B.innst.S.nr.5 (2000-2001)
Innstilling fra kommunalkomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 2001 vedkommende rammeområde 6 Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Finans- og tolldepartementet m.v og rammeområde 7 Folketrygden

1. Generelle merknader om kommuneøkonomien

1.1 Merknader fra Arbeiderpartiet

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at kommunalt selvstyre og likeverdige velferdstilbud til alle, uansett bosted, er viktige målsettinger. Disse medlemmer peker på at statlig detaljstyring av kommunesektoren gjennom detaljerte bestemmelser og øremerkede økonomiske tilskudd, ikke gir slikt resultat. Gjennom en styrking av kommuneøkonomien legges det opp til en videreutvikling og styrking av det offentlige velferdstilbudet, også i distriktene. Disse medlemmer vil vise til at det gjennom Regjeringens forslag legges opp til en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter på 5 mrd. kroner i forhold til inntektsnivået i 2000.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen gjennom framlegget øker kommunesektorens handlingsrom ved at 2 mrd. kroner av merinntektene kommer som frie inntekter. Disse medlemmer støtter Regjeringens fremlegg om å innlemme øremerkede tilskudd tilsvarende 1,1 mrd. i kommunesektorens inntektssystem. Dette vil være et viktig bidrag for å styrke det kommunale selvstyret samt å redusere den statlige detaljstyringen av kommunesektoren.

       Disse medlemmer understreker at Regjeringen har foreslått en tilleggsbevilgning på 3,4 mrd. kroner i 2001 knyttet til utvidet ferie og ny arbeidstidsavtale for lærere og støtter dette framlegget, som bidrar positivt til å styrke offentlige velferdstjenester.

1.2 Merknader fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil vise til de mange henvendelser som er kommet fra kommuner og fylkeskommuner i høst og som forteller om en svært vanskelig økonomisk situasjon. Mange er tvunget til å foreta nedskjæringer og reduksjon i tjenestetilbudet for å kunne lage et budsjett i balanse.

       Disse medlemmer vil understreke at kommuner og fylkeskommuner er ansvarlig for det grunnleggende tjenestetilbudet i folks hverdag. Kvaliteten på dette tjenestetilbudet vil bl.a være avgjørende for hva slags oppvekstvilkår som gis barn og ungdom og hvordan pleietrengende og syke som trenger omsorg blir tatt hånd om.

       Svært mange oppgaver og nye reformer er pålagt kommunesektoren de siste årene. Når vedtakene om nye reformer er fattet i Stortinget, har det ligget som en forutsetning at det skulle følge tilstrekkelig penger med. I ettertid viser det seg at dette ikke er tilfelle, og det viser seg at flere reformer er sterkt underfinansiert. Dette skyldes at gjennomføringen ofte er blitt dyrere enn forutsatt og at kommuner og fylkeskommuner ikke har vært i stand til å effektivisere den øvrige drift i den utstrekning som Stortinget har forventet. Manglende prisomregning av de øremerkede tilskuddene gjennom flere år har også bidratt til å forverre den økonomiske situasjonen.

       Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det er behov for å øke inntektsrammene til kommunesektoren utover Regjeringens forslag. Budsjettavtalen mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet er et skritt i riktig retning og innebærer en økning av inntektsrammene med 1G mrd. kroner. Denne inntektsøkningen refererer seg til de økte utgiftene som kommuner og fylkeskommuner har til fondsavsetning i 2001 som en engangsavsetning som følge av vedtak fattet i Stortinget om endringer i barne- og etterlattepensjon. Økningen i vertskommunetilskuddet, økte bevilgninger til psykiatriplanen, økte tilskudd til godkjente opptreningsinstitusjoner og økning av tilskuddene til forebygging og behandling på rusfeltet bidrar også til å sette kommuner og fylkeskommuner i stand til å bedre tjenestetilbudet. Økning i bevilgningene til Kirkelig Fellesråd vil også avlaste de kommunale budsjettene.

       Disse medlemmer viser til sine merknader i Innst.S.nr.252 (1999-2000) (Kommuneøkonomiproposisjonen) og vil be Regjeringen komme tilbake med en vurdering av en toppfinansiering av ressurskrevende brukere i Kommuneøkonomiproposisjonen for 2002.

       Disse medlemmer vil også be Regjeringen om en gjennomgang av midtskyssordningen i samme dokument.

       Disse medlemmer vil videre bemerke den usikkerhet som nå finnes i mange kommuner som følge av varslet iverksetting av endrede regler for fastsetting av eiendomsskattegrunnlaget for kraftproduksjonsanlegg fra 2001. Disse medlemmer vil komme tilbake til denne saken ved behandlingen av en egen sak finansministeren har varslet til Stortinget.

1.3 Merknader fra Fremskrittspartiet

Primærkommunene

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at kommunens inntekter har økt betydelig de senere år, noe som har satt kommunene i stand til å gi sine innbyggere et bedre tjenestetilbud. Denne økningen har kommet som økt skatteinngang, som igjen har ført til at staten har redusert det kommunale og fylkeskommunale skattøret, for å øke overføringene gjennom inntektssystemet. På denne måten har staten skaffet seg stadig sterkere kontroll over kommunesektorens inntekter og fordelingen kommunene imellom. Dette har vært en uheldig utvikling som har fratatt kommunene incitament til å påvirke sine egne inntekter gjennom å markedsføre seg overfor næringslivet, og legge forholdene til rette for økt aktivitet og næringsutvikling. Denne uheldige utviklingen forsterkes ytterligere nå når også selskapsskatten er overført fra kommunene til staten. At regjeringen nå følger Stortingets vedtak i kommuneøkonomiproposisjonen om at en større del av kommunenes inntekter skal komme som skatteinntekter er bra, og vil få disse medlemmers støtte. Den foreslåtte økningen i det kommunale skattøret er 1, og for fylkeskommunene 0,45. Dette utgjør 5 milliarder kroner, og fører til at skatteandelen øker fra 44 til 46 % i 2001. Målet er en andel på 50 % innen 2006, men disse medlemmer mener at her er ambisjonsnivået for lavt, og at økningen både burde vært større og kommet raskere.

       Disse medlemmer har som utgangspunkt at overføringene fra staten så langt mulig skal skje etter objektive kriterier. For å få til dette må en så stor del som mulig av overføringene gis som innbyggertilskudd, fordi dette er den eneste delen av overføringene som blir gitt etter slike objektive kriterier som tar hensyn til kommunenes ulike utgiftsbehov, og legger til rette for en likeverdig kommunal service i alle kommuner. Andre tilskudd som Nord-Norge tilskuddet, regionaltilskuddet og skjønnstilskuddet er motivert ut fra en distriktspolitisk tenkning som har som mål å forfordele noen kommuner på bekostning av andre.

       Disse medlemmer vil vise til et par eksempler.

Eksempel 1.
Loppa kommune i Finnmark og Aremark kommune i Østfold har begge ca 1.450 innbyggere

Eksempel 2
Alta kommune i Finnmark og Kristiansund kommune i Møre og Romsdal har begge ca 16.900 innbyggere.

       Det eneste av tilskuddene som er gitt etter såkalt objektive kriterier er innbyggertilskuddet, som tar hensyn til kommunenes utgiftsbehov, eller sagt med andre ord, hvor dyr kommunen er i drift, etter en lang rekke kriterier.

       I tillegg kommer betydelige forskjeller i utgifter fordi Loppa og Alta kommune ikke betaler verken arbeidsgiveravgift eller el-avgift. Disse medlemmer ønsker å redusere disse urimelige forskjellene, ved å redusere de postene som ikke bygger på objektive kriterier. Disse medlemmers reduksjonsforslag er i år noe forsiktigere enn tidligere år, både fordi landets økonomiske situasjon er historisk god, og behovet for nedskjæringer derfor er mindre, og fordi det kan være riktig å fordele nedskjæringene over noen år slik at kommunene får anledning til å tilpasse seg det nye inntektsnivået.

Innbyggertilskuddet

       Disse medlemmer foreslår å redusere innbyggertilskuddet til kommunene med en milliard. Dette er et generelt kutt som vil ramme alle kommuner, og som må sees i sammenheng med disse medlemmers samlede opplegg, som vil gi en redusert pris og kostnadsvekst som mer enn vil oppveie kuttet.

Nord-Norge tilskuddet og regionaltilskuddet

       Disse medlemmer vil redusere Nord-Norge tilskuddet med 200 mill. kroner, og regionaltilskuddet med 150 mill. kroner. Disse medlemmer er prinsipielt uenig i begrunnelsen for disse poster, hvis formål er å skape ulike økonomiske forutsetninger i kommunene. Populært kalt distriktspolitikk. Dette er tiltak som favoriserer noen kommuner på bekostning av andre, og skaper store ulikheter i kommune-Norge. Videre reduserer disse medlemmer skjønnstilskuddet med 800 mill. kroner. Dette skal i sin helhet tas fra det ekstraordinære skjønnstilskuddet som er en kompensasjon til de kommuner som tapte på omleggingen av inntektssystemet i 1997, og som ikke har fått dekket dette tapet gjennom regionaltilskuddet. Beløpet for kommunene i 2001 er 1.472,4 mill. kroner, hvorav disse medlemmer altså kutter 800 mill. kroner. Dette er en kompensasjon til kommuner som etter stortingsflertallets oppfatning har fått for mye penger gjennom mange år, og som fortsatt skal forfordeles på bekostning av de som gjennom mange år har fått for lite. Dette ønsker ikke disse medlemmer å være med på. Samlede netto kutt for kommunene er 1.832.248.000 kroner.

Storbytilskuddet

       Disse medlemmer mener, i motsetning til regjeringen, at det er grunn til å ta hensyn til de spesielle problemer en del av de store byene har, og at dette er minst like viktig som problemene i distriktene, som er vel ivaretatt gjennom en lang rekke ordninger. Disse medlemmer foreslår å omgjøre det spesielle hovedstadstilskuddet til et storbytilskudd, og å øke beløpet til 500 mill. kroner. Disse medlemmer foreslår også en justering av kostnadsnøkkelen for innbyggertilskuddet slik at basistillegget får halv vekt i forhold til tidligere, og at vektingen av de andre faktorene blir økt tilsvarende. Basistillegget er et likt beløp til hver kommune uansett størrelse, og er sammen med regionaltilskuddet med på å sementere kommunestrukturen i Norge. Sammen med forslaget om en reduksjon i regionaltilskuddet vil dette forslaget være med på å legge til rette for en frivillig sammenslåing av små kommuner ved at det vil gi en økonomisk gevinst, og ikke som nå et økonomisk tap.

Fylkeskommunene

       For fylkeskommunene kutter disse medlemmer 2 686.100.000 kroner i innbyggertilskuddet. Det må sees i sammenheng med en utvidelse av ordningen med innsatsstyrt finansiering av sykehusene og fjerning av kryptaket som utgjør ca 2 857.000.000 kroner og forslag om en endring av finansieringsforholdet mellom stat og fylkeskommune hva gjelder innkjøp av medisinsk teknisk utstyr til sykehusene (90 % stat og 10 % fylkeskommune, mot Regjeringens forslag om 60 % stat og 40 % fylkeskommune) som vil bety en besparelse for fylkeskommunene på 375 mill. kroner. Disse medlemmer kutter både Nord-Norge tilskuddet og skjønnstilskuddet hver med 200 mill. kroner, til sammen 400 mill. kroner, noe som gir brutto kutt for fylkeskommunene på 3.086.100.000 kroner. Balansert mot økning i innsatsbasert finansiering av sykehusene og fjerning av kryptaket samt økt statlig finansiering av sykehusutstyr vil disse medlemmers forslag for fylkeskommunene gi en økning på 146.100.000 kroner i forhold til Regjeringens forslag.

       I tillegg vil disse medlemmer foreslå at staten stiller til disposisjon 1.250.000.000 kroner ekstra på et eget utenlandsbudsjett til innkjøp av sykehusutstyr.

Kommuneøkonomien samlet

       Samlet for kommunesektoren vil disse medlemmers forslag innebære en reduksjon av statlige overføringer på 2,3 %. Pris- og lønnsvirkninger av Fremskrittspartiets fullstendige budsjettforslag vil mer enn oppveie dette.

Kap. 571 Rammetilskudd til kommuner

Kap. 572 Rammetilskudd til fylkeskommuner

Innsparing og effektivisering

       Disse medlemmer mener det ligger et stort potensial for innsparinger gjennom effektivisering og konkurranseutsetting innen kommunesektoren og vil arbeide for en generell ordning med momskompensasjon som gjør at private kan konkurrere med kommunalt ansatte på like vilkår. Dette vil ikke minst komme de små bedriftene i distriktene til gode. Disse medlemmer mener at de uklare ansvarsforhold som eksisterer mellom stat og kommune er uheldige. Staten pålegger kommunene oppgaver og bestemmer i stor grad deres inntekter. Det er kommunene som formelt fatter vedtak om hvordan pengene skal brukes, samtidig som de selv utfører oppgavene. Et slikt system fører nødvendigvis til at når oppgaver pålagt kommunene svikter, skylder staten på kommunenes feilprioriteringer og kommunene på statens manglende pengetilførsel. Og brukerne taper!

Øremerking

       Disse medlemmer mener at innen dagens system bør staten ta det fulle og hele økonomiske ansvaret for primæroppgavene gjennom øremerkede tilskudd til kommunene. Målet må være å få et tilnærmet likt og akseptabelt nivå på skole, helse og omsorg over hele landet. Alle andre oppgaver bør kommunene få full frihet til å løse, samtidig som de får mulighet til å påvirke sine inntekter gjennom økt skatteinngang, og å redusere sine utgifter gjennom effektivisering og konkurranseutsetting.

       Disse medlemmer gir kommunene økt økonomisk handlefrihet. Disse medlemmers økonomiske politikk vil bidra til økte inntekter til kommunene, blant annet gjennom økt sysselsetting og verdiskapning grunnet skatte- og avgiftsreduksjoner.

       Disse medlemmer vil påpeke at dagens måte å utøve den kommunale virksomhet på er gammeldags og alt for lite preget av evne til nytenkning og reell omstilling. Både drift og organisering av norske kommuner blir sterkt hemmet av de rådende politiske og ideologiske holdninger hos det politiske flertallet i Norge. I tillegg har den tjenesteytende delen av kommunal sektor lenge vært fanget i et jerngrep av faglige og organisasjonsmessige interesser som effektivt har forhindret og trenert høyst nødvendig omstilling. Av disse grunner er det i dag et akkumulert og prekært behov for vesentlig omstilling på de fleste områder innen kommunal virksomhet. Disse medlemmer mener denne omstillingen primært må baseres på mest mulig markedsmessige økonomiske prinsipper og en profesjonalisering av kommunenes evne til å henvende seg til innbyggerne ved å behandle dem som kunder og ikke som klienter.

       Økt effektivitet, kostnadsreduksjon og kvalitetsøkning i kommunesektoren forutsetter at det blir fri konkurranse om å utføre de ulike former for tjenester som kommunene i dag stort sett har monopol på.

       Disse medlemmer er av den oppfatning at det innenfor de tradisjonelle kommunale oppgaver som kommunaltekniske tjenester, helse, eldreomsorg og skole er et økonomisk innsparingspotensial som kan realiseres gjennom utstrakt bruk av konkurransestimulering.

       Konkurransestimulering medfører således at eksterne anbydere skal konkurrere på lik linje med kommunens egne ansatte (organisert i AS) på pris- og kvalitetskriterier om å utføre selve produksjonsdelen av velferdsfunksjonene innen eldreomsorg, kommunaltekniske tjenester eller utdanning.

       Det er derfor nødvendig at momskompensasjonsordningen gjøres generell.

       Disse medlemmer vil endre inntektssystemet til kommunene og innføre full konkurranse innenfor kommunal virksomhet.

       Dagens rammefinansieringssystem fjernes og erstattes av en direkte statlig finansiering av grunnleggende velferdsgoder som helse/sosialtjenester, eldreomsorg og utdanning. Det nye finansieringssystemet for kommunal virksomhet må baseres på stykkprisprinsippet, noenlunde tilsvarende dagens innsatsfinansiering av sykehusene, som allerede har bevist sin effektivitetsøkende virkning.

       Statens oppgave begrenses således til å betale en fastsatt stykkpris til den leverandør av en spesifikk tjeneste som kunden selv velger, enten kommunen selv eller en privat tilbyder. I en slik konkurransesituasjon vil alle parter skjerpe seg og måtte konkurrere først og fremst på kvalitet og pris. Kundene får bedre kvalitet, og kommunen kan få lavere utgifter som kommer skattebetalerne til gode i form av lavere skatter og avgifter.

       Disse medlemmer legger selvsagt ikke opp til at et nytt finansieringssystem kan innføres i løpet av budsjettåret 2001, men fremmer forslag om at et system for stykkprisfinansiering detaljutarbeides for så å fremmes for Stortinget til avgjørelse.

       Gjennom stykkprissystemet blir de nasjonale velferdsmålene sikret en likeverdig standard slik intensjonene opprinnelig var. Kommunenes ansvar blir endret fra å være leverandør til å bli bestillere av tjenestene. En av kommunens viktigste oppgaver bør bli å ha tilsyn med at lovpålagte tjenester blir utført i tråd med lovmessige kvalitets- og kostnadskriterier som er definert av kommunen selv. Kommunen kan således konsentrere seg langt sterkere om å kontrollere kvalitetssiden i tjenestetilbudene man yter til innbyggerne.

       Kundebegrepet må fortrenge det stigmatiserende klientbegrepet som i dag brukes om de som benytter seg av kommunale tjenester og hjelp.

Kommunesammenslåing

       Disse medlemmer anser dagens kommunestruktur som uhensiktsmessig enkelte steder. Det er for mange små kommuner som gir en lite rasjonell drift, og medfører større administrative og driftsmessige kostnader enn nødvendig. Kommunesammenslåing må derfor vurderes som en mulighet for å hente ut besparende stordriftsfordeler i kommunesektoren.

Fylkeskommunen

       Disse medlemmer ser på fylkeskommunen som et unødvendig forvaltningsnivå og går inn for å nedlegge fylkeskommunen, men beholde fylkesmannsembetet. Det er viktig å påpeke at vi ønsker en fylkesmann med mindre makt, særlig gjelder dette fylkesmannens miljøvernavdeling.

1.4 Merknader fra Høyre

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Regjeringen i statsbudsjettet for 2001 følger opp den enighet som fremkom mellom Høyre og Arbeiderpartiet under behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 og at det i tillegg kompenseres for læreroppgjøret og avsetningene til feriepenger.

       Høyre støtter Regjeringens forslag til inntektsramme for kommunesektoren for 2001, men vil vise til at Høyres kommuneøkonomiopplegg ville gitt økt handlingsrom for kommunesektoren på grunn av skatte- og avgiftsopplegget. Forliket mellom Regjeringen og mellompartiene vil bidra til å øke kostnadene i kommunesektoren, både gjennom økt el-avgift og avgift på fyringsolje, men også gjennom virkningene av de økte prisimpulsene på bakgrunn av økt moms.

       Disse medlemmer vil understreke at Regjeringen og sentrumspartiene på denne måten bidrar til at kommunene får mindre rom for de overføringene og skatteinntektene de har enn de ville gjort med Høyres opplegg. Disse medlemmer vil særlig vise til at årets kommuneopplegg er et brudd med de senere årenes vridning fra skatteinntekter til rammeoverføringer, hvor det nå i tråd med Høyres prioriteringer foreslås å øke skatteandelen fra 44 til 46 %. Etter Høyres mening må målsettingen være å komme over 50 % i skatteinntekter. Samtidig er det viktig å redusere antallet øremerkede tilskudd og omgjøre disse til frie inntekter, i tråd med forslaget Høyre har fremmet over flere år. Disse medlemmer viser til at i kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 var det flertall for å arbeide med forbedringer av overføringssystemet til kommunesektoren med sikte på å oppnå større grad av objektivitet.

       Det ble ved behandlingen i Stortinget etablert flertall for flere av Høyres ønsker om forslag til endringer, først og fremst at tapskompensasjonen skal fases ut. Videre at man skal utrede endringer i inntektsutjevningen slik at utjevningen blir mer trinnvis jo nærmere inntektsnivået når 100 % av gjennomsnitt. Det skal utredes om dagens system er godt nok for å avspeile problemene med spredt bosetting i fylkeskommunene. Det er også lagt føringer om at vekstkommunenes situasjon må utredes, bl.a fordi høye kapitalutgifter gir et utgiftsbehov som ikke fanges opp av overføringssystemet. Det skal også vurderes hvordan dette ser ut for fraflyttingskommunene.

       Disse medlemmer konstaterer at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene i budsjettforliket foreslår å bevilge 29 mill. kroner i øremerket tilskudd til leirskoleopplæring.

       Disse medlemmer er skuffet over at forslaget får flertall, fordi det innebærer økt statlig overstyring av kommunene.

1.5 Merknader fra Sosialistisk Venstreparti

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det for Sosialistisk Venstreparti er viktig å utvikle og styrke velferdsstaten. Norge er et rikt land med stor statlig og privat rikdom. Da blir kommunal fattigdom mer synlig og grell. Norge har muligheter som nesten ingen andre land har. Derfor blir manglende løsning av velferdsoppgaver og mangelen på framtidsrettet skole og miljøsatsing helt uforståelig og uakseptabel for folk flest. I tillegg undergraver dette tilliten til kommunene spesielt og til politisk virksomhet generelt.

       Dette medlem konstaterer at misforholdet mellom oppgaver og økonomi har økt både under regjeringen Bondevik og deres forlikspartnere, og under regjeringen Stoltenberg og deres forlikspartnere. Reformer blir underfinansiert og de som forlikes om budsjettet velger, på tross av sine løfter om å rette dette opp, å prioritere skattelettetiltak framfor velferdsoppgavene.

       Dette medlem understreker at den generelle økonomiske situasjonen i kommuner og fylkeskommuner, som følge av regjeringens opplegg for 2001, vil være meget stram. De siste årene har kommunesektoren hatt svake driftsresultater og høye underskudd før lån. De høye underskuddene tilsier at kommunesektoren vil få økt gjeldsbelastning i årene som kommer. Samtidig har lave driftsresultater medført en reduksjon i finansielle reserver, og dette vil gjøre det mer krevende for kommunen å dekke den økte rente og avdragsbelastningen. Foreløpige tall i rapport fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi oktober 2000, viser at tall fra 1999 foreløpig indikerer at reduserte driftsoverskudd forklarer O av økningen i underskuddet fra 1998 til 1999, mens investeringsutviklingen forklarer om lag N av økningen. Økingen i nettogjelden for årene 1999 til og med 2001 er anslått til vel 30 mrd. kroner. Dette er forhold Regjeringa velger å overse, og Regjeringens politikk vil gjøre at konsekvensene av dette akkumuleres videre. Da vil de heller ikke ha rett i sin påstand om at kommuneøkonomien blir styrket. For de fleste kommuner og fylkeskommuner er det motsatte tilfelle.

       Dette medlem vil peke på at alle mennesker skal ha lik tilgang til viktige velferdstjenester uavhengig av inntekt, sosial status eller bosted. Et godt og likeverdig velferdstilbud forutsetter en sterk offentlig sektor og en sterk kommuneøkonomi. Kommuneøkonomien er viktigst for de som har minst, og skal disse få det bedre, må kommuneøkonomien være god og sikre at skolen er gratis, at barnehageplassen og skolefritidsordningen er trygg og billig, at fritidstilbud er gratis, og at kommunene kan yte en sosialhjelp som gjør det mulig å leve et normalt liv. Med stor statlig og privat rikdom blir den kommunale fattigdommen mer og mer synlig. Dette undergraver tilliten til det arbeidet kommunene utfører.

       Dette medlem viser til at kommunene de siste årene har vært nødt til å legge ned velferdstilbud som skoler, fritidsaktiviteter, redusere bemanning i helse- og omsorgssektoren, øke foreldrebetalingen i barnehager og skolefritidsordninger osv, for å saldere budsjettene sine. Dette vil også være virkeligheten i 2001 om ikke overføringene økes. Det er derfor en prioritert oppgave for dette medlem å bedre kommuneøkonomien, slik at disse viktige velferdstjenestene blir opprettholdt og styrket. En økning i de frie midlene vil også sette kommunene i stand til å løse behovet for økt boligsatsing.

       Dette medlem går inn for et opplegg for kommuneøkonomien som skal sikre:

       Dette medlem vil understreke at de frie inntektene i kommunesektoren må økes vesentlig. Dette medlem vil særlig peke på at kravet om egenandel knyttet til eldresatsingen har tvunget kommunene til å kutte på tilbudet til barn og unge. Øremerkede tilskudd til eldresatsingen og psykiatrireformen skal være uten en egenandel, og de øremerkede midlene skal også priskompenseres fullt ut. Dette medlem vil vise til et utall appeller fra kommuner og fylkeskommuner landet rundt, som beskriver en svært dramatisk situasjon. Kommunene mangler frie inntekter for å løse ut de øremerkede tilskuddene. I flere år har manglende prisomregning, etterslep fra underfinansierte reformer og lønnsoppgjør, akkumulering av underskudd, mer øremerking, økt egenbetaling, salg av kommunale eiendommer og tapping av fond, ført til en svekket kommuneøkonomi. Rapporten fra Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi oktober 2000, påpeker at kommunenes faktiske utgifter til eldresatsingen synes å bli høyere enn det som ble lagt til grunn i statens kompensasjonsordning.

       Dette medlem vil peke på at Sosialistisk Venstreparti i sitt alternative budsjett har funnet rom for en øremerket bevilgning til de særlig ressurskrevende brukerne av kommunale tjenester. Dette tilskuddet er i dag lagt inn i skjønnspotten, men tilbudene til disse menneskene er fullstendig uegnet for utøvelse av skjønn. Dette er mennesker som er helt avhengig av døgnkontinuerlig hjelp og pleie, og som ofte krever spesialisert personale. Verken brukernes behov eller behovet for stabilt og kvalifisert personell, kan sikres med dagens finansiering.

       Dette medlem vil vise til at selv om Regjeringens opplegg innebærer en vekst i de frie inntektene, så er disse langt på veg allerede oppspist av nye, statlige satsingsområder som fylkeskommunenes andel av den anslåtte vekst i innsatsstyrt finansiering og poliklinikkbehandlinger, oppfyllelse av retten til videregående opplæring for voksne, barnehagesatsing og demografisk utvikling i grunnskolen. Fellesdokumentet fra konsultasjonsmøtet mellom kommunal- og regionaldepartementet og Kommunenes Sentralforbund 16. oktober 2000, viser dette. I tabellen side 17 vises realvekst i frie inntekter, underliggende utgiftskomponenter og fastlagte effektiviseringsmuligheter. Dette medlem vil også peke på at endringer i kommunale tariffavtaler medfører at pensjonsytelsene for en del grupper i kommunesektoren blir høyere. Endringene medfører også at flere ytelser blir omfattet av krav om fondsoppbygging. Endringene er blant annet knyttet til endringer i etterlattepensjoner og fjerning av knekkpunkt på 8 G. Dette vil gi kommunesektoren økte pensjonsutgifter i 2001, og Kommunenes Sentralforbund anslår denne utgiften til netto1,8 mrd. kroner. Dette medlem er positiv til at forliket mellom Arbeiderpartiet og sentrum har funnet rom for å kompensere kommunenes avsetninger til pensjoner med 1 G mrd. kroner.

       Dette medlem vil likevel understreke at det ikke er grunnlag for å omtale en vekst i overføringene til kommunene neste år, men at det tvert imot er en inndraging av frie, disponible inntekter fra kommunesektoren, gjennom de utgifter som det ligger til grunn at kommunesektoren skal løse gjennom inntektsrammene gitt i statsbudsjettet.

       Dette medlem vil peke på at kollektivtransporten er blitt rammet av de stadig knappere rammer til kommuner og fylkeskommuner. Tilstanden både på drifts- og utstyrssiden er dramatisk forverret i kollektivselskapene de siste årene. Flere og flere velger å benytte bil fremfor kollektivtransport, og det fører til at luftkvaliteten er elendig, og samfunnskostnader knyttet til køproblemer vokser kraftig. Dette medlem vil vise til at Sosialistisk Venstreparti i sitt alternative budsjett foreslår en kraftig satsing på kollektivtransporten, der vi går inn for å opprette en ny finansieringsordning basert på utbetaling pr. ekstra passasjer som fraktes utover dagens nivå. Dette medlem viser også til vi i vårt alternative budsjett foreslår en null-momssats for kollektivtrafikk. Dette innebærer at kollektivselskapene blir spart for økte kostnader, samtidig som de få rett til fradrag for inngående moms. Dette betyr en betydelig økonomisk styrking av selskapene.

       Dette medlem vil vise til at flere kommuner nå tvinges til å legge ned midtskyssordningen for elever i barneskolen, fordi det ikke er gitt økonomisk kompensasjon verken til kommunen eller fylkeskommunene for denne transporten. Samtidig åpnes det for mer fleksible timeplanløsninger for alle klassetrinn, og dette genererer store transportutgifter som ikke dekkes. Dette medlem ber Regjeringen gå igjennom dekningen av transportbehov knyttet til skoleskyss slik at det blir samsvar mellom intensjonen og formålet med reform 97, og økonomien til skoleskyssen.

       Dette medlem ser at det er behov for omlegging av inntektssystemet for å motvirke store ulikheter i velferds-, omsorgs- og skoletilbud. Alle kommuner må settes i stand til å gi et godt tilbud. Endringer i inntektssystemet kan aldri oppveie behovet for bedre samsvar mellom oppgaver og økonomi, og samsvar mellom oppgaver, ansvar og økonomi er en forutsetning for å kunne gjennomføre nødvendige omlegginger i inntektssystemet. Inntektssystemet er blitt svært uoversiktlig. Mer av totalmidlene bør fordeles gjennom faste kriterier og tilskudd, og mindre gjennom skjønn og overgangsordninger.

       Dette medlem vil peke på at folk ønsker flere og bedre tjenester. Blir kommunale tjenester for dårlige og lite tilgjengelige, vil de med god økonomi etterspørre private tjenester. Viljen til å være med på en solidarisk finansiering av fellesgodene gjennom skattesystemet vil svekkes og presset på privatisering økes. Dette presset er størst i kommuner med vekst, fordi oppbyggingen av tjenester her henger etter befolkningsøkningen. Slik legges grunnlaget for rettmessig misnøye og nye markedsmuligheter for private tilbydere. En styrking av økonomien og en raskere og bedre dekking av utgiftene i vekstkommunene, er derfor en viktig strategi mot privatisering.

       Dette medlem viser til egne forslag om nødvendig justering av virkeområde og volum på regionaltilskuddet i forbindelse med nedtrapping av ekstraordinært skjønn.

       Dette medlem vil påpeke at Sosialistisk Venstreparti ønsker å redusere antall øremerkede ordninger, men mindre tilskudd som dekker spesielle ordninger og bare gjelder noen kommuner eller fylkeskommuner, må fremdeles være øremerket. Dette medlem er derfor glad for at forliket, helt i tråd med hva dette medlem gikk inn for under behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen, har lagt inn igjen noen av de små, øremerkede tilskuddene.

       Dette medlem viser for øvrig til merknader og forslag i Innst.S.nr.252 (1999-2000) om kommuneøkonomien 2001

       Dette medlem vil vise til at reglene i skatteloven § 18-5 om verdisetting av kraftproduksjonsanlegg er endret med virkning fra og med inntektsåret 2000. De endrede verdifastsettingsreglene skal benyttes ved fastsetting av eiendomsskattegrunnlaget for kraftproduksjonsanlegg fra og med skatteåret 2001, dvs. eiendomsskatteloven § 8 trer i kraft fra 2001. Dette medlem har fått mange henvendelser på at beregninger viser betydelige skattebortfall, langt større enn det Finansdepartementet opplyste Stortinget under behandlingen av saken.

       Dette medlem viser til brev av 3. november 2000 der finansministeren skriver til Stortingets presidentskap, at Skattedirektoratet har registrert det samlede skattegrunnlaget, og at dette viser at ikrafttreden av eiendomsskatteloven § 8 fra nyttår, ikke vil ha de provenyvirkninger Stortinget la til grunn rett før sommerferien. Skattedirektoratet anslår også eiendomsskatten til ca 730 mill. kroner, dvs. 180 mill. kroner lavere enn anslått i Ot.prp.nr.47 (1999-2000). Videre slår finansministeren fast at det trolig er de lave strømprisene som er den viktigste forklaringen på fallet i eiendomsskatteinntektene. Departementet vil likevel gå nærmere igjennom årsakene til provenybortfallet. Finansministeren konkluderer med at han finner grunn til å vurdere tiltak som kan sikre ikrafttreden som sikrer at kommunenes samlede inntekter fra eiendomsskatt i 2001 blir mest mulig i tråd med Stortingets forutsetninger. Slike tiltak vil kreve lovendring. Finansministeren tar sikte på å fremme lovforslag om dette meget raskt. Dette medlem er fornøyd med at finansministeren er kommet til at det er behov for en ny gjennomgang, og vil komme tilbake til saken da.

1.6 Merknader om gjeldssituasjonen i kommunesektoren

       Komiteen er oppmerksom på den oppståtte ubalansen i kommunesektorens finanser. Kommunesektoren vil få underskudd også i 2001, bl.a som følge av store investeringer og lave driftsresultater. Komiteen mener det er bekymringsfullt at lånegjelden har økt så mye de siste årene. Komiteen vil peke på at selv om noe av kommunesektorens investeringer vil kompenseres gjennom statlig refusjon, vil kommunesektoren som følge av gjeldsutviklingen ha en merbelastning som følge av økte utgifter til renter og avdrag. Komiteen vil peke på at gjeldssituasjonen er svært ulik fra kommune til kommune.

       Komiteen er bekymret for gjeldsutviklingen i kommunene, i den grad den bidrar til å redusere den kommunale handlefriheten. Komiteen vil vise til at låneopptak i seg selv ikke er negativt, da det skal finansiere nye prosjekter som kommer innbyggerne til gode.

       Komiteen viser ellers til at det i budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre er enighet om at Regjeringen skal komme tilbake i kommuneøkonomiproposisjonen for 2002 med en gjennomgang og drøfting av gjeldssituasjonen.

       Komiteen viser også til B.innst.S.nr.I (2000-2001), kap. 3.2.19.2.1 og B.innst.S.nr.1 (2000-2001), kap. 6.1.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at gjelden i kommunesektoren anslås til å være om lag 95 mrd. kroner ved utgangen av 2001. Da er fordringer knyttet til aksjer og andeler i kommuneforetak og utlån til kommuneforetak holdt utenom. Tar en hensyn til disse fordringene er nettogjelden 67 mrd. kroner. Dette er tall som framkommer i det felles dokument som ble utarbeidet etter siste konsultasjonsmøte mellom Kommunal- og regionaldepartementet og Kommunenes Sentralforbund i høst. Av denne totale gjelden tilhører ca 80 % av denne primærkommunene og ca 20 % fylkeskommunene.

       Av de 95 milliardene knytter knapt 4 milliarder seg til grunnskolereformen og 8-9 milliarder seg til eldrereformen.

       Disse medlemmer viser til Rapport fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi oktober 2000 som sier følgende:

       På denne bakgrunn mener disse medlemmer at det må vurderes tiltak som kan redusere gjeldsbelastningen for kommunesektoren.

       Disse medlemmer viser til at Kommunenes Sentralforbund (KS) er bedt om å vurdere mulige måter å gjennomføre gjeldssanering på. Det vises spesielt til notat fra KS til Senterpartiets stortingsgruppe datert 10. september 2000 og omtalen i dette notatet av kriteriemodellen. Denne går ut på å styre midler til gjeldssanering ut fra kriteriene i inntektssystemet.

       Disse medlemmer viser til spørsmål nr. 8 fra Senterpartiet til Finansdepartementet datert 31. oktober 2000 der det bes om en oversikt over fordelingsvirkningene for hver enkelt kommune og fylkeskommune av en bevilgning til gjeldssanering på 12 mrd. kroner til primærkommunene og 3 mrd. kroner til fylkeskommunene. Fordelingsvirkningene slik de er regnet ut av Finansdepartementet følger denne innstillingen som vedlegg. En gjeldssanering i størrelsesorden 15 mrd. kroner vil for eksempel lette driftssituasjonen for kommunesektoren med anslagsvis 2 mrd. kroner pr. år i flere år framover.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og forslag om gjeldslette i Innst.S.nr.252 (1999-2000) Kommuneøkonomien for 2000.

1.7 Diverse merknader

       Komiteen viser til at de kommuner som har færre enn 3.000 innbyggere, er utenfor det distriktspolitiske virkeområdet, og har lavere skatteinntekter pr. innbygger enn 110 % av landsgjennomsnittet, ikke mottar regionaltilskudd. Komiteen ber om en vurdering av disse forholdene i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen for år 2002.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at kommuner som tidligere har mottatt regionaltilskudd og som passerer 3.000 innbyggere, allerede året etter vil miste dette. Regionaltilskuddet er av en slik størrelse at et bortfall over natten kan forårsake svært uheldige endringer i tjenestetilbudet. Regjeringen bes derfor i kommuneøkonomiproposisjonen for 2002 vurdere en gradvis nedtrapping av regionaltilskuddet fra fullt tilskudd til kr 0 for de kommunene som øker innbyggertallet til mer enn 3.000 innbyggere.

       Flertallet viser til at hovedstadstilskuddet og regionaltilskuddet i dag blir finansiert gjennom trekk i innbyggertilskuddet. I gitte situasjoner kan det være ønskelig å øke disse tilskuddene uten at en ønsker å foreta reduksjoner i overføringene til alle kommuner. På denne bakgrunn bes Regjeringen vurdere muligheten for finansiering av hovedstadstilskuddet og regionaltilskuddet som egne ordninger uten trekk i innbyggertilskuddet for samtlige kommuner.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at et flertall i forbindelse med behandlingen av Innst.S.nr.252 (1999-2000) ba om en gjennomgang av regionaltilskudd, hovedstadstilskudd og Nord-Norge-tilskudd i kommuneøkonomiproposisjonen for 2002. Disse medlemmer viser til at de gjentatte ganger har tatt opp terskelvirkningen av regionaltilskuddet.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til de omfattende endringene i inntektssystemet som ble innført fra og med 1997. 2001 er det siste året i opptrappingsperioden og det er grunnlag for å foreta en grundig evaluering av virkningene av omleggingen slik også Stortinget har forutsatt. Det er spesielt viktig å se på valg av kriterier og vektingen av kriteriene. Disse medlemmer vil vise til at det er særlig tungdrevne, spredtbygde distriktskommuner og storbyer med store sosiale utfordringer det er grunn til å se nærmere på og hvorvidt de spesielle behov disse har er fanget godt nok opp i de kostnadsnøklene som er valgt.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen igangsette en grundig gjennomgang av virkningene av endringene i inntektssystemet for kommunene. Resultatet av denne presenteres i kommuneøkonomiproposisjonen for 2002. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at Regjeringen i kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 gjennomgikk inntektssystemet, og at det ble dannet ulike flertall for videreutvikling/utredning av deler av inntektssystemet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Stortinget under behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 gjorde vedtak om at det skal innføres et inndelingstilskudd som skal sikre at sammensluttede kommuner ikke får redusert rammetilskudd som følge av bortfall av basistilskudd. Inndelingstilskuddet skal ha en varighet på 10 år. Disse medlemmer viser til at ved tvangssammenslåingen av kommunene rundt Arendal, Fredrikstad, Hamar og Larvik ble overgangs- og nedtrappingsordninger av basistilskuddet avviklet etter 2 år. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i kommuneøkonomiproposisjonen for 2002 legge fram forslag om å kompensere kommunene Arendal, Fredrikstad, Hamar og Larvik for bortfall av basistilskudd for ytterligere 3 år. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til budsjettavtalen der det framgår av punkt 27 at avtalepartene er enige om å kompensere for kommunenes avsetninger som følge av endringer i barne- og etterlattepensjoner for inntil 1 G mrd. kroner. Flertallet viser til korrespondanse mellom finanskomiteen og finansministeren der finansministeren bekrefter at pengene vil bli overført gjennom inntektssystemet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at det nå må arbeides videre for økt objektivitet i overføringssystemet. På denne bakgrunn ønsker disse partiene at forholdet til rus- og sosiale problemer blir utredet og lagt inn i kriteriesystemet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil derfor foreslå:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere et faglig grunnlag for innarbeiding/videreutvikling av kriteriene for rus og sosiale forhold for både kommuner og fylkeskommuner for innlemming i inntektssystemet fra 2002. »

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at en enstemmig kommunalkomité i B.innst.S.nr.5 (1998-1999) ba Regjeringen igangsette forsøk med « frikommuner » i forhold til sektor lovverk. Slike forsøk er ennå ikke igangsatt, disse medlemmer mener at departementet burde ha prioritert å få iverksatt slike forsøk.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at det fortsatt er uenighet mellom enkelte kommuner og staten om kompensasjonen for investeringsutgiftene knyttet til Reform 97. Ved vedtaket om reformen ble det gitt klare løfter om kompensasjon til kommunene. Etter disse medlemmers mening er det derfor viktig at løftene følges opp, og at Stortinget får tatt stilling til den gjenstående tvisten. Disse medlemmer vil derfor foreslå følgende:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem en gjennomgang av kompensasjon til kommunene for investeringene knyttet til Reform -97 , med særlig vekt på de gjenstående tvistene med enkelt kommuner i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen for 2002. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at også den merkostnad som spesielt fylkeskommunene har som følge av endringer i pensjonsbestemmelsene som gjelder endret knekkpunkt burde vært kompensert ved å øke inntektsrammen med ytterligere 550 mill. kroner.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til egne forslag i Innst.S.nr.252 (1999-2000) om kommuneøkonomien for 2001.