| |
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
§ 23 a skal lyde:
| Tilbakelevering av kulturgjenstander |
En kulturgjenstand som er fjernet
ulovlig fra territoriet til en stat som inngår i Det europeiske økonomiske
samarbeidsområdet (EØS) og som befinner seg i Norge, skal fysisk
tilbakeføres til denne statens territorium. Med tilbakelevering forstås i
§§ 23 b til 23 f slik tilbakeføring.
§ 23 b skal lyde:
| Ettersøking m.v. |
Vedkommende myndighet bistår den
anmodende stat med å ettersøke en kulturgjenstand og å hindre at denne
unndras fra fremgangmåten for tilbakelevering. Politiet skal etter
anmodning bistå vedkommende myndighet i ettersøkingen av gjenstanden.
Tvangsmidler ifølge straffeprosessloven kap. 15 og 16 kan anvendes selv om
ingen kan straffes for innførsel, besittelse eller annen befatning med
kulturgjenstanden.
§ 23 c skal lyde:
| Rettergangsregler |
Den anmodende stat kan anlegge sak ved herreds- eller byretten om tilbakelevering av en kulturgjenstand. Søksmålet skal rettes mot besitteren eller innehaveren. Erstatningskrav etter § 23 d kan bringes inn for samme rett i den sak som er nevnt i første punktum.
Med stevningen etter første ledd første punktum skal det følge et dokument der kulturgjenstanden beskrives og der det fastslås at det er en kulturgjenstand. Videre skal det følge med en erklæring fra vedkommende myndighet i den anmodende stat om at kulturgjenstanden er fjernet ulovlig fra dens territorium.
Adgangen til å anlegge sak om tilbakelevering som omhandlet i §§ 23 a til 23 f foreldes ett år etter den dag den anmodende stat fikk kjennskap til hvor kulturgjenstanden befant seg, og til besitterens eller innehaverens identitet. Foreldelse inntrer i alle tilfeller senest 30 år etter at kulturgjenstanden er fjernet ulovlig fra den anmodende stats territorium, og senest 75 år etter at kulturgjenstanden er fjernet ulovlig fra den anmodende stats territorium dersom det dreier seg om kulturgjenstander som er en del av offentlige samlinger eller kirkegods som omfattes av særlig vern etter nasjonal lovgivning.
Den anmodende stat bærer utgiftene i forbindelse med fullbyrdingen av avgjørelsen om tilbakelevering av en kulturgjenstand.
Søksmål om tilbakelevering kan ikke
finne sted dersom utførselen ikke lenger er ulovlig på det tidspunkt sak
anlegges.
§ 23 d skal lyde:
| Erstatning |
Dersom en kulturgjenstand skal leveres
tilbake, skal den anmodende stat betale en rimelig erstatning til besitteren
hvis denne utviste nødvendig aktsomhet ved tilegnelsen av gjenstanden.
Erstatningen utbetales ved tilbakeleveringen.
§ 23 e skal lyde:
| Eiendomsrett |
Eiendomsretten til en kulturgjenstand
etter tilbakelevering skal avgjøres i henhold til lovgivningen i den
anmodende stat.
§ 23 f skal lyde:
| Utfyllende bestemmelser |
Departementet gir nærmere regler om
tilbakelevering av kulturgjenstander i samsvar med EØS-avtalen vedlegg II
kapittel XXVIII punkt 1 (Rdir
93/7/EØF om tilbakelevering av kulturgjenstander som er fjernet
ulovlig fra en medlemstats territorium), herunder bestemmelser om hvilke
gjenstander som kommer inn under ordningen.
§ 28 første ledd skal lyde:
Kongen fastsetter hvem som er rette myndighet i medhold av §§ 3, 6, 8, 9, 11, 13, 14, 16, 17, 18, 21, 23 b og 25.
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Loven trer i kraft straks.
§§ 23 a til 23 f får bare anvendelse
på kulturgjenstander som er fjernet ulovlig fra territoriet til en stat som
inngår i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) etter
endringslovens ikrafttreden.
| Oslo, i energi- og
miljøkomiteen, den 4. oktober 1995. |
| Ragnhild Queseth Haarstad, | Gunnar Fatland | Paul Chaffey, |
| leder. | ordfører. | sekretær. |