B.innst.S.nr.3 (2005-2006)
Innstilling fra utenrikskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 2006 vedkommende Utenriksdepartementet mv. (rammeområde 4)

3. Komiteens alminnelige merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Olav Akselsen, Vidar Bjørnstad, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund, Siv Jensen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Erna Solberg og Finn Martin Vallersnes, fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun, fra Senterpartiet, Alf Ivar Samuelsen, og fra Venstre, Anne Margrethe Larsen, har ved Stortingets vedtak 2. november 2005 fått tildelt kapitler under rammeområde 4 utenriks (jf. Innst.S.nr.3 (2005-2006)). Ved vedtak 24. november 2005 er netto utgiftsramme for rammeområde 4 fastsatt til 21.546.090.000 kroner (jf. B.innst.S.nr.I (2005-2006)). Det fremsatte bevilgningsforslag i innstillingen bygger på disse vedtakene om rammens størrelse, jf. Stortingets forretningsorden.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at regjeringen Stoltenberg II vil styre videre på det grunnlag som ligger i Soria Moria-erklæringen, som er det felles dokument som danner grunnlaget for Regjeringens politikk, også på det utenrikspolitiske området.

       Flertallet mener på denne bakgrunn at Norge kan spille en viktigere rolle på flere internasjonale områder, og at dette kan oppnås gjennom å styrke og systematisere innsatsen.

       Flertallet mener at norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser og verdier i en verden i rask forandring. Samtidig skal den bidra til å fremme internasjonale fellesgoder og bygge en bedre organisert verden. Samtidig understrekes det at hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast. Dette inkluderer en sterk oppslutning om FN og folkeretten, om medlemskapet i NATO, EØS-avtalen og det faktum at Norge ikke er medlem av EU.

       Flertallet understreker at Regjeringen vil arbeide etter følgende hovedprioriteringer i utenrikspolitikken:

       Flertallet vil understreke viktigheten av en helhetlig nordområdestrategi, og viser til Regjeringens klare signaler om at nordområdene skal være Norges viktigste strategiske satsningsområde i årene som kommer. Flertallet merker seg at Regjeringen allerede har nedsatt et regjeringsutvalg ledet av utenriksministeren som omfatter fiskeri, olje og energi, miljø, næring, justis, kommunal og regional, kunnskap og arbeid, herunder urfolk, helse, samferdsel og nordisk samarbeid. Flertallet viser til at dette er viktig for å få en helhetlig nordområdestrategi, og mener det er viktig med en langsiktig og tverrsektoriell satsning på forskning og utvikling i nordområdene. Ett eksempel kan her være prosjektet Barents 2020, som skal fungere som et bindeledd mellom akademiske institusjoner, internasjonale kompetansemiljøer, næringslivs- og industriinteresser i ulike land som er opptatt av nordområdene. Flertallet mener det er viktig at vi i årene fremover styrker folk-til-folk-samarbeidet, og vil også påpeke betydningen av kontakt og samarbeid med Russland og nordområdedialoger med vestlige land.

       Flertallet vil understreke viktigheten av en mer offensiv europapolitikk, som igjen medfører at Regjeringen vil ivareta norske interesser overfor EU og vil føre en aktiv europapolitikk på et bredt felt, og herunder ha et tett samarbeid mellom Norge og de andre landene i Europa. Flertallet viser til at Regjeringen vil samarbeide med EU basert på EØS-avtalen, støtte opp om arbeidet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og Europarådet. Målet må være å sikre demokrati, grunnleggende menneskerettigheter og stabilitet i Europa. Flertallet mener også at Norge må bidra økonomisk til sosial utvikling og til løsning av miljøproblemer i Øst-Europa og på Balkan.

       Flertallet vil understreke viktigheten av å styrke og systematisere Norges innsats som fredsnasjon, og vil understreke viktigheten av å videreutvikle FN og folkeretten som forpliktende avtaleverk for alle nasjoner. En FN-ledet verdensorden er en målsetting som kan nås ved å arbeide for å styrke FN og internasjonal rett, og et ledd i dette arbeidet er å støtte ambisjonene i FNs tusenårsmål. Flertallet mener det er i norsk interesse at vi støtter aktivt opp om reformprosessen i FN, for blant annet å bedre FN-systemets evne til å møte et vidt spekter av utfordringer fra fattigdom og epidemier til terrorisme og masseødeleggelsesvåpen med effektive kollektive virkemidler. Som et ledd i dette bør FNs apparat for å støtte opp om fredsprosesser styrkes. FN må også bli i stand til å ta strategisk ledelse for den viktige overgangen fra krig til varig fred etter at en fredsavtale er inngått. Flertallet mener fattigdommen i verden er en krenkelse av menneskeverdet. Kampen mot fattigdom og for retten til økonomisk utvikling, demokrati, menneskerettigheter og bærekraftig utvikling er verdenssamfunnets største utfordring og en hovedoppgave for Regjeringen. På denne bakgrunn er det en prioritert oppgave å nå tusenårsmålene. Flertallet vil også vise til at helse er en avgjørende forutsetning for utvikling, og flertallet vil videreføre Norges engasjement for helse i fattige land.

       Flertallet viser til at norsk militært personell nyter stor respekt internasjonalt og at Norges samlede militære og sivile bidrag til verdenssamfunnet er store og viktige, men at det er behov for å konsentrere norsk innsats. Flertallet mener norsk militært engasjement skal være forankret i FN-pakten og ha et klart FN-mandat. Flertallet støtter at norsk innsats i Afghanistan gjennom stabiliseringsstyrken ISAF blir styrket, og at Norge i sterkere grad skal bidra til FN-operasjoner, særlig i Afrika.

       Flertallet viser til den rollen og det engasjementet Norge har hatt i Midtøsten og mener det er viktig at dette styrkes, både gjennom god kontakt med partene og gjennom det norske formannskapet for giverlandsgruppen for palestinerne, AHCL. Flertallet vil påpeke at Norges humanitære innsats i det palestinske området er viktig for å bekjempe fattigdom, bidra til utvikling av et demokratisk samfunn og for å bidra til å legge grunnlag for en gjenopptagelse av fredsforhandlingene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre konstaterer at Norge ved utløpet av regjeringen Bondevik IIs fireårsperiode har høy anseelse i NATO, er en aktiv aktør og ivaretaker av nasjonale interesser innenfor EØS, en viktig forhandlingspart innenfor WTOs Doha-runde, og en respektert global bidragsyter til FN og til freds- og forsoningsinnsatser, bistand og nødhjelp, menneskerettigheter og demokrati.

       Disse medlemmer fastslår at den utenrikspolitiske dagsorden er blitt vesentlig endret i perioden 2001-2005. Perioden ble innledet med den første artikkel 5-operasjonen i NATOs historie, det allierte angrepet på Al-Qaida og Talibanregimet i Afghanistan. Dernest fulgte krigen i Irak. I Afghanistan bidrar Norge i dag til stabilisering, gjenoppbygging og demokratisering, mens man i Irak bidrar til opplæring av landets nye politikorps. Disse medlemmer anser at Afghanistan og Irak - og herunder hensynet til bl.a. FN og NATO - har vært blant de mest krevende saker noen norsk regjering har stått overfor i de senere tiår. Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik II samtidig med håndtering av disse krevende sakene også gjennomførte en etterlengtet og gjennomgripende reform av forsvaret, bl.a med det resultat at evnen til innsats i utlandet er betydelig styrket.

       Disse medlemmer minner om at regjeringen Bondevik IIs utenrikspolitikk bygget på grundige forhåndskonsultasjoner med Stortinget, norske forpliktelser under folkeretten, respekt for og sterk støtte til FN, samt løpende og nær kontakt med naboland, allierte, viktige handelspartnere og andre nærstående land. Regjeringen Bondevik II la dessuten vekt på å skape størst mulig enighet innad i NATO, og søke å motvirke transatlantiske spenninger der disse oppstod. Disse medlemmer mener at de samme overordnede hensyn også bør tas av regjeringen Stoltenberg II, da utfordringene i Afghanistan og Irak langt fra er avsluttet.

       Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik II, med Stortingets støtte, bidro til NATOs operasjoner i Afghanistan innenfor ISAF, til den amerikansk-ledede OEF-operasjonen, og til NATOs treningsoperasjon i Irak, NTM. Disse medlemmer stiller seg undrende til at regjeringen Stoltenberg II har varslet en uttrekking fra de to sistnevnte operasjoner, til tross for at alle tre nevnte operasjoner har et solid FN-mandat. Disse medlemmer frykter at uttrekkingen sender et uheldig signal til våre allierte i NATO. Disse medlemmer minner dessuten om at NATO er Norges viktigste sikkerhetspolitiske forankring.

       Disse medlemmer viser til regjeringen Bondevik IIs innsats for fred og forsoning, bl.a i Sri Lanka og Sudan, og er tilfreds med regjeringen Stoltenberg IIs målsetting om å videreføre dette arbeidet. Disse medlemmer viser dessuten til sine merknader under kap. 152 Bistand til Midtøsten.

       Disse medlemmer viser til den høye prioritet FN-samarbeidet hadde under regjeringen Bondevik II, som hadde lagt opp til ytterligere økte bidrag til FN i dette budsjettet. Disse medlemmer viser til den pågående reformprosessen i FN og ser positivt på FNs økte innsats i forhold til evaluering av organisasjonens arbeid og virke.

       Disse medlemmer er tilfreds med regjeringen Stoltenberg IIs intensjon om å fortsette en aktiv europapolitikk, og viser til regjeringen Bondevik IIs omfattende arbeid på dette området i fireårsperioden: bl.a ble utvidelsen av EØS-avtalen fremforhandlet i 2004. I den forbindelse inngikk regjeringen Bondevik II avtale om nye støtteordninger under EØS, og hvor Polen og de baltiske land vil motta om lag 60 % av den nye støtten. Samarbeidet med EU innen utdanning og forskning er styrket innenfor Bologna- og Lisboastrategiene. For å øke åpenhet om EU og EØS-prosessene ble bl.a www.europaportalen.no og EØS-notatbasen opprettet. Norsk deltakelse i bl.a. EUs grensekontrollbyrå, Europol og Eurojust er sikret, og et samarbeid innledet om deltakelse i EUs sivile krisehåndtering og militære kampgrupper.

       Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik II prioriterte særlig å påvirke EUs nye statsstøtteregelverk, samt å forsvare norske interesser i laksesaken. Næringen har selv gitt uttrykk for at Samarbeidsregjeringen gjorde en sterk innsats for å forsvare lakseeksportørenes interesser. Regjeringen Bondevik II brukte de kanaler som er mulig for å få EU til å godta vår opprinnelige ordning med differensiert arbeidsgiveravgift. Allerede i 1999 avgjorde imidlertid EFTA-domstolen at Norge ikke fikk beholde den differensierte arbeidsgiveravgiften slik den opprinnelig fungerte. Fra 1. januar 2004 ble ordningen redusert i Norge. Regjeringen Bondevik II la ned et betydelig arbeid for å påvirke EUs nye regler for statsstøtte som skal gjelde fra og med 2007, og har sammen med andre nordiske land i stor grad lyktes med å få gjennomslag for våre posisjoner overfor EU-kommisjonen. Allerede om kort tid kan det komme nye regler fra EU som igjen åpner for bruk av lavere arbeidsgiveravgift som distriktspolitisk virkemiddel.

       Disse medlemmer viser til St.meld. nr. 30 (2004-2005) Muligheter og utfordringer i nord, den første av sitt slag, og som Stortinget ga bred støtte til. Disse medlemmer er tilfreds med at regjeringen Stoltenberg II akter å videreføre et aktivt norsk samarbeid med Russland samt med andre arktiske og relevante land for å løse oppgaver innenfor bl.a miljø, ressursforvaltning, helse og energi. Disse medlemmer er tilfreds med at det bilaterale forhold med Russland er godt og under stadig utvikling, ikke minst rettet mot mulig utvinning av petroleumsressurser i Barentshavet. Samtidig som samarbeidet mellom regjeringene og innenfor folk-til-folk-programmer blir stadig tettere, er det viktig at interparlamentarisk samarbeid med Russlands Duma og Føderasjonsråd skjer i en åpen atmosfære hvor ulike politiske krefter er representert.

       Disse medlemmer viser til St.meld. nr. 35 (2003-2004) Felles kamp mot fattigdom - En helhetlig utviklingspolitikk (« Utviklingsmeldingen ») som gjør det klart at norsk utviklingspolitikk skal innrettes etter FNs åtte tusenårsmål. Disse medlemmer merker seg at bistandens andel av brutto nasjonalinntekt er økt fra 0,83 % i 2001 til 0,95 % i 2005, og at regjeringen Bondevik II hadde slettet 1,85 milliarder kroner av de fattigste lands gjeld til Norge uten å belaste bistandsbudsjettet. Bistanden gjennom frivillige organisasjoner hadde økt gjennom hele fireårsperioden. Disse medlemmer viser til sine merknader under kap. 150 Bistand til Afrika, kap. 162 Overgangsbistand (gap) og kap. 171 Multilaterale finansinstitusjoner.

       Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik II gjennom hele perioden har arbeidet for å sikre en fattigdomsrettet bistand. Dette ble igjen reflektert i regjeringen Bondevik IIs budsjett for 2006, der en sikret 1 milliard til « Et løft for Afrika ». Disse medlemmer støtter opprettelsen av et eget måltall for bistanden til Afrika (65 % innen 2010) og til resten av såkalte lavinntektsland (70 % innen 2010).

       Disse medlemmer mener aids-epidemien utgjør et av de viktigste hindre for utvikling, og at man må satse på flere områder. Disse medlemmer vil derfor understreke viktigheten av å satse på Det globale fondet for aids, tuberkulose og malaria, FNs befolkningsprogram, FNs barnefond og FNs aids-program. Disse medlemmer mener det også må satses på Verdens helseorganisasjon, Det internasjonale aidsvaksineinitiativet og Det internasjonale partnerskap for mikrobisider. Disse medlemmer støtter regjeringen Bondevik IIs økte satsing til kampen mot hiv/aids med 300 mill. kroner for 2006.

       Disse medlemmer viser til at det fortsatt er 100 millioner barn som mangler grunnutdanning, og at flertallet av disse er jenter. Disse medlemmer støtter regjeringen Bondevik IIs økning av utdanningsbistanden med 133 mill. kroner, og er positive til at 464 mill. kroner skal gå til UNICEFs utdanningsprogram for jenter.

       FN må stå bedre rustet til å håndtere kriser som inntreffer på kort varsel. Disse medlemmer viser til regjeringen Bondevik IIs sterke økning med 100 mill. kroner til FNs nødhjelpsfond i forhold til saldert budsjett for 2005. Disse medlemmer understreker samtidig viktigheten av å bidra til forebygging av humanitære kriser gjennom støtte til politiske prosesser for fred, forsoning og demokrati samt fremme av menneskerettighetene.

       Disse medlemmer ønsker å forsterke miljøinnsatsen, og er derfor tilfreds med regjeringen Bondevik IIs økte bevilgning på 62 mill. kroner til miljø og oppfølging av Johannesburg-toppmøtet.

       Disse medlemmer mener frivillige organisasjoner er viktige aktører som kanaler for norsk bistand. I samtlige budsjettfremlegg fra regjeringen Bondevik II har bevilgningene til de frivillige organisasjonene og andre aktører i det sivile samfunn økt. Disse medlemmer støtter regjeringen Bondevik IIs forslag for 2006 om å ytterligere øke bevilgningen til de frivillige organisasjonene med 37 mill. kroner.

       Disse medlemmer viser til at støtten til landbruksutvikling er blitt trappet opp betydelig over flere år, og at regjeringen Bondevik II la opp til en økning på 70 mill. kroner for 2006.

       Disse medlemmer viser til at import fra de minst utviklede landene (MUL) fikk full toll- og kvotefrihet i 2002, og anser det som viktig at WTOs Doha-runde, også kalt utviklingsrunden, munner ut i et internasjonalt handelsregime som styrker utviklingslandenes mulighet og evne til å eksportere landsbruksvarer, også til Norge.

       Disse medlemmer viser til en vellykket markering av Norges hundreårsjubileum i 2005, hvor Utenriksdepartementet hadde en ledende rolle. Disse medlemmer anser at presse-, kultur- og informasjonsarbeidet vil være på et normalt nivå etter at jubileet er avsluttet, og viser dessuten til at bevilgningene til fremme av turisme til Norge er økt betydelig over Næringsdepartementets budsjett.

       Disse medlemmer merker seg at regjeringen Stoltenberg II ønsker å redusere bevilgningene til Balkan og til ODA-godkjente OSSE-land i Kaukasus og Sentral-Asia i forhold til regjeringen Bondevik IIs budsjettforslag.

       Disse medlemmer viser til flodbølgekatastrofen i Asia i desember 2004, en av de største utfordringene som norsk sivil beredskap og utenrikstjenesten har hatt på mange år. Ulykken førte bl.a til vesentlig styrking av kriseberedskapen i Utenriksdepartementet og andre reformtiltak i utenrikstjenesten. Disse medlemmer er tilfreds med intensjonene i Soria Moria-erklæringen om videre reformer av Utenriksdepartementet « i retning av en åpen, dynamisk og fremtidsrettet kunnskapsorganisasjon » og ber Regjeringen orientere Stortinget om fremdriften i dette arbeidet. Disse medlemmer stiller seg samtidig uforstående til regjeringen Stoltenberg IIs reduksjon av Utenriksdepartementets driftsbudsjett med 4,45 mill. kroner i forhold til regjeringen Bondevik IIs forslag. Disse medlemmer håper at reduksjonen ikke vil ramme arbeidet med kriseberedskapen og innføring av biometriske pass og oppgradering av IKT i departementet og utenriksstasjonene.

       Disse medlemmer mener at statsbudsjettet fremlagt av regjeringen Bondevik II er et ansvarlig og balansert budsjett. Disse medlemmer konstaterer at det ved Stortingets behandling av B.innst.S.nr.I (2005-2006) ikke ble flertall for Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstres helhetlige forslag til budsjett, og at Regjeringens forslag til budsjett er vedtatt. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen har valgt å reversere regjeringen Bondevik IIs forslag om nettobudsjettering av merverdiavgift, og at den tekniske nullsum-justeringen av dette medfører at rammene i budsjetttet samlet sett øker med om lag 5 mrd. kroner. Disse medlemmer konstaterer videre at Regjeringen foretar andre prioriteringer, bl.a å øke skattene, noe som også påvirker de vedtatte rammene. På denne bakgrunn velger disse medlemmer å holde seg til prioriteringene i regjeringen Bondevik IIs budsjettet, innenfor den ramme som nå er vedtatt på rammeområde 04, og viser til vedlagte tabell.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at utenrikspolitikken må sikre norske interesser gjennom et forpliktende internasjonalt samarbeid, med sikte på internasjonal avspenning, varig fred, en friest mulig verdenshandel, og respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Derfor ønsker disse medlemmer at Norge skal påtale brudd på grunnleggende menneskerettigheter i de internasjonale fora hvor Norge deltar.

       Disse medlemmer mener det er på tide å tenke nytt når det gjelder norsk bistandspolitikk. Etter disse medlemmers syn har den tradisjonelle stat-til-stat-bistanden ikke vist seg å være den universalmedisin mot underutvikling som mange later til å ha trodd. Disse medlemmer mener at tradisjonell bistandstenkning snarere fungerer som et hinder for utvikling og vekst i de fattige landene, og den beste måten de rike landene kan bidra til utvikling og vekst i de fattige landene på, er å gi avkall på den proteksjonistiske handelspolitikken som har hindret de fattige landene tilgang på verdensmarkedet.

       Disse medlemmer mener at ordningen med tvungne bidrag til statlig u-hjelp gjennom beskatningen bidrar til å svekke den enkeltes personlige ansvarsfølelse og giverglede. Videre er det grunn til å peke på at statlig u-hjelp stort sett er lite effektiv og kostbar å administrere. Lederne i flere av landene som mottar norsk u-hjelp, kjøper våpen og luksusartikler i store mengder fremfor å sørge for mat og skolegang til folket.

       Disse medlemmer viser til at den lave levestandarden i u-landene først og fremst er et resultat av landenes interne organisasjonsforhold og politiske system. Produksjonsevnen og innsatsviljen hos et folk forsvinner når folket undertrykkes av totalitære styringsformer og planøkonomi. Økonomien kan heller ikke utvikles når de fleste industriland setter en effektiv stopper for import fra u-landene.

       Disse medlemmer vil gi honnør til enkelte stater som har kommet seg ut av uføret ved å innføre et markedsøkonomisk system og mer frihet for den enkelte. En slik utvikling bør oppmuntres også i andre u-land. I en tid der det er en klar tendens til at industriinvesteringene i u-landene synker som følge av at multilaterale selskaper trekker sin aktivitet ut av det de betegner som ustabile regimer, er en demokratiutvikling essensiell.

       Disse medlemmer mener at målet må være å stimulere til en effektiv jordbruksproduksjon, slik at sult forhindres og tørkekatastrofer forebygges. Etter disse medlemmers oppfatning kan det best gjøres ved å innføre markedsøkonomi i disse landene.

       Disse medlemmer vil støtte nød- og katastrofehjelp gjennom nasjonale og internasjonale organisasjoner som Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, norske misjonsselskaper mv. Disse medlemmer er oppmerksomme på at betydelige deler av verdens befolkning lever i fattigdom og nød, men vil peke på at dette først og fremst skyldes interne kultur- og administrasjonsproblemer. Det har først og fremst dreid seg om ettpartistater som har vært styrt av en privilegert maktelite som støtter seg til de militære, politiet og et korrupt byråkrati som ofte, i alle fall indirekte, er finansiert av blant annet norske bistandsmidler.

       Disse medlemmer vil videre påpeke at makteliten i storbyene i utviklingslandene har redusert prisene på landbruksvarer til et nivå som innebærer utbytting av bøndene, noe som har ført til stagnasjon i landbruket og matvarekrise. Vestlig bistand til utviklingslandenes landbruk har ført til at tradisjonelt landbruk er blitt skjøvet til side av et « moderne » landbruk som ikke harmonerer med økologi og miljø i disse landene. Vestlig bistand av landbruksprodukter på verdensmarkedet har også bidratt til å vanskeliggjøre utviklingslandenes produksjon.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sitt alternative forslag til statsbudsjett for 2006.