B.innst.S.nr.3 (2006-2007)
Innstilling fra utenrikskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 2007 vedkommende Utenriksdepartementet mv.

3. Komiteens alminnelige merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Olav Akselsen, Vidar Bjørnstad, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Tove Nyhus og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Erna Solberg og Finn Martin Vallersnes, fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, fra Senterpartiet, Janne Sjelmo Nordås, og fra Venstre, Anne Margrethe Larsen, har ved Stortingets vedtak av 19. oktober 2006 fått tildelt kapitler under rammeområdet 4 Utenriks (jf. Innst.S.nr.3 (2006-2007)). Ved vedtak 28. november 2006 er netto utgiftsramme for rammeområde 4 fastsatt til kr 24.737 599.000 (jf. B.innst.S.nr.I (2006-2007)). Det fremsatte bevilgningsforslag i innstillingen bygger på disse vedtakene om rammens størrelse, jf. Stortingets forretningsorden.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at den ekstreme fattigdommen er vår tids største menneskerettighetsutfordring. Det er viktig at verdenssamfunnet følger opp de forpliktende tusenårsmålene som FNs generalforsamling vedtok i 2002. Det betinger at land og regioner har fred, velfungerende stater, en åpen økonomi, velferdsstater og et fungerende arbeidsliv.

       Flertallet vil understreke at utvikling ikke bare er bistand. Utviklingspolitikken må være en integrert del av vår utenrikspolitikk. Både det internasjonale samfunnet og lokale og nasjonale myndigheter har et ansvar for å bidra til utvikling. Det betinger en internasjonal rettsorden med økt vekt på FN og et mer rettferdig system for handel. Det er derfor nødvendig å bidra til at kommende WTO-forhandlinger kommer utviklingslandene til gode. Flertallet vil støtte Regjeringens planer om en ny og strategisk politikk overfor Afrika, en politikk som kan se utviklings- og utenrikspolitikk i sammenheng.

       Flertallet mener at Norge som bistandsgiver og internasjonal aktør må øke sitt engasjement for at verden skal nå FNs tusenårsmål.

       Flertallet støtter de prioriteringer som Regjeringen legger opp til. Det betyr at Norge særlig skal vektlegge områder der vi har et komparativt fortrinn. Det gjelder bl.a likestilling, miljø, energi, godt styresett og utdanning. Flertallet vil særskilt understreke miljøhandlingsplanen og kvinnerettet bistand. Satsing på kvinner og miljø må knyttes sammen med en bærekraftig landbruksutvikling og styrking av fattiges organisasjoner på landsbygder. Flertallet mener at en viktig forutsetning for å nå tusenårsmålene er å sikre egen matproduksjon og legge vekt på matsikkerhet og retten til rent vann.

       Flertallet vil støtte vektleggingen av Sudan, Afghanistan og Palestina og mener at regionbevilgningene må brukes mer målrettet. Regjeringen bør gå gjennom begreper som hovedsamarbeidsland og samarbeidsland for å ha de riktige styringsredskapene.

       Flertallet peker på de raske politiske, økonomiske og teknologiske endringene i verden siden 1989. Fremskritt innenfor data- og kommunikasjonsteknologi, transport og logistikk bringer mange land, regioner og folk tettere sammen. I Norge har høy oljepris, billige importvarer og rimelig utenlandsk arbeidskraft i de senere år ført til økt velstand, men også utfordringer og omstillinger i konkurranseutsatt næringsliv. En rekke utviklingsland med god markedsadgang i industrilandene, og som har satset på internasjonal handel, har kunnet nyte godt av økende velferd, livskvalitet og vekst i befolkningen. Økonomisk frihet er i sin natur uløselig knyttet til demokrati.

       Flertallet peker på at sikkerhetspolitikken henger sammen med utviklingspolitikken overfor land i konflikt. Afghanistan må få høyere prioritet i norsk bistand for å bidra til at NATO lykkes i landet: Det krever bedre tjenester som helse og utdanning, bedre infrastruktur som veier, vannforsyning og institusjonsoppbygging, for å hjelpe sentralmyndighetene til å få kontroll over hele landet. Samtidig må myndighetenes eierskap til planlegging, utvikling og administrasjon styrkes.

       Flertallet er tilfreds med at styrking av urfolks rettigheter er framhevet i omtalen av norsk miljøbistand og vurderes som en forutsetning for fattigdomsbekjempelse. Flertallet vil presisere at urfolk fortsatt skal være en sentral målgruppe og at styrking av urfolks rettigheter skal være et prioritert tema i det øvrige norske utviklingssamarbeidet.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener at målet om 1 % av BNI til bistand må nås så raskt som mulig. Det er videre viktig med klare prioriteringer innen utviklingsbistand for å få den ønskede effekt. Det betyr økt konsentrasjon når det gjelder land, regioner, bistandskanaler og samfunnssektorer.

       Dette flertallet vil gi sin støtte til at andelen av bistanden gjennom FN-systemet skal øke. Det er samtidig viktig å intensivere arbeidet med å reformere FN for at verdensorganisasjonen kan bli mer effektiv. FNs organisasjoner må bli mer samordnet ute i det enkelte land, og det må sikres en mer sammenhengende politikk for fordeling av oppgaver og ressurser på tvers av FN-systemet. Det vises for øvrig til merknader under kap. 170.

       Fattigdomsbekjempelse kan ikke skje uten at det biologiske mangfoldet og naturressursene i de fattigste landene forvaltes på en bærekraftig måte. Dette flertallet peker på at biologisk mangfold og bærekraftig naturressursforvaltning er hovedprioritet i Regjeringens handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid. Lokal deltakelse og styrking av lokalbefolkningens rettigheter til naturressurser er viktige bærebjelker i dette arbeidet.

       Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, understreker at utviklingslands interesser innebærer å bidra til å sikre utviklingslandene et handlingsrom til å utvikle bærekraftig produksjon av både jordbruksvarer, industrivarer (herunder fisk og sjømat), og tjenester. Dette flertallet mener at retten til beskyttelse for sårbare industrier og økt sysselsetting bør kunne ivaretas under WTO-regelverket. Dette flertallet ser det som en forutsetning for at utviklingslandene skal kunne delta på lik fot i den globale økonomien og den globale handel. Dette flertallet ber Regjeringen styrke arbeidet for å gi utviklingsland bedret markedsadgang for egne varer og tjenester. Dette flertallet ser gjerne at Regjeringen initierer samarbeid med EU for styrket markedsadgang for utviklingsland.

       Et fjerde flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at de minst utviklede landene har fått tollfrihet til Norge. Deres evne til å utnytte denne mulighet har vist seg svært begrenset. Det vil derfor være feilslått utviklingspolitikk å gjennomføre store kutt i bistanden samtidig som en tilbyr tollettelser som de ikke kan utnytte, men som i hovedsak vil gagne eksportindustrien i andre og langt bedre stilte utviklingsland. Dette flertallet mener god utviklingspolitikk forutsetter en reell opptrapping av bistanden, offensive tiltak for gjeldsettergivelse og internasjonale avtaler for å bedre utviklingslandenes handelsvilkår. Det siste forutsetter ikke minst en slutt på USAs og EUs omfattende eksportsubsidier, som ødelegger for næringsutvikling i mange utviklingsland, kombinert med tollettelser og andre tiltak som kan forbedre spesielt lavinntektslandenes markedsadgang til industrilandene.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at de minst utviklede landene i dag kan eksportere sine varer tollfritt til Norge. Imidlertid skyldes fortsatt en tredjedel av statens tollinntekter i 2005, og halvparten av tollen på industriprodukter, handel med utviklingsland. Disse medlemmer mener at dette er dårlig utviklingspolitikk og foreslår derfor at Norge fjerner tollmurene overfor alle utviklingsland i løpet av 2007, med mulig unntak for spesielt sensitive varegrupper i Norge og land med undertrykkende styresett.

       Komiteens medlem fra Venstre vil be Regjeringen om en nærmere vurdering av å bygge ned tollmurene vis-à-vis utviklingsland. Regjeringen bes i vurderingen spesielt se på hvordan dette kan fremme målsettingene for norsk utviklingspolitikk.

       Komiteen ber Regjeringen legge frem en vurdering av muligheter og begrensninger knyttet til satsing på bruk av mikrokreditt- og mikrofinansieringsmekanismer. Vurderingen bør se nærmere på hvordan mikrokreditter kan bidra til å fremme utvikling og bekjempe fattigdom i tråd med målene satt for norsk utviklingspolitikk. Videre bør vurderingen se nærmere på betydningen av garantistillelser samt forholdet mellom statlig støttet og ren kommersiell formidling av mikrokreditter.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem en opptrappingsplan for bruk av mikrokreditt og mikrofinansieringsmekanismer som et verktøy i bistandspolitikken, deriblant en vurdering i forhold til opprettelse av et mikrokredittfond. »

       Komiteen viser til at regnskogen er utrydningstruet, og at dette er en av våre største globale miljøutfordringer. Til tross for globalt fokus i tiår er avskogingen av regnskogen ikke redusert. Dagens hogstpraksis i tropiske land er gjennomgående destruktiv, og er en av de viktigste årsakene til raseringen av regnskog og den omfattende fattigdommen og tapet av biologisk mangfold som dette medfører. Komiteen mener arbeidet med regnskogen må intensiveres internasjonalt, og at Norge må bidra til dette.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at utenrikspolitikken skal ta utgangspunkt i samspillet mellom Norges strategiske og økonomiske interesser, respekt for de grunnleggende menneskerettigheter og ivaretakelse av norske borgeres interesser, sikkerhet og trygghet innenlands og utenlands. Det er disse medlemmers syn at en av de viktigste pilarene i utenrikspolitikken er forpliktende internasjonalt samarbeid - som tar sikte på internasjonal avspenning, varig fred, en friest mulig verdenshandel og respekt for grunnleggende menneske-rettigheter.

       Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet som et liberalistisk parti er av den oppfatning at Norge har en moralsk plikt til å heve stemmen for frihet, likeverd og rettssikkerhet - gjennom å aktivt påtale brudd på grunnleggende menneskerettigheter i de internasjonale fora der Norge deltar.

       Disse medlemmer mener at nordområdene er viktige for Norge både av økonomiske, politiske og strategiske årsaker. Disse medlemmer vil derfor arbeide for en betydelig mer aktiv politikk i forhold til nordområdene - gjennom økt norsk tilstedeværelse i nord i alle ledd, økt samarbeid og samhandling med Russland og fremtidsrettet utnyttelse av områdets naturressurser.

       Disse medlemmer mener en god Svalbard-politikk innebærer at man satser på og legger til rette for tilstedeværelse i mange ledd. En god og fremtidsrettet Svalbard-politikk må innebære satsing og tilrettelegging for næringsliv, turisme, studier, videre satsing på kullproduksjon og annet. Og det må være lønnsomt for folk å velge seg Svalbard for en periode av livet sitt.

       Disse medlemmer viser til at i forhold til Svalbards og Barentshavets utfordringer er relasjonen til Russland av stor viktighet. Disse medlemmer mener at samarbeidet på bred basis må utvikles, men at dette skjer på likeverdige betingelser og aldri slik at vi gir fra oss suverenitet eller muligheten til styring på petroleumssektoren eller fiskeriressursene. Disse medlemmer mener at et samarbeid med Russland ikke minst må bygge på et folk-til-folk-samarbeid, og fokusert bistand innen miljø, helse og fattigdom, men også en politikk der vi lærer hverandre å kjenne gjennom for eksempel et mer inngående samarbeidet innen utdanning.

       Disse medlemmer mener kampen mot den globale terrorismen skal føres på mange fronter og kontinuerlig. Disse medlemmer vil understreke at ved å konsekvent avvise dem som truer de grunnleggende verdier et fritt samfunn bygger på, tar vi et standpunkt.

       Disse medlemmer viser til at et ufravikelig fundament i Fremskrittspartiets utenrikspolitikk er nødvendigheten og viktigheten av gode transatlantiske relasjoner. USA er Norges viktigste allierte, og det er viktig å innrette norsk utenrikspolitikk slik at den ikke svekker dette gode forholdet, men snarere utdyper det og styrker det for fremtiden. Derfor er disse medlemmer også klare på at NATO er et nødvendig og positivt grunnelement i Norges forsvars- og sikkerhetspolitiske plattform.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig å innrette norsk utenrikspolitikk slik at den til enhver tid tjener norske interesser på kort og lang sikt. Derfor vil disse medlemmer understreke viktigheten av at de norske utenriksstasjonene får de ressurser som trengs for å ivareta norske borgeres interesser ved uforutsette hendelser, og at de lokaliseres på grunnlag av vurderinger basert på norske borgeres behov, og norske strategiske og økonomiske interesser.

       Disse medlemmer ser betydningen av bilaterale handelsavtaler - spesielt med land som ikke omfattes av EØS-avtalen. Målet med slike avtaler må være tosidig - de skal både bidra til å styrke norske handelsinteresser og de skal bygge ned proteksjonismen i verdensøkonomien. Disse medlemmer mener det er viktig for Norge å foreta en mer kritisk vurdering av den rollen FN spiller og de oppgaver FN er satt til å ivareta - FN må både bli mer relevant, mer effektiv og mer fokusert.

       Disse medlemmer viser til at ekstrem fattigdom og mangel på vekst og utvikling dessverre kjennetegner situasjonen for millioner av mennesker i verden i dag. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets utviklingspolitikk tar sikte på å løfte mennesker ut av fattigdom og skape grunnlag for vekst og utvikling gjennom å bygge ned toll- og handelsbarrierer, sletting av illegitim statsgjeld, sikring av eiendomsrettigheter for det brede lag av befolkningen, satsing på helse og utdanning, kanalisering av bistand gjennom frivillige organisasjoner og globale fond, forsterket nød- og katastrofehjelp, økt satsing på bruk av mikrokreditt og bistand til strukturelle tiltak som fremmer demokrati, rettsstat og markedsøkonomi. Alle tiltak som støttes skal bli gjenstand for grundig evaluering, resultatmåling og regnskapskontroll.

       Disse medlemmer er på et prinsipielt grunnlag sterkt kritiske til ordningen med tvungne bidrag til statlig utviklingshjelp gjennom beskatningen, fordi dette bidrar til å svekke den enkeltes personlige ansvarsfølelse og giverglede. Videre har statlig utviklingshjelp i det store og hele vist seg å være lite effektiv og svært kostbar å administrere.

       Disse medlemmer er tilfreds med at debatten om virkningen av statlige bistandsmidler er i ferd med å åpnes opp og fornyes, og at det også i Norge har begynt å komme innrømmelser når det gjelder problemer knyttet til bistandspolitikken. Disse medlemmer mener det er svært positivt at Regjeringen varsler at den vil arbeide for å oppnå bedre resultater av bistanden og en bedre samordning av arbeidet til FN-organisasjonene, andre multilaterale institusjoner og de bilaterale giverne internasjonalt og under ledelse av myndighetene på landnivå. Disse medlemmer mener Regjeringen også gir positive signaler når den fremhever at den ønsker å bidra til et sterkt internasjonalt og nasjonalt fokus på kampen mot korrupsjon, og når den berører utfordringen i å kunne forbedre rapporteringen til Stortinget og offentligheten på bistandsområdet. Disse medlemmer merker seg positivt at NORAD vil utarbeide en årlig rapport om resultater av norsk bistand.

       Disse medlemmer viser til at utbredelsen av markedsøkonomien har gitt opphav til den raskest voksende reduksjonen av fattigdom og sult som verden har sett hittil i historien. I løpet av de siste tiårene har vi vært vitne til at stadig flere land har byttet ut totalitære styresett med demokratiske styresett. Hovedsakelig har dette skjedd i Europa, Latin-Amerika og Øst-Asia. I disse landene har det skjedd en maktforskyvning tilbake til befolkningen. Mens det før var slik at befolkningen eksisterte på regimets nåde, er situasjonen i dag slik at flere og flere regimer nå eksisterer på befolkningens nåde. Disse medlemmer viser til utfordringen som ligger i at det er en del av verden som har vært nesten immun mot disse endringene, og det er den del av verden der islam dominerer samfunnet.

       Disse medlemmer viser til at ifølge analyser fra det anerkjente instituttet Freedom House har den islamske del av verden, og spesielt de arabiske landene nærmest stått på stedet hvil når det gjelder politisk åpenhet, respekt for menneskerettigheter og gjennomsiktighet i de politiske prosesser. Freedom House konkluderer med at det eksisterer et dramatisk gap mellom nivået på frihet og demokrati i land med islamsk styresett og resten av verden. Disse medlemmer viser også til FN- rapporten « Arab Human Devolopment 2003 », en rapport som underbygger at det eksisterer et omfattende kunnskapsgap mellom arabiske land og resten av verden. Disse medlemmer viser til at gapet er spesielt stort og alvorlig når det gjelder forskning og teknologisk utvikling. Disse medlemmer viser til at rapporten er skrevet av anerkjente arabiske forskere og analytikere, og man har analysert vilkårene for et fremtidig arabisk kunnskapssamfunn innenfor de 22 medlemslandene i den Arabiske Liga. Analysen viser et underskudd, både på tilgang og på effektiv bruk av kunnskap. De arabiske landene karakteriseres ifølge rapporten generelt av mangelfull institusjonell og politisk støtte til forskning og utvikling. Disse medlemmer viser spesielt til at omfattende sensur på bok- og avisutgivelser i etterkant forverrer situasjonen ytterligere. Disse medlemmer mener FN-rapporten bekrefter det som Freedom House har funnet frem til, nemlig at demokratisering og globalisering ennå ikke har fått fotfeste i de arabiske landene, og at det eksisterer et dramatisk gap mellom disse landene og resten av verden, med spredte unntak som for eksempel Nord-Korea, Cuba, og Burma, som foreløpig ennå deler de arabiske landenes triste skjebne.

       Disse medlemmer mener det er en stor misforståelse at kapitalismen er de rike og privilegertes ideologi. Disse medlemmer deler den oppfatning at det frie markedet er den rake motsatsen til privilegiesamfunnet. Disse medlemmer viser i den sammenheng til den peruanske økonomen Hernando de Soto, som er den som mer enn noen har påpekt hvor mye fattige taper på grunn av fravær av eiendomsrettigheter. I sin bok « The Mystery of Capital » fra 2000 snur han opp ned på det politisk korrekte syn om verdens fattige. Disse medlemmer viser til at de Soto slår fast at problemet for verdens fattige er verken at de er hjelpeløse eller at de ikke har noe, men at de er eiendomsrettsløse. Disse medlemmer viser til det problematiske ved at mange fattige på grunn av mangel på eiendomsrettigheter ikke kan bruke sin eiendom til å ekspandere. Disse medlemmer viser til at dette var en avgjørende årsak til den vestlige verdens vei til velstandsutvikling.

       Disse medlemmer mener det grunnleggende karaktertrekket som kjennetegner et fritt samfunn er den verdi som tillegges det aktive, skapende, selvbestemmende mennesket - en grunnleggende tro på individuell frihet. Disse medlemmer mener at det særskilte ved et fritt samfunn er at menneskelig sosial samhandling i all hovedsak er selvvalgt og ikke påkrevd av andre mennesker.

       Disse medlemmer viser til at erfaringene fra ombyggingen i øst viser en tydelig sammenheng mellom en konsolidering av demokratiet og fremgang for markedet. Disse medlemmer viser til at EBRD (Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling), som ble etablert for å støtte systemskiftet i øst, har fremvist en slik sammenheng. Disse medlemmer viser videre til at EBRD er av den oppfatning at markedet bidrar til å styrke demokratiet, fordi markedet er avgjørende for å utvikle et robust sivilt samfunn, som igjen er en forutsetning for demokrati. Disse medlemmer viser til at eiendomsretten er selve grunnmuren i et slikt byggverk, og at markedet kan vise fordelene ved et samarbeid basert på egeninteresse, som er de samme holdningene som bidrar til at et demokrati slår rot.

       Disse medlemmer viser til at forfatter og Financial Times-redaktør Martin Wolf i boken « Why Globalization Works » påpeker at den sannsynligvis viktigste forskjellen mellom de samfunn som har blitt velstående og de som ikke har blitt det, var muligheten menneskene i det første samfunnet hadde til å inngå langvarige og kontraktsfestede avtaler. Disse medlemmer viser til at dette krever en høy grad av tillit menneskene imellom, og ikke minst i forhold til de politiske myndigheter. Disse medlemmer viser til at folk vil inngå slike avtaler kun dersom de vet at fruktene av deres arbeid ikke er gjenstand for en stor risiko for å bli fratatt dem av de politiske myndigheter, eller av andre individer fordi de politiske myndigheter ikke kan garantere for beskyttelse mot inngrep eller overgrep. Disse medlemmer støtter oppfatningen om at velstående samfunn har blitt velstående nettopp fordi friheten er garantert, og den er garantert med utgangspunkt i samfunnets lover. Disse medlemmer viser til følgende utsagn fra den anerkjente ungarske økonomen János Kornai som sier følgende om sammenhengen mellom demokrati og markedsøkonomi: « Det finnes ikke et eneste land med en demokratisk sfære, verken før eller nå, hvis økonomi ikke har blitt dominert av privat eierskap og markedskoordinering ».

       Disse medlemmer viser til at i løpet av de siste 50 årene har den materielle utviklingen ført til at verden befolkes av mer enn 3 milliarder flere mennesker som lever utenfor fattigdom. Noe slikt har aldri verden vært vitne til før. I denne sammenheng viser disse medlemmer til at FNs utviklingsprogram (UNDP) har slått fast at verdens fattigdom har blitt mer redusert de siste 50 årene enn under de 500 siste årene sammenlagt.

       Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at Norge er en pådriver for gjennomføring av den pågående forhandlingsrunden i Verdens Handelsorganisasjon, Doha Development Agenda, kjent som Doha-runden. Disse medlemmer viser til at målet med Doha-runden er å trekke utviklingslandene sterkere med som deltakere i verdenshandelen, og derigjennom bidra til større økonomisk vekst og bedre velferd også i de fattigste landene. Disse medlemmer viser til redegjørelse utført for FNs generalforsamling 30. oktober 2006 av Gary Clyde Hufbauer fra Peterson Institute for International Economics, som fremviser at 400 millioner mennesker i Afrika, Asia og Latin-Amerika vil hindres i å løftes ut av fattigdommen, dersom Doha-runden kollapser. Disse medlemmer viser videre til at det i samme redegjørelse kom frem at fullstendig frihandel ville gi en årlig gevinst for den globale økonomien på 2000 milliarder amerikanske dollar.

       Disse medlemmer viser til at et av formålene med utviklingsbistanden er å hjelpe de fattige landene med kapital til investeringer som de selv mangler ressurser til, og derigjennom bidra til vekst og utvikling. Økonomen Fredrik Erixon viser i rapporten"Aid and Development: Will it Work this Time? » (International Policy Network, 2005), at dette åpenbart ikke har skjedd, og Erixon karakteriserer derfor den delen av bistandspolitikken som totalt mislykket. I bare 1 av 88 studerte land mellom 1965 og 1995 finner Erixon at bistanden førte til høyere investeringer og høyere tilvekst. Derimot har bistanden økt det offentlige forbruket. Erixon finner dessuten ut at jo høyere bistanden til et land er, desto mer tenderer det til å ødelegge kvaliteten på det politiske styret når det måles som byråkratisk kvalitet (governance), korrupsjon, og lovbestemt/styrt politikk (rule of law). Bistandsgiverne tenderer til å gi mer penger til land som feiler i sin økonomiske politikk enn til land som reformerer politikken. I en studie fra Verdensbanken konstaterte man at bare i ett av 41 studerte mottakerland, ble det ført en politikk som kunne klassifiseres som bra. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av Erixons oppsummering der han avslutter med å påpeke at det er nødvendig å utvikle nye strategier for effektiv bistand som virkelig får betydning for veksten i de fattige landene, og at fokuset må bort fra størrelsen på bistandsoverføringene.

       Disse medlemmer viser til at det finnes former for bistand som er effektive og som gir konkrete resultater. Disse medlemmer viser til det arbeidet som blant annet Grameen Bank har gjort i tretti år. Grameen Bank låner ut små pengebeløp til mennesker de vanlige utlånerne anser som uverdige - spesielt dem uten fast eiendom, som hovedsakelig er kvinner. Disse medlemmer viser til at ifølge No-Nonsenseguide to International Development har 31 millioner mennesker, tre fjerdedeler av dem kvinner og to tredjedeler karakterisert som de fattigste av de fattige, mottatt små lån i mer enn 40 land siden banken åpnet. Disse medlemmer viser til at denne banken har finansiert alt fra kosmetikk og stearinlys til brød, paraplyer, myggnetting, til og med mobiltelefoner. Disse medlemmer viser til at 98 % av låntakerne betaler tilbake pengene de har lånt. Disse medlemmer er fornøyd med at man nå har fått ytterligere fokus på mikrokreditt etter at Grameen Bank og dens grunnlegger Muhammad Yunus mottok Nobels fredspris for 2006. Disse medlemmer mener mikrokreditt og mikrofinansiering er former for bistand som det bør satses mye mer på enn hva som er tilfellet i dag. Disse medlemmer viser til at NORAD i de senere år har viet mindre enn ett årsverk til mikrofinans, og at kun ca 0,6 % av de samlede bistandsmidlene fra Norge i 2005 gikk til mikrofinanstiltak. Disse medlemmer viser også til NORADs manglende evne til å gi garantier i forbindelse med mikrofinansprosjekter. Disse medlemmer viser også til at det er flere norske bistandsorganisasjoner som har god erfaring og god kompetanse på mikrofinans, blant annet Strømmestiftelsen som har drevet mikrofinansvirksomhet i 15 år. Disse medlemmer viser til at mikrokreditt er en nyttig investering for alle involverte parter, grunnet at pengene som blir investert i en mikrofinansinstitusjon, blir reprodusert, som betyr at pengene kommer i omløp og kan videreinvesteres på nytt i nye lån.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sitt alternative forslag til statsbudsjett for 2007.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at norsk utenriks-, sikkerhets-, energi-, utviklings-, handels- og europapolitikk må ses i sammenheng. Den økende graden av regional og global integrasjon skaper både muligheter og utfordringer for et forholdsvis lite land som Norge. Det er behov for klare politiske prioriteringer fra regjering og storting, realisme hva angår norske virkemidler og målsettinger, men også satsing på ny politisk, økonomisk, folkerettslig, språklig og kulturell kompetanse i utenrikstjenesten. Disse medlemmer mener samtidig at FN ikke er, og heller ikke er i ferd med å bli, et alternativ til de viktigste regionale samarbeidsorganisasjonene i Norges nærområder, NATO og EU.

       Disse medlemmer viser til at de dominerende sikkerhetstrusler mot individer og samfunn i dag er grenseoverskridende i sin natur: organisert kriminalitet, narkotikatrafikk, klimaendring og forurensning, terrorisme, fattigdom, sykdommer og epidemier. Løsningen kan kun finnes gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Det er derfor i Norges interesse å bidra i alle arenaer der beslutninger fattes som kan påvirke Norge. For disse medlemmer er det innlysende at Norge bør melde seg inn i EU, samtidig som regjeringspartienes tvetydige signaler overfor helt sentrale internasjonale organisasjoner som WTO og Verdensbanken er betenkelig.

       Disse medlemmer viser til FNs tusenårsmål, med halvering av fattigdom innen 2015 som øverste prioritet. Internasjonal handel bidrar til å gjøre målet oppnåelig. Samtidig ligger de fleste industrilandene under FNs målsetting om å bidra med 0,7 % av sin bruttonasjonalinntekt til bistand. Disse medlemmer viser til at bistanden økte hvert eneste år under samarbeidsregjeringen 2001-2005, samt til Høyres alternative statsbudsjett for 2007 hvor bistanden utgjør 19,2 mrd. kroner, tilsvarende 0,9 % av BNI og en økning på 2,5 % i forhold til saldert budsjett for 2006.

       Disse medlemmer minner om at norsk bistandspolitikk i størst mulig grad bør samordnes med øvrige giverland for å skape optimal effekt. Valget av kanal for bistanden bør skje på grunnlag av kompetanse, effektivitet og - der det er nødvendig - mulighet for norsk påvirkning. Disse medlemmer viser til rapporten fra FNs reformpanel, som henstiller til større lokal samordning mellom de ulike FN-organene og som advarer om at FN vil svikte verdens fattige dersom anbefalingene ikke tas til følge. Disse medlemmer minner dessuten om Verdensbankens viktige rolle og kompetanse om styresett og kamp mot korrupsjon i utviklingsland. Norge er medlem i og betydelig giver gjennom begge organisasjoner. Det er viktig både for giverlandene og for mottakerne at FN og Verdensbanken samarbeider best mulig og utnytter hverandres komparative fortrinn.

       Disse medlemmer minner om at Norge er det giverland som gir en størst andel av bistanden gjennom frivillige organisasjoner. Frivillig arbeid, engasjement og kompetanse er en styrke ved det norske sivile samfunn. Organisasjonenes nettverk og erfaring er viktige ressurser i bistandsarbeidet i mange land. Samtidig er det et tankekors at en så stor del av såkalte frivillige organisasjoners arbeid finansieres over statsbudsjettet, noe også Rattsø-utvalgets rapport uttrykte tidligere i år.

       Disse medlemmer viser til sentrum/Høyre-regjeringens St.meld. nr. 30 (2004-2005) om nordområdene som Stortinget sluttet bredt opp om. Høyre vil trappe opp bevilgningene både til samarbeid med Russland og til internasjonalt samarbeid om arktiske spørsmål. Atomsikkerhet, helse, klima- og miljøtiltak samt menneskerettigheter og demokrati er av særlig viktighet. I tillegg bør et tettere samarbeid om demokrati og menneskerettigheter innledes. Disse medlemmer vil samtidig minne om at nærområder er mer enn nordområder, og vil derfor øke bevilgningen til tiltak som fremmer stabilitet, demokrati og menneskerettigheter på Vest-Balkan så vel som i tidligere kommunistland som for eksempel Hviterussland og Ukraina.

       Når økonomisk liberalisering ledsages av krav om politiske reformer, er dette noe disse medlemmer anser som en naturlig og gunstig utvikling som bør oppmuntres.

Høyres alternative statsbudsjett 2007 - Utenriks