Åpen høring i kontroll- og konstitusjonskomiteen

tirsdag den 10. juni kl. 15.15

Møteleder: Ågot Valle (SV)

(kontroll- og konstitusjonskomiteens leder)

Sak:

Personalsak i Forsvaret – tidligere omtalt i EOS-utvalgets årsmelding for 2000 (Dokument nr. 16 (2000-2001), jf. Innst. S. nr. 235 (2000-2001)) og EOS-utvalgets årsmelding for 2001 (Dokument nr. 16 (2001-2002), jf. Innst. S. nr. 273 (2001-2002)).

Høring med Owe Ellingsen

Møtelederen: Jeg vil på vegne av komiteen ønske velkommen til denne høringen, som vi har besluttet å ha i forbindelse med komiteens arbeid med den saken som vi har kalt Personalsak i Forsvaret – tidligere omtalt i EOS-utvalgets årsmeldinger for 2000 og 2001.

Temaet for høringen er: Uttrykte statsråden seg korrekt da hun i Stortinget i juni i fjor sa at vedkommende – som vi alle vet er Owe Ellingsen – var tilbudt en adekvat stilling? Har statsråden fulgt opp EOS-utvalgets anmerkninger i saken? Hvorfor valgte statsråden å anke, for senere å trekke anken?

Komiteen har besluttet at det vil falle utenom temaet å ta opp spørsmål knyttet til tolking av den rettskraftige dommen i Oslo tingrett i april i fjor og direkte spørsmål knyttet til tap av sikkerhetsklarering i akkurat denne konkrete saken, ettersom det er en sak som ligger til behandling i rettsapparatet.

Høringen er i utgangspunktet åpen, men det kan bli aktuelt å behandle opplysninger underlagt taushetsplikt i lukket møte. Owe Ellingsen har bekreftet at han samtykker i at taushetsplikten oppheves når det gjelder de forhold som angår ham selv.

Det vil bli tatt stenografisk referat fra høringen.

Komiteen har invitert tidligere avdelingsdirektør Owe Ellingsen og statsråd Kristin Krohn Devold, og de har anledning til å ta med seg bisittere.

Regelverket for åpne kontrollhøringer er ganske spesielle. Det er slik at de som blir invitert, får 10 minutter til å orientere om saken, saksordføreren får 15 minutter til spørsmål inkludert svar, og de andre partiene har 10 minutter. Så får den som er invitert, 5 minutter til oppsummering.

Den første vi har invitert, er Owe Ellingsen. Han har med seg Bjørn Rollheim, Erik Fredum og Arnold Blix.

Vi ønsker deg velkommen, Owe Ellingsen, og gir deg 10 minutter til å gjøre rede for saken.

Owe Ellingsen: Jeg takker Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite for invitasjonen til denne høringen. Siden taletiden er begrenset, vil jeg gå rett på sak. Jeg skal bruke de tildelte minuttene til å bidra til å kaste lys på de spørsmål som komiteen har innkalt statsråd Krohn Devold for. Jeg vil avgrense innledningen til de spørsmålene som er nevnt i invitasjonen, og ikke gå inn på spørsmål knyttet til at jeg vant fram i Oslo tingrett, der oppsigelsen ble kjent ugyldig. Jeg vil heller ikke komme inn på det forhold at dommen ennå ikke er oppfylt, mer enn ett år etter rettssaken. Jeg må også avholde meg fra å kommentere hvordan jeg ble tvunget til å reise sak om berettigelsen av fratakelse av sikkerhetsklarering og hvorfor denne saken mot mine intensjoner fortsatt verserer for retten.

Når det gjelder det første spørsmålet komiteen har tatt opp, nemlig tilbud om stilling, hevdet statsråden i Stortinget den 19. juni i fjor at jeg ble tilbudt en stilling i Forsvaret. Det stemte ikke med mine opplysninger. Derfor bad jeg advokat Fredum om å undersøke hva slags stilling dette dreide seg om. Jeg hadde i samsvar med gjeldende regelverk søkt permisjon uten lønn under sykdom, og i svaret på permisjonssøknaden ble jeg anmodet om å ta kontakt om eventuell innplassering i stilling når jeg ble friskmeldt. Men jeg hadde jo en stilling, og etter gjeldende bestemmelsesverk var det fra denne stillingen jeg søkte permisjon. Advokat Fredum har senere tre ganger purret på hvilken konkret stilling statsråden siktet til. Ingen av disse brevene er besvart. Regjeringsadvokaten erkjente den 18. februar i år at Forsvaret ikke kunne etterspore disse purringene, men antok at forholdet nå var uten interesse.  I brev av 22. april i år innrømmes det at FO ikke kan redegjøre for brevene, og at håndteringen betegnes som uheldig.

I desember i fjor forsøkte Forsvarsdepartementet gjennom regjeringsadvokaten å få meg til å frasi meg min rett til å gjeninntre i den stillingen som jeg urettmessig var oppsagt fra, mot at jeg skulle få en erstatning og ellers avholde meg fra å si noe mer. Da jeg bad om betenkningstid, trakk man umiddelbart tilbudet, og man trakk senere anken.

Den 15. januar i år fikk jeg tilbud om en stilling ved en underordnet forvaltning. Stillingen ble først opprettet og formalisert senere. Drøftingene om denne stillingen startet 27. januar i år, og det framgår av det offisielle referatet fra drøftingsmøtet at opprettelsen skjedde etter pålegg fra Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando og er direkte begrunnet med den tapte arbeidsrettssak. Det framgår også av referatet at det var motstand internt mot opprettelsen av stillingen. Den 19. juni 2002 forelå det altså intet tilbud til meg om en konkret stilling, og tilbudet av januar i år oppfyller ikke tingrettens dom.

Det neste spørsmålet som komiteen har stilt – hvordan EOS-utvalgets anbefalinger er fulgt opp – går jeg over til å kommentere nå.

Når statsråden ikke i praktisk handling har fulgt opp EOS-utvalgets mange anmodninger, har det hatt alvorlige konsekvenser. Saken ville ikke ha havnet i domstolene hvis EOS-utvalgets anmerkninger hadde fått gjennomslag. Jeg konstaterer at EOS-utvalget var tilfreds med de opplysningene jeg hadde gitt dem, men registrerte også at EOS-utvalget måtte følge opp sine forespørsler overfor departementet. Heller ikke da fikk de fyllestgjørende svar. For meg tok det to år å få innsyn – jeg fikk det først etter stortingsbehandling. Etter førstegangsbehandling av saken i Stortinget fant EOS-utvalget også grunn til å tilskrive statsråden direkte og anbefalte da å iverksette en ny og mest mulig uhildet gjennomgang før jeg ble tvunget ut i krevende rettsprosesser. Den nye gjennomgangen, som statsråd Godal startet opp, måtte på grunn av regjeringsskifte bli gjennomført under statsråd Krohn Devold. Det vil være en sterk overdrivelse å benevne denne gjennomgangen som mest mulig uhildet, slik komiteen hadde anbefalt. Den samme ansvarlige embetsmann ledet arbeidet, og det ble brukt saksbehandlere som tidligere hadde deltatt i saken. Sentrale vitner ble etter min oppfatning misbrukt. Til tross for at EOS-utvalget hadde bedt om en ny gjennomgang for å unngå krevende domstolsprosesser, mottok min advokat fortsatt skarpe prosesskriv fra Regjeringsadvokaten. Blant annet krevde motparten fratreden og stansing av lønn, til tross for at det normale er rett til å stå i stilling mens tvist pågår. Mine forsøk på å samordne saken ble avvist. Det var altså ingen signaler om å avvente ny gjennomgang.

Dette presset bidrog selvsagt til å sette meg i en relativt vanskelig økonomisk situasjon. Det har senere hjulpet at jeg har fått dekket noen av saksomkostningene, ved at jeg vant arbeidsrettssaken i Oslo tingrett, men det var bare saksomkostningene i arbeidsrettssaken. Kostnadene tilknyttet den andre saken, sikkerhetsklareringsspørsmålet, og den manglende oppfyllelse av dommen, og for så vidt kostnadene i forbindelse med den assistanse jeg har hatt bruk for i forberedelsene til denne høring, er ikke dekket.

Jeg har ikke registrert noen endringer i fremgangsmåten i forhold til min sak. For eksempel har statsråden beklaget at det ikke ble tatt skriftlige referater fra samtaler med sentrale personer som også var vitner under rettssaken, og som hadde forklart seg overfor EOS-utvalget. Vitnene reagerte sterkt på Krohn Devolds fremstilling av deres forklaringer, og de måtte på ny presisere faktum i saken overfor EOS-utvalget.

Statsråden og hennes embetsverk har hele tiden forsvart den oppfatning de hadde dannet seg fra første stund, mens EOS-utvalget valgte å høre på meg og på andre som hadde noe å bidra med. Statsråden og hennes embetsverk avviste å møte meg. Når de ikke kunne ta mine tidligere foresatte til inntekt for sitt syn, var de ikke lenger interessert i å høre på dem, og når de til slutt ble innkalt til departementet, ble de altså feil gjengitt. Jeg kan vanskelig forstå at disse handlingene oppfyller EOS-utvaglets anbefalinger om ny og uhildet gjennomgang. Jeg har også merket meg at departementet heller ikke synes å være bekymret over at det har fremkommet spørsmål om objektivitet og troverdighet i EOS-utvalgets uttalelser.

Jeg går over til det neste spørsmålet, som går på først å anke, for deretter å trekke anken. Statsrådens offisielle begrunnelse for først å anke, for deretter senere å trekke anken, har aldri virket troverdig på meg. I begrunnelsen for å anke har det vært angitt at dommen ikke var til å leve med for Forsvaret. Menneskelige hensyn ble altså da skjøvet til side. Når statsråden uten nærmere spesifisering viser til en helhetsvurdering, men også fremhever menneskelige hensyn, føles dette både falskt og krenkende for meg.

Etter at jeg hadde nedlagt store ressurser i å forberede ankesaken slik at den da var klar til beramming, og det var synliggjort omfattende bevismateriale som styrket min sak, trakk hun anken. Alle mine forberedelser hadde ført til at jeg hadde funnet stadig nye svakheter i de påstander som var fremsatt mot meg.

Ut fra bevismaterialet ble det klart at saken hadde grunnlag i en personalkonflikt, og ikke i sikkerhetsbruddene. For meg var det, og er det, viktig å understreke at jeg ikke har begått disse sikkerhetsbruddene. Av de 31 påståtte sikkerhetsbrudd var de aller fleste prejudisielt tilbakevist av Oslo tingrett, og de resterende ville ha falt på grunnlag av det bevismaterialet som ble fremlagt under ankeforberedelsene. Etter at alt bevismaterialet var fremlagt, trakk statsråden anken etter at det først var forsøkt å tilby meg 1 250 000 kr for å levere min oppsigelse, og i en felles pressemelding tilkjennegi at det ikke ville bli gitt noen ytterligere kommentarer i saken.

De negative konsekvensene av at anken trekkes når den nå var klar for beramming, er betydelige. Jeg kan nevne noen. Jeg mister fri sakførsel som jeg var tilstått, jeg får ikke prøvet dette omfattende bevismaterialet som styrker min sak, og jeg får ikke prøvet erstatningsspørsmålene, som ikke var klare under tingrettens behandling fordi de medisinske skader ikke hadde manifestert seg.

Jeg håper at denne innledningen kan bidra til å belyse saken slik som jeg har opplevd den, og takker for oppmerksomheten.

Møtelederen: Da gir jeg ordet til sakens ordfører, som er Siri Hall Arnøy. Hun har 15 minutter som hun vil disponere.

Siri Hall Arnøy (SV): Takk, leder. Jeg vil begynne med enkelte av de punktene som Owe Ellingsen tar opp i sin gjennomgang.

Først til spørsmålet om stilling. Du sier at det ikke forelå noe tilbud om en konkret stilling pr. 19. juni. Jeg lurer på om du kan si litt mer om hvorvidt det i det hele tatt forelå noe tilbud om stilling. Så vidt jeg forstod, var det slik at dere tre ganger i brevs form purret på tilbudet om innplassering i adekvat stilling. Kan jeg bare spørre om det er riktig oppfattet?

Owe Ellingsen: Som jeg var inne på, fikk jeg et svar på permisjonssøknaden. Jeg registrerte at det hadde vært ganske lenge underveis. Men det som avstedkom at jeg bad advokat Fredum om å finne ut hvilken stilling dette eventuelt var, var de uttalelsene som ble kjent for meg gjennom statsrådens opplysninger til Stortinget.

Siri Hall Arnøy (SV): Er det riktig forstått at dere ikke på noe tidspunkt fikk noe svar tilbake på deres henvendelser om denne stillingen?

Owe Ellingsen: Det er riktig. Vi har ikke fått svar på de henvendelsene utover det jeg nevnte at regjeringsadvokaten i to brev har redegjort for – først for at man ikke hadde gjenfunnet disse brevene, og senere ble det orientert om at man, så vidt jeg forstår, hadde foretatt innskjerpinger av Overkommandoens arkivføring fra departementets side. Men overfor oss er det ikke gitt noe svar på hva denne stillingen skulle være.

Siri Hall Arnøy (SV): Det har ikke på noe tidspunkt vært reist spørsmål ved hvorvidt disse brevene virkelig var sendt fra deres side? Dere har fått bekreftelse tilbake fra regjeringsadvokaten, så det er ingen tvil om hvorvidt disse brevene virkelig har vært sendt – bare for å tillate meg å stille det spørsmålet også?

Owe Ellingsen: Advokat Fredum viser meg at han har mottatt noen brev her hvor de erkjenner mottak, så jeg tror ikke det har vært reist noen tvil i forhold til at vi virkelig har sendt disse brevene. Jeg tror ikke det er omtvistet. Det er bare det at de kan ikke gjenfinne dem.

Siri Hall Arnøy (SV): Ok.

Da vil jeg over til det andre temaet, nemlig den kritikken som har kommet fra EOS-utvalget underveis i denne saken. Nå har det jo i forbindelse med bl.a. denne høringen blitt avgradert en rekke av de dokumentene som EOS-utvalget har utarbeidet i denne saken. Da vil jeg, bare slik at det er mulig for dere å følge med på hvor jeg er, ta for meg et brev som opprinnelig er stilet til Bjørn Tore Godal fra EOS-utvalget den 29. juni 2001, som tar opp en del punkter med kritikk fra EOS-utvalgets side.

Det første jeg lurer på, er: EOS-utvalget er jo i dette brevet inne på spørsmålet om dokumentinnsyn i egen sak. Jeg lurer på om du først kort kan si litt om prosessen fram til du fikk innsyn i dokumentene i saken.

Owe Ellingsen: Veldig kort. Så vidt jeg husker, kom det frem, og EOS-utvalget uttalte, siden de hadde dokumentene, at de ikke kunne se at det lå noe materiale der som kunne holdes tilbake på grunn av rikets sikkerhet, og gav vel, så vidt jeg husker, oppfordringer til at innsyn skulle gis. Men det var først etter stortingsbehandlingen at jeg fikk dette innsynet.

Siri Hall Arnøy (SV): I dette brevet fra EOS-utvalget viser man jo til referatet fra selve sikkerhetssamtalen med deg, som jo også var en vesentlig del av grunnlaget for departementets vurderinger i forhold til tilbaketrekking av sikkerhetsklarering, som du heller ikke da hadde fått innsyn i. Har du på noe tidspunkt fått innsyn i dette?

Owe Ellingsen: Det brevet manglet i innsynet, og da vi ikke fikk dette oversendt fra departementet, rettet advokat Fredum en purring direkte til statsråden, hvoretter dette sammendraget fra sikkerhetssamtalen ble utlevert.

Siri Hall Arnøy (SV): Når var dette, sånn omtrentlig?

Owe Ellingsen: Det var i begynnelsen av juli 2001, ifølge min bisitter.

Siri Hall Arnøy (SV): Så i forhold til innsyn i sakens dokumenter – oppfatter du nå at du har fått innsyn i alle sakens dokumenter, slik som både Stortinget og EOS-utvalget har uttalt seg om?

Owe Ellingsen: På bakgrunn av at det ganske nylig var en sak om journalføringen i også denne saken, og, så vidt jeg har forstått, også andre, har vi ganske nylig rettet en forespørsel til departementet for å få bekreftet om de har mer materiale. Dette skriver seg fra at det i den elektroniske postjournalen synes å mangle et betydelig antall dokumenter. Det svaret som vi har fått på det, må vi vel egentlig se litt på, for vi får vel egentlig ikke svar på de spørsmålene vi har stilt.

Advokat Fredum supplerer meg på at det i svaret opplyses at det er dels interne dokumenter og dokumenter som er unntatt fra partsinnsyn.

Siri Hall Arnøy (SV): Så det er riktig oppfattet, at det fortsatt er dokumenter som det kan oppfattes at omfatter saken, som du ikke har fått innsyn i. Ville det være en korrekt oppsummering av det du sier nå?

Owe Ellingsen: Ja, det er det vi da spør om, siden det mangler så vidt mange dokumenter i forhold til nummereringen i den elektroniske postjournalen. Det dreier seg om, så vidt jeg husker, et sted mellom 60 og 70 dokumenter.

Siri Hall Arnøy (SV): Ok.

Videre sa du i din innledning at etter din oppfatning har ikke EOS-utvalgets kritikk i forhold til en ny mest mulig uhildet gjennomgang vært fulgt opp på noen god måte. Du nevnte at det var samme ansvarlige embetsmann for gjennomgangen. Er det andre elementer i forhold til den nye gjennomgangen som ble foretatt, som du mener peker i retning av at det ikke var en fullstendig ny uhildet gjennomgang, slik som du sa i innledningen?

Owe Ellingsen: Ved siden av de tingene at det faktisk er samme avdeling, er det også selvfølgelig det at jeg møter den samme argumentasjon og egentlig ikke opplever at man går inn på og kritisk vurderer det man har sett på før.

I forbindelse med den nye gjennomgangen har vi jo disse episodene med at et par sentrale vitner som hadde forklart seg i samsvar med kontrolloven for EOS-utvalget, og som senere hadde vært vitner, ble gjengitt på en slik måte at det ble reagert på det, og det ble korrigert i form av nye skriftlige og bekreftede forklaringer. Jeg tror, men det må jeg få bekreftet hos advokat Fredum, at dette materialet også er oversendt komiteen. – Det er advokaten ikke helt sikker på, men jeg tror deler av det i hvert fall er sendt.

Siri Hall Arnøy (SV): Et siste punkt i forhold til det EOS-utvalget tar opp. EOS-utvalget sier helt eksplisitt i dette brevet:

«Manglene ved departementets tidligere saksbehandling gir også en klar oppfordring om å foreta en slik behandling» – altså en slik ny uhildet gjennomgang – «før Ellingsen eventuelt tvinges ut i kostbare og belastende prosesser for domstolene.»

Ut fra det du har sagt, er det riktig å forstå deg dit hen at du ikke opplever at dette innspillet fra EOS-utvalget har hatt spesielt store konsekvenser i praksis?

Owe Ellingsen: Slik jeg oppfatter det, har det ikke hatt konsekvenser som jeg kanskje hadde forventet. Utsagnet går vel stort sett på at man vil forandre rutinene for fremtiden, mens det ikke har ført til noen ny gjennomgang på bakgrunn av at man oppklarer hva f.eks. disse vitnene har sagt.

Siri Hall Arnøy (SV): Et konkret punkt hvor det har vært enighet både fra forsvarsministerens og Stortingets side – fra alle hold så vidt jeg har forstått – i forhold til de to vitnene som du refererer til, er når det gjelder notoritet i saksbehandlingen, at saksbehandlingen må være skriftlig. Jeg går ut fra at dere etter den runden som man hadde i forhold til vitnene, har opplevd at saksbehandlingen har fungert tilfredsstillende skriftlig i forhold til Forsvarsdepartementet, altså etter at alle var enige om at saksbehandlingen skulle være skriftlig, at møtereferater med fordel skulle kunne bekreftes av involverte parter osv. Har den biten nå kommet på plass? Er det nå i orden, sånn som dere har opplevd det i denne saken?

Owe Ellingsen: Det spørsmålet har ikke vi sett noe særlig til. Svaret mitt gikk på at selv etter at man fikk oppklart hva disse som også hadde vært vitner i rettssalen, virkelig hadde sagt og ment, har det ikke fått noen synlige konsekvenser i saken. Så vidt jeg vet, har ikke vitnene eller andre vært inne i departementet senere, så jeg vet ikke om man har endret rutinene. Jeg går ut fra at de er endret for andre for fremtiden, men det har ikke ført til noe nytt i min sak.

Siri Hall Arnøy (SV): Bare for å ha sagt det: Dersom en av bisitterne ønsker å supplere og svare direkte overfor komiteen, er det også helt i orden. Men det gjør dere som dere vil med, selvfølgelig.

Erik Fredum: Saksbehandlingen ble avsluttet fra departementets side overfor EOS-utvalget i juni 2002.

Siri Hall Arnøy (SV): Jeg har et siste spørsmål – det er mer generelt. Der må for så vidt også gjerne Fredum som advokat supplere.

I denne saken har Owe Ellingsen mistet sin sikkerhetsklarering og klaget til EOS-utvalget, som jo reelt sett ikke er et klageorgan i den forstand. EOS-utvalget har jo aldri vært ment egentlig å være et klageorgan for enkeltsaker. Jeg lurer på, litt på bakgrunn av at dere valgte å klage til EOS-utvalget, og litt på bakgrunn av hvordan saken har vært, om dere kan si noe om dere opplever at vi har klageordninger som i tilstrekkelig grad ivaretar rettssikkerheten i forhold til denne typen saker.

Owe Ellingsen: Svaret på spørsmålet om hvorfor jeg klaget til EOS-utvalget, er at det ble gjort i medhold av kontrolloven, som instituerte dette stortingsoppnevnte utvalget og også anfører at de behandler klager. I forhold til opplysning av saken opplever jeg at de har fått saken godt opplyst, og jeg er vel tilfreds med det og veldig takknemlig for det arbeidet de har gjort. Det som jeg etterlyser, og som jeg finner underlig, er at de anbefalingene som de kommer med, ikke har fått de virkninger som jeg mener ville vært å forvente.

Møtelederen: Da er tida ute for saksordføreren, og jeg gir ordet til Arbeiderpartiet og Kjell Engebretsen, som har 10 minutter til disposisjon.

Kjell Engebretsen (A): Vi er alle nå enige om at vi ikke diskuterer selve oppsigelsen, det er det andre instanser i samfunnet som tar seg av, og som har tatt seg av. Men det kunne være interessant for denne komiteen om du kort kunne si noen ord om hvilke prosedyrer som ble fulgt i forbindelse med oppsigelsen – samtaler, skriftlige pålegg osv. – hva som skjedde i forkant av selve oppsigelsen.

Owe Ellingsen: I forbindelse med saker hvor man bruker en slik begrunnelse som man har gjort i min sak, ville det være naturlig, i tillegg til de medarbeidersamtaler som er nedfelt, at man også hadde gjennomført de sikkerhetssamtaler som er instruksbestemt, og som det finnes klare regler for i Forsvaret. For mitt tilfelle var det også klart hvem som skulle ha disse samtalene. Det har sammenheng med hvem som har sikkerhetsansvaret, det er sjefen i vedkommende stab. Hele hierarkiet har bestemmelsesverk nedover til den lokale stab, i dette tilfelle informatikkstaben. Så var det klart at sjefen skulle føre sikkerhetssamtaler med sine to avdelingssjefer. Jeg som avdelingssjef kunne delegere sikkerhetssamtaler hva angår de ansatte ved min avdeling, til mine kontorsjefer, men stabens sjef kunne ikke delegere det. Det ligger naturlig i at vi var på nivået rett under ham, og vi var bare to avdelingssjefer. Det er ganske formelle regler for registrering av slike samtaler, og det gjør at jeg med sikkerhet kan si at mellom min siste sjef – brigader John Gunnar Bøe – og meg forekom det aldri noen sikkerhetssamtaler.  Jeg oppfatter også representantens spørsmål slik at det gjelder kommentarer til det videre der: Når det gjelder prosedyrene for oppsigelsessaken, stiller jeg jo også en del spørsmål i forbindelse med advarsler og slike ting.  Jeg opplevde det som at man gjennomførte en ganske så hurtig operasjon, og ut fra det forhold at jeg hadde klaget saken inn for EOS-utvalget, i medhold av kontrolloven, ventet jeg at man stilte oppsigelsessaken i bero – i hvert fall til EOS-utvalgets anbefalinger forelå.  Det gjorde man ikke.

Kjell Engebretsen (A): Takk skal du ha.  Så til det brevet som er datert 29. mai 2002, fra Akershus kommandantskap, hvor det inviteres til samtale for at man skal finne fram til og innplassere deg «i adekvat stilling» når du er friskmeldt igjen, som de vel skrev.  Du mottok altså dette brevet, og når fikk du begrep om og kunnskap om at saken var anket?

Owe Ellingsen: Kunnskapen om at saken var anket, fikk jeg, så vidt jeg husker … Her må advokat Fredum korrigere meg, men jeg tror ankefristen gikk ut 25. mai, og så vidt jeg kan forstå, anket staten på den aller siste dag.

Kjell Engebretsen (A): 30. mai.

Owe Ellingsen: 25. mai.

Kjell Engebretsen (A): Nei, jeg tror det var 30. mai, så vidt jeg …

Owe Ellingsen: Ja, kanskje.  I hvert fall på siste dag i ankefristen.

Kjell Engebretsen (A): Akkurat.  Og da fikk du beskjed om at saken var anket?

Owe Ellingsen: Advokat Fredum sier enten da eller på den påfølgende dag.  For slik meddelelse får man jo gjennom et skrift fra retten, men etter vanlig skikk sendte vel Regjeringsadvokaten også et eksemplar direkte til advokat Fredum, vil jeg tro.

Kjell Engebretsen (A): Grunnen til at jeg spør slik, er at det blir litt vanskelig, iallfall for meg, å få ordentlig grep om at når det sendes et brev fra arbeidsgiveren om en samtale – når du er friskmeldt, for innplassering i adekvat stilling – skjer det altså helt parallelt, det er noen dager imellom, med at saken ankes.  En slik anke går jeg ut fra må bety at du ikke skulle bli i stillingen.  Det er derfor jeg lurer på om dette kan belyses, om du kan hjelpe oss å belyse dette, hvordan du oppfattet dette brevet, og om du kan gi din forklaring på hva dette egentlig var.

Owe Ellingsen: Når det gjelder dette brevet fra Akershus kommandantskap, hadde det, som jeg kanskje så vidt var inne på, tatt ganske lang tid før det kom frem til meg.  For å svare direkte på spørsmålet ditt: Det jeg først stusset på i brevet, var at man ikke tilkjennegav mottak av min permisjonssøknad, for den var sendt – og det er vitnefast at den ble sendt – en helt ordinær permisjonssøknad, med henvisning til Statens personalhåndbok osv.  Når det gjelder det brevet, skal vi se om det kan fremgå noe av det.  – Nei, det er ikke mulig for meg å se når det kom frem, men det var i første omgang også feiladressert, slik at det …

Kjell Engebretsen (A): Det er det brevet som er datert 29. mai.

Owe Ellingsen: Det er korrekt – 29. mai, og som inneholder dette med «Hvis De blir friskmeldt» osv.

Kjell Engebretsen (A): OK.

Owe Ellingsen: Men det virket, for å si det rett ut, det virket som om ting ikke var koordinert her, for det var ganske uforståelig at det skulle komme en anke og også et tilbud om en stilling liksom samtidig som …  Jeg kan ikke komme stort nærmere på det, for hva som har ligget bak det, er umulig for meg å vite.

Kjell Engebretsen (A): OK – vi får spørre noen andre.  Til slutt, hvis jeg har tid, leder.

Møtelederen: Du har tid.

Kjell Engebretsen (A): Kan du forsøke å gjengi – du har jo også gjengitt en del, men det er litt viktig for oss å få et så systematisk grep om det som mulig – hvilke prosedyrer som er fulgt i forbindelse med å forsøke å fullbyrde dommen?  Kontakt, tidspunkter, tilbud osv, hvordan har dette ligget i løypa framover?

Owe Ellingsen: Jeg tror ikke jeg skal gå inn på detaljene om det underveis under forberedelsene, for jeg gjorde en rekke henvendelser for å få oppklart saken, og jeg kom også ved flere anledninger med tilbud om hvor jeg kunne gjøre tjeneste mens saken pågikk. De tilbudene ble avslått, og et tilbud fra dem til meg om at jeg skulle fritas fra arbeidsplikten, fant jeg ikke å kunne akseptere, og jeg bad også om å få kontor. Jeg kom tilbake igjen fra en lengre sykemelding og ville gjerne komme i virksomhet igjen.

Når det gjelder – skal vi si – dialog om stillinger, kommer det, som jeg nevnte i innledningen, altså først et tilbud om at dersom jeg sier opp stillingen min, vil man foreta et økonomisk oppgjør. Det er like før jul. Så vidt jeg husker, ble det avsluttet 20. desember. Etter at man trakk anken, kommer dette materialet med hensyn til tilbud om en stilling innenfor det såkalte FLO/IKT, som er Forsvarets logistikkorganisasjon/IKT. Jeg sa meg villig til å diskutere dette. Jeg gjorde det klart at jeg ikke anså det som oppfyllelse av tingrettens dom, men at hvis vi kunne komme frem til en helhetlig løsning, kunne det være et alternativ som vi kunne diskutere. Det ble videreført etter hvert i et møte – så vidt jeg husker, 6. mars – hvor jeg endelig møtte personell på nivå der man kunne forvente at de hadde ansvar og myndighet, nemlig sjefen for personell- og økonomistaben. Jeg opplevde at det var en god tone i møtet der, så god tone at vi fant å kunne sette oss ned, vi to, i fellesskap og trekke opp en ramme omkring hva som skulle til, og ...

Møtelederen: Nå må jeg dessverre be deg om å avslutte, …

Owe Ellingsen: Ja.

Møtelederen:  … men du kan få fullføre setningen.

Owe Ellingsen: Det jeg var i ferd med å si, er at dessverre var klimaet et helt annet da forhandlingene ble gjenopptatt den 26. samme måned.

Kjell Engebretsen (A): Er tiden min ute da?

Møtelederen: Den er nok det, dessverre.

Den neste jeg gir ordet til, er Høyre. Martin Engeset, vær så god.

Martin Engeset (H): Takk for det, leder.

Dette er jo en sak som har en ganske lang forhistorie. Jeg skal ikke gå i detalj om den, men den startet jo ved at du i april/mai 1999 ble fratatt sikkerhetsklareringen. La meg først si at det er jo selvfølgelig leit at det fortsatt ikke er noen avklaring, og at det å miste sikkerhetsklareringen selvfølgelig er en belastning. Det forstår vi. Men nå når staten altså har trukket anken, du har fått tilbud om en stilling som avdelingsdirektør i Forsvarets logistikkorganisasjon/IKT, og du har fått utbetalt en erstatning og de saksomkostninger du fikk tilkjent, er jo mitt håp at det skal lykkes å komme frem til en enighet.

Når saken har en såpass lang historie, er det også etter hvert kommet betydelige mengder skriftlig dokumentasjon både fra deg, fra statsråden og fra ulike instanser. Jeg for min del føler at saken er så godt opplyst allerede at jeg ikke har noe spørsmål å komme med.

Møtelederen: Owe Ellingsen, du har lov til å kommentere dette, hvis du vil det.

Owe Ellingsen: Jeg vet ikke om det da kanskje kan være hensiktsmessig å komme litt inn på den stillingen som jeg er tilbudt, i forhold til den stillingen som jeg mener å ha krav på.

Når det gjelder den tilbudte stillingen, er det en ganske betydelig forskjell i å inneha en posisjon med ansvar for å influere på hele Forsvarets strategiske utvikling innenfor det området som jeg arbeider, og det å skulle lede ressursstyringen ved en underlagt forvaltning som leverer teknologi og støttetjenester til denne kjernevirksomheten. Det er for øvrig helt forskjellig kompetanse som kreves i de to stillingene.

En annen ting som jeg også kan nevne, er at i dette møtet den 6. mars erkjenner Forsvarets overkommando ved sin sjef for personellfunksjonen i hele Forsvaret at mitt ansettelsesforhold er i FO/I, og at dersom jeg ikke hadde blitt fratatt sikkerhetsklareringen, ville jeg fremdeles jobbet der. Han erkjente også – og beklaget – at Forsvarets regelverk med hensyn til informasjon om medvirkning i de omstillingene som hadde funnet sted, ikke var kommet meg til del, og han betegnet det som klanderverdig.

Et annet forhold er også det at i informatikkstaben er det, ved siden av meg, for tiden fem sivile. De øvrige er – med ett unntak – innplassert i den nye ledelsesstrukturen. Det ene tilfellet som ikke er innplassert, har noen måneder igjen til aldersgrensen, så jeg vil anta at de har inngått en avtale i den forbindelse.

Jeg vet ikke om det kan være en interessant kommentar, men stopper der.

Martin Engeset (H): Jeg har bare lyst til å kommentere det helt kort ved å si at når jeg ikke responderer på det siste innlegget ditt, er det rett og slett fordi det ville føre helt galt av sted hvis vi skulle inngå i en diskusjon her om hva slags tilbud du skulle få. Det er liksom ikke Stortinget part i saken til å avgjøre. Så jeg tror vi overlater ordet til neste parti.

Møtelederen: Da er det Fremskrittspartiets tur – vær så god Henrik Rød.

Henrik Rød (FrP): Takk for det leder.

Jeg har lyst til å komme litt tilbake til noe av det som du var inne på i din innledning. Det gikk på dette med begrunnelsen som ble benyttet i forbindelse med at anken ble trukket. Du nevnte vel at det var uttalt at det var en helhetsvurdering og menneskelige hensyn osv. som lå til grunn, og som en oppfølging til det sa du at du oppfattet den begrunnelsen som noe merkelig.

Jeg vil gjerne at du kunne utdype litt hva du mener om akkurat det.

Owe Ellingsen: Det var jo et betydelig arbeid som var lagt ned. I ankeforberedelsen var alt dette arbeidet gjort, og saken lå til beramming. Det var vel også, så vidt jeg husker, klarlagt at saken ville komme opp. Jeg var tilstått fri sakførsel fra fylkesmannen i Oslo og Akershus. Denne frie sakførselen mister jeg, og jeg mister denne muligheten til å få prøvet dette bevismaterialet som var lagt frem.

Til tingrettens behandling var det mye kortere tid, og det tok, som sagt, nærmere to år før jeg fikk innsyn i saken. Før det tidspunktet var det et mye bredere spekter jeg måtte forsvare meg imot fordi jeg ikke fikk se grunnlaget. Med det grunnlaget inne, og med en profesjonell gjennomgang av det av dem som hadde hatt sikkerhetsansvaret, falt svært mye av dette da bort. Jeg kan nevne at min sjef gjennom 12 år, brigader Engestøl, gikk gjennom dette materialet grundig. Det samme gjorde oberst Blix, som gjennom sju år, tror jeg, var sjef for administrasjonsavdelingen og hadde ansvaret for å administrere sikkerhetstjenesten på Huseby, men det var ikke han som hadde sikkerhetsansvaret, det var det min sjef som hadde. De gikk gjennom det gamle materialet der. Det hører med til historien at det lå innunder den tiden da disse sjefene hadde hatt ansvaret. Som jeg nevnte, etter så mange år og med plettfritt rulleblad, var dette viktig for meg – og det er viktig for meg – å få en avgjørelse på at jeg ikke har representert noen sikkerhetstrussel i landet.

Henrik Rød (FrP): Du var i et svar på et tidligere spørsmål inne på at denne oppsigelsen var en relativt hurtig operasjon. Du sa også at det ikke var avholdt sikkerhetssamtaler, som regelverket krever at det skal være. Har du på noe tidspunkt hatt følelsen av at beslutningen om din oppsigelse på en måte var tatt i forkant, og så produserte man en begrunnelse i etterkant?

Owe Ellingsen: Du spør om hva jeg føler i forhold til det, og da er svaret ja.

Henrik Rød (FrP): Kan du utdype det litt?

Owe Ellingsen: Ja, det kan jeg gjøre.

Helt parallelt og over få dagers varighet kommer de formelle tingene. Og de kommer uten forvarsel. Jeg hadde hatt en oppgave med å foreta en analyse og gjennomgang av stabens organisering. Dette var en helt ny stab, og derfor hadde Administrasjonsdepartementet tildelt oss midler for kompetanseoppbygging og organisasjonsutvikling av denne staben. Vi hadde engasjert en ekstern konsulent, vel kjent i Forsvaret og kjent i organisasjonslivet. Da jeg hadde sluttført denne rapporten og møter på Huseby sammen med konsulenten, blir jeg av en kaptein i vakten fratatt adgangskortet. Det vil si jeg ble ikke nektet adgang, det er riktig, advokat Fredum, jeg fikk utlevert et såkalt rødt besøkskort, som innebærer at man må følges overalt på huset.

Bjørn Rollheim: Jeg kan også legge til at helt frem til den samme dagen da sikkerhetsklareringen ble fratatt, ble han sendt ut på oppdrag hvor man behandler sikkerhetsgradert informasjon. Han ble deretter isolert fra omverdenen, og vi – jeg jobbet da under Owe Ellingsen – fikk direkte ordre om ikke å ta kontakt med Owe Ellingsen. Ergo: Han ble isolert fra omgivelsene. Så det er en god del signaler som tilsier at man har brukt sikkerhetsklareringen for å kvitte seg med en person – enkelt og greit, slik er det.

Møtelederen: Møteleder er nå litt usikker på om vi er inne på selve oppsigelsessaken. Jeg tror vi skal bevege oss litt tilbake til temaene.

Henrik Rød (FrP): Jeg hadde kun en direkte oppfølging til det. Hvis det ikke aksepteres, så får vi la det gå videre.

Møtelederen: Du kan gå videre med andre spørsmål.

Henrik Rød (FrP): Da har ikke jeg flere spørsmål.

Møtelederen: Du kan få bruke tiden som står igjen. Det er 4 minutter igjen.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg tror, komiteleder, at det også er viktig å stille et spørsmål som er en slags oppfølging av dette, for det er helt sentralt i hele sakens vurdering, også det som følger etter at rettssakene er over når det gjelder å få en stilling tilbake, at man prøver å finne ut hvorfor. Så jeg vil gjerne få lov til å stille et spørsmål.

Møtelederen: Vær så god.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg vil spørre Owe Ellingsen og hans bisittere om følelser og synspunkter. Hva tror dere forklaringen er på at noen eventuelt ønsket at Owe Ellingsen skulle slutte i sin jobb og i den virksomheten som han var i? Hvorfor ønsket noen eventuelt å bli kvitt Owe Ellingsen, og eventuelt senere ikke ønsket å få ham tilbake? Hva er den reelle begrunnelsen?

Owe Ellingsen: Jeg har vært litt inne på personalkonflikten, så den skal jeg ikke komme noe mer inn på. Men det kan ha vært en del som refererer seg til en del kulturkonflikter. Det var faktisk først etter omorganiseringen av Forsvarets øverste ledelse i perioden 1993–1996  at denne stillingen oppstod. Vi hadde sivile ledere på det nivået tidligere i Overkommandoen, men de hadde ansvaret for sivil personellforvaltning, mens denne stabens forgjenger, som heter Operasjonsstabens sambandsavdeling, hadde militæroperative roller også. Det vil føre for langt å komme inn på kulturene i Forsvaret, men det kan ligge slike ting der. En annen sak er at jeg hadde hatt en del roller under omstillingen hvor man fikk en del motstand, for å bruke et slikt uttrykk. Jeg hadde først vært oppnevnt av ledelsen som representant i en styringsgruppe for medvirkning i omstillingen av Forsvarets øverste ledelse, eller den delen som er Overkommandoen, og senere som hovedtillitsvalgt for AF-organisasjonene. Det var ikke organisasjonene, men ledelsen selv – jeg vet ikke om det var oberst Blix eller det var admiral Revang, sannsynligvis begge – som i omsorg for sine menn og kvinner faktisk innførte at i forbindelse med tilsettinger, i forbindelse med personalsaker, så skulle alle saker hvor det var noe som helst kontroversielt, forelegges stabssjefen personlig, fordi man var redd for aksjoner og represalier.

Carl I. Hagen (FrP): Betyr dette – for å oppsummere det – at det oppstod et ønske om at visse stillinger ikke skulle innehas av sivilt personell?

Owe Ellingsen: Det var en klar strid om dette. Når det ble en del sivile stillinger, så var det ut fra de analysene som ble gjort. Når det gjaldt min stilling, var det stilt ganske store krav også til at man hadde militær kompetanse. Men i Norge som i NATO forsøkte man i spekteret innenfor denne materien å koordinere de operative, de såkalte kommando kontrollsystemene, og de administrative systemene. Det betinget at man måtte ha kompetanse fra begge områder.

Møtelederen: Takk skal dere ha!

Carl I. Hagen (FrP): Er min tid ute?

Møtelederen: Ja, din tid er over.

Da går ordet videre til Kristelig Folkeparti. – Vær så god!

Modulf Aukan (KrF): Komiteen sit inne med ein usedvanleg brei dokumentasjon. Erstatning er utbetalt. Ein del av det som har kome fram, er kanskje ikkje så veldig nytt. Det eg faktisk sit igjen med, er at saka på dette tidspunktet begynner å verta særdeles godt belyst for komiteen.

Eg sit ikkje med ytterlegare spørsmål utover dei som alt er stilte her i dag.

Møtelederen: Greit, vi tar det til etterretning.

Da gir jeg ordet til Owe Ellingsen. Du skal få fem minutter til en oppsummering.

Owe Ellingsen: Jeg tror jeg er enig i at saken er veldig grundig og godt opplyst. Som jeg var inne på, er jeg veldig glad for at vi har EOS-utvalget. Jeg har kunnet registrere at det foretok en veldig grundig saksforberedelse, og jeg tror jeg bare skal avslutte med å si at jeg håper selvfølgelig at denne høringen, selv om temaet ikke er om meg og mine saker, kan få konsekvenser for at denne saken nå kan bli avsluttet.

Som jeg sa i et utformelt møte med deler av denne komiteen, og så vidt jeg husker, deler av forsvarskomiteen, er det maktpåliggende for meg å si at det som jeg opplever i denne saken og som ikke er bra, ikke er representativt for det norske forsvar, og det er ikke representativt for det norske offiserskorps. Det vil jeg gjerne si.

Det er dessuten viktig at man får styrket sikkerhetstjenesten. Det behøver jeg jo ikke å kommentere i disse dager. Og med utgangspunkt i sikkerhetsloven § 1, som har sine tre formål: å ivareta rikets sikkerhet, den enkeltes rettssikkerhet og det tredje punktet, som jeg velger å tolke som at man skal styrke troverdigheten til tjenesten, er det en sammenheng mellom disse betingelsene som er viktig for meg. EOS-utvalget, som ble etablert i bakkant av Lund-kommisjonen, har viktige oppgaver å gjøre, og det er også svært om å gjøre for meg at dets oppgave og dets autoritet blir bibeholdt.

Jeg vil håpe at denne saken også kan bidra til at man får rettet på de rutiner og kontroller, ikke minst egenkontroll, som man bør ha. For øvrig vil jeg avslutte med å ønske komiteen lykke til med arbeidet.

Møtelederen: Takk skal du ha! Og takk for at dere har bidratt til å opplyse saken.

Da skal vi etter planen vår egentlig begynne igjen kl. 16.35. Vi tar 10 minutter pause, slik at vi kan få tid til å områ oss litt, og begynner igjen kl. 16.25, forutsatt at statsråden har kommet. – Hun har kommet.

Høringen avbrutt kl. 16.15.

-----

Høringen ble gjenopptatt kl. 16.25.

Høring med forsvarsminister Kristin Krohn Devold

Møtelederen: Da vil jeg ønske forsvarsminister Kristin Krohn Devold velkommen. Hun har med seg sine bisittere, forsvarssjef Sigurd Frisvold og avdelingsdirektør Gisle Norheim.

Jeg vil kort bare redegjøre for hva som er temaet for denne høringen, og hva som ikke er det, slik at vi alle sammen er helt sikre på det.

For å repetere oss selv er temaet: Uttrykte statsråden seg korrekt da hun i Stortinget i juni i fjor sa at Owe Ellingsen var blitt tilbudt en adekvat stilling? Har statsråden fulgt opp EOS-utvalgets anmerkninger i saken? Hvorfor valgte statsråden å anke, for senere å trekke anken? Det som da faller utenfor dette temaet, er spørsmål knyttet til tolkning, til den rettskraftige dommen i Oslo tingrett i april i fjor og spørsmål knyttet direkte til tap av sikkerhetsklarering i akkurat denne konkrete saken.

Vi har som reglement for disse åpne høringene at den som er invitert, får 10 minutter til å gjøre rede for saken. Saksordføreren får disponere 15 minutter og de øvrige partiene 10 minutter hver. Den som er invitert, får helt til slutt muligheten til å oppsummere i 5 minutter. Jeg skal etter beste evne prøve å passe tida.

Jeg gir ordet først til statsråd Kristin Krohn Devold. Vær så god!

Statsråd Kristin Krohn Devold: Ærede komite!

Da jeg tiltrådte som statsråd 19. oktober 2001, var staten ved Forsvarsdepartementet allerede stevnet for retten av Ellingsen, både for tap av klarering og for oppsigelsen. Det som hadde skjedd under to tidligere regjeringer, var at Ellingsen var blitt fratatt sikkerhetsklareringen etter vedtak i Sikkerhetsstaben i Forsvarets overkommando 18. mai 1999. Vedtaket ble påklaget til departementet, som 30. august 1999, under statsråd Løwer, opprettholdt Sikkerhetsstabens vedtak.

Som en følge av sikkerhetsklareringstapet ble Ellingsen av tilsettingsrådet i Forsvaret oppsagt fra sin stilling som avdelingsdirektør i FO 19. oktober 2000. Tilsettingsrådet består av en leder, to fra administrasjonen og to fra de ansatte. Tilsettingsrådet var enstemmig i sin beslutning.

Oppsigelsesvedtaket ble så påklaget til departementet, men departementet opprettholdt 21. mars 2001, under statsråd Godal, tilsettingsrådets vedtak om å si opp Ellingsen. Etter dette anla Ellingsen to søksmål mot staten, ved Forsvarsdepartementet – først oppsigelsessaken, 14. mai 2001, deretter sikkerhetsklareringssaken, 27. august 2001.

EOS-utvalget kom i brev av 18. september 2000 med kritikk mot deler av saksbehandlingen i sikkerhetsklareringssaken. Kritikken rettet seg særlig mot at Ellingsen fikk mangelfullt innsyn i saksdokumenter. Den kritikken ble gjentatt i EOS-utvalgets årsmelding for 2000, som ble behandlet av Stortinget 5. juni 2001. Godal redegjorde da for hvordan han ville følge opp merknadene.

I brev av 29. juni 2001 fra EOS-utvalget til statsråd Bjørn Tore Godal ble departementet anmodet om å foreta en ny gjennomgang av saken på en mest mulig uhildet måte. Godal iverksatte deretter ny gjennomgang umiddelbart. Dette informerte også Godal EOS-utvalget om i brev av 27. august 2001. Den fornyede gjennomgangen ble iverksatt av Godal og ferdigstilt kort tid etter at jeg tiltrådte som statsråd. Et brev av 5. desember 2001 til EOS-utvalget redegjorde for denne gjennomgangen.

Angående tilbud om adekvat stilling: Forsvaret sendte 29. mai 2002 et brev til Ellingsen, som da var uføretrygdet i ett år, fra 1. april 2002 til ca. 1. april 2003. I brevet står det:

«Hvis De blir friskmeldt i løpet av permisjonsperioden, ber vi om at De tar kontakt med AK/RSF ved saksbehandler Øystein M Tønnesen slik at vi kan foreta innplassering i adekvat stilling.»

I dette brevet framgår det altså at vedkommende ikke ble tilbudt en konkret stilling. Brevet viser videre at innplassering i adekvat stilling skulle skje i dialog med arbeidsgiver. Det var dette jeg gav uttrykk for i Stortinget i juni i fjor, vel vitende om brevets innhold. I et replikksvar til representanten Engebretsen sa jeg følgende:

«Jeg vil nøye meg med kort å bemerke at jeg er kjent med at Forsvaret har tilbudt vedkommende en stilling, der formuleringen er – så vidt jeg kan huske – en adekvat stilling. Jeg synes at nærmere spesifikasjon av hva det skal være bør skje i kommunikasjon mellom vedkommende og arbeidsgiver, som i dette tilfellet er Forsvaret.»

Videre sa jeg i et replikksvar til Enoksen like etterpå:

«Jeg er kjent med at det er gått et brev fra Forsvaret til vedkommende der det står at han vil bli tilbudt relevant adekvat stilling. Hva som ligger i det innholdet, tror jeg vedkommende må avklare i tett kontakt med Forsvaret som arbeidsgiver.»

Disse to replikksvar henspeiler direkte på brevet jeg nå siterte fra, og som jeg hadde med meg i stortingssalen. Jeg klargjorde at det ikke var en forhåndsdefinert konkret stilling, men vilje til å innplassere i adekvat stilling, videre at dette måtte skje i dialog med Ellingsen, som, dersom han ble friskmeldt, ble bedt om å ta kontakt. Grunnen til at det ble formulert slik, var at Ellingsen på dette tidspunktet var uføretrygdet i nesten et år framover. Det er derfor min oppfatning at jeg uttrykte meg korrekt i Stortinget 19. juni i fjor. Jeg siterte ikke direkte fra brevet, da jeg i replikkvekslingen ikke hadde det med meg i hånden opp på talerstolen. Derfor brukte jeg også formuleringen «så vidt jeg kan huske».

Jeg er kjent med at Ellingsens advokat i fjor høst henvendte seg til Forsvaret med spørsmål om hvilke stillinger som kunne tilbys Ellingsen – dette i brev av 10. september 2002, med purring 30. september, 30. oktober og 14. november. Forsvaret kan ikke framskaffe brevet av 10. september 2002. Dette mener jeg er uheldig, for departementet har i brev av 4. april 2003 til FO gitt beskjed om at rutinene for journalføring må forbedres. Purringene av 30. september, 30. oktober og 14. november omhandler ikke spørsmålet om stilling, men derimot om utbetaling av lønn og feriepenger. Disse brevene er tilgjengelige. Brevene henviser imidlertid også til brevet av 10. september, som Forsvaret altså ikke har kunnet framskaffe.

Etter at staten trakk anken, fikk Ellingsen tilbud om en konkret stilling i FLO/IKT 15. januar 2003, men han har fortsatt ikke avklart om han ønsker å tiltre denne.

Når det gjelder oppfølgingen av anmerkningene fra EOS-utvalget, vil jeg innledningsvis presisere at så vel statsråd Godal som jeg har uttrykt i Stortinget at vi tar anmerkninger fra EOS-utvalget alvorlig. Anmerkninger fra EOS-utvalget skal tas til etterfølgelse. Jeg sa i Stortinget 19. juni i fjor at

«kritikk fra EOS-utvalget skal tas alvorlig og skal få en konsekvens for departementets framtidige behandling av slike saker. Den konsekvensen har jeg også signalisert at vi tar, bl.a. i brev til SVs stortingsgruppe, ved at det er gitt retningslinjer internt i departementet om både skriftlig type saksbehandling i framtiden, og hva en mest mulig uhildet gjennomgang betyr i praksis».

Det var sitat fra stortingsdebatten i fjor.

EOS-utvalget har kommet med kritiske bemerkninger i forbindelse med to årsberetninger – første gang i forbindelse med årsberetningen for 2000, som ble debattert i Stortinget 5. juni 2001, med statsråd Godal til stede, andre gang i forbindelse med årsberetningen for 2001, som ble debattert i Stortinget 19. juni 2002, med meg til stede. EOS-utvalget har ikke kommet med nye kritiske merknader til denne saken etter disse debattene, og EOS-utvalget har avsluttet sin behandling av saken.

Overfor daværende statsråd Godal reiste EOS-utvalget kritikk mot det forhold at vedkommende fikk begrenset innsyn i saksdokumentene. Godal redegjorde for oppfølgingen av EOS-utvalgets kritikk i Stortinget. Overfor meg har EOS-utvalget i sitt avsluttende brev påpekt det uheldige i at departementet kun benyttet en muntlig saksbehandlingsmåte overfor vitner som tidligere i saken hadde gitt skriftlige forklaringer, og i samme brev anmerker EOS-utvalget at departementet ikke har kommentert påstander fra vedkommendes advokat om at den avdelingsdirektøren som i tidligere fase ledet behandlingen av vedkommendes klareringssak, også deltok i samtaler med to tidligere overordnede. Dette har blitt fulgt opp med følgende tiltak fra min side: Jeg fulgte det opp med instruks til departementsråden, hvor jeg påpekte viktigheten av skriftlighet i saksbehandlingen, og at saksbehandlingen skal være slik at det ikke kan reises spørsmål ved habiliteten. Etter at instruksen var gitt, informerte jeg også SV 12. juni i et eget brev om at de kritiske forhold EOS-utvalget hadde tatt opp, ville bli endret for framtiden. Jeg viser for øvrig til mitt brev av 27. januar 2003 til komiteen.

Når det gjelder beslutningen om å anke, var denne tatt ut fra en juridisk vurdering av saken. Vår vurdering var at vi hadde relativt gode muligheter til å nå bedre fram med våre argumenter i høyere rettsinstans. Disse juridiske argumentene ble veid opp mot den belastning det ville være for Ellingsen å ha denne saken i rettsapparatet. Det var ingen lett beslutning. Jeg var i tvil, og jeg brukte tenkefristen. Når jeg konkluderte med å anke, var det fordi jeg lot de juridiske argumentene veie tyngst. Av hensyn til å nå fram med vår anke, kunne vi selvsagt ikke gi inntrykk offentlig av noen tvil.

Høsten 2002 besluttet jeg at omorganiseringen av Forsvarets øverste ledelse skulle skje med virkning fra 1. august 2003. Etter dette ville det i praksis være svært vanskelig å innplassere Ellingsen i en avdelingsdirektørstilling. Departementet bad derfor Regjeringsadvokaten om å innlede forliksforhandlinger med Ellingsen. 24. oktober tok Regjeringsadvokaten kontakt med håp om at saken kunne avsluttes innen omorganiseringen av forsvarsledelsen. Samtidig hadde jeg et ønske om å avslutte saken så tidlig som mulig, også av hensyn til Ellingsen. Det var ingen tvil om at det var en belastning å ha denne saken gående for rettsapparatet så lenge.

Mens disse forliksforhandlingene pågikk, fikk vi beskjed om at rettssaken ville bli berammet til juni 2003, og at dom antakelig ikke ville kunne falle før i august 2003. Departementet hadde tidligere antatt at ankebehandlingen ville kunne gjennomføres i begynnelsen av 2003. Derfor var de to eneste mulighetene til å få en avklaring innen 1. august 2003 med en ny organisasjon på plass i Forsvaret, at forliksforhandlingene førte fram, eller at jeg trakk anken. 20. desember konstaterte jeg at partene stod så langt fra hverandre i forliksforhandlingene at det ikke var realistisk at de ville føre fram, og jeg trakk derfor anken likevel. – Takk!

Møtelederen: Takk skal du ha. Da gir jeg ordet til sakens ordfører, Siri Hall Arnøy, som har 15 minutter til disposisjon.

Siri Hall Arnøy (SV): Takk, leder! Jeg vil også takke statsråden for en god og ryddig gjennomgang.

Jeg vil først litt inn på de spørsmålene som er knyttet til det som statsråden også var inne på i forhold til det statsråden sa i stortingsdebatten onsdag 19. juni, og da særlig svaret til representanten Engebretsen. Statsråden har nå redegjort for hvordan det hun sa om innplassering i adekvat stilling, var å forstå, men i og med at det er et såpass sentralt punkt, vil jeg bare være sikker på at jeg har forstått det riktig.

Har jeg forstått statsråden riktig, at det som ble sagt i Stortinget, var å forstå som at det var gitt et tilbud om en dialog om en stilling, at det brevet som var sendt, var å forstå som et tilbud om en dialog om konkret innplassering i stilling? Er det en dekkende beskrivelse?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Det som var sagt i Stortinget, var ganske enkelt med utgangspunkt i brevet av 29. mai, som lyder slik:

«Hvis De blir friskmeldt i løpet av permisjonsperioden, ber vi om at De tar kontakt med AK/RSF v/saksbehandler Øystein M. Tønnessen slik at vi kan foreta innplassering i adekvat stilling.»

«Kan foreta innplassering»: I det ligger det en klar intensjon av å skulle foreta innplassering i adekvat stilling, men at vedkommende må ta kontakt når uførepermisjonen eller uføresituasjonen er over.

Det brevet var jeg godt kjent med. Jeg hadde det også med meg inn i stortingssalen. Derfor sa jeg i de to korte replikksvarene jeg hadde:

«Jeg er kjent med at det er gått et brev fra Forsvaret til vedkommende der det står at han vil bli tilbudt relevant adekvat stilling. Hva som ligger i det innholdet, tror jeg vedkommende må avklare i tett kontakt med Forsvaret som arbeidsgiver.»

Det var replikksvaret til Enoksen, som er ment å være helt i overensstemmelse med teksten i brevet.

I replikksvaret til Engebretsen er jeg litt kortere i formuleringen, og jeg sier følgende:

«… Forsvaret har tilbudt vedkommende en stilling, der formuleringen er – så vidt jeg kan huske – en adekvat stilling. Jeg synes at nærmere spesifikasjon av hva det skal være bør skje i kommunikasjon mellom vedkommende og arbeidsgiver, som i dette tilfellet er Forsvaret.»

Hensikten var altså å si at det er et ønske om å få kontakt for å kunne innplassere i adekvat stilling, men det er ikke én konkret stilling det tenkes på, det må avklares mellom partene, og det nevnte jeg i begge mine korte replikksvar på slutten av debatten.

Siri Hall Arnøy (SV): Så det er altså å forstå slik at det du sa, var ikke at han var tilbudt en konkret stilling, men at det var blitt framsatt overfor Ellingsen et tilbud om dialog om innplassering i en stilling. Er det en korrekt oppsummering?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Det var framsendt et brev der det står at vi kan foreta innplassering i adekvat stilling hvis «De tar kontakt».

Siri Hall Arnøy (SV): Så blir det forelagt av Ellingsen i denne høringen den oppfatning at de har forsøkt å ta kontakt, men at dette ikke har ført fram. Det vises bl.a. til Regjeringsadvokatens brev av 22. april 2003. Jeg kan for så vidt sitere det, i og med at jeg ikke er sikker på om alle her har det. Det er stilet til Ellingsens advokater:

«Tilbud om stilling.

Jeg viser til Deres brev hit av 17. mars 2003.

De opplyser at De ved fire anledninger i fjor høst henvendte Dem til Forsvaret med spørsmål om hvilke stillinger som kan tilbys Ellingsen. Det kan fra Forsvarets side ikke redegjøres for disse brevene. Basert på Deres fremstilling synes dokumenthåndteringen i den aktuelle saken uheldig. Jeg er informert om at departementet på denne bakgrunn har bedt FO om å forbedre sine rutiner for journalføring av skriv mv.

Med vennlig hilsen

Regjeringsadvokaten

v/Christian F. Galtung.»

Nå er det selvfølgelig gledelig at man har tatt initiativ til å forbedre rutinene på bakgrunn av at dokumenter forsvinner. Det kan vi godt la ligge. Men dette er det svaret som Ellingsen opplever å ha fått på det konkrete tilbudet – om dialog, ikke tilbud om en konkret stilling – som han har sendt. For å være helt ærlig: Jeg får ikke dette helt til å henge sammen. For meg framstår det som om man ikke har gitt et tilbud om en konkret stilling, men man har gitt et tilbud om en dialog om stilling. Så forsøker altså den ene parten å ta kontakt, og brevene blir ikke besvart, og de blir borte.

Jeg lurer på om du kan kommentere sammenhengen her, for den blir rett og slett litt uklar.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg vil først bemerke at Owe Ellingsen var uføretrygdet helt fram til 1. april, slik at for at en konkret stilling skulle identifiseres, var man avhengig av at han først ble friskmeldt. Det unnskylder ikke rotet i arkiveringsrutiner. Derfor har jeg i innledningen min også sagt at det er meget uheldig at det ikke har vært mulig for Forsvaret å identifisere det første brevet fra 10. september. De tre andre brevene som det er referert til, finnes, og de har alle tre overskriften «Owe Ellingsen. Lønnsutbetaling». Det er overskriften på alle tre. Brevets innhold er lønnsutbetaling. Men det står en siste linje i hvert brev, «For øvrig viser vi til vårt brev av 10.09.2002», som står ubesvart. Det er altså ett brev som ikke finnes.

Siri Hall Arnøy (SV): Men du er enig i at det kan oppfattes som om de tre følgende brevene også er å oppfatte som en purring på svar på dette første brevet? I og med at man nevner konkret et brev og sier at det ikke er blitt besvart, er det vel naturlig å forstå det som en purring på svar. Er det ikke det?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg synes det er helt naturlig når man henviser til et tidligere brev, at de som behandler saken, i det minste sørger for å skaffe det tidligere brevet, eller eventuelt ringer avsender for å frambringe det. Derfor har også departementet helt uttrykkelig overfor Forsvaret som etat sagt at man må skjerpe inn sine rutiner. Jeg vil gjerne også la forsvarssjefen få gi sine kommentarer til det spørsmålet.

Sigurd Frisvold: Det er nok riktig at vi ikke kan finne brevet av 10. september. Vi har fått purringer. Det er gitt svar fra Forsvaret den 6. november og den 19. november, og det var i forhold til spesielt det brevet av 30. oktober, som gikk på lønnsutbetalinger til Owe Ellingsen. Der har vi svart den 6. og den 19. november.

Siri Hall Arnøy (SV): Jeg er selvfølgelig, som sagt, glad for at man rydder opp i rutinene, men i og med at det er i orden, kan vi la de konkrete tiltakene som er foretatt der, ligge. Det som sies i Stortinget, er et tilbud om dialog om innplassering i stilling, som det nå blir presisert, forutsatt at Ellingsen ble frisk. Men det som stod i brevet overfor Ellingsen, og det som det gis uttrykk for i Stortinget, er en vilje til dialog, man ønsker altså at Ellingsen skal ta kontakt for diskusjon om innplassering i adekvat stilling. Det jeg ikke forstår, er hvordan det er mulig for Ellingsen å ta kontakt, hvordan det faktisk kan være mulig at det blir noe reelt innhold i det som man sier om innplassering i adekvat stilling, dersom Ellingsens forsøk på kontakt bare blir borte.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Som det står i brevet fra Forsvaret til Ellingsen: «Hvis De blir friskmeldt … ber vi om at De tar kontakt … slik at vi kan foreta innplassering».

Jeg er helt enig i at hvis det brevet av 10. september var et slikt forsøk på kontakt, så er det uheldig at det har blitt borte. De andre brevene omhandler, som jeg har vært inne på, i første rekke lønnsutbetalingsspørsmålet. Men nå er jo virkeligheten den at Owe Ellingsen ikke ble friskmeldt dette året.

Siri Hall Arnøy (SV): I forhold til det som ble sagt i Stortinget om at man har tilbudt vedkommende en stilling, der formuleringen er etter din hukommelse, en adekvat stilling, skulle det jo kanskje hvis man skulle være pirkete, ha vært sagt at det var et tilbud forutsatt at han ble friskmeldt.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Her vil jeg heller si det slik at hvis man er uføretrygdet, kan ikke en arbeidsgiver anta at det ikke er en reell uføretrygding. Det vil selvfølgelig være slik at er man uføretrygdet, må man bli friskmeldt for å kunne bli innplassert i en stilling.

Jeg oppfatter det slik at arbeidsgiver, her Forsvaret, uttrykte seg såpass varsomt også for ikke å skulle møte beskyldningen om at man legger noen som helst form for press på en person som er uføretrygdet. Det enkleste hadde jo vært om jeg hadde sitert hele brevet fra Stortingets talerstol, men fordi det var en replikkveksling, og fordi jeg da ikke brakte brevet med meg opp på talerstolen, gjengav jeg det etter beste evne fra hukommelsen.

Siri Hall Arnøy (SV): Jeg har få innsigelser på gjengivelsen fra hukommelsen, men mer, som du kanskje forstår, på prosessen videre, i og med at det som sagt nettopp er slik at hvis et slikt brev, og også det å gjengi det, skal stå til troende, må også den dialogen som man inviterer til, være reell. Jeg vet ikke om det har noen hensikt å stille ytterligere spørsmål om det, men oppfatter du det slik at det at dette første brevet fra Ellingsen ble borte, hadde noen konsekvenser for hvorvidt denne invitasjonen til dialog ble en reell mulighet for dialog?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Nå har jo forsvarssjefen redegjort for at noen av de tre andre brevene ble besvart med dato, så vidt jeg forstod, og som altså hadde overskriften «Lønnsutbetaling» og omhandlet det.

Jeg vil tro at det største hinder for at man fikk innplassert Ellingsen i stilling, var det faktum at han var og forble uføretrygdet hele det året. Hvis det skulle være slik at det er det ene brevet av 10. september, som Forsvaret ikke har kunnet gjøre rede for, som har gjort at dialogen ikke kom i gang, er jeg selvfølgelig den første til å se at det er svært, svært uheldig.

Siri Hall Arnøy (SV): Du tok opp i din innledning noe av den kritikken som hadde kommet fra EOS-utvalget. Deler av den kritikken er framsatt før din statsrådstid, så du må bare si fra dersom du ikke ønsker å svare på det som gjelder før din egen tid. Men i forhold til Ellingsens mulighet for innsyn i sakens dokumenter ble det fra Ellingsens side i høringen vel antydet, må det være riktig å si, at man var i tvil om man egentlig hadde fått fullt innsyn i sakens dokumenter, fordi det var noe divergens rett og slett når det gjaldt fullstendige lister over sakens dokumenter.

Jeg vil bare kort spørre om du kan bekrefte at det nå er gitt fullstendig innsyn i sakens dokumenter, eller eventuelt hva det ikke er gitt innsyn i overfor Ellingsen.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Her må man skille mellom to forhold, mellom den påpekningen som EOS-utvalget gjorde overfor tidligere statsråd Godal, og som han utkvitterte i stortingsdebatten i juni 2000 ved at han ønsket å følge opp kritikken mot innsyn, og det å be om innsyn nå i dokumenter som vedrører denne saken av generell karakter. Det er selvfølgelig slik i departementet at det finnes en rekke dokumenter knyttet til dialogen mellom departementet og Regjeringsadvokaten, som forbereder seg for å kunne ivareta våre interesser i en rettssak, og det vil i et departement være interne notater som ikke gis ut til andre enn departementet, fordi det både fra avsender og mottaker alltid har vært ment å være interne dokumenter. Så her må man altså gjøre et skille mellom det EOS-utvalget påpekte overfor daværende statsråd Godal, og senere henvendelse knyttet til generelt innsyn i alle sakens dokumenter, inkludert interne dokumenter og korrespondanse mellom departementet og Regjeringsadvokaten.

Siri Hall Arnøy (SV): Du tok også opp EOS-utvalgets merknader i forhold til ny og uhildet gjennomgang, som jo kom under tidligere statsråd Godal, men der deler av ferdigstillelsen av prosessen også kanskje har vært i din statsrådstid.

Så tok du opp at EOS-utvalget har kommet med kritikk i forhold til at samme avdelingsdirektør bl.a. hadde vært inne i den nye uhildede saksbehandlingen. Der har jo du nå tatt initiativ i forhold til forbedring av rutinene. Det jeg lurer på, er: Man tar altså kritikk i forhold til noe av prosedyren som ble fulgt i den nye uhildede saksbehandlingen, og betyr det at den nye, uhildede gjennomgangen ikke tilfredsstilte kravene til en ny og uhildet gjennomgang som du nå ville mene var en viktig standard?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Det betyr at jeg er helt enig i den kritikken EOS-utvalget reiste i sitt avsluttende brev i mai 2002, og etter at vi har hatt en dialog om en rekke spørsmål, er det to forhold som gjenstår. Det er for det første det at det har vært en muntlig saksbehandling, dvs. at man ikke har hatt omforente referater mellom partene, og det er det forhold at en avdelingsleder fortsatt hadde med saken å gjøre, og at man bare hadde skiftet saksbehandlere. Disse to forhold tok jeg spesielt opp i en instruks i departementet 8. juni i fjor. Jeg nevnte i brev til SV 12. juni i fjor at jeg ville følge opp de to forholdene.

Siri Hall Arnøy (SV): Unnskyld meg, men tiden er i ferd med å renne ut. Jeg er klar over det som har vært gjort på rutinesiden i forhold til framtiden, men i forhold til historien – den konkrete kontrollsaken, Ellingsens sak, betyr de endringene du har gjort, at Ellingsen etter din vurdering ikke fikk en perfekt, ny, uhildet gjennomgang, slik som du gjerne skulle sett for deg at den var?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Min vurdering er at disse to saksbehandlingsmanglene ikke endret på resultatet av den nye gjennomgangen. Det er det viktigste i forhold til det du egentlig spør etter. Samtidig vil jeg gjerne understreke at det er ikke perfekt saksbehandling. EOS-utvalget påpeker ting som kunne ha vært gjort bedre, og jeg sier at jeg er enig med EOS-utvalget. Men det er altså ikke saksbehandlingsfeil som er av en slik karakter at det ville påvirke resultatet av gjennomgangen. Det er essensen.

Møtelederen: Takk skal dere ha.

Da gir vi ordet videre til Kjell Engebretsen fra Arbeiderpartiet, som har 10 minutter.

Kjell Engebretsen (A): Takk, leder.

Det er klart at brev pleier ikke å forsvinne i et såpass ryddig system som Forsvaret. Men nå har det nå en gang gjort det.

Det som forbauser meg, er at når han purrer på dette svarbrevet, eller denne anmodningen om svar på brev av 29. mai fra Akershus kommandantskap, blir reaksjonen på hans purring for så vidt bare et svar på hva som har skjedd rent saksbehandlingsmessig, og man beklager, men man gjør altså ikke noe mer for å opprette denne kontakten, og det synes jeg er litt merkelig – like merkelig som det kanskje er at man sender et slikt brev i begynnelsen av en sykmelding og sier at hvis du blir frisk, så kan du ta kontakt.

Det kan jo tenkes at en slik sykmelding som det var snakk om her, som sikkert hadde en del med oppsigelsen og hans situasjon å gjøre, ville ha gått ut tidligere hvis ting hadde kommet på plass for vedkommende

Men når det er sagt, må jeg spørre statsråden: Når man tilbyr eller indikerer å tilby en adekvat stilling, betyr det i denne sammenheng basert på bakgrunn, på erfaring og den slags ting? Er det det som ligger i begrepet «adekvat stilling»? Kan statsråden svare på det først?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Takk, komiteleder.

Hele poenget med den formuleringen som jeg hadde i Stortinget, var at her måtte man sammen identifisere hva som var en adekvat stilling. Jeg synes ikke det blir riktig å spekulere i hva en slik adekvat stilling kunne ha vært. Nå vet vi at Ellingsen var sykmeldt hele dette året, og vi er over i en fase der vi har identifisert – ikke en adekvat midlertidig stilling, men en helt konkret stilling som oppfølging av dommen. Vi er kommet i en helt annen fase. Da synes jeg det må være det viktigste for å få denne saken ut av verden.

Knyttet til Engebretsens innledende kommentar om at tidspunktet 29. mai for å sende et slikt tilbud var litt underlig når det var 30. mai man anket, så er hele poenget at den første dommen understreket Ellingsens rett til å ha en stilling i Forsvaret mens man ventet på å få den endelige dommen. Da var det veldig viktig før anken ble registrert, at vi var ordentlige og nøyaktige med at han faktisk hadde fått en invitasjon til å ta kontakt for en innplassering hvis han ble frisk. Det hadde han krav på.

Kjell Engebretsen (A): Dette er sikkert en rimelig forklaring, men noe pussig blir det når man snakker om adekvat stilling som skal tilbys, samtidig som man anker. Når man anker, er det jo fordi Forsvaret ikke ønsker at han skal ha noen stilling. Det blir derfor litt ugreit for oss å få ordentlig grep om dette, synes jeg.

Over til spørsmålet om anken. Jeg forstår at den er basert på juridiske argumenter som statsråden sier. Om jeg forstod statsråden riktig – dette får hun i så fall korrigere – så sa hun at det ikke var realistisk at anken ville føre fram.

(Statsråden rister på hodet)

– Da misforstod jeg.

Når man gir seg i kast med noe sånt, så vet enhver advokat, og jeg skulle tro de fleste rundt statsråden og kanskje til og med statsråden selv, at i dette systemet, med prosesser i rettsapparatet i Norge tar det tid. Man kunne ha tatt kontakt med tinghuset, og så ville man sikkert ha fått greie på det. Jeg går ut fra at når man ga seg i kast med dette, så hadde man gjennomgått vurderingen av de menneskelige hensyn. Det var ikke noe som dukket opp etterpå. Her blir det en forskyvning på et halvt år. Jeg er forbauset hvis det var overraskende, lang tid, at man ikke hadde forventet seg dette, at statsrådens ulike rådgivere ikke hadde forventet seg det, og at fordi dette ble så overraskende valgte man å trekke denne anken. Det er ikke uten videre lett for oss å få ordentlig grep om motivene bak det.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg tror jeg forstår spørsmålet. Jeg skjønner godt at dette er problematisk å få fatt i, ganske enkelt fordi beslutningen den 30. mai ikke var lett. Jeg hadde en vurdering som var slik: Juridisk sett er det riktig å anke, av hensyn til Forsvaret og av hensyn til sikkerhetsstaben. Men jeg var fullstendig klar over at det ville medføre en merbelastning for vedkommende. Jeg var også temmelig sikker på at det ville være en ulempe for departementet og for meg selv, også med vedvarende medieoppslag, istedenfor å kunne rydde saken unna.

Når disse avveiningene ble satt opp mot hverandre, helte jeg likevel på anketidspunktet i retning av at det var riktig å anke, og at det var riktig å heve seg over både egne følelser og andres følelser og la den juridiske vurderingen veie tyngst.

Nettopp fordi jeg var så i tvil, ble jeg betenkt utover høsten. Jeg tok en beslutning i slutten av oktober om å iverksette Stortingets vedtak om å halvere forsvarsledelsen ett og et halvt år før tiden, altså 1. august. Umiddelbart etter at jeg så at det bar i den retning, bad jeg om at det ble tatt kontakt for forliksforhandlinger. Jeg ville nødig, etter den kritikken som Forsvardepartementet hadde fått gjennom tre regjeringer, bringe meg selv i den situasjonen at hvis det skulle gå slik som vi ut fra våre juridiske vurderinger ikke håpet på, at vedkommende vant og vi måtte innplassere vedkommende i en avdelingsdirektørstilling, var alle stillingene fylt.