppfattet det slik at der er det også nyttig å få regulert det nå.

Når det gjelder Neiden, har det vært et internasjonalt argument i forhold til  ikke å gjøre det. Vi er glad for at det nå ser ut til at vi kan få visse lovreguleringer i forhold til elvene, og mener at det er viktig at vi nå tar det sammen.

Vi har sagt noe om kystfiske, både de rettigheter som alle innbyggere i Finnmark har i forhold til fiske ved kysten, og rettighetsbildet som sjøsamene har. Vi har ment at for å sikre det materielle grunnlaget for sjøsamisk kultur bør det lovfestes en rett til minimumskvote for alle fiskefartøy under 10 meter i Finnmark, og at man bør gjør det nå. Vi har også sagt noe om et statlig organ på fylkesnivå for å regulere redskapsbruk.

Så har vi sagt noe om østsamisk kultur. Vi har ikke funnet grunn til å gå videre, heller ikke etter konsultasjonen, i forhold til samfunnet i Neiden og skoltesamenes situasjon. Vi mener at mye av rettighetsbildet for skoltesamene, både i forhold til reindrift og i forhold til fiske i elva, er så pass godt ivaretatt med de mer generelle ordningene som i dag faktisk gjelder, og som ikke er knyttet direkte til etnisk bakgrunn, at dagens rettstilstand der bør bli stående. Det betyr ikke at vi mener at den satsingen som nå gjøres på kulturarbeidet, skal undervurderes. Vi mener at det bør man bygge ut og satse mer på.

Så har vi foreslått at det skal innføres en ny bestemmelse i loven som skal følge opp FNs konvensjon om sosiale og politiske rettigheter, artikkel 27, om at rettighetshavere som berøres av beslutninger i området, skal ha rettigheter tilsvarende dem man har i forvaltningsloven. Det gjelder bl.a. rett til innsyn i dokumenter og rett til å uttale seg før vedtak fattes, og også muligheten for å få et varsel. Vi mener at det er en viktig imøtekommenhet i forhold til bl.a. det folkerettslige aspektet som trekkes opp av Graver og Ulfstein, og som vi nå mener bør inn i loven.

Så har vi et punkt om ansattes rettigheter. Det oppfatter jeg vel slik at vi skal klare å bli enige om. Det har ikke vært noe særlig stridighet rundt det. Det gjelder ikke bare spørsmål om de ansatte i Fjelltjenesten, men også om de ansatte i Statsskog og hva som skjer med dem.

Dette er det vi har tilkjennegitt i vårt notat. Vi ser fram til konsultasjonene.

 

Trond Helleland (H): Takk for det. – Da åpner jeg for kommentarer fra fylkestinget, hvis dere ikke har noe direkte til Knut Storberget.

 

Helga Pedersen: Gjerne det, men jeg var ikke helt ferdig med regjeringspartiene heller. Det var flere punkter der. Jeg går først igjennom det. Noe av det jeg tar opp, vil være ting både fra regjeringspartienes og Arbeiderpartiets forslag, men det tror jeg dere klarer å sortere ut.

Når det gjelder forholdet til folkeretten og den endringen av § 3 som regjeringspartiene har lagt opp til, er ikke det noe som har vært behandlet i fylkestinget, men i går hadde vi en gjennomgang av hele notatet fra justiskomiteen med gruppelederne. Det er nok slik at vi mener at den opprinnelige § 3 i lovforslaget bør være tilstrekkelig, at man altså slår fast at loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter.

Når det gjelder § 5 og forholdet til bestående rettigheter, har regjeringspartiene og Arbeiderpartiet noe ulike forslag til hvordan den skal formuleres. Det som vi anser som veldig viktig, er at man også omtaler andres rett – at man ikke bare omtaler samenes, men også andres rett til land og vann i Finnmark. Det er veldig viktig. Det tror jeg vil dempe mye av den usikkerheten som nå er i Finnmark.

Jeg vil også understreke viktigheten av én setning som Arbeiderpartiet har med i sitt forslag til § 5, og som jeg også synes er veldig viktig at man tar med. Det er den setningen som sier:

«Om områdene også brukes av andre, skal samene og de andre brukere utøve sine rettigheter under hensyn til hverandre, og omfanget av rettighetene skal bli bestemt på grunnlag av en rimelig avveining av disse rettigheter.»

Dette er en god og viktig setning, som jeg ber også regjeringspartiene vurdere å ta inn.

Når det gjelder retningslinjer for endret bruk av utmark, har det ikke vært en debatt om det i fylkestinget. Det har jo heller ikke vært noe tema i konsultasjonene. Det har så vidt vært berørt, og det har ikke vært noen stor diskusjon, men det har blitt en veldig stor diskusjon i Finnmark den siste tiden. Det hadde de forskjellige partiene på fylkestinget en veldig grundig diskusjon om i går. Da ønsker jeg å si følgende: I lovforslaget fra Regjeringen ligger det som en veldig klar føring at retningslinjene ikke skal være direkte avgjørende for avveiningen mellom samiske interesser og andre interesser. Det er vel ingen som har noe imot at Sametinget skal ha en konstruktiv rolle i arealforvaltningen av Finnmark. Det er jo rimelig at konsekvensene for samisk kultur-, nærings- og samfunnsliv skal vurderes ved større naturinngrep. Men så lenge Sametinget og Finnmark fylkeskommune er likeverdige partnere i styret for Finnmarkseiendommen, er det ikke rimelig at den ene parten skal ha større innflytelse enn den andre på hvordan arealbruken skal være. Jeg oppfatter det jo slik at både i forslaget til styresammensetning som regjeringspartiene har, og i forslaget som Arbeiderpartiet har lagt fram, er fylkeskommunen og Sametinget likeverdige partnere. Derfor mener vi at komiteen bør vurdere om ikke retningslinjene for endret bruk av utmark kan tas ut av lovforslaget.

Da vi diskuterte dette i går, var nok det å ta ut retningslinjene et hovedbudskap, men her finnes også varianter. Kristelig Folkeparti foreslo at man kunne gå tilbake til det opprinnelige lovforslaget, nemlig at departementet skal godkjenne retningslinjene. Det ble også skissert en løsning der enten Finnmarkseiendommens styre setter seg ned og lager retningslinjer, eller at Sametinget og fylkeskommunen gjør det sammen.

Jeg tror mange i Finnmark nå sitter med den oppfatningen at retningslinjene skal kunne inneholde bestemmelser som – litt flåsete – sier nei til bergverk eller nei til golfbaner. Den oppfatningen tror jeg det er mange som sitter med. Derfor er det veldig viktig å understreke at dersom man skal ha retningslinjer i det endelige lovforslaget, må man i hvert fall være klar på at det skal dreie seg om prosess og ikke om innhold i endret bruk av utmark. Men som sagt: Jeg ber komiteen vurdere om retningslinjene bør stå i loven i det hele tatt så lenge fylkeskommunen og Sametinget er likeverdige partnere i styret for Finnmarkseiendommen.

Det jeg har sagt her, berører også i og for seg saksbehandlingsreglene i § 10. Nå snakker jeg ikke om det siste notatet som er lagt fram, for det har jeg ikke hatt tid til å se på, men det som ligger i regjeringspartienes forslag til § 10, som også Arbeiderpartiet har landet i nærheten av. Saksbehandlingsreglene var heller ikke noe tema da fylkestinget behandlet dette, i hvert fall ikke i inneværende periode. I tidligere konsultasjoner har jeg sagt at man bør følge vanlige saksbehandlingsregler, dvs. at man ikke åpner for at man kan anke til Kongen eller anke til Sametinget, men at man følger vanlige flertallsbeslutninger i styret for Finnmarkseiendommen.

Da går jeg videre til de ansatte og forslaget om at Fjelltjenesten overføres til Statens naturoppsyn. Det har jeg heller ikke registrert at det er noen av partiene i fylkestinget som har noen innvendinger mot.

Når det gjelder ekspropriasjon og nasjonalparker, er det helt rimelig at Finnmarkseiendommen er underlagt det samme ekspropriasjonsrettslige regimet som andre grunneiere.

Når det gjelder saltvannsfiske, som Knut Storberget har vært inne på, støtter vi forslaget til Knut Storberget om å lovfeste en minimumskvote for fartøyer under 10 m og også å opprette et organ på fylkesnivå som skal forestå redskapsreguleringer i fjordene. Det har fylkestinget i Finnmark gått inn for i et tidligere vedtak. Det var et annet fylkesting, men det står fortsatt ved lag. Jeg håper at regjeringspartiene kan støtte Arbeiderpartiets forslag, for det er et godt forslag.

Ellers er jeg også glad for at regjeringspartiene sier at man vil utrede også fiskerettigheter etter at Finnmarksloven er vedtatt. Da vil jeg vise til det arbeidet Finnmark fylkeskommune har gjort i forhold til «Fiskeripolitikk med Finnmarksvri», som jeg har redegjort for i konsultasjonene tidligere, og be om at også det regionale nivås innflytelse på fiskeripolitikken blir utredet i det arbeidet som skal gjøres.

Når det gjelder fisket i storelvene, har vi som sagt hatt et veldig sterkt ønske om at det skal komme inn i lovforslaget, så jeg er glad for at det her er bevegelse. Ingen av oss har hatt mulighet for å se på innholdet, så det får vi eventuelt komme tilbake til.

Så litt om allmennhetens rettigheter. I konsultasjonene har vi vært veldig tydelige på at i formålsparagrafen må man si noe om at grunn- og naturressurser skal forvaltes til beste for innbyggerne i fylket og til beste for samisk kultur, men at allmennheten for øvrig ikke bør være omtalt i formålsparagrafen. Så jeg er fornøyd med det som ligger i notatet her.

Når det gjelder regjeringspartienes forslag til ny § 24, oppfatter jeg det også slik at man går veldig langt i å møte de synspunktene vi har fremmet tidligere. I forslaget til ny § 24 sier man:

«I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer som følger av annen lovgivning, har enhver på Finnmarkseiendommens grunn etter tillatelse adgang til jakt og fangst av småvilt, fiske i vassdrag med stang og håndsnøre og plukking av multer.»

For oss har det vært et kjempepoeng at vi ikke vil stenge allmennheten ute. Allmennheten utenfor Finnmark skal fortsatt ha adgang til fylket, men vi mener at det å kunne jakte og fiske ikke skal være en lovfestet rettighet for allmennheten utenfor fylket. Jeg oppfatter det slik at den lovparagrafen som er foreslått her, imøtekommer det. Men vi har også sagt at når det er ressursknapphet, skal man først sikre tilgang for finnmarkingene. Da vil jeg gjerne spørre Trond Helleland om det er ivaretatt gjennom de formuleringene dere har. Jeg er veldig glad for at Knut Storberget og Arbeiderpartiet har det under vurdering.

 

Trond Helleland (H): Vi har gjort noen endringer – jeg ble litt usikker nå, men får opplyst at det skal være ivaretatt. Vi får heller komme mer tilbake til det gjennom skriftlig dokumentasjon. Det er i hvert fall noe vi har ønsket å imøtekomme, fordi jeg tror det er viktig å se på hvordan vi kan utnytte de enorme mulighetene som ligger i Finnmark, også for lokalt bruk.

Når det gjelder alle punktene som du nå har tatt opp, vil vi kunne respondere på dem også skriftlig. Blant annet vil vi kunne sende over et litt mer utførlig notat om retningslinjene, som jeg tror det er viktig å få en avklaring på. Jeg tror ikke jeg går langt inn i den debatten nå, men det er et punkt som har vakt en del diskusjon, og som vi har utarbeidet notat på som vil være avklarende i forhold til hvordan dette skal tolkes og oppfattes.

Men vi må videre til de andre partiene. Nestleder i komiteen, Jan Arild Ellingsen, måtte gå, men jeg skulle videreformidle hans korte budskap, som står på side 35 i notatet. Det har jo vært formidlet før, og jeg kan bare gjenta det som står der:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser ikke på det nåværende tidspunkt noen grunn til å endre dagens lovgivning i Finnmark, jf. forslaget til ny Finnmarkslov.»

Da er det presentert.

Da gir jeg ordet til Inga Marte Thorkildsen og SV.

 

Inga Marte Thorkildsen (SV): Nå er dere vel spent!

Jeg kan starte med bare å si når det gjelder det siste spørsmålet du fikk, Helleland: Er det sånn at dere har tatt ut den setningen som stod om at man skal kunne fordele ressursene forholdsmessig mellom brukerne? Det var vel det du egentlig lette etter i stad, ikke sant?

Takk for ordet. Vi har, som dere veit, gått flere runder med denne saka i vårt parti. Det er ikke enkle spørsmål vi drøfter. Mange syns nok at det har vært ekstra vanskelig fordi det har kommet så detaljerte forslag i siste runde, i det siste notatet før påske, og at det har vært hemmelig. Det har vi jo hatt en avtale på. Men det har det vært viktig for oss å stille krav om skulle offentliggjøres, fordi diskusjonene bl.a. har vært basert på synsing og tro til dels om hva det er som har stått der. Så er det noen som har hatt tilgang til det, mens andre ikke har fått det.

Jeg vil først si at jeg syns det er veldig flott at Trond Helleland som leder av komiteen var såpass positiv til å åpne opp, og at både Sametinget og fylkestinget syns at det har vært en riktig vei å gå.

Så til sakens innhold. Jeg vil starte med å si at SV har vedtatt et nytt arbeidsprogram der vi har et eget avsnitt om rettigheter for samer og nasjonale minoriteter. Vi slår fast at det norske samfunnet er bygd på territoriet til det norske og samiske folk. Det samiske folk må derfor sikres styring over og medbestemmelse i beslutninger som angår dem. Så sier vi også at bestemmelsene i ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og FN-erklæringen om urfolk er folkerettslig forpliktende for Norge.

Samene har kollektiv rett til land og vann, og denne retten må utøves i samarbeid med den øvrige befolkningen som har tilhørighet til de samme områdene. Det er viktig å sikre samene styring over og medbestemmelse i beslutninger som angår samisk kultur generelt og samiske næringer i de tradisjonelle samiske områdene, slår vi fast. Dette var helt enstemmig på SVs landsmøte.

Så står det videre at SV vil arbeide for at reindriften sikres rett til beiteområdene, og at disse må vernes mot inngrep, samtidig som bruken av naturen i beiteområdene må skje på en måte som hindrer overbeite og varige skader på naturen.

Avsnittet er lenger enn det, men dere kan gå inn og lese det når det er ferdig utarbeidet.

Så har SV gått noe mer detaljert til verks. Deler av det har vi lagt ut på vår hjemmeside og sendt ut som pressemelding, og det er gjort intervjuer med ulike medier om vårt syn. Foreløpig har vi i gruppa vår slått fast følgende:

For det første: Allmennhetens rettigheter skal sikres. SV er et parti som alltid har vært opptatt av å sikre allemannsrettighetene, og vi har også tatt til orde for å utvide dem over hele landet. Det er en tendens nå, i store deler av landet, til økt privatisering, og til at allmennheten nektes adgang til flere og flere områder.

Ut fra debatten som er i Finnmark nå, er det ikke alltid like enkelt å vite hva som er realiteter, og hva som er teorier. Men for vår del er det i hvert fall viktig å sikre at ikke den frykten som mange har for at allmennhetens rettigheter kan svekkes med en ny lov, ender opp med å bli en realitet. Siden de fleste, slik vi i hvert fall har oppfattet det, har tatt til orde for å opprettholde dagens rettstilstand, mener vi at det bør kunne aksepteres at man også slår fast dagens rettstilstand i lovs form. Konkret betyr det at SVs gruppe har tatt til orde for å ha allmennheten i formålsparagrafen, men at man mener at det er akseptabelt med en tredeling som signaliserer at man har ulik grad av rettigheter avhengig av om man bor i en kommune, i fylket eller andre steder.

Så ble det også signalisert at man ikke ønsket å bytte ut «rett» med «adgang». Hvis det er riktig, som det blir sagt, at det ikke er noen realitetsforskjell mellom de to begrepene, tror vi at det skal gå greit.

Så til slutt til spørsmålet om prioritering ved ressursknapphet, som er et viktig punkt. Her har vi ikke gjort noe endelig vedtak ennå, men det er et område som vi drøfter. For oss er det klart at det viktigste vi må unngå, er at utnyttelsen går så langt at bruken ikke blir bærekraftig, og at man ender opp med knapphet. I tillegg er vi opptatt av at grunnlaget for samisk næring og kultur sikres særskilt vern. Vi har også diskutert dette med om ressursknapphet bør defineres mer konkret, og det var i tråd med hva jeg oppfattet også Knut Storberget sa.

Punkt to er at vi ønsker å fjerne henvisningene til individuelle rettigheter i lovteksten. Det mener vi nå har fått veldig sterkt fokus i det forslaget som foreligger fra regjeringspartiene, og som er sendt ut i notatet. Det betyr ikke – og det må jeg understreke – at vi ønsker å fjerne rettigheter som folk allerede har, det er det ikke snakk om. Det står også i Regjeringas opprinnelige forslag til § 5 at loven ikke fjerner rettigheter som folk har, privat eller kollektivt, ut fra hevd eller alders tids bruk. Så det er det ikke snakk om. Men utgangspunktet i SV har alltid vært, og er fortsatt, kollektive rettigheter.

Så til det tredje punktet jeg vil si noe om. Det er forvaltningsmodellen. Der har vi sagt at vi ønsker en enhetlig forvaltning i Finnmark, og vi har også slått fast i landsmøtevedtak, i arbeidsprogrammet vårt, at vi aksepterer en modell med 3-3.. Det er også viktig for meg å få sagt at dette er et punkt som kan være hardt å svelge for begge sider, vil jeg si. At så mange nå er villige til å akseptere et kompromiss, mener jeg er et framskritt. Dette må likevel ses i sammenheng med resten av lovforslaget. SV har derfor også sagt at vi ikke kan sikre flertall for en lov som vi på svært mange punkter er uenig i, bare fordi vi f.eks. har fått gjennomslag for en styremodell.

Så mener vi likevel ikke at leder skal ha dobbeltstemme, slik som vi har sagt tidligere, og vil gjerne ha tilbakemelding på hva man syns om en ordning der vedtak ikke er fattet hvis man ikke får flertall i styret, slik at man legger inn incentiver til å komme til enighet i Finnmarkseiendommens styre, versus regler som sier at hvis f.eks. tre styremedlemmer står samlet i sitt krav, kan disse oversende saken til Kongen, som fatter vedtak i saken.

Punkt fire: SV ønsker å inkludere fiskeriene. Det har vært et krav fra oss helt fra starten av. Vi har jo gjort vedtak underveis. Både Finnmark SV, i sin Finnmarkslov-konferanse som ble holdt for flere år siden, og landsstyret vårt har gjort vedtak tidligere. I arbeidsprogrammet vårt sier vi at ressursene i havet er den viktigste fornybare ressursen for å sikre bosetting og sysselsetting i Finnmark. SV vil derfor foreslå at saltvannsressursene langs Finnmarkskysten vurderes i forhold til folkerettslige forpliktelser og tradisjonell lokal utnytting, med sikte på at folk i Finnmark får forvaltningsrett.

For det femte: Vi mener at Finnmarkseiendommen skal ha vetorett i saker om mineralutvinning som er omstridt.

Punkt seks: Vi ønsker i utgangspunktet ikke referanser til spesielle konvensjoner i lovteksten. Det er fordi internasjonal rett er dynamisk. Det er ikke vanlig at man viser til konvensjoner i en lovtekst. Men vi vil uansett understreke ILO-konvensjonens forpliktelser for Norge og også ulike miljøvernkonvensjoner i våre merknader. I lovteksten vil vi ha med at loven skal gjelde i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter, bestemmelser i overenskomster med fremmede stater om fiske i grensetraktene og folkerettens regler på miljøområdet. Miljøvernet er et område som vi vil ha sterkere inn i loven flere steder.

Så syns vi det er riktig at man skal ha kompensasjon ved ekspropriasjon, med unntak av når grunn legges ut som nasjonalpark. Vi støtter imidlertid at bruksrettshavere skal ha erstatning også i slike situasjoner.

Så ønsker vi å begrense Finnmarkseiendommens mulighet til å dele ut overskudd.

Når det gjelder kommisjonen, har jeg tidligere nevnt at vi er sterkt kritiske til det individuelle fokuset som vi oppfatter at regjeringspartiene har lagt seg på i lovteksten. Debatten i Finnmark er jo veldig opphetet. Det ser vi, alle som følger med i mediene der oppe. Ordet «privatisering», som har vært brukt av flere aktører, har ført til at mange har reagert veldig sterkt. Vi har tidligere sagt i landsstyrevedtak at vi ønsker oss en egen tvisteløsningsordning, f.eks. i form av en kommisjon, for avklaring av enkeltpersoners rettigheter etter prinsippene om hevd og alders tids bruk, slik at ikke folk belastes med dyre rettssaker.

Det er ikke avklart hva SV kommer til å lande på til slutt i akkurat det spørsmålet, etter at vi har fått oss forelagt forslaget fra regjeringspartiene, men det er i hvert fall klart at vi ikke ønsker å gripe inn i rettigheter som folk allerede har. Det er også sagt fra Kirsti Saxis side at Finnmark SV ønsker seg en kommisjon som skal utrede bruksrettigheter. Det er en variant som vi i hvert fall skal diskutere videre, muligens en løsning med fri rettshjelpsordning eller andre ting. Men dette er i hvert fall noe som ikke vi har konkludert på foreløpig.

Når det gjelder retningslinjer, er det interessant å følge diskusjonen og utviklingen i de ulike partiene. Vi har også lagt merke til at det er et punkt som mange fra alle partiene har vært opptatt av egentlig. Man vurderer ulike varianter der – om det skal være departementet som skal godkjenne, om det skal være muligheter for ankeadgang også til fylkestinget, eller om man burde ha en løsning der hvor Finnmarkseiendommens styre utarbeider retningslinjer. Det er ikke sikkert, men det er noe vi diskuterer videre.

Vi kommer vel til å kunne stille spørsmål videre etter hvert, ikke sant, leder?

Takk.

 

Trond Helleland (H): Bare et spørsmål fra min side først.

Vil SV sende ut et skriftlig notat? Nå vil jo dette bli referert, slik at det kommer inn som stenografisk referat, men vil SV sende ut et skriftlig notat?

 

Inga Marte Thorkildsen (SV): Det vil vi.

 

Trond Helleland (H): Greit. Da åpner jeg for spørsmål.

Jeg kunne hatt mange kommentarer. Jeg skal ikke ha det, men jeg vil bare påpeke én ting, og det er at regjeringspartiene aldri har snakket om privatisering i Finnmark. Det er det helt andre som har gjort, folk som står langt unna oss, bare så det er sagt. Vi går kun inn for å identifisere opparbeidede rettigheter, i tråd med det SV sa i deler av sitt innlegg.

 

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg vil gjerne svare på det.

Alle deler det synet at man skal identifisere eksisterende rettigheter. Spørsmålet er om man skal ta aktive skritt for å identifisere individuelle eiendomsrettigheter, eller om det holder å ta aktive skritt for å identifisere f.eks. bruksrettigheter og kollektive rettigheter. Det har også vært flere i Finnmark som sjøl har sagt at de ikke ønsker at man aktivt skal identifisere egne rettigheter det man sjøl mener er egne rettigheter. Jeg registrerer at f.eks. innad i Arbeiderpartiet er det også uenighet. Blant annet har Eva M. Nielsen uttalt seg i Altaposten, der hun har sagt at man ikke ønsker seg sørnorske tilstander, ikke sant? Så her er det betydelig uvisshet om hva man egentlig ønsker til slutt i de forskjellige partiene.

 

Trond Helleland (H): Vi får diskutere dette videre, men jeg mener at en opparbeidet rettighet er en opparbeidet rettighet – punktum.

Knut Storberget, vær så god.

 

Knut Storberget (A): Jeg har et spørsmål til dette. Det ble henvist til Kirsti Saxi, så kanskje hun kunne svare på det.

Det er jo lansert muligheten for at man, når det gjelder kommisjonens arbeid, som Inga Marte Thorkildsen nå sa, skulle begrense det til de kollektive rettighetene, og da til de kollektive bruksrettighetene, slik jeg forstår. Hvis man går inn for det, betyr det da at man henviser dem som eventuelt gjør krav på eiendomsrett, til de vanlige domstolene, og at vi får et tosporet system, slik at de som hevder eiendomsrett, må gå til de vanlige domstolene? Betyr det da at de som også har individuelle rettigheter, som man kan ha, også blir henvist til domstolene? Er det hensiktsmessig, hvis man mener det, at man nå får et tosporet system i forhold til dette? Det er det ene spørsmålet.

Det andre er: Vil det være hensiktsmessig at man deler opp spørsmålet om noen har bruksrett, eller om noen skulle ha eiendomsrett, og sier at det siste skal gå for bare vanlige domstoler, slik folk kan gjøre det i dag? Svartskogdommen og Selbudommen er jo gode eksempler på det. Vil det være hensiktsmessig, all den tid man noen ganger f.eks. lurer på om rettighetene er så omfattende at det er eiendomsrett, eller kanskje det bare er bruksrett? Ser dere poenget? Hvis det var slik at Kirsti Saxi hadde meninger om dette, ville jeg gjerne høre hvordan dere ser på det.

 

Kirsti Saxi: Vi oppfatter det slik at det er kollektive bruksrettigheter det her er snakk om at man har, og som man egentlig har opparbeidet seg over tid. Derfor mener vi at skal man ha en kommisjon, er det akkurat de rettighetene man skal inn og identifisere.

Hvis det viser seg at det også er individuelle rettigheter, har man mulighet til å ta hånd om det via det ordinære rettssystemet. Det ivaretas også i § 5 ved at man påpeker at det kan forefinnes. Men vi oppfatter det slik at det er kollektive bruksrettigheter som man nå skal ivareta. Det er dem man spesielt skal fokusere på gjennom en kommisjon.

 

Trond Helleland (H): En kommentar fra Knut Storberget, før jeg gir ordet videre til Helga Pedersen.

 

Knut Storberget (A): Så det betyr at SV mener at man skal ha et tosporet system? Mitt spørsmål var da: Oppfatter dere det som hensiktsmessig?

 

Kirsti Saxi: Ja, du kan gjerne kalle det for et tosporet system, men vi har jo det ordinære rettssystemet som fungerer i dag. Når man nå velger å ha en kommisjon som skal gå inn og se på spesielle rettigheter som man mener man har opparbeidet seg ut fra ILO-konvensjonen og ut fra de rettigheter man har, er det særlig kollektive bruksrettigheter vi mener det her er snakk om. Nettopp derfor ønsker vi at de skal identifiseres, for å presisere at det er kollektive bruksrettigheter vi mener man har opparbeidet seg over tid, og som er viktig å få identifisert gjennom en kommisjon.

 

Trond Helleland (H): Kan jeg også få stille et spørsmål i tilknytning til det? Det vil jo veldig ofte i en slik identifiseringsprosess være glidende overganger. Det ser vi også fra Utmarkskommisjonen i Troms og Finnmark, at der noen har krevd eiendomsrett, har det blitt tildelt bruksrett. Hvordan skal dette sorteres ut dersom det blir et tosporet system? Blir det da slik at med en gang rettighetshavere som ber om å få stadfestet sine rettigheter, sier at de ønsker bruks- og eiendomsrett til dette området, vil de bli sjaltet ut av systemet og over i det ordinære rettsapparatet? Er det sånn SV tenker?

 

Kirsti Saxi: Disse problemstillingene har vi ennå ikke gått inn på i detalj. Og til dette med kollektive bruksrettigheter og ønsket om en kommisjon: Det ene er jo hvorvidt man skal ha en kommisjon. Det andre er at når vi da sier at det er greit, vi skal ha en kommisjon, er det nettopp fordi vi mener at de rettskravene som man kollektivt har opparbeidet seg over tid, er viktige å få identifisert. Og da snakker man om bruksrettigheter. Det ligger vel også i det at man har anerkjent at Finnmarksvidda og områdene der har vært brukt av befolkningen i Finnmark i generasjoner, sånn at man ikke har noen tradisjon for å tenke at man har individuelle eiendomsretter til områdene. Derfor er det den kollektive bruksrettigheten som blir viktig å få prioritert og få sett særlig på.

 

Trond Helleland (H): Helga Pedersen får ordet. Vær så god.

 

Helga Pedersen: For det første er jeg glad for at SV ønsker åpenhet om Finnmarksloven. Nå er det sånn at vi lenge har kjent Arbeiderpartiets standpunkt i denne saken. De har gått ut og orientert veldig grundig og ordentlig om den. Vi har også kjent til regjeringspartienes forslag, så jeg syns det er gledelig at vi nå også fikk vite hva SV mener i denne saken.

Når det gjelder dette med identifisering og kommisjon, er det sånn, som Inga Marte Thorkildsen ganske riktig sier, at det fins flere ulike meninger om det i Finnmark, men det er sånn at fylkestinget i Finnmark har fattet et veldig klart vedtak om dette. Det har også Finnmark SV vært med på. Det var Arbeiderpartiet og SV som dannet flertallet her. Jeg skal referere fra vedtaket:

«I tillegg vil det være hensiktsmessig å etablere en tvisteløsningsordning i tilfeller der enkeltpersoner eller grupper av personer fremmer krav på eiendoms- eller bruksrettigheter.»

Det er fylkestingsvedtaket. Jeg vil jo si at når man skal si noe om hva finnmarkingene mener, er det fylkestingsvedtaket man forholder seg til.

Jeg registrerer at man her ønsker en tosporet modell. Jeg skal ikke bruke veldig mye tid på det, men jeg tror man må bestemme seg for om man vil identifisere rettighetsforholdene i Finnmark eller om man ikke vil gjøre det. Jeg tror ikke man kan si at man vil ha litt identifisering eller litt kommisjon. Og når fylkestinget i Finnmark veldig klart har gått inn for en tvisteløsningsmekanisme eller en kommisjon i tråd med det flertallet i komiteen har gått inn for, er jo det fordi vi ønsker en samlet og verdig vurdering av de rettskrav som måtte bli fremmet. De rettskravene vil kunne bli fremmet, og vil sannsynligvis bli fremmet uansett, men hvis vi da ikke gjør dette skikkelig gjennom en kommisjon og gjennom det opplegget vi har skissert i fylkestinget, vil man risikere at dette vandrer fram og tilbake i rettssystemet, og det er ingen tjent med.

Så vil jeg bare forsikre meg om at jeg har forstått riktig. SV vil likestille folk i Finnmark med allmennheten for øvrig når det gjelder rett til jakt og fiske i Finnmark. Man går inn for en kommisjon, i hvert fall til dels, og man går inn for en styresammensetning på 3-3. Er det riktig forstått, og er det SVs endelige standpunkt?

 

Trond Helleland (H): Da gir jeg ordet til Inga Marte Thorkildsen. Deretter har Knut Storberget bedt om ordet.

 

Inga Marte Thorkildsen (SV): Når det gjelder allmennheten, er det som jeg sa, at man ønsker «allmennheten» inn i loven og bruke «rett» istedenfor «adgang». Det er med bakgrunn i at vi har forstått det sånn at det egentlig ikke er noen forskjell. Da skjønner vi heller ikke hvorfor man skal endre på det, fordi det gir et signal ut om at man ønsker å innskrenke. Men vi ønsker en tredeling. Det betyr at innbyggere i kommunen har andre rettigheter enn innbyggere i fylket, som igjen har andre rettigheter enn allmennheten for øvrig. Det står også skissert i det opplegget som regjeringspartiene har lagt seg på.

I forhold til kommisjonen er det, som jeg sa, et spørsmål vi ikke har konkludert på i vår gruppe. Og jeg ber om respekt for at vi må ha gruppebehandling i flere runder i denne saken, som er såpass stor, som har krevd utredninger gjennom mange år, og hvor det er usikkerhet også i Finnmark knyttet til hva som faktisk ligger her. Det er ikke før nå at det nye lovforslaget, et helt nytt forslag fra regjeringspartiene, er blitt offentliggjort, og det krever jo nye runder. Da vil jeg også understreke at fylkestinget skal ha en ny runde om dette, fordi alle partier, med unntak av Arbeiderpartiet, har skrevet under på et opprop hvor man ønsket at dette skulle behandles på nytt. Så jeg skjønner jo at dette kanskje ikke er like enkelt for fylkestinget heller.

 

Trond Helleland (H): Helga Pedersen, vær så god.

 

Helga Pedersen: Jeg forstår det sånn at SV altså ikke har bestemt seg endelig i forhold til kommisjonen.

 

Inga Marte Thorkildsen (SV): Ja.

 

Helga Pedersen: Nå er det sånn at vi behandlet kommisjonen i fylkestinget, nettopp fordi dette ble tatt opp på den første konsultasjonen vi hadde i mars i fjor. Derfor ble det brakt inn i fylkestinget, og vi har fattet et veldig klart vedtak på det. Det er riktig at fylkestinget har bedt om å få Finnmarksloven opp på sakskartet i fylkestinget på nytt, men jeg har overhodet ikke oppfattet noe ønske om at vi skal behandle punktet om kommisjonen på nytt.

 

Inga Marte Thorkildsen (SV): Kan jeg…  . Ja, hun kan vel si det sjøl.

 

Trond Helleland (H): Ja, det må kanskje fylkestingets representanter selv få avklare. Vær så god.

 

Kirsti Saxi: Jeg prøvde å si innledningsvis at det er en omfattende lov vi snakker om, og vi har nok ikke klart å ta alle debattene like grundig. Og jeg vet, ut fra det gruppeledermøtet vi hadde i går, at det har man heller ikke hatt grundig nok tid til i alle partiene. Vi er veldig glad for at man nå åpner møtene, og at man i tillegg ønsker en ny runde når lovforslaget foreligger, nettopp fordi man skal ha mulighet til å sette seg inn i de ulike paragrafene. Ting skjer fort, og man har kanskje sovet litt i timen, men det må man få forståelse for. Jeg takker så mye for at man nå tar en grundig runde i denne saken. Og det er klart at den reaksjonen som nå er i Finnmark, viser at man blir tatt alvorlig, at folk reagerer. At man da kanskje endrer standpunkt underveis, syns jeg man bør ha respekt for.

 

Trond Helleland (H): Knut Storberget skal få ordet. Jeg vil bare understreke at mellom fylkestinget og Stortingets justiskomite har det hele tiden vært en åpenhet i forhold til at vi har hatt konsultasjoner – fire i tallet – og Kirsti Saxi har deltatt i to av dem. Som jeg sa i stad, hadde vi en ganske grundig drøfting av dette med kommisjon i juni i fjor, i Tana. Så det har ikke kommet som julekvelden på kjerringa at kommisjonen ville bli et tema, men det er klart at lovparagrafene knyttet til en kommisjon er nytt, det er riktig. Derfor gjentar jeg det som ennå ikke er stadfestet gjennom skriftlig vedtak fra Stortingets presidentskap, at både fylkesting og Sametinget vil få tilgang til innstillingen fra justiskomiteen, enten den foreløpige eller den endelige innstillingen, slik at det kan bli sett på i en helhet når vi skal ha den endelige lovbehandlingen her i huset.

Det er også slik at alle representanter som deltar i disse konsultasjonene, naturligvis har full anledning til å ta kontakt direkte med oss i justiskomiteen, og andre, for å få utdypet sine synspunkter.

Knut Storberget – vær så god.

 

Knut Storberget (A): Som jeg sa innledningsvis, er vi i Arbeiderpartiet veldig glad for at man kan ha full åpenhet om dette. Det er derfor vi har spredd notater som vi vanligvis ikke sprer, verken fra komitearbeid eller grupper, på den måten vi har gjort. Der tror jeg vi har et poeng i forhold til at denne saken fordrer at vi får innspill, at folk får anledning og tid til å komme med innspill. Men jeg mener at åpenhet fordrer noe mer enn det at vi åpner dørene. Vi er også nødt til å ta noen beslutninger i partiene, slik at vi gjør folk i stand til å reflektere over det innen det har gått to-tre uker, til vi skal avgjøre saken. Det er derfor det har vært veldig viktig for oss i Arbeiderpartiet å få avklart dette spørsmålet, om vi ønsker en kommisjon, på et tidligere tidspunkt, for at en ikke skulle komme i siste konsultasjon og si at det har vi ikke avklart ennå. Det mener vi fylkestinget og Sametinget, og for så vidt Finnmark, har krav på å få respondere på i den siste konsultasjonen. Hvis ikke, er ikke åpenheten verdt papiret den er skrevet på, da er den et skuebrød og et valgkamputspill, og da er det ren populistisk tradisjon å kreve åpenhet. Derfor er det viktig for oss at vi har fattet vedtaket som går på at vi ønsker kommisjon. Det er en viktig del av dette lovarbeidet. Det har ligget i komiteen og i konsultasjonene i over et år, og vi er altså i den situasjon at det er igjen et par uker til vi skal avgjøre saken i Stortinget.

For dem av oss som har måttet kjøre seriøse gruppebehandlinger og fattet ganske krevende vedtak på dette, virker det rimelig provoserende når vi stadig, av enkelte aktører, blir stilt i et hjørne og krevd for åpenhet, mens vi av de samme aktører blir møtt med lukkethet.

Når det så gjelder spørsmålet om kommisjonen som sådan, har jeg lyst til å si at Arbeiderpartiet fattet vedtaket om en kommisjon – vi ønsker ikke tosporet behandling, som jeg mener er en invitasjon til en endeløs rekke av kompliserte saker som vil skifte fra det ene sporet til det andre, og som vil ta lang tid, skape mye konflikt og mye bitterhet og antakelig ikke løse dette effektivt – fordi vi mener det er riktig å ha det samlet på én hånd. Det er det ene motivet. Det andre motivet vårt i forhold til at vi som politikere skal vedta en tvisteløsningsmekanisme i tråd med folkeretten og i tråd med norsk rett, er at vi faktisk ikke i forkant tar stilling til hva vi mener er rettighetsbildet i Finnmark. Vi kan ikke gå inn i det og etablere en tvisteløsningsmekanisme ut fra den tro at det er kollektive bruksrettigheter som er i Finnmark, og ikke noen andre ting. Da har vi som politikere konkludert på forhånd hva slags rettigheter det er, og det er jo nettopp det vi ikke skal. Vi skal lage et apparat som åpner opp for å kartlegge rettighetene. Vi skal ikke som politikere felle den dommen. Det er derfor jeg mener at det er farlig av oss nå å begi oss inn på å si at slik er det, derfor skal vi bare ha det slik, og at vi eventuelt henviser individuelle bruksrettigheter eller eiendomsrett til et annet system. Det har det vært viktig for oss i Arbeiderpartiet å fokusere på. Jeg er glad for at Thorkildsen, slik jeg forstod henne, legger til grunn at det også kan finnes private rettigheter i Finnmark. Da må i hvert fall vi i konsultasjonene ta stilling til hvordan vi skal håndtere de kravene som kommer, uten å ta stilling til om det er realitet i dem, hva vi synes, eller hva vi mener er politisk riktig. Slik jeg oppfatter det, er det snakk om et rettighetsbilde som er der, og det er noe vi politikere egentlig ikke kan sette oss til doms over. Derfor er det viktig for oss å få en generell kommisjon som jobber effektivt og som ikke skaper mer konflikt nå enn det som er nødvendig. Det må ses i sammenheng med vår styremodell, som jeg mener avgjort vil bidra til at man holder denne eiendommen samlet.

 

Trond Helleland (H): Ingen flere har bedt om ordet … Jo, Bjørg Vikan – vær så god.

 

Bjørg Vikan: Jeg synes dette begynner å bli litt interessant, for vi ser kanskje konturene av et nytt flertall i fylkestinget. Men dette viser jo akkurat det som vi har opplevd i løpet av disse årene, nemlig at de ulike partiene har ulike interesser og ulike løsninger, og vi greier faktisk ikke å bli enige om noe som kan få flertall. Det viste jo forrige fylkestingsbehandling, styresammensetningen – vi har ikke greid å få et flertall i denne perioden. Nå er det veldig interessant å se at SV kanskje ikke støtter Arbeiderpartiet når det gjelder kommisjonen.

De tre partiene som er i mindretall, som jeg kan si noe om, er heller ikke enige når det gjelder kommisjonen, men vi støtter oss til en tankegang om en modell etter Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Vi er blitt forsikret om at kommisjonens oppgave ligger tett opp til den modellen. Takk.

 

Trond Helleland (H): Det kan jeg forsikre, at kommisjonens lovgrunnlag så å si er helt i tråd med det som Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms baserte sitt grunnlag på – det gjelder sammensetningen også – en høykompetent, juridisk sammensatt kommisjon som skal vurdere dette.

Jeg synes det er bra at vi har fått noen synspunkter fra SV på bordet. Jeg vil i stor grad slutte meg til Knut Storbergets vurderinger. For regjeringspartiene er ikke dette noen enkel sak. Vi har jobbet enormt mye med å få fram et nødvendig saksgrunnlag før konsultasjonene, både de forrige og denne. Da synes jeg det er rimelig provoserende når vi blir angrepet gjennom offentliggjøring av våre notater, som ikke er hemmelige, men som er unntatt offentlighet, på et grunnlag som jeg mener er feilaktig, der vi blir tillagt meninger om høyredreining, om privatisering, om ulike ting, når dette faktisk er saker som det har vært snakket om helt siden våre konsultasjoner i juni i Tana. Regjeringspartiene fikk jo ved juletider kritikk for at det ikke hadde skjedd noe, fordi det gikk for sakte. Grunnen til at det gjorde det, er jo at vi har lagt ned så stort arbeid med å få på plass et lovgrunnlag som kan være akseptabelt for Finnmark fylkesting, for Sametinget og for Finnmarks befolkning.

Jeg vil si at vi må ikke miste av syne det som har vært utgangspunktet. Det er på mange måter å ta et oppgjør med den unntakstilstand som har vært i Finnmark når det gjelder at man har hatt en statsallmenning som har eid 96 pst. Det kan godt hende at det vil fortsette, men det har vært en uvanlig situasjon i Finnmark. Så er det naturligvis bakgrunnen fra Alta-striden. Alle vet at for Høyre er ikke dette noen spesielt enkel sak å håndtere, men vi går altså inn i den med den åpenhet at vi ønsker å ivareta de forpliktelsene Norge har etter folkeretten, samtidig som vi ønsker å få et lovgrunnlag som gjør at Finnmark kan blomstre og utvikle seg, for det er jo det Finnmarkseiendommen vil legge grunnlaget for, nemlig en næringsutvikling i Finnmark som alle ønsker, og som skal ha lokal forankring. Alt blir jo framstilt som at det vil bli konflikter, det vil bli 3-3-situasjoner osv. Jeg er ganske sikker på, og jeg har den tiltro til både Sametinget og fylkestinget, at representantene der i det store flertallet av saker vil komme fram til enighet om gode løsninger for Finnmark generelt – for alle i Finnmark. Det er på en måte min visjon med dette, som representant for regjeringspartiene. Jeg håper at den visjonen deles av flere.

 

Møtelederen: Helga – du skal få ordet.

 

Helga Pedersen: Det er to ting til som jeg til slutt ønsker å si noe om. Det ene er formålsparagrafen og det forslaget som ligger til ny formålsparagraf fra regjeringspartiene, som jeg glemte å ta i stad. Der står det nå:

«Lovens formål er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.»

Det er en av de tingene som jeg diskuterte med de andre partiene på fylkestinget i går, for det er heller ikke noe vi har behandlet som sak i selve fylkestinget. Med utgangspunkt i det vil jeg be dere vurdere om man her i formålsparagrafen behøver å nevne spesielle næringer særskilt, og da tenker jeg særlig på reindrift og utmarksbruk. Begynner man å nevne to, vil det være veldig mange som ikke er nevnt. Jeg ber dere vurdere om man kan formulere paragrafen slik at den blir lydende: «til beste for innbyggerne i fylket, særlig som grunnlag for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv». Jeg tror ikke det blir noen dårligere paragraf, verken for innbyggerne i Finnmark eller for den samiske befolkningen, om man tar ut reindrift og utmarksbruk. Det var det ene.

Så tror jeg vi skal ta en liten runde på styresammensetningen, for det er det jo mange meninger om. Da starter jeg, så får de andre si sin mening etterpå.

Jeg mener at den løsningen som Knut Storberget her har skissert på vegne av Arbeiderpartiet – og det sier jeg ikke som fylkesordfører, men som arbeiderpartirepresentant, fylkestinget har jo ikke fattet noe flertallsvedtak om styresammensetningen – er en løsning som vil sikre legitimitet og tillit i Finnmarks befolkning. Det tror jeg er veldig viktig, særlig sett i lys av de debattene om finnmarksloven vi på nytt har hatt den siste tiden. Den løsningen vil sikre at Sametinget har flertall i det samiske språkforvaltningsområdet, og at fylkestinget har flertall utenfor det samiske språkforvaltningsområdet. Det tror jeg vil gjøre at folk i hele Finnmark føler at Finnmarkseiendommens styre er deres styre. Jeg tror også Knut Storberget har et veldig godt poeng i forhold til at en slik løsning vil være forebyggende i forhold til å få en masse rettskrav på bordet til kommisjonen.

Når det gjelder regjeringspartienes og SVs, må jeg vel si, forslag om 3 pluss 3, er én av svakhetene ved forslaget at man har en partallssammensetning. Det ligger bl.a. i forslaget at hvis Sametingets representanter og fylkeskommunens representanter ikke blir enige om hvem som skal være styreleder, skal fylkeskommunen bestemme hvem som skal være styreleder i oddetallsår, og Sametinget i partallsår, eller omvendt. Det er ikke noen heldig løsning hvis man må skifte styreleder hvert år. Det er heller ikke noe heldig hvis f.eks. den samiske befolkningen føler at nå er det fylkestinget som har flertall – altså, i praksis tror jeg ikke at Sametingets og fylkestingets representanter vil dele seg i saker, men den oppfatningen kan folk sitte igjen med. Så jeg mener at Arbeiderpartiets løsning vil være en veldig god løsning.

Så skal Kirsti og Bjørg også få si litt om det.

 

Kirsti Saxi: Vi er, som for så vidt også SV sentralt, enig i at vi skal ha tre oppnevnt av Sametinget og tre oppnevnt av fylkestinget.

Det har vært en lang prosess for å komme dit. Hos oss har mange forskjellige modeller florert, men vi synes det er flott at vi nå har kommet så langt at vi ønsker en lik representasjon fra hvert av tingene.

Når det gjelder dette med leders rolle, hvorvidt man skal ha dobbeltstemme eller ikke, mener nok også vi at lederen ikke skal ha dobbeltstemme, men at man på en måte skal prøve å finne fram til enighet. Det kan jo være en del problemstillinger knyttet til det som vi ikke har gått dypere inn i, men som jeg regner med blir fulgt opp i den videre prosessen som jeg i dag ikke kan svare på hvordan man skal forholde seg til. Men i hvert fall er utgangspunktet at man ønsker 3-3.

Bare en kommentar når det gjelder Arbeiderpartiets modell. Hvordan har man tenkt å ivareta f.eks. Sør-Varanger, hvorvidt de kommer inn under det samiske språklovsområdet? De har i hvert fall en definisjon som burde vurderes, hvordan de skal innlemmes i denne 4-3-modellen. Det kunne jeg gjerne tenkt meg å få svar på, hvordan man tenker seg det.

Jeg har lyst til bare å si én ting til det som ble nevnt tidligere her om åpenhet, hvor man har antydet at SV har vært med og kritisert det arbeidet som har pågått. Da vil jeg bare understreke at vi er veldig fornøyd med det arbeidet som har vært gjort. Vi har ingen formelle organer i Finnmark SV som noen gang har gått ut og kritisert arbeidet. Det eneste Finnmark SV har sagt nå i det siste, er at vi ber om at denne saken blir lagt fram i fylkestinget, og at vi får behandling på den – bare slik at det understreker at ingen formelle organer, i hvert fall i SV, har vært ute med en sånn kritikk.

 

Trond Helleland (H): Takk. – Bjørg Vikan.

 

Bjørg Vikan: Ja, i Høyre er pr. dato gjeldende vedtak 5 pluss 2. Så vidt jeg kjenner til, er også gjeldende vedtak for fylkestinget 5 pluss 2. Vi har ikke greid å bli enige om noe annet. Det forteller jo at det er et stort sprik mellom hva de forskjellige ønsker. Men det som har vært helt klart for oss, er at vi ønsker en enhetlig forvaltning.

Vi kan ikke gå med på Arbeiderpartiets modell, for det er overordnet for oss at vi skal ha en enhetlig forvaltning. Så vi har beveget oss i retning av Regjeringens opprinnelige forslag med 3 pluss 3 pluss 1 som en løsning.

Takk!

 

Trond Helleland (H): Takk for det!

Jeg tror ikke vi nå fra vår side skal gå igjennom og begrunne våre standpunkter når det gjelder styresammensetning, for det er kjent gjennom dokumentene.

Jeg vil bare legge til at det tilleggsnotatet som er delt ut i dag, går inn på § 10, om endret bruk av utmark, og legger inn klausuler der, som, hvis det er noe å tygge på for både Sametinget og fylkestinget, gir – kall det – en sikkerhetsventil i forhold til om styret skulle avhende eiendom, som vi tror kan være bra for å sikre at det blir mindre uro rundt nettopp de spørsmålene. Det vil også sikre en helhetlig forvaltning, naturligvis.

– Da tror jeg vi går inn for landing. Jeg har lyst til å takke fylkestinget i Finnmark for en veldig god prosess så langt. Nå er vi på oppløpssiden, og veldig mye er kommet på bordet. Det gjenstår naturligvis på denne siden av bordet å sørge for at det blir gode flertallsløsninger for loven, at loven som vi da også vil sende over til dere, vil bli akseptert, om ikke på alle punkter, så på de aller fleste, fra lokalt hold i Finnmark. Det er viktig. Men jeg vil understreke til slutt at det er Stortinget som fatter lover i dette landet. Dette har vært en ekstraordinær prosess, som først og fremst er begrunnet i de internasjonale forpliktelsene som Norge har påtatt seg gjennom ILO-konvensjonen. Derfor syns jeg det har vært veldig spennende å jobbe med det.

Jeg vil takke fylkeskommunen for å ha bistått veldig godt. Vi har vært på turné i Finnmark – det var før Helga Pedersen ble valgt til fylkesordfører, men vi hadde også runder da. Justiskomiteen har også hatt en studietur til Canada for å studere forhold der borte som jo, iallfall på mange måter, kan jamføres med forhold i Norge. Der deltok fylkesordføreren og sametingspresidenten. Det tror jeg også var en veldig viktig og nyttig tur. De ulike partiers fraksjoner har også vært i Finnmark ved flere anledninger for å sette seg godt inn i forholdene.

Hvis vi skulle ha jobbet like mye med alle saker i Stortinget, da hadde det ikke blitt mange saker som ble behandlet i løpet av en fireårsperiode. Men ok, vi har skjønt at dette er en historisk sak og viktig sak. Så jeg vil takke fylkeskommunen for bidraget.

Vil Knut Storberget si noe?

 

Knut Storberget (A): Jeg fikk bare et spørsmål.

 

Trond Helleland (H): Knut Storberget skal få svare på et spørsmål. – Så skal Helga Pedersen få ordet til slutt.

 

Knut Storberget (A): Vi har jo knyttet voteringsregelen i styret til det samiske språklovsområdet. Og slik jeg forstår det, går Sør-Varanger ikke inn under det. Så det er vårt utgangspunkt.

Nå tror jeg ikke det prinsipielle ligger i sjølve avgrensningen. Det vil alltid være problemer med denne type styremodeller, akkurat som det vil være problemer i forhold til spørsmålet om 3-3. Og om man skulle ha rullerende styreleder hvor man annethvert år får et samisk flertall i styret, vil man med like stor tyngde kunne si at det vil heller ikke skape noen enhetlig forvaltning av Finnmark å ha forskjellige regimer annethvert år. Man kan risikere omgjøring av vedtak, og man kan risikere at det forandres hvordan man styres, slik at det enhetlige argumentet vil kunne møte motstand på mange hold. Vi mener det er bedre å ha forutsigbarhet i hvem som styrer hvor, i stedet for hvem som styrer når, og at det blir mye mer tilfeldig om det skulle gå annethvert år, slik jeg forstår SVs modell og andres modell er, enn om man knytter konkrete flertall og styresammensetninger opp til geografi, som faktisk gir den beste garantien. Men jeg stresser også litt at det tror vi vil være et veldig viktig bidrag til å skape ro rundt forvaltningen av eiendommen som en helhet.

 

Inga Marte Thorkildsen (SV): Vi vil ikke ha dobbeltstemme – bare sånn at du vet det. Så det blir ikke annethvert år.

 

Knut Storberget (A): Ok.

 

Trond Helleland (H): Greit.

Da får Helga Pedersen ordet til slutt.

– Så er det lunsj etterpå.

 

Helga Pedersen: Jeg vil takke justiskomiteen for de konsultasjonene vi har hatt. Det har vært veldig nyttig og veldig konstruktivt. Jeg synes dialogen her har vært veldig bra. Dere har lagt lista veldig høyt for alle de andre komiteene!

Jeg håper at dere vil vurdere nøye de forslagene vi har hatt med oss også i dag.

Så vil jeg ønske dere lykke til med sluttbehandlingen i Stortinget. Det er en viktig og historisk sak for Finnmark. Takk.

 

Trond Helleland (H): Takk for det.

Da går de som har deltatt i konsultasjonene, opp i høyden, til sjette etasje, til lunsj.

Vi møtes igjen til en ny runde kl. 13.30 – da med Sametinget.

 

Konsultasjonene ble avbrutt kl. 13.02.

 

Konsultasjonene ble gjenopptatt kl. 13.40.

 

Konsultasjon med Sametinget

 

Trond Helleland (H) (justiskomiteens leder): Da ønsker jeg velkommen til del 2 av denne åpne konsultasjonen. Nå er det altså Sametinget som skal i ilden.

Jeg skal ikke gjenta alt jeg sa i stad, men jeg vet at ikke alle representantene fra Sametinget var til stede i stad, så jeg har lyst til å innlede med å si at jeg er veldig godt fornøyd med den prosessen vi har hatt knyttet til denne viktige loven.

Veldig kort, oppsummeringsmessig, så begynte det med lovforslag som ble framlagt, en åpen høring ble avholdt i Stortinget der det kom fram mange synspunkt. Det var en høring der svært mange deltok. Det var ikke kun Sametinget og fylkestinget da, det var sammenslutninger av kommuner, det var organisasjoner, det var ulike interessenter som var på banen.

Det kom ganske klart fram etter hvert at det var et ønske om å få utredet Finnmarkslovens forhold til folkeretten på en grundig måte. Det ble rettet en henstilling fra justiskomiteen til Regjeringen, som oppnevnte to professorer til å utrede dette, nemlig Graver og Ulfstein, noe som resulterte i en viktig og fyldig rapport som har blitt behørig diskutert. Regjeringsapparatet fikk i oppdrag å gi sitt tilsvar til denne rapporten. Det gjorde de. I mellomtiden hadde vi allerede bestemt at vi ønsket å gå i gang med konsultasjoner. Det har vært fire i tallet når en inkluderer den i dag – tre her på Stortinget og én i Tana. Konsultasjonene har foregått etter de retningslinjer Stortingets presidentskap i samarbeid med justiskomiteen, Sametinget og fylkestinget ble enige om, og vi har holdt oss til disse retningslinjene hele veien. Så har vi valgt i dag, etter samtykke fra samtlige deltakende parter, å holde en åpen konsultasjon. Det er naturligvis også konferert grundig med stortingspresident Jørgen Kosmo.

Jeg vil også understreke den gode kontakten som har vært – som jeg sa i stad – både med fylkestinget og naturligvis også med Sametinget, der vi har vært på komitebesøk. Ulike fraksjoner i Stortingets justiskomite har hatt kontakt med ulike fraksjoner i Sametinget og Sametinget som helhet. Det har vært mange gode sammenkomster i så henseende.

Når vi valgte å gå for en åpen konsultasjon i dag, var det også med den uttrykkelige forutsetning som alle parter understreket, at det skulle foregå på samme måte som før, for dette er ikke noe mystisk, det er bare det at Stortinget og de deltakende parter hadde blitt enige om retningslinjene. Men i og med den store offentlige interessen som har blitt rundt dette, fant vi det altså riktig å ha åpne konsultasjoner.

Dagens tema er de notatene som de ulike partiene har tilsendt Sametinget og fylkestinget. I tillegg vil partiene utdype sine synspunkter på egen hånd. Jeg vil også understreke at vi etter all sannsynlighet har fått en åpning for at Sametinget og fylkestinget vil få tilsendt komiteens innstilling. Jeg har ikke fått det skriftlige vedtaket fra Presidentskapet ennå, men skjønner at det ønsket som Sametinget framsatte, blir imøtekommet. Det gir et enda bedre grunnlag for forhåpentligvis å få et godkjentstempel på det lovutkastet som Stortinget til sjuende og sist skal behandle. Debattdatoen er fastsatt til 24. mai. Fra vår side er det et ønske om å overholde den. Det er ikke så veldig mange dager å gå på. Det siste Odelstinget i denne perioden vil være 10. juni, så det er helt klart at det er innenfor de tidsfrister vi må forholde oss.

Vi har sendt ut notatet. Det var unntatt offentlighet. Det står det på det fortsatt, men det er naturligvis offentlig nå. Det har vært godt bekjentgjort uansett. I tillegg har regjeringspartiene i dag et lite notat som tydeligvis var så populært at det nå er under trykking flere eksemplarer, som går på ett av de hovedkravene som begge parter har framsatt, nemlig lovfesting av lokalbasert forvaltning av de store elvene i Finnmark. I tillegg er det også et forslag om en presisering av § 10 som går på dette med endret bruk av utmark. Det er lagt inn klausuler der som jeg også ber om respons på – ikke nødvendigvis nå, for jeg har forståelse for at hvis noe blir lagt på bordet den dagen vi skal konsultere, er det ikke å forvente at en kan gi fyllestgjørende svar på alt.

Jeg har lyst til å si at dette notatet fra regjeringspartienes side – og det er ganske fyldig – har Sametinget fått før påske, slik som vi var enige om. Det som jeg spesielt vil bemerke – jeg skal ikke gå så nøye igjennom dette med en kommisjon nå som jeg gjorde i stad, for i og med at dette er en åpen konsultasjon, vil de synspunktene som jeg hadde i stad, bli referert, og jeg tror de er kjent for Sametinget – men det som har vært viktig, er å få et lovgrunnlag for denne kommisjonen, som jeg kaller Finnmarkskommisjonen, som skal utrede individuelle og kollektive bruks- og eiendomsretter som Regjeringen foreslår.

Når det er sagt, er det veldig viktig å understreke at det vi snakker om, er altså ikke tildeling av nye rettigheter. Dette er noe som sametingspresidenten og andre har understreket gang på gang i de konsultasjonene vi har hatt. Det er ingen som ber om nye rettigheter, en ber om anerkjennelse av eksisterende rettigheter – rettigheter basert på alders tids bruk, rettigheter som folk i Finnmark har opparbeidet, og det kan være rettigheter som naturligvis samene har, men også andre kan ha opparbeidet rettigheter gjennom alders tids bruk. Det legger dette notatet opp til, og det er det da en kommisjon som skal utrede. Dersom det ikke er enighet, skal kommisjonen megle mellom en som krever rettigheter, eller krever anerkjennelse for rettigheter, og Finnmarkseiendommen. Dersom det ikke fører fram, går det til en særdomstol, en utmarksdomstol. Dersom det heller ikke gir det ønskede resultat for en av partene, kan vedkommende anke til Høyesterett. I den forbindelse er det viktig at en av våre viktigste institusjoner, Høyesterett, også kan ha et ord med i laget. Jeg har mottatt brev fra høyesterettsjustitiarius Tore Schei, som sier at Høyesterett aksepterer å støtte det forslaget som ligger på bordet når det gjelder Høyesteretts rolle. Det er også viktig å ha med seg at Høyesterett selv har sagt at dette er greit.

Jeg vet ikke hvordan Sametinget vil legge det opp, men jeg foreslår at jeg nå gjør meg ferdig med min redegjørelse. Så har jeg skjønt på sametingspresidenten at man ønsker en paragrafvis gjennomgang. Før vi gjør det, foreslår jeg at de ulike fraksjoner får lagt fram sine hovedtanker, sine hovedsynspunkter.

Fra regjeringspartienes side er det nå et uttrykkelig ønske om å komme i mål med denne viktige saken. Vi har jobbet intensivt for å få på plass et lovgrunnlag som kan imøtekomme de krav som vi er stilt overfor i lys av vår ratifikasjon av bl.a. ILO-konvensjon nr. 169, men først og fremst for å få på plass en lov som kan gagne Finnmark og Finnmarks befolkning, som kan gi Finnmark nye muligheter for næringsutvikling og for bruk av naturressurser, og ikke minst en anerkjennelse av samiske rettigheter i Finnmark, basert på alders tids bruk og basert på at vi faktisk har en urbefolkning i Finnmark, samene, som vi ønsker å anerkjenne gjennom dette lovforslaget.

Jeg tror ikke jeg skal gå mer inn på hver enkelt paragraf nå, for det vil vi kunne komme tilbake til. Jeg vil heller gi ordet til Knut Storberget, som kan redegjøre for Arbeiderpartiets forslag.

 

Knut Storberget (A): Jeg vet ikke hvor grundig vi skal gjøre det nå, for jeg forutsetter vel egentlig at Sametinget har hørt det som skjedde også under den første sesjonen. Det er jo slik at Arbeiderpartiet tidligere tross alt har valgt å være helt åpen i forhold til standpunkt. Det er presentert offentlig før, det står i notatet, og det er kommet til offentligheten, både muntlig og skriftlig, på helt legalt vis. Så jeg skal ikke bruke så lang tid på akkurat detaljene fra vårt ståsted. Jeg har bare lyst til å komme med noen hovedpunkter i forhold til det som har vært viktig for vår del.

Aller først vil jeg si at vi oppfatter den prosessen som har vært, som veldig god, og at det har vært en reell diskusjon, som har innebåret at man har fått reelle endringer i ståsted hos både politiske aktører og dem som har blitt konsultert. Så det har ikke vært et skuebrød at vi bare har møttes – takket være gode innspill fra både fylkestinget og Sametinget i forhold til det. Det har jeg lyst til å si.

Den debatten som har vært rundt åpenhet, er viktig, og nå tar man det grepet at man åpner her. Det gir vi full støtte til, vi har ikke noe å skjule. Samtidig har det vært tanken fra Arbeiderpartiets side helt siden vi initierte at man faktisk også skulle konsultere inn i parlamentet, altså inn i Stortinget, og følge den konsultasjonsplikten som ligger i ILO-konvensjonen, og ha slike konsultasjoner – noe mer enn høringer og noe mindre enn forhandlinger, men dog. Da vi bad om den folkerettslige vurderingen, var det med tanke på å få fram de problemstillinger som reiste seg av folkerettslig art, og som skaper utfordringer for oss – ikke bare utfordringer og rammer, men også i stor grad muligheter, etter Arbeiderpartiets mening.

Jeg har lyst til å si at Arbeiderpartiets forslag, som inneholder en klar lovfesting av den rettighetssituasjonen som er i Finmark, i den forstand at man lovfester prinsippet om alders tids bruk, er ikke noe nytt som er kommet inn. Og, som også lederen var inne på: Det er ikke spørsmål om å skape noen nye rettigheter, men om å skape klarhet i de rettighetene som måtte forefinnes. Der er det viktig for oss at den lovteksten som nå blir vedtatt, og det instrumentet eventuelt som skal drive identifikasjon, ikke i seg sjøl trekker konklusjon i forhold til om rettighetene her er av kollektiv eller individuell art, av privat art eller av bruksmessig eller eiendomsmessig art, men at vi får et instrument som kan håndtere det på en grei måte, på en rask måte, og som samtidig også kanskje i størst mulig grad forebygger at vi får et unødig antall konflikter.

Som vi har vært inne på tidligere, mener vi at det som kanskje er hovedutfordringa i forhold til spørsmålet om loven om Finnmarkseiendommen, er spørsmålet om det potensialet som ligger der for Finnmark som sådan, helt uavhengig av etnisk bakgrunn. Vi mener at dette er en stor mulighet for Finnmark til å vokse videre på og til å skape ny virksomhet og videreutvikle den virksomheten som er der, og også til å skape ny bosetting og skape grunnlag for den bosettinga som er i Finnmark. Derfor mener vi at når vi nå skal gå inn for å etablere det som heter Finnmarkseiendommen, er det både i lys av et folkerettslig aspekt, og i lys av et demokratisk aspekt og også i forhold til spørsmålet om å få en rasjonell driftsenhet som det går an å styre, viktig at vi ser alle tiltakene i sin helhet. Derfor er det vanskelig for oss fra Arbeiderpartiet å si at vi kan gå inn for det ene og ikke for det andre. Tar man bort retningslinjene, vil det kunne få konsekvenser for spørsmålet om hva slags styresammensetning man skal ha. Og har man en styresammensetning som har, f.eks. som vår modell, et delt flertall, ville mange av oss se det som en stor fordel at man hadde retningslinjer som man f.eks. skulle forholde seg til i ytre del av Finnmark. Det viser veldig godt at dette henger sammen.

Derfor har jeg bare lyst til å si at det er vanskelig å si slik over bordet at vi går inn for det, at vi er imot det, osv. Dette må ses i lys av det hele. Det er også nettopp det man gjør når man skal vurdere folkeretten. Og det er jo ingen sjablon, der er vi fleksible. ILO-konvensjonen gir oss fleksible mekanismer for å finne løsninger som er best mulige, og som er naturligst for det området det faktisk gjelder. Så det fins ikke noen internasjonal eller nasjonal sjablon for hvordan dette arbeidet skal gjøres. Det har vært vårt utgangspunkt.

Det som vi nå jobber med i Arbeiderpartiet, er først og fremst opp mot hva slags identifikasjonsmekanisme vi skal ha, om dette skal gå etter ett eller to spor, og om det ordinære domstolsapparatet skal gis en mer normal rolle i forhold til det eller om vi skal ha den identifikasjonsmodellen – sammenholdt med hvordan dette skal organiseres helt konkret. Der har vi sagt at vi ønsker oss en slik kommisjon, at vi ønsker en mekanisme som skal identifisere, og at det ikke bør settes grenser i forhold til hva slags type krav som skal kunne meldes inn til denne kommisjonen, og at det ikke er en politisk oppgave å ta stilling til de kravene, og om de er riktige, men at det i stor grad er denne kommisjonens oppgave.

Når det gjelder spørsmålet om retningslinjer, har vi ment at det er riktig å ha retningslinjer. Jeg registrerer at det er debatt om det, og vi har hørt fylkestingets oppfatning av det. Vi er fra Arbeiderpartiets side åpne for å se på mulige korrigeringer i forhold til hvordan retningslinjene skal være, hvis det skal være det.

Vi har dog tatt utgangspunkt i Regjeringens utgangsskisse i forhold til retningslinjene, og sagt at vi mener at det i alle fall er et godt utgangspunkt. I det ligger det også at det skal være en departemental godkjenning av retningslinjene. Jeg oppfattet retningslinjene dit hen at de ikke gir noen nektingsrett, snarere tvert imot. De er et alternativ til nektingsretten, de går ikke så langt, men de avgjør etter vår mening hva man skal legge til grunn som de samiske hensynene i en konkret sak. Slik oppfatter vi det. Så blir det Finnmarkseiendommen og andre aktørers rolle og oppgave å vurdere hva slags vekt de retningslinjene da skal ha i forhold til andre hensyn som måtte melde seg, og som man alltid må ha med seg når man skal fatte beslutninger, særlig om endret bruk av utmark. Vi oppfatter ikke dette som retningslinjer som innebærer veto, men at de på mange måter avklarer og skaper klarhet i forhold til hva som er de samiske hensyn i saken.

Siden dette er problematisert i den offentlige debatt i det siste, er vi selvfølgelig ute etter å høre hva Sametinget mener om nettopp spørsmålet om retningslinjene og deres vekt.

Når det gjelder spørsmålet om styresammensetning, er det for oss særdeles viktig å få gjennomslag for den modellen vi har lagt opp til, og som vil innebære en enhetlig forvaltning av hele Finnmark fylke, men hvor man altså har en splittet modell i forhold til hvordan man voterer i de konkrete sakene. Vi har ment at det er riktig at vi splitter i forhold til geografi, ikke i forhold til hvilket år man skulle befinne seg i – vekslende flertall avhengig av hvilket år, altså om man skulle bytte på annethvert år hvem som skal være styreleder fra fylkesting og sameting, eller om styreleder skulle ha en eller annen slags ekstra stemme.

Vi mener også at det er avgjørende at man får til en ordning i forhold til styresammensetning som bidrar til å bilegge konflikt, og som forhindrer unødvendige rettskrav, og hvor både grupper og enkeltindivider kan slå seg til ro med at den forvaltningen av eiendommer som er i dag, ivaretar de hensyn som disse har. Vi ser at det i det alt vesentlige i stor grad vil dreie seg om bruksrettigheter, men vi utelukker ikke at det kan være noe mer. Det får andre ta stilling til. Men når det gjelder disse bruksrettighetene, er det ingenting som tyder på at disse skal få verre kår under en modell slik Arbeiderpartiet har skissert den, med en samisk representasjon som innebærer flertall i Indre Finnmark – altså det samiske språklovsområdet – og vice versa i Ytre Finnmark.

Vi mener at det også står seg veldig godt folkerettslig, fordi hovedtyngden av de samiske interessene finnes i disse områdene. Det betyr ikke at vi ikke ser at det også finnes samiske interesser i Ytre Finnmark som kanskje har behov for et særlig vern. Vi mener at den modellen som Regjeringen har valgt i forhold til å ha retningslinjer, til en viss grad ivaretar disses hensyn, og andres hensyn, og også den mekanismen at man har en mulighet til å bringe vedtak som man er uenig i, særlig når det gjelder endret bruk av utmark, opp og videre ut i systemet for å få en slags overprøvelsesrett.

Vi er selvfølgelig åpne for å høre om det har vært bevegelse også i Sametinget i forhold til dette spørsmålet om man har modeller som kunne virke på samme vis og ta vare på de samme hensyn. Men vi mener at vi her står overfor et veldig viktig punkt i lovgivningen som for oss er en veldig viktig brikke i forhold til den helheten som vi faktisk har valgt.

Dette mener vi også samlet sett vil gi best ivaretakelse av andres interesser – allmennheten. Vi ønsker oss i stor grad en videreføring av det regimet som er i Finnmark i dag, med hensyn til allmennhetens rettigheter. Det vil innebære at allmennheten har noen flere rettigheter i Finnmark enn det man finner ellers i landet. Vi har egentlig ikke hatt problemer med å foreta de justeringer i lovverket i forhold til allmennheten som har vært foreslått – å endre begrepet i forhold til § 21 fra rett til adgang, for å markere hvem som eventuelt skal ta beslutninger ved knapphet. Vi har en diskusjon i forhold til spørsmålet om hvordan den reguleringen skal skje, om den kan favorisere Finnmarks befolkning – eventuelt med en klageadgang – men er åpne i forhold til det spørsmålet.

Men prinsipielt mener vi at det er veldig viktig at man får sikret allmennhetens adgang, og vi mener at det heller ikke går på bekostning – snarere tvert i mot – av verken samers eller andres rettigheter i området.

Jeg slutter der.

 

Møtelederen: Takk. Da har jeg fått fullmakt til å si på vegne av Jan Arild Ellingsen at Fremskrittspartiet på det nåværende tidspunkt ikke ser noen grunn til å endre dagens lovgivning i Finnmark, slik Fremskrittspartiet har sagt før. Så det er ikke noe nytt når det gjelder Fremskrittspartiets syn på en finnmarkslov.

Da gir jeg ordet til Inga Marte Thorkildsen.

 

Inge Marte Thorkildsen (SV): Takk skal du ha for det.

Jeg har lyst til å begynne med å si at dette har vært en spennende prosess, som nå har gått over lengre tid. Det har vært veldig lærerikt for oss alle sammen. Vi er fremdeles inne i den prosessen. Det gjelder jo alle aktørene som er her, og det er grunnen til at man ikke sitter med et helt ferdig spikret opplegg for hvordan vi ønsker å forholde oss til alt som ligger der.

Så kom det et veldig detaljert notat fra regjeringspartiene, med ganske omfattende endringer i forhold til det som i utgangspunktet forelå fra Regjeringa like før påske. I vårt parti har vi gjennom flere omganger fattet vedtak knyttet til Finnmarksloven. Vi startet med Finnmarkslovkonferansen i Karasjok, som endte med en enstemmig uttalelse. Så fortsatte det med en uttalelse fra landsstyret vårt for et år siden. Vi har i tillegg hatt flere runder i gruppa vår, og vi har sagt at vi ønsker enda flere runder før vi kan si helt klart hva vi kommer til å lande på. Grunnen til det er selvfølgelig at dette er en svær sak. Det vet alle. Det har også vært usikkerhet knyttet til hva som er myter, og hva som er fakta, f.eks. i debatten knyttet til såkalt privatisering. Men det som i hvert fall ikke har vært noen hemmelighet, er at SV for det første har ment at allmennhetens rettigheter skal sikres, og at vi har ønsket oss en tvisteløsningsmekanisme, og da har vi sagt f.eks. en kommisjon. Men det er klart at hva den kommisjonen i så fall skal drive med, blir jo også et spørsmål. Vår gruppe har ønsket akkurat punket om kommisjon til en ny runde, og har ikke tatt stilling der.

Så har vi også hele tida sagt at vi ønsker å inkludere kystfisket. Det har vært et hovedkrav fra vår side. En 3 pluss 3-modell har vi også sagt at vi kan akseptere, og vetorett ved mineralutvinning, som er omstridt, at man skal ha erstatning ved ekspropriasjon, og at Norge har forpliktelser i henhold til folkeretten og ILO-konvensjonen spesielt.

På vårt landsmøte nå sist vedtok vi et nytt arbeidsprogram. Der har vi et eget avsnitt om rettigheter for samer og nasjonale minoriteter som slår veldig klart fast at det norske samfunnet er bygd på territoriet til det norske og det samiske folket, at det samiske folket må sikres styring over og medbestemmelse i beslutninger som angår dem, og at ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter samt erklæringen om urfolk er folkerettslig forpliktende for Norge.

Vi sier også, som før, at samene har kollektiv rett til land og vann, og at denne retten må utøves i samarbeid med den øvrige befolkning som har tilhørighet til de samme områdene. Det er viktig å sikre samene styring over og medbestemmelse i beslutninger som angår samisk kultur generelt og samiske næringer i de tradisjonelle samiske områdene.

Så har vi et avsnitt om reindriften, hvor vi sier at vi vil arbeide for at reindriften sikres rett til beiteområdene, og at disse må vernes mot inngrep, samtidig som bruken av naturen i beiteområdene må skje på en måte som hindrer overbeite og varige skader på naturen.

Når det gjelder spørsmålet om allmennheten, mener vi – på samme måte som jeg oppfatter at Arbeiderpartiet gjør – at allmennhetens rettigheter skal sikres, at dagens rettstilstand skal videreføres. Det har også vært uttrykt fra flere hold, bl.a. fra fylkestingets side. Vi har en lang tradisjon for å sikre allemannsrettighetene, og har også ønsket å utvide allemannsrettighetene. Vi mener at allmennheten må inn i formålsparagrafen, for at det ikke skal være noen tvil om at allmennheten skal ha et vern. Samtidig har gruppemøtet vårt sagt at man ønsker å opprettholde rett istedenfor adgang, men at man aksepterer en tredeling, altså at man har ulik grad av rettigheter, avhengig av om man bor i en bestemt kommune i Finnmark, i fylket ellers eller tilhører allmennheten for øvrig. Det er også det som det er lagt opp til, i og med regjeringspartienes forslag.

Videre til spørsmålet om ressursknapphet. Storberget nevnte at dette med rett og adgang kan være viktig i et sånt lys. Vi har ikke konkludert helt der, på samme måte som Arbeiderpartiet heller ikke har konkludert på akkurat det punktet, men vi ønsker å se mer på spørsmålet om ressursknapphet. Det som er utgangspunktet vårt, er jo at vi ønsker å ha en bærekraftig bruk og utnyttelse som fører til at man ikke kommer i en situasjon der man ender opp med ressursknapphet. Men hvis man kommer så langt, er det viktig for oss at grunnlaget for samisk næring og kultur sikres særskilt vern, og at ressursknapphet kanskje får en definisjon.

Så har vårt parti vært klart på at den sterke fokuseringen på individuelle rettigheter, som nå har kommet inn i lovteksten, spesielt i § 5, men også i spørsmålet knyttet til en kommisjon, ikke er en vei vi ønsker å gå. Vårt utgangspunkt har hele tiden vært kollektive rettigheter. Men jeg vil understreke at det betyr ikke at vi går inn for å fjerne rettigheter som folk allerede har opparbeidet seg. Det som nå står i § 5 i forslaget fra Regjeringa, om at loven ikke griper inn i individuelle og kollektive rettigheter som folk har, ønsker ikke vi å ta ut. Det er ikke slik å forstå. Men det som har vært et ønske for mange hos oss, har vært at man ikke skal ta sterke aktive grep for å avdekke private eiendomsrettigheter i Finnmark, men hvis man skal ha en kommisjon, skal den avdekke bruksrettigheter.

Slik jeg har forstått debatten i Finnmark, har det delvis vært en frykt for at man skal finne fram til nye rettigheter. Slik forstår ikke jeg det. Jeg forstår det slik at man ønsker å identifisere eksisterende rettigheter. Men det er et spørsmål om man skal ta så aktive skritt som Regjeringa legger opp til, for å avdekke private rettigheter, eller om man skal måtte gå til domstolen med det, og slik sett føre et tosporet system. Men selve spørsmålet om en kommisjon har vi heller ikke konkludert på nå, fordi vår gruppe ønsker en ny runde på det.

Så til det jeg sa i stad i forhold til ekspropriasjon: Vi mener at det er riktig at man ikke får erstatning hvis man eksproprierer for å legge ut områder til nasjonalpark, men at de som har bruksrettigheter, skal ha erstatning også da. Men vi ønsker å gå et skritt lenger enn det Regjeringa gjorde i utgangspunktet da man sa at ingen skulle ha erstatning ved ekspropriasjon, uansett. Hvis man legger ut til sykehus eller kirke, f.eks., mener vi at Finnmarkseiendommen skal ha kompensasjon for det.

Så ønsker vi å begrense Finnmarkseiendommens mulighet til å dele ut overskudd, og vi mener at styret skal ha vetorett i saker som gjelder mineralutvinning, som er omstridt.

I spørsmålet om å referere til ILO-konvensjonen direkte i lovteksten er det vårt utgangspunkt at internasjonal rett er dynamisk, og at det ikke er heldig å ha klare henvisninger til spesielle konvensjoner i loven. Men det er noe man har i merknadene, samtidig som man skal understreke at loven skal være i samsvar med de folkerettslige forpliktelsene som vi faktisk har. Her vil vi også ta inn spørsmålet om miljøvern.

SV ønsker en sterkere fokusering på miljøvern og bærekraftig bruk gjennom hele lovteksten. I den forbindelse har jeg også et spørsmål som jeg håper at Sametinget kan svare på, og det er knyttet til ulike konvensjoner som Norge har forpliktet seg i forhold til. Det er f.eks. Bern-, Bonn-, Ramsar- og Washington-konvensjonene og biodiversitetskonvensjonen, og så har vi ILO-konvensjon nr. 169. Konvensjonene kan innebære innbyrdes interesseavveininger. De kan altså til dels stå i konflikt med hverandre. I hvilken grad vurderer dere at disse konvensjonene innbyrdes skal gis prioritet, sånn at én konvensjonstekst gis forrang foran en annen?

I spørsmålet knyttet til retningslinjer er det også noe som diskuteres iherdig fra vår side. Vi har ikke landet dem, i likhet med Arbeiderpartiet også her. Men det har vært lansert ulike løsninger, f.eks. en godkjenningsordning hvor departementet godkjenner, at Finnmarkseiendommens styre sjøl utarbeider retningslinjer, eller at en gir en ankeadgang både til fylkestinget og til Sametinget. Jeg vil gjerne at dere kommenterer det spesielt.

En liten kommentar til det Storberget sa om at man oppfatter retningslinjene som mindre vidtrekkende enn en nektingsrett: Jeg er usikker på det, og vil be om en kommentar til intervjuet med Sven-Roald Nystø ved NRK Finnmark den 6. april, hvor han sier at man mener at dette er bedre enn en nektingsrett. I den forbindelse er det også intervju med Kristelig Folkepartis leder i Finnmark, Ommund Heggheim, som vel også er leder av arealstyret i Alta. «All arealforvaltning vil bli styrt av Sametinget. Over tusen saker i året,» sier Heggheim. Kan dere kommentere det, sett i lys av om dette er mer eller mindre inngripende enn en nektingsrett, og hvordan man tenker seg at det skal fungere i praksis?

Takk, leder!

 

Trond Helleland (H): Takk til SV.

Da gir jeg ordet til sametingspresident Nystø. Du får disponere og legge opp løpet som du ønsker – om du vil svare på spørsmålene samtidig som du går igjennom paragrafene, eller om du vil ta dem spesielt.

Vær så god!

 

Sven-Roald Nystø: Takk, komiteleder.

Vi ønsker å si noen få ord generelt, kort innledningsvis. Deretter går vi inn på de enkelte paragrafene, og så skal vi etter det svare på noen av de spørsmålene som er kommet. Vi skal prøve å samle opp og hanke inn de spørsmålene som er fremmet, mot slutten. Men vi ønsker som sagt først og fremst å konsentrere oss om selve lovteksten.

Sametinget er svært glad for denne dialogen som vi nå har fått med komiteen og de enkelte partifraksjonene, og som har resultert i at lovarbeidet har kommet et godt stykke lenger. Vi er også glad for at komiteen tydelig har vist vilje til at vi vil få ferdig en lov i inneværende stortingssesjon. Vi støtter det fullt og helt. Vi er også glad for at vi nå kom fram til at dette siste konsultasjonsmøtet kunne gjennomføres i åpenhet. Det vil bidra til å avmystifisere hele denne prosessen, og folket har heller ikke ondt av å se at vi strever hver fra våre plasser med å komme fram til et resultat som alle kan leve med. Ingen får igjennom sitt ideelle utgangspunkt.

Et av de store målene som vi har med Finnmarksloven, er at vi ønsker å få slutt på den situasjonen som er når det gjelder usikkerhet om rettstilstanden i Finnmark. Vi ønsker sikkerhet for samiske rettigheter, miljø, tradisjonelle næringer og lokalsamfunn, og at noe av det overskuddet som ny virksomhet medfører, pløyes tilbake til de områdene der det tas ut. Ny virksomhet må vi ha på sikt, og ikke minst sikkerhet for framtidige investorer, for hvem investerer penger i et område der det er usikkerhet om rettstilstand?

Kjære komite, dette er vårt siste konsultasjonsmøte. Det er med andre ord viktig å nytte tiden effektivt og om mulig bli enige om mest mulig av det som gjenstår. I det følgende skal vi da redegjøre veldig kort for de viktigste endringene som må til for at vi skal kunne anbefale overfor Sametingets plenum å si ja til loven. Vi vil behandle den som et spørsmål om samtykke eller ikke samtykke.

I det følgende legger vi til grunn regjeringspartienes notat av 21. mars 2005, ikke fordi vi er enig i alt som står der, men fordi vi anser det som mest effektivt for dette møtet. Våre forslag må da betraktes som en helhet til slutt.

Sametinget er i ferd med å ferdigstille et nytt arbeidsdokument – nr. 7 – om forvaltning og utmarkstilsyn. Dette dokumentet vil bli oversendt komiteen om kort tid. Vi er her tre stykker som ønsker å ha et innlegg med referanse til ulike deler av regjeringspartienes lovforslag. Etter meg blir det visepresident Ragnhild Nystad og Arbeiderpartiets gruppeleder i Sametinget, Egil Olli.

Da går vi løs på teksten.

Som nevnt tidligere fra vår side, og gjengitt i regjeringspartienes notat, er inkorporering av ILO-konvensjon nr. 169 i Finnmarksloven eller i menneskerettighetsloven en ikke tilstrekkelig, men absolutt nødvendighet og en forutsetning for Sametingets tilslutning til loven. De grunnleggende folkerettslige spørsmålene er nå et stykke på vei løst.

§ 1 Lovens formål, slik det ligger fra regjeringspartiene, er fra vår side akseptabelt. Det innebærer at vi frafaller vårt krav om at avklaring av eiendoms- og bruksrettigheter skal inn i § 1. Da er vi ferdig med det.

Vi vil fremdeles framholde at lovens virkeområde, i § 2, ikke kan begrenses mot sjøen. Det er en viktig forutsetning for at også identifiseringsarbeidet skal omfatte sjøsamisk bruk, og for ikke å hindre en videre rettslig og politisk utvikling av lovbestemmelsen om saltvannsfiske som sikrer det materielle grunnlaget for samisk kultur. Vi drister oss til i den sammenheng å vise til det innlegget som tidligere høyesterettsjustitiarius og leder av Samerettsutvalget, Carsten Smith, hadde i Aftenposten i dag, hvor han gir en kraftfull begrunnelse for nettopp det spørsmålet.

Når det gjelder § 3, har regjeringspartiene valgt en løsning som vi kan bygge videre på. Vi ønsker at regjeringspartienes merknad, «ILO-konvensjonen går foran Finnmarksloven hvis det skulle vise seg at bestemmelser i loven står i motstrid til bestemmelser i ILO-konvensjonen», inkluderes i selve lovparagrafen. Vi antar at dette er uproblematisk for regjeringspartiene, og håper at de andre partiene kan slutte seg til det. Hvis så er mulig, har vi løst et stort problem.

Det er uenighet om § 4. Sametinget vil derfor foreslå et kompromiss. Vi fraviker vårt krav om bindende retningslinjer, og kan akseptere en formulering hvor man bruker begrepet «legge særskilt vekt på». Dette er en situasjon hvor vi alle må gi og ta. Vi håper at dette er noe som samtlige partier kan godta.

Arbeiderpartiet og regjeringspartiene har utviklet ulike forslag til § 5 som Sametinget i hovedsak kan gi sin tilslutning til. Arbeiderpartiets forslag har vi søkt å ta inn i andre deler av loven, jf. Arbeidsdokument 6, som er tilsendt dere på forhånd. Vi håper at det er mulig å etablere et flertall rundt regjeringspartienes forslag til § 5. For ordens skyld må vi nevne at det under bestemmelsene om kommisjon bør inngå merknader som angir innholdet i begrepet «rettigheter». Arbeiderpartiets forslag til § 5 tredje og fjerde ledd har Sametinget søkt å ta inn i andre deler av loven. Det medfører at vi støtter regjeringspartienes forslag til § 5.

Da gir jeg ordet til visepresidenten, som skal snakke om identifikasjon og forvaltning. Vær så god, Ragnhild Nystad.

 

Ragnhild Nystad: Takk skal du ha.

Fra vår side sier vi at identifikasjon av rettighetene er absolutt nødvendig, for her er det snakk om både samenes rettigheter og andres rettigheter. Vi ser at hvis den norske stat skal kunne oppfylle folkeretten, så må det en identifisering til. Regjeringspartiene har lagt fram et omfattende forslag med til sammen 19 paragrafer om dette temaet. Mye av dette kan Sametinget akseptere, men noe må endres for at Sametinget kan gi sin tilslutning til det.

Så kommer jeg til konkrete ting, oversiktlig.

Når det gjelder forslag til § X1, mener vi som før at oppnevnelsen av kommisjonsmedlemmene må foretas av fylkestinget i Finnmark og av Sametinget.

Som vist i forbindelse med § 4, mener Sametinget at de retningslinjene som fastsettes av Sametinget, må tillegges særskilt vekt. Dette bør det også henvises til i forbindelse med § X1 vedrørende Finnmarkskommisjonen.

Når det gjelder § X2, er det i tredje avsnitt gitt en for skjønnsmessig beskrivelse av Finnmarkskommisjonens utredningsansvar. Finnmarksloven omhandler ikke en privatisering av tidligere statlige eiendommer, men anerkjennelse av etablerte individuelle og kollektive rettigheter i Finnmark – som mange nå allerede har nevnt. Kommisjonen skal derfor ha et fullstendig ansvar for å kartlegge rettighetene til de kollektive grupper og enkeltindivider, der det ikke på forhånd sies hva man kartlegger, men det er rettighetene man kartlegger.

Regjeringspartiene har foreslått en rolle for Finnmarkseiendommen i identifikasjonsprosessen, i § X6, som Sametinget ikke kan akseptere, fordi Finnmarkseiendommen i regjeringspartienes forslag plasseres på begge sider av bordet i en tvist. Som forvalter av grunnen er den part i en tvist med individer og grupper som krever eiendoms- eller bruksrettigheter. Det er derfor helt urimelig at den samme Finnmarkseiendommen skal ta stilling til kommisjonens konklusjon, som vil være å støtte enten Finnmarkseiendommen eller en eller flere av motpartene. Her ser man at det blir en dobbeltrolle. Så her ser man at det blir en dobbeltrolle. Dette blir ytterligere urimelig når Finnmarkseiendommen i tillegg skal ha innflytelse over hvilke saker som skal avklares rettslig. Sametingets oppfatning vedrørende dette er nærmere redegjort for i arbeidsdokument 3, , som omfatter disse spørsmålene, som vi har sendt og som ble levert til komiteen i vårt forrige møte.

Vi synes at det å få ryddet opp i bestemmelsene knyttet til identifikasjon, særlig i forhold til Finnmarkseiendommens rolle, er av stor betydning for Sametinget og for rettighetene til alle i Finnmark, det være seg eiendomsrett, bruksrett eller hva det måtte være.

Vi synes det nå er vanskelig å konkludere, men vil ha en videre dialog med komiteen om dette, slik at vi kan få en løsning som alle kan godta.

Jeg viser også til at det er uklarheter knyttet til kommisjonens rolle, som vist i § X7. Og det er problematisk at Finnmarkskommisjonen gis en rolle som mekler i forhold til en konklusjon som de selv har tatt. Så her, nok en gang, kompliseres tingene.

Så går jeg over til neste spørsmål som også er aktuelt, det er forvaltning. Gitt at forholdene til folkeretten og identifikasjonsprosessen avklares, er forvaltningsregimet det mest vesentlige som gjenstår nå. Og også på dette temaet er det mye vi kan slutte oss til, slik det nå ligger. På to punkter må vi likevel få gjennomslag for endringer.

En hensikt med Finnmarksloven er å anerkjenne de faktiske rettigheter hos samer og andre i Finnmark. Det er derfor uakseptabelt at etableringen av Finnmarkseiendommen skjer som en virksomhetsoverdragelse internt i den norske stat, for da er vi vel like langt. Vi er villige til å godta at Finnmarkseiendommen opprettes. Dette er ikke en virksomhetsoverdragelse i staten, men en overføring av hjemmel til grunn til et nytt, selvstendig rettssubjekt. Men staten bør derfor ikke være klageorgan i forhold til Finnmarkseiendommen.

Finnmarkseiendommen bør også ha rådighetsinnskrenkninger, og dette vil vi redegjøre nærmere for i det arbeidsdokumentet, nr. 7, som presidenten nevnte.

Vi mener det er grunnlag for et kompromiss vedrørende styrets sammensetning i Finnmarkseiendommen. Vi skal i hvert fall bidra med vårt. To hensyn bør være styrende for alle: en enkel løsning som er i samsvar med folkeretten, og også en helhetlig løsning for styringen av Finnmarkseiendommen. Regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og SV har alle hver for seg lagt fram forslag til styresammensetning, og Sametinget mener alle disse forslagene har elementer vi kan støtte. Vi vet imidlertid lite om hvilket av forslagene som kan oppnå flertall i Stortinget. Og for Sametinget er det avgjørende å vite mer, om komiteens flertall støtter våre forslag til endringer innenfor temaene folkerett og identifikasjon, før vi tar stilling til styresammensetningen. Derfor har vi ikke noen løsning på det nå, men innen rimelig tid, kort tid, i neste uke, er vi i stand til det, når vi vet mer.

Takk så langt, jeg stopper her.

 

Sven-Roald Nystø: Takk, da vil Egil Olli gå over på fornybare ressurser.

– Egil.

 

Egil Olli: Takk skal du ha.

Jeg vil da på vegne av meg sjøl og Arbeiderpartiets sametingsgruppe få takke for den interessante tid vi har hatt. Det har vært krevende. Jeg har jobbet med dette siden Samerettsutvalget avgav sin innstilling. Det blir jo noen år, og jeg kan i hvert fall si at jeg kjenner Arbeiderpartiets innsats i denne saken. Vi har jobbet i mange år, både lokalt og sentralt, og også sametingsgruppen har vært med. Så dette er ikke noe som vi begynte å jobbe med i går eller i dag, dette har vi jobbet med i lengre tid. Og jeg er veldig glad for det, for uten den intense jobbingen som Arbeiderpartiet har gjort, og som også regjeringspartiene har gjort, hadde det ikke vært mulig å komme dit hvor vi er. Jeg føler at vi nå er på oppløpssiden, som komitelederen sa, og jeg er overbevist om at vi kommer i mål den 24. mai.

Jeg vil si litt om styresammensetningen senere. Jeg går da til det som jeg her skal redegjøre for. Det er faktisk å prøve å kvittere ut regjeringspartienes forslag i forhold til fornybare ressurser, kapittel 3, og så det som Arbeiderpartiet har i sitt forslag.

Når det gjelder § 20, vil Sametinget opprettholde vårt forslag, men vi ber dem se i dokument 6, annet ledd, for det bygger på Arbeiderpartiets forslag til § 5, «og gir en regel som særskilt omhandler områder hvor det er både samer og andre brukere av området» –det er altså tatt ut fra Arbeiderpartiets forslag.

Når det gjelder § 21 – dere får nå delt ut dokumentet, slik at jeg her bare kommer med merknadene – bygger den på regjeringspartienes forslag, «med Sametingets tillegg til tredje ledd om særlig tilretteleggelse for bygdefolk, og presisering i første ledd om etablerte rettigheter». Her snakker vi altså om de etablerte rettigheter som vi har snakket om hele tiden.

Så gjelder det § 22. Den er litt justert i forhold til Sametingets forslag i arbeidsdokument 6, og bygger på regjeringspartienes forslag til endring. Sametinget kan slutte seg til lovforslaget, med de presiseringer som følger her. Sametinget kan støtte Regjeringens opprinnelige forslag til annet ledd om at innbyggerne i Finnmark kan få adgang til å utnytte ressurser som tilligger kommunens beboere. Sametinget presiserer at dette også kan gjelde kollektiv, grupper. Sametinget mener at retten til å plukke multer fortsatt skal være en rett for Finnmarks befolkning, ikke en rett for allmennheten, slik regjeringspartiene foreslår. Det er gode grunner til fortsatt å opprettholde dagens ordning med hensyn til multer, og ikke utvide dette til å være en rett for allmennheten. Sametingets presisering i første ledd innebærer at det kan være etablert tinglige rettigheter til f.eks. multemyrer som medfører at en bygd eller andre kollektiv har opparbeidet seg en særlig bruksrett. Slike etablerte rettigheter må respekteres av andre brukere.

Så vil jeg gå til § 23. Der gjelder det samme, at arbeidsdokument 6 er justert i forhold til regjeringspartienes forslag, men Sametinget kan fortsatt ikke støtte kravet om at en betydelig del av livsgrunnlaget skal være knyttet til utnyttelsen av fornybare ressurser. Sametinget kan støtte forslaget om at kommunene skal ha myndighet til å tildele særskilte rettigheter til utnyttelse av fornybare ressurser. Sametinget stryker dermed både vårt forslag til siste setning i første ledd, og siste setning i andre ledd, i henhold til arbeidsdokument 6. Altså endringen i annet og tredje ledd fastholdes, mens siste ledd bygger på regjeringspartienes forslag.

Dere har fått utlevert dette, så dere kan følge med.

Så gjelder det § 24. Regjeringspartienes forslag til § 24 første setning ligger nært opp til Sametingets forslag. Sametinget kan imidlertid støtte en referanse til multer forutsatt at dette innebærer en videreføring av dagens ordning hvor folk utenfor Finnmark fortsatt skal kunne søke om å få tillatelse til å plukke multer som ikke spises på stedet. Det forutsettes at slike forskrifter ikke skal hindre de etablerte rettighetshaveres bruk. Altså, her sier vi at Sametinget vil at dagens ordning skal videreføres. Det er det det betyr.

Da går vi til § 25. Første ledd medfører at Sametingets forslag, at Sametinget må samtykke til de bestemmelser hvor organet får kompetanse til å fastsette nærmere regler for utnyttelsen av de fornybare ressursene, bortfaller. Sametinget forutsetter et nært samarbeid mellom Finnmarkseiendommen og Sametinget og fylkestinget ved utformingen av disse reglene, hvor disse organene skal ha rett til å behandle utkastet til bestemmelser før organet vedtar disse. Sametinget forutsetter også at § 4 endres slik at Sametingets retningslinjer gis særskilt vekt.

Der har vi gitt ganske mye også i forhold til fylkestinget.

Når det gjelder § 26, så bygger første ledd på Regjeringens forslag, med en presisering av at bygdelag skal ha samme mulighet til å søke om lokal forvaltning som andre lokale sammenslutninger, slik som f.eks. lokale jeger- og fiskeforeninger. Sametinget ser på det som viktig å gi prioritet til de sammenslutninger som vil videreføre tradisjonell bruk i konkurranse med andre sammenslutninger. Dette gjelder spesielt samisk tradisjonell bruk, som i mange områder er i ferd med å forsvinne med den eldre generasjon samer. Tredje ledd forutsetter at lokal forvaltning ikke skal hindre etablert bruk av områder og ressurser.

Dette er litt teknisk. Men dere har papirene, så dere klarer sikkert å følge med.

Så gjelder det § 27. Jeg har ikke sagt hva paragrafen gjelder, men dere har papirene, og klokken går….

Regjeringspartienes forslag, men med en presisering at også de som etter forskrift har adgang etter § 24, skal ta sin del av innskrenkningene. Henvisningen til tradisjonelle samiske næringer bygger på kravet i ILO-konvensjon nr. 169 art. 14, som forutsetter at urfolks tradisjonelle bruk skal ha særskilt vern. Finnmarkseiendommen har myndighet til ved forskrift å regulere adgang for andre, og skal derfor også kunne innskrenke slik adgang. Siste ledd foreslår regjeringspartiene å stryke. Sametinget støtter dette. Her vil det si at Sametinget ønsker å videreføre dagens forvaltningsordning f.eks. for fornybare ressurser. I dag har faktisk Statskog forskriftskompetanse på det området, så det er ingen innskrenkninger her. Det videreføres. Så fra Sametingets side føler vi at det som er foreslått fra regjeringspartiene, eller i hvert fall til en viss grad, er å utvide rettighetene fra dagens situasjon. Vi ønsker derfor å presisere akkurat det.

Til slutt vil jeg gå til § 28. Den gjelder fisket i Alta-, Tana- og Neiden-vassdragene. Der har vi fått et notat fra regjeringspartiene, og vi vet også at Arbeiderpartiet har forslag her. Fra Sametingets side vil vi bare si at vi fastholder at bestemmelsene om fisket i de store elvene Alta, Tana og Neiden innarbeides i loven. Altså fastholder vi det kravet. Nå ser jeg at Arbeiderpartiet har et veldig bra forslag Også regjeringspartiene har kommet med et nytt forslag. Uten at Sametinget i dag kan si noe om det nye notatet, ønsker vi i hvert fall fra Sametingets side at det fortsatt skal være med.

Så, president, hvis jeg får si litt om …

 

Sven-Roald Nystø: Kan du ta det etter meg, så blir vi ferdige med det, og så kan vi gå tilbake etterpå?

 

Egil Olli: Greit.

 

Sven-Roald Nystø: Takk skal du ha.

Når det gjelder elvene, de store vassdragene Alta, Tana og Neiden, er det slik Egil Olli sier. Jeg vil bare føye til og presisere at vi slutter oss til at vi lovfester det nå på den måten som regjeringspartiene har fremmet forslag om i sitt nye dokument, men vi må bare kikke lite grann nærmere på innholdet i hvert enkelt lovforslag.

 

Trond Helleland (H): Det er ikke urimelig.

 

Sven-Roald Nystø: Nei, det synes ikke vi heller. (Munterhet i salen)

Sametinget har gjentatte ganger krevd at konkrete lovbestemmelser om saltvannsfiske og øvrige marine ressurser må inngå i loven. Vi mener at det er svært uheldig at dette ikke er blitt gjort. Men på den annen side ser vi at det ville være svært krevende å få innarbeidet utfyllende bestemmelser om dette på den korte tiden som nå gjenstår.

For at Sametingets plenum skal kunne gi sin tilslutning til loven, må vi bli enige om å kunne legge politiske føringer for den videre prosess i denne saken. Og en absolutt minimumsløsning for Sametinget vil være følgende:

1.             Merknader om fritt fiske for båter under 35 fot og innføring av en kvoteordning for Finnmark for å sikre det materielle grunnlaget for samisk kultur

2.             Et romertallsvedtak der Stortinget ber Regjeringen om å fremme en sak om samiske rettigheter til saltvannsfiske og øvrige marine ressurser

Vi er villige til å gå for dette hvis det er et flertall bak forannevnte merknader og forslag til vedtak. Og da må jeg jaggu meg si at da har vi firt veldig mye! (Munterhet i salen)

Temaet fornybare ressurser omhandler også en rekke andre forhold. Vi har redegjort nærmere for dette i arbeidsdokument 6, som ble oversendt komiteen 23. mars. Forslagene i notatet av 21. mars fra justiskomiteen inneholder mange elementer vi kan være enige i. Vi har på denne bakgrunn vurdert våre forslag opp mot regjeringspartienes forslag og laget et tilleggsdokument til arbeidsdokument 6, som dere nå har fått utdelt. Jeg viser bare til det.

Da vil jeg bare si at når det gjelder fiskeriene, kommer vi også tilbake til det i forbindelse med § 2, selv om det når det gjelder de materielle bestemmelsene i forhold til fiskeriene, er slik som jeg har sagt.

Med det har vi lagt fram kommentarer og våre posisjoner til de enkelte lovbestemmelsene.

Så gir jeg Egil Olli muligheten til å si noe om forvaltningsordningen. Deretter gir jeg ordet til Helleland for å få en respons på det vi har lagt fram, og så skal vi mot slutten selvfølgelig samle opp disse kommentarene som nå kommer etter hvert, og svare på dem.

 

Trond Helleland (H): Det er konsultasjoner, men det er fortsatt jeg som er møteleder! (Munterhet i salen) Men det er greit at du har et opplegg.

 

Sven-Roald Nystø: Jeg sa bare hvordan vi ønsket å gjøre det. Jeg skal ikke gå møtelederen i næringen, selvfølgelig ikke. Men vi var ikke ferdige med vårt innlegg ennå, det var derfor jeg tok meg den frihet å si det jeg sa. Takk skal du ha, møteleder.

 

Egil Olli: Takk, president og møteleder.

Jeg må bare si noe om grunnlaget for sjøsamisk kultur. Dette er et område som er veldig viktig for Arbeiderpartiets sametingsgruppe. Det er vel ikke noen andre områder som vi har jobbet så mye med i det siste, som akkurat det. Vi ønsker at det som kommer i loven, skal være klart og sikkert. Fiske er en del av grunnlaget for samisk kultur, så der må vi ha helt klare vedtak fra Stortinget.

Da skal jeg si litt om styresammensetningen. For Sametinget og for Arbeiderpartiets sametingsgruppe har det hele tiden vært et overordnet mål at loven i sin helhet skal være godt innenfor folkeretten. Det ligger fortsatt i bunnen. Og Sametingets vedtak på dette området er faktisk veldig fleksibelt, både i forhold til regjeringspartienes forslag og i forhold til Arbeiderpartiets forslag. Slik at Sametinget er veldig åpen akkurat på det området.

Jeg vil da henlede oppmerksomheten på Arbeiderpartiets forslag til styresammensetning. Det er mange gode grunner og praktiske løsninger som jeg personlig mener må overveies meget grundig både fra regjeringspartienes side og fra Sametingets side. Også når det gjelder folkeretten, som Knut Storberget har argumentert for, er det grunn til å se ekstra nøye på forslaget fra Arbeiderpartiet. Jeg håper man setter seg godt inn i det forslaget, for én ting som i hvert fall er sikkert, er at når det gjelder de indre strøkene, er de i hvert fall godt innenfor folkeretten.  I tillegg er det veldig viktig å tenke på at man også har retningslinjer som Sametinget skal utarbeide.  Kombinert med Arbeiderpartiets forslag til styresammensetning og Sametingets retningslinjer tror jeg vi faktisk er godt innenfor folkeretten, som vi alle har som et mål og et krav.

 

Trond Helleland (H): Takk. Da har vi fått en veldig grundig gjennomgang, og jeg vil si på mange områder en veldig positiv tilbakemelding på de forslag som nå ligger på bordet.

Når det gjelder styresammensetning, har jeg, hvis jeg vil, muligheten til å polemisere kraftig mot Arbeiderpartiets forslag. Men jeg ønsker ikke å gjøre det nå, fordi jeg oppfatter at her får vi innspill på bordet som gjør at det ...  Det er helheten, det er folkeretten og det er andre ting som også er viktig.  Vi skal naturligvis drøfte det, men i utgangspunktet står regjeringspartiene på sitt reviderte forslag, nemlig 3-3.  Men vi vil prøve å oppnå enighet på alle områder i størst mulig grad, og derfor lar jeg det nå ligge.

Ellers vil jeg si at jeg ser at Sametinget går lenger enn regjeringspartiene når det gjelder retningslinjer, dvs. modererer vårt forslag – jeg oppfatter det i hvert fall slik.  Jeg synes det er positivt.  Det har vært viktig for oss å balansere alle hensyn for å ivareta de folkerettslige forpliktelsene, og for å få et regime som folk i Finnmark, uavhengig av etnisitet, kan leve med.  Jeg ser det i hvert fall sånn umiddelbart – uten at jeg har fått drøftet det noe bakover i rekkene – som en invitasjon til å bli enige.  Det ser jeg som veldig positivt.

Jeg har notert, og når jeg også har fått notater, vil jeg naturligvis respondere på det som har kommet fram i dag.  Men alt i alt synes jeg, med det som er sagt her nå, det ligger godt til rette for at det skal være mulig å finne løsninger som kan være dekkende.  Jeg tror vi egentlig alle har det samme målet, nemlig punkt 1: en positiv utvikling for Finnmark, punkt 2 – ikke i prioritert rekkefølge: godt innenfor folkeretten. Vi hadde mange diskusjoner tidligere i prosessen om det skulle være klart innenfor eller udiskutabelt innenfor.  Men jeg tror vi nå begynner å komme til et punkt der vi ser at vi skal klare å få dette på plass.

Jeg vet ikke om det er andre som har kommentarer til det som er sagt.  Det er klart at det som jeg synes er et problematisk punkt, og det får vi diskutere videre, er dette med § X6 og kommisjonen. 

Jeg mener det er viktig å innse den rollen Finnmarkseiendommen skal ha.  Finnmarkseiendommen er jo eier av eiendommen.  Så får vi heller prøve å skape en felles forståelse fram mot den endelige avgjørelsen av hvordan dette skal håndteres.  Det viktigste her er å få mekanismer som er smidige, og som gjør at identifikasjonsprosessen kan skride fram i et godt tempo, samtidig som Finnmarkseiendommen som organ får den nødvendige handlekraft til å utøve sin myndighet.  Men jeg mener det er fundamentalt at det ikke er staten som er eier den dagen det er overført til Finnmarkseiendommen, da er det Finnmarkseiendommen.  Så får en da drøfte disse påståtte dobbeltrollene, og hvordan vi kan nøste opp i det.  Hvis det skulle være noen uklarheter her, er jeg åpen for at vi kan korrespondere, diskutere og drøfte det fram mot den endelige avgivelsen.

Da gir jeg ordet til Knut Storberget og Inga Marte Thorkildsen.

 

Knut Storberget (A): Har du tenkt bare å kjøre i ett nå uten noen pause?

 

Trond Helleland (H): Ja, det blir ingen pause her nå.

 

Knut Storberget (A): Så hvis en må gå ut, er det altså ikke en sjanse?

 

Trond Helleland (H): Hvis du har det veldig vondt, får du heller gå ut.

 

Knut Storberget (A): Aller først vil jeg også på vegne av mitt parti gi uttrykk for at jeg syns at dette både fra fylkeskommunens side og fra Sametingets side er veldig konstruktivt.  Jeg mener at dette er innspill som absolutt må kunne bringe saken videre fram. Jeg håper åpenheten får med seg det, for å si det sånn.

I forbindelse med den problemstillingen Helleland nå tok opp – vi tar det vel tema for tema, slik at vi gjør oss ferdig med § X6 – var jo Nystad inne på den mulige dobbeltrollen som Finnmarkseiendommen ville kunne få i en rettslig prosess for å finne ut av rettighetsbildet.  Hvis det er en slik dobbeltrolle, altså at man kanskje ser for seg at man er motpart i en sak, og samtidig blir satt til å mekle eller ta initiativ, var det, slik jeg forstod Nystad, et problem.

Er det slik at Sametinget ønsker seg en modell hvor man fjerner de elementene som går på å ha en særskilt rolle i forhold til identifiseringsarbeidet, og at man der bare ønsker å stå igjen med den rendyrkede partsrollen det er å være motpart i sakene som gjelder identifisering?  Eller ønsker man seg en annen modell, hvor Finnmarkseiendommen skal være en aktør som bidrar til kanskje å megle – hva vet jeg – men som da faktisk er avhengig av at man finner en annen motpart?  Der må jeg gi støtte til komiteens leder, som vel sier at det er vanskelig å tenke seg, slik vi vurderer det, at andre enn Finnmarkseiendommen som sådan skulle være motpart i en slik sak, for det er nettopp en del av det å få tildelt den hjemmelen som man får, og de beføyelser som da faktisk ligger i at man nærmest får eierrådighet.  Selv om det er usikkerhet om hvordan eiendoms- og rettighetsbildet er, er det Finnmarkseiendommen som faktisk får det på godt og vondt.  Det er vanskelig å tenke seg, i hvert fall fra vår side, at man skal konstruere opp en annen motpart. Å trekke inn staten vil jo være å henføre til gammel tradisjon igjen, og antakelig ikke ønskelig fra Sametingets side heller. Har man rett på ekspropriasjonserstatning og rett til å fatte vedtak om endret bruk, skal man også stå som motpart når det gjelder saker som gjelder eiendommen.

Mitt spørsmål er: Da ønsker vel Sametinget at man skal rendyrke den partsrollen, og at man eventuelt ikke skal ha andre kolliderende roller, og at vi må se på den delen av lovforslaget som eventuelt gir det slike kolliderende roller, og at Finnmarkseiendommen blir part?

 

Trond Helleland (H): Skal vi la Inga Marte Thorkildsen spørre også?

 

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg skal spørre om noe annet.

 

Trond Helleland (H): Du skal spørre om noe annet. Ja, men det er greit.

 

Ragnhild Nystad: Jeg skal svare på spørsmålet du stilte. Vi mener de skal være motpart. Vi kommer med vårt arbeidsdokument 7. Vi kommer til å legge fram det, det er ikke fullt ferdig, men det svaret er der. Vi går ikke inn og vurderer kommisjonens vurderinger, men det er mye om dette.

 

Laila Susanne Vars: Jeg skal bare ta en avklaring.

Problemet er at Finnmarkseiendommen skal inn og vurdere kommisjonens forslag eller vurderinger. Vi mener det er en uheldig sammenblanding av roller. Hvis man først skal ha Finnmarkseiendommen inne, er det klart at hvis de overtar Statskogs rolle på en måte, som privat grunneier, er de part og skal ikke ha denne dobbeltrollen. Vi mener det kan være uheldig.

 

Trond Helleland (H): Det betyr at dere ønsker at Finnmarkseiendommen står som eier, men som ikke skal kunne vurdere rettighetskravene som blir reist mot dem. Slik oppfatter jeg det.

Men hvem skal vurdere det? Det er ingen vits i å lage rettssak av alt.

 

Knut Storberget (A): Jeg la ikke opp mitt spørsmål slik. Jeg mener at en part må vurdere kravene som kommer, og berettigelsen av dem. Det var spørsmål om de skulle delta aktivt i forhold til å ha en slags meglerrolle eller ha en mer utenforstående rolle i forhold til den rettighetsstriden som eventuelt måtte komme i en eller annen form – å være megler eller noe slikt. Som part har man alltid en plikt til å vurdere krav, og man har også en mulighet til å være med og megle, selvfølgelig, og også ta initiativ til megling, men man kan ikke ha noen dobbeltrolle i prosessen.

 

Ragnhild Nystad: Jeg skal svare kort på det.

Det vil være veldig vanskelig for en som er part i saken, samtidig å ha en meglerrolle. Hvem som helst kan jo reise krav på rettigheter.

 

Trond Helleland (H): Jeg beklager, men dette er viktig.

Det er kommisjonen som er tiltenkt meglerrollen, ikke eiendommen. Det er kommisjonen som skal megle, og som part vil Finnmarkseiendommen stå mot en annen rettighetskrever. Da må eiendommen vurdere om det er greit å gi fra seg den bruksretten eller den eiendomsretten. Det er dette jeg ikke helt skjønner. Det er kommisjonen som faktisk skal gå inn og være en meglende instans i det forslaget som regjeringspartiene har lagt fram. – Men vi får et arbeidsdokument 7 om dette, så det er mulig det vil bidra. Det hadde vært ålreit hvis dere hadde noe mer utdypende å si om dette.

 

Ragnhild Nystad: Jeg skal svare på det, og det er at vi kommer med et dokument om det. Det er gjennom forhandlinger, når man ikke er enig i kommisjonens konklusjoner, at man kan være med. Vi kommer med utfyllende forklaringer på det.

 

Trond Helleland (H): Greit.

Da gir vi ordet til Inga Marte Thorkildsen, som hadde et annet tema.

 

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg vil gjerne spørre litt angående allmennheten.

Ut fra det notatet vi fikk utdelt, lurer jeg først på § 22 sett opp mot forslaget fra regjeringspartiene. Jeg har ikke fått lest grundig igjennom det dere har levert ut, selvfølgelig, men jeg lurer på § 22c. Det står i forslaget fra regjeringspartiene «fiske i vassdrag med stang og håndsnøre». – Det er definert hva slags redskap man skal kunne bruke. I deres forslag står ikke det definert. Da lurer jeg på om det er bevisst eller hvordan dere tenker rundt hvilke redskaper man skal få lov til å bruke som bosatt i fylket. – Det er det ene spørsmålet.

Så lurer jeg på § 24 om andres adgang til de fornybare ressursene. Er det riktig forstått at dere ikke ønsker en lovfesting av andres adgang i det hele tatt, men at dere mener at det kun skal være i forskrifts form? Er det korrekt forstått, slik at loven overhodet ikke nevner allmennheten?

Helt til slutt vil jeg gjenta spørsmålet mitt fra åpningsrunden som gjelder disse miljøkonvensjonene og folkeretten, ILO-konvensjonen sett opp mot eventuelle miljøkonvensjoner som vil være i motstrid. Dersom det er motstrid, hvordan vurderer dere hvilke hensyn man skal ta, og hva det er som skal gå foran? Vi er spesielt opptatt av dette med bærekraftig bruk, så jeg vil veldig gjerne at dere kommenterer det litt.

 

Trond Helleland (H): Vær så god!

 

Laila Susanne Vars: Jeg vil svare på to av de spørsmålene du har.

Når det gjelder § 22c, er det rett og slett en inkurie at det bare står «Lakse- og innlandsfiske i elver og vassdrag». Det skal stå det samme som i regjeringspartienes forslag. – Så er det avklart.

Når det gjelder andre konvensjoner og hvorfor vi ikke samtidig vil ha en henvisning til Bern-konvensjonen eller alle andre typer konvensjoner, ligger det vel i sakens natur hvorfor akkurat ILO-konvensjonen er relevant, og hvorfor den må ha særlig vekt i denne loven. Det er ikke dermed sagt at de andre konvensjonene ikke skal vektlegges. Det vil følge av presumpsjonsprinsippet med at Finnmarksloven skal anvendes i samsvar med folkeretten. Vi mener at poenget med å ha ILO-konvensjonen og forhåndsbestemmelse er nettopp at loven handler om å gjennomføre ILO-konvensjonens landrettighetskapittel. Da er det veldig naturlig å ha en bestemmelse for de tilfellene hvor domstolene får en sak opp til vurdering, for det er jo først da man får aktualisert en slik forhåndsbestemmelse. For de tilfellene skal domstolene ha et direktiv å gå etter, hvor de da ser at Stortinget ikke med vilje har brutt med folkeretten. Man har gitt en bestemmelse som man trodde var i samsvar med folkeretten, og hvis det viser seg å være tilfellet at den ikke er det, skal konvensjonen gå foran. Det er en problemstilling som aktualiseres i domstolene. Selvfølgelig er det en symbolsk og en veldig viktig menneskerettslig dimensjon ved det, ved at man jo styrker menneskerettighetenes stilling i Finnmarksloven. Det er det som er bakgrunnen for at ILO-konvensjonen er foreslått å gis forrang. Vi har også svart på dette, tror jeg, i alle våre arbeidsdokumenter om akkurat dette.

 

Ragnhild Nystad: Jeg vil følge opp litt, for allerede i sted spurte Inga Marte Thorkildsen om dette med nedfelling av allmennhetens rettigheter i formålsparagrafen. I den forbindelse vil jeg vise til SVs krav om å ha allmennheten i loven, og knytte det til Ulfstein og Gravers konklusjon på dette området. Jeg skal sitere litt av den, og så skal jeg fortsette å forklare det:

«Når det gjelder rådigheten over ressurser, mener vi at rett for allmennheten til jakt og fangst av småvilt og fiske i vassdrag med stang og håndsnøre og rett for de som er bosatt i Finnmark fylke til jakt på storvilt, plukking av multer og uttak av trevirke til husflid på samiske områder vil kunne være i strid med artikkel 15. Skal loven oppfylle artikkel 15 må dessuten samene sikres deltakelse i offentlige beslutninger om offentligrettslige avgjørelser som berører deres rettigheter. Individer og grupper av individer hvis interesser blir berørt må i tillegg ha partsrettigheter i saker der Finnmarkseiendommen treffer avgjørelser om forvaltning og utnyttelse av Finnmarkseiendommens grunn. Dette følger av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27.»

Så vil jeg si at med SVs krav om at allmennheten skal inn i formålsparagrafen, vil man med andre ord utvide og styrke allmennhetens rettigheter i forhold til det som gjelder allmennheten i Norge for øvrig. Det vil også være i strid med EØS-lovens regler at allmennheten gis disse rettigheter. Men jeg konstaterer også at SV ikke vil avdekke urfolkets rettigheter fullt ut. Thorkildsen sa nettopp at man kun skal avdekke bruksrettigheter, og er det slik at folket med det skal henvises til domstolene? Skal urfolket henvises til domstolene for å få avdekket sine rettigheter? SV er uklar på dette med kommisjon, så jeg konkluderer med at SV ikke anerkjenner urfolks rettigheter i det hele tatt.

 

Trond Helleland (H): Sven-Roald Nystø får nå ordet, deretter Inga Marte Thorkildsen og så Knut Storberget.

 

Sven-Roald Nystø: Til disse spørsmålene om hvordan ulike konvensjoner forholder seg til hverandre, og hva vi mener om det, vil jeg bare vise til at Regjeringen nå i mars har lagt fram en stortingsmelding, St.meld. nr. 17 for 2004-2005 om «Makt og demokrati», der Stortinget har oppnevnt en spesialkomite for å forberede behandlingen av den saken overfor Stortinget. I kapittel 3, så langt som jeg kan vurdere det med mine lekmannsøyne, drøfter man folkerettslige forpliktelser og forholdene til intern rett på en veldig god måte, som gjør det forståelig. Jeg ser også fram til muligheten til å sitte og høre på debatten i Stortinget når den stortingsmeldingen behandles.

 

Trond Helleland (H): Da var det Inga Marte Thorkildsen, deretter Knut Storberget. Og Egil Olli har bedt om ordet.

 

Inga Marte Thorkildsen (SV): Det var jo en kraftsalve fra Ragnhild Nystad her. Jeg vil selvfølgelig ikke være enig i det overhodet. Vi har tvert imot vært veldig aktive fra SVs side for å få anerkjent samiske rettigheter. Vi har en lang tradisjon for å understreke de kollektive rettighetene. Det er jo også en debatt om hva som er i tråd med ILO-konvensjonen, og hva som ikke er det. Der har det vært ulike vurderinger. Det har vært en fra Ulfstein og Graver, og så har det vært en fra Fleischer, om hva som skal til for ikke å bryte med ILO-konvensjonen. Men vi har som sagt ikke konkludert i spørsmålet om en kommisjon og hva en kommisjon eventuelt skal gjøre. Det vi har vært opptatt av, er at ikke folk skal henvises til å måtte betale dyre rettssaker. Det har vi slått fast på vårt landsstyremøte, og det må ligge fast. Men jeg vil på det sterkeste tilbakevise at SV ikke ønsker å avdekke samiske rettigheter, og at SV ikke ønsker å ivareta samiske rettigheter. Det er ikke sant.

Så vil jeg gjerne be om at dere svarer på spørsmål som gjelder miljøkonvensjoner. Selvfølgelig, formålet med loven er å oppfylle – vi har et urfolk i Norge, og det er grunnen til at vi får en finnmarkslov i det hele tatt. Det er vi enige om. Men hvis man nevner ILO-konvensjonen spesielt, og hvis den da kommer i konflikt med miljøkonvensjoner som vi også har ratifisert, hvordan stiller da Sametinget seg til slike konkrete situasjoner? Det er jo ingen hemmelighet at det er mange konflikter. Grunnen til at jeg spør, er nettopp at det er mange konflikter i dag i Finnmark knyttet nettopp til hensynet til samiske næringer på den ene sida og hensynet til miljøet på den andre sida. Det er grunnen til at jeg gjerne vil ha et svar på det spørsmålet. Dersom det er motstrid, hva gjør man da? Vi har jo folkerettslige forpliktelser på flere områder, og for SV er det viktig både at vi oppfyller våre folkerettslige forpliktelser på urfolksområdet, og at vi oppfyller våre folkerettslige forpliktelser på miljøområdet.

 

Trond Helleland (H): Gunn Karin Gjul har bedt om ordet til akkurat dette.

 

Gunn Karin Gjul (A): Jeg tror det trengs en oppklaring i forhold til folkeretten og de ulike konvensjonene. Man henviser til Bern-konvensjonen og også til Bonn-konvensjonen og ulike konvensjoner. Disse dreier seg jo om miljøprotokoller. Når det gjelder ILO-konvensjonen, dreier jo den seg i realiteten om internasjonale menneskerettigheter på linje med Kvinnekonvensjonen og Barnekonvensjonen, som dreier seg om individuelle rettigheter. Det dreier seg om mennesker. Derfor synes jeg vi trenger en avklaring på dette akkurat nå. Her er det helt opplagt at når det gjelder Barnekonvensjonen og Kvinnekonvensjonen, er de inkorporert i norsk rett. Man har fra SVs side argumentert med at man ikke kan involvere ILO-konvensjonen i lovgivningen i dag fordi den er dynamisk. Men det er også Kvinnekonvensjonen og Barnekonvensjonen. Det har vært sterke argumenter nettopp for å inkorporere disse i norsk lov, fordi man mener at det skal være retningsgivende for utviklingen også av norsk rett.

 

Trond Helleland (H): En kort respons fra Inga Marte Thorkildsen før Sametinget får ordet.

 

Inga Marte Thorkildsen (SV): Så vidt jeg forstår, har aldri Arbeiderpartiet tatt til orde for å inkorporere ILO-konvensjonen.

 

Trond Helleland (H): Vi får god anledning til å drøfte dette videre i komiteen, men vi hører nå på Sametingets respons.

 

Laila Susanne Vars: Egentlig svarte jo Gunn Karin Gjul med det jeg hadde tenkt å si. Det er klart at vi i våre forslag har forsøkt også å ta inn miljøhensyn, f.eks. dette med bærekraftig utvikling. Hvis dere ser på våre forslag i kapitlet om fornybare ressurser, ser dere at det elementet er til stede.

Men det er klart at det blir en litt rar problemstilling at man nå skal vurdere f.eks. rovviltforvaltning mot urfolks landrettigheter. Hvorfor er det aktuelt i en slik sammenheng? Det finnes allerede tolkningsprinsipper som sier hvordan man skal forholde seg til konvensjoner som Bern-konvensjonen. Men nå snakker vi om gjennomføring av landrettighetskapittel i en menneskerettighetskonvensjon, og ingen av oss kan si 100 pst. sikkert om dette holder, men domstolene skal ha det endelige ordet når det kommer opp til vurdering. Derfor vil vi ha klare direktiver til domstolene om at det slett ikke er vår intensjon å bryte med folkeretten. Men hvis det i så fall er tilfellet at noen av bestemmelsene ikke holder, skal ILO-konvensjonens bestemmelser legges til grunn.

Når det gjelder dynamikk: Alle konvensjoner tolkes jo dynamisk. Det er en mer dynamisk utvikling også av folkeretten. Jeg tror at man i Norge i hvert fall har tatt sikte på at man i mest mulig grad skal holde tritt med den utviklingen, og at vi i hvert fall ikke skal være den dårligste på det området. Jeg må si at jeg ikke helt forstår problemstillingen, men jeg tror vi har fått svar på akkurat det spørsmålet.

 

Trond Helleland (H): Da gir jeg ordet til Knut Storberget.

 

Knut Storberget (A): Det er jo slik at vi fra Arbeiderpartiet har ment at man kan løse problemet, i forhold til at folkeretten for så vidt er dynamisk, ved å lage egen lovtekst som reflekterer akkurat det som ILO-konvensjonens artikkel 14 sier. Da lager vi ikke noe mer dynamikk i det enn nødvendig. Jeg synes det er litt rart å høre at man mener at den ene er så dynamisk at man ikke vil henvise til den, mens alle andre konvensjoner vil man ha henvisninger til. Det er jo for øvrig vel så dynamiske konvensjoner.

Når det gjelder spørsmål om det folkerettslige, mener i hvert fall vi fra Arbeiderpartiet at hvis vi begrenset rettighetsarbeidet bare til bruksrettigheter, ville det ha vært det første folkerettsbruddet vi ville ha begått. Ordet «eiendomsrett» er sentralt i artikkel 14. Så de som nå snakker om bruksrettigheter, må forklare hvordan man kan forankre dette folkerettslig, hvis man tar avstand fra det. Jeg sier: Vi avklarer ikke eiendomsrett. Det er det andre som skal gjøre. Vi kan ikke ta avstand fra at det er en plikt i forhold til å identifisere det. Det er vårt standpunkt.

Derfor er vi fra Arbeiderpartiets side opptatt av at vi kan ha en enkel lovprosess rundt dette og få en kodifisering av de prinsippene i ILO-konvensjonen, slik vi har foreslått. Da forstod jeg det slik – bare for å presisere det – at Sametinget ønsker at Arbeiderpartiets forslag til ny § 5 tredje og fjerde ledd, som i realiteten gjelder bruksrett og spørsmålet om hva slags bevis som skal legges til grunn, skal flyttes til den delen som gjelder utmark. Det er en lovteknisk sak, men jeg mener at det er veldig knyttet opp til sjølve spørsmålet om identifisering og ikke til hvordan utmarka forvaltes. Så det er en utfordring for oss. Men jeg er glad for at vi har fått «backing» på akkurat dette.

I forhold til det som var oppe nå vedrørende allmennhetens rettigheter, har jeg lyst til å si: Der gjør Sametinget et grep som etter mitt skjønn går i en annen retning enn det i hvert fall Arbeiderpartiet har ønsket seg. Slik jeg nå forstår forslaget til § 22, innebærer det at man nå ikke skal ha rett eller adgang, men man skal bare ha adgang for allmennheten til å «utnytte fornybare ressurser som nevnt i § 22 i den grad ressursene tillater det». Det gjør det etter min mening verre å få tilgang til dette når man skal ha en vurdering først, før allmennheten får adgang, istedenfor å ha en regel som sier at man har adgang, og så kan Finnmarkseiendommens styre eventuelt begrense ved knapphet. Jeg vil gjerne ha en begrunnelse for hvorfor man vil ha det slik.

Nystad leste opp en setning fra Ulfstein og Graver som sier noe om dette. Der står det at ved å gi allmennheten tilgang vil det kunne være i strid med artikkel 15. Ulfstein og Graver skriver «vil det kunne» fordi det må ses i lys av helheten hvordan dette blir, og hvordan man har mulighet til å styre med knapphet, og selvfølgelig også hvordan man vurderer fleksibiliteten i sjølve forslaget. Artikkel 34 gir adgang til å kunne lage nasjonale ordninger nettopp på bakgrunn av at man har en etablert praksis, og at det ville virke krenkende, ikke bare overfor allmennheten, men det ville også kunne forkludre mye av legitimiteten til bl.a. urfolket, at man plutselig fratar en gruppe rettigheter. Arbeiderpartiets standpunkt er at den fleksible mekanismen åpner for at man kan ha allmennhetens adgang, slik man har det i dag. At man gir partsrettigheter til dem som har klare rettigheter i Finnmarkseiendommen, noe Ulfstein og Graver peker på i neste setning, er avhengig av det. Det gjør vi i Arbeiderpartiet. Vi gir dem partsrettigheter ved strid om rettighetene. Vi mener at ut fra totaliteten vil det være sikret at man er innenfor folkeretten, fordi vi har andre elementer i forslaget vårt som ivaretar det. Så mener vi også at man må spørre seg i hvilken grad allmennhetens adgang til å høste av storvilt, småvilt og fisk faktisk krenker dem som har rettigheter. Da må man spørre seg: Vil de bli fratatt sine rettigheter? Nei, det vil de ikke. Man vil fortsatt ha rett til å jakte småvilt og storvilt og å fiske, som same eller som andre, sjøl om allmennheten har adgang. Da er det avgjørende, etter Arbeiderpartiets mening, hvilken mekanisme man har for å begrense hvis det er knapphet på ressurser. Det er der jeg mener nøkkelen ligger i forhold til spørsmålet om allmennhetens adgang er i samsvar med folkeretten.

Jeg vil utfordre dere litt akkurat på det.

 

Trond Helleland (H): Egil, du hadde bedt om ordet. Det var vel ikke til dette nødvendigvis, men du får ordet, og så kan Laila eller Ragnhild si noe etterpå. Vær så god.

 

Egil Olli: Takk skal du ha.

For det første vil jeg si at når det gjelder forvaltningen av Finnmark i dag, kan verken fylkestinget eller Sametinget ta ansvaret for den forvaltningen som staten utfører her i dag. Bare for å ha sagt det til Inga Marte. Jeg mener i hvert fall at både Sametinget og fylkestinget vil ta hensyn til det miljømessige også ved forvaltningen.

Når det gjelder Sametingets forslag nå til de fornybare ressursene – og her er det, som Inga Marte sa i sted, en sånn tretrinnsrakett – må jeg si at dette faktisk ivaretar det som i dag oppfattes som en allmennrett. Her tar vi dem som har spesielle rettigheter innenfor kommunen, vi tar Finnmarks befolknings rettigheter, slik Regjeringen har foreslått, det er faktisk de to paragrafer. I dag er det Statskog som har forskriftskompetanse til å regulere dette også utover Finnmark fylke. Dette betyr ikke at forvaltningen ønsker å stenge noen ute, at ingen som ikke bor i Finnmark, skal få høste av ressursene i Finnmark. Men dette er også en sikkerhet i forhold til EU-befolkningen. Vi oppfatter det i hvert fall slik at man her til disse paragrafene har et lovforslag som ivaretar alles ønsker, faktisk også Arbeiderpartiets, at man skal videreføre dagens praksis også i forhold til de fornybare ressurser.

Så kan jo disse juristene si noe mer hvis de ønsker det.

 

Trond Helleland (H): Jeg vet ikke. Ragnhild, vil du si noe?

 

Ragnhild Nystad: Jeg vil bare understreke og tillegge til det Egil sier, at det er en oppkonstruksjon å si at allmennheten ikke skal ha tilgang på ressursene. Men vi snakker om rettigheter til folket der oppe, ikke sant, og det er ikke slik at dagens praksis skal endres, at folk utenfor fylket ikke skal få lov til å komme verken for å plukke multer eller være med på jakt eller få tildelt elgkvote i Finnmark. Det er ikke det vi mener. Det er jo ikke sånn man ønsker at man skal innskrenke den biten, men det vi snakker om når det gjelder rettighetene, er, som Egil også sa, en tretrinnsrakett.

 

Trond Helleland (H): Greit, da var det Laila Susanne Vars.

 

Laila Susanne Vars: Det er juristen som skal fortsette.

Det var flere spørsmål her. Jeg tenkte å ta i hvert fall det som går på hvorfor vi har et krav om forrang når det gjelder ILO-konvensjonen, og hvorfor vi heller ikke transformerer eller kopierer noen bestemmelser fra ILO-konvensjonen for å legge den inn i Finnmarksloven. Jeg viser til Sametingets forslag til § 5, som ligner veldig på ILO-konvensjonens artikkel 14. Men grunnen til at vi har en forrangsbestemmelse i tillegg, er at velger vi transformasjon som gjennomføringsmåte, vil den bestemmelsen tolkes som en vanlig norsk bestemmelse. Det vil ikke være ILO-artikkel 14 med de forarbeidene som hører til den, og med den forhistorien den har, og med de tolkningsprinsippene som gjelder internasjonalt. Så det som er forskjellen mellom en transformasjon og den løsningen som vi har valgt, er rett og slett at vår løsning styrker menneskerettighetene på dette området ved at vi får et klart direktiv til domstolene. En transformasjon er selvfølgelig en måte å gjøre det på, men det forutsetter at du også gir dette direktivet i tillegg. Det er ingenting i veien for at vi her går over minimumsstandarden i ILO-konvensjonen. En må huske på at det er minimumsstandarder, og det ligger litt i deres natur at de skal danne gulvet og ikke taket.

Jeg tror det var ett spørsmål til om dette med allmennheten. Jeg tror vi har tatt det opp på veldig mange av disse konsultasjonsmøtene, og det er: Hvorfor vil ikke Sametinget ha en rett for allmennheten i loven? Jo, etter mitt skjønn vil det bety en endring av rettstilstanden i forhold til hvordan det er i dag. I dag har ikke allmennheten en lovfestet rett til utnyttelse av de fornybare ressursene i Finnmark, og til tross for at vi har hatt Statskog som forvalter, har de, som Egil var inne på, forskrifter som regulerer dette i kraft av å være grunneier. Hvis vi mener at Finnmarkseiendommen skal tre inn i den rollen som Statskog SF har i dag, må den også få den forskriftskompetansen, og man må også ha tillit til at man selvfølgelig ikke skal stenge allmennheten ute. Noe annet tror jeg ville være en økonomisk katastrofe for Finnmarkseiendommen, for det er jo der mye av inntektene ligger. Så sametingsforslaget sier egentlig bare det som gjelder i dag. Det er dagens ordning med at Statskog gir forskrifter, og Finnmarkseiendommen skal gi de samme forskriftene. Jeg ser at dette med multer er falt ut i § 24. Så står det i merknadene våre at vi kan støtte en referanse til multer, forutsatt at det er en videreføring av dagens ordning, for det finnes allerede lovregler som regulerer dette med andres adgang til multeressursene. Jeg tror ikke jeg skal gå så veldig nøye inn på de reglene, men det fins allerede regler som fungerer bra, og hvorfor skal man endre på ting som fungerer?

 

Trond Helleland (H): Da får Knut Storberget ordet, og så begynner vi å gå inn for landing.

 

Knut Storberget (A): Det ville jo være forferdelig om dette lovarbeidet strandet på forvaltningen av multer, for å være helt ærlig, sjøl om vi har snakket mye om multer.

Bare så jeg har oppfattet dette forslaget klart når det gjelder allmennheten: En ting er hva slags juridisk forvaltningsregime som er i dag, og Statskog og forskriftsmyndighet og sånn. Men for Arbeiderpartiets del er det viktigste hva slags faktisk rett folk har i dag, og hva slags faktisk adgang det er folk flest har i dag. Det er det vi ønsker å videreføre. Vi syns det ville være dumt hvis dette lovforslaget rokket ved det.

Da opplever jeg det forslaget som nå kommer fra Sametinget, som et ytterligere skritt bort fra det som vi egentlig har diskutert tidligere, spørsmålet om å bevege seg fra rett til adgang. Nå sier man altså i forslaget:

«Finnmarkseiendommen kan gi personer eller grupper bosatt i Finnmark adgang til å utnytte fornybare ressurser som nevnt i § 22 i den grad ressursene tillater det.»

Det opplever jeg slik at man først må vurdere om ressursene er der. Er ressursene der, kan Finnmarkseiendommen gi tillatelsen. Det er et «totrinn» som egentlig innebærer en mulighet, sjøl når ressursene er der, for å stenge allmennheten ute. Det tror jeg det er ganske stor motstand mot å gå inn på, i hvert fall hos oss. Det vi mener hvis vi skal ivareta de faktiske rettighetene, er at det skal være en mulighet til å begrense ved knapphet. For når det ikke er knapphet, er det ikke til forringelse av eierrådigheten at andre er med og jakter eller fisker. Det er vårt standpunkt. Jeg håper jeg har oppfattet Sametingets forslag riktig.

Siden det går mot slutten, vil jeg bare ta opp en ting til, og det gjelder styresammensetning. Jeg hørte hva Arbeiderpartiets sametingsgruppe mente i forhold til Arbeiderpartiets modell. Jeg er glad for det som ble sagt nå også, at man var åpne for å diskutere kompromiss når det gjelder styresammensetning. Jeg har altså hørt hva Arbeiderpartiets sametingsgruppe sier om styresammensetning. Er det noen innspill i forhold til et slikt kompromiss fra de øvrige deler av Sametinget, og hva et slikt kompromiss kan gå i retning av når det gjelder styresammensetning?

 

Trond Helleland (H): Sametingspresidenten har bedt om ordet, og da kan han først få svare på det, og så kan han si det han hadde tenkt å si ellers.

 

Sven-Roald Nystø: Vi svarer jo sånn som vi har svart her, at det skal vi selvfølgelig komme tilbake til. Vi foreskriver ikke retningen på kompromisser. Når vi sier at i neste uke skal vi komme med det, da kommer vi med det. Så det er ingen grunn til å begynne å spekulere og fiske heller. Politikk er jo politikk. Det er greit.

Jeg skulle si noe om forskrifter. Statskog har jo en forskriftskompetanse i dag. Vi mener at Finnmarkseiendommen skal få det tilsvarende. Jeg synes ikke det er grunn til heller å spekulere i om forskriftene eventuelt vil bli mer begrenset eller åpnet opp i forhold til i dag. Det er slik at de som skal foreta den jobben, vil være representanter fra Finnmark fylkeskommune og Sametinget, og jeg tror de er i stand til å gjøre den jobben på en like god måte som i alle fall Statskog makter å gjøre det i dag. De som velges til Sametinget og til fylkestinget, gjenspeiler jo holdningen til den befolkningen som har valgt dem. Så det er til slutt under folkevalgt styring dette skal skje. Jeg har stor tiltro til både dem som kommer i gang nokså raskt, og til framtidige generasjoner også. De skal jaggu meg overta styringen av dette landet til slutt også!

 

Trond Helleland (H): Det hørtes ut som om det siste var en trussel!

Da har vi vært igjennom en rekke temaer. Vi har hatt en paragrafvis gjennomgang der ulike partier har fått presentert sine synspunkter. Tiden og veien er kort, men arbeidet har kommet langt, så jeg vil takke Sametinget, som jeg gjorde med fylkestinget i stad, for et veldig godt og konstruktivt samarbeid gjennom lang tid. Vi er ikke helt i mål ennå, men dette er den siste konsultasjonen. Vi har jobbet med denne saken nå i to års tid, og vi har hatt mange interessante debatter og konsultasjoner. Men jeg har absolutt den oppfatning at hvert møte har brakt oss et skritt – eller flere skritt – nærmere en løsning, og nå er vi like ved dørstokken som vi skal passere. Jeg tror vi skal klare det. Mange har spådd at dette vil være umulig å få igjennom, men vi skal prøve fra justiskomiteens side. Og hos de partene som vi har konsultert med, opplever i hvert fall jeg at det er en stor vilje til å komme i mål med et endelig lovvedtak i denne stortingssesjonen.

Da vil jeg på vegne av justiskomiteen takke for et godt samarbeid så langt, og håpe at det blir videreført helt til målstreken. Takk!

 

Sven-Roald Nystø: Takk, komiteleder! På vegne av Sametinget vil jeg takke for den prosess som har vært gjennom disse konsultasjonene. Vi oppfatter den som meget konstruktiv.

Vi vil som nevnt komme tilbake med et nytt arbeidsdokument, arbeidsdokument nr. 7, i nær framtid.  For alle dem som er interessert i å gå inn i Sametingets dokumenter og sette seg inn i det glade budskap: De er nå lagt ut på Sametingets internettsider, og er offentlige. 

Vi ser, komiteleder, behovet for en videre kontakt og dialog med komiteen, og håper at det er i orden.  Jeg vil understreke igjen at vi fra Sametingets side har opplevd dette som en meget konstruktiv prosess, som jeg håper setter spor etter seg for framtiden når det gjelder forholdet mellom sameting, regjering og storting.  Jeg får også håpe at vi får et resultat i denne saken som Sametinget kan gi sin tilslutning til.  Vi skal fra vår side søke å bidra så godt som mulig, og vi ønsker Stortingets justiskomite hjertelig til lykke med innspurten i denne viktige saken, som er så viktig for både samer, finnmarkinger og landet som helhet.  Takk!

 

 

Konsultasjonen ble avsluttet kl. 15.35.