Innst.O.nr.13 (1995-1996)
Innstilling frå finanskomiteen om nye skattereglar om avgrensing av utrekna personinntekt (tak).

2. AVGRENSNINGEN MELLOM DE TO TAK-TYPENE

2.1 Sammendrag

2.1.1 Innledning

       Når beregnet personinntekt blir høy etter de alminnelige regler i delingsmodellene, inntrer en beløpsbegrensning i form av tak. Det vil si at det ses bort fra beregnet personinntekt over taket ved bruttobeskatningen. To hovedhensyn ligger bak slike tak. På den ene side skal skattytere med høy næringsinntekt beskyttes mot at en urealistisk stor del av den regnes som avkastning av deres arbeid i næringen. På den annen side må en prøve å unngå at reell arbeidsavkastning slipper bruttoskatt fordi taket er lavere enn denne avkastningen.

       Lovteknisk utformes det et lavt tak på 23 G som gjelder generelt, og et høyt tak på 75 G som gjelder i nærmere angitte tilfeller, som unntak fra det generelle taket. Det vanskelige punktet i takløsningen ligger i å utforme kriteriene for hvem som kommer inn under det høye taket på 75 G. Kriteriene for det høye taket må knyttes til foretaket og eierne (eneeier i personlig foretak, andelseiere i deltakerlignende selskaper, aksjonær i aksjeselskap).

2.1.2 Spørsmål om en uttømmende oppregning

       En mulig løsning kan være i loven eller forskriften å gi en uttømmende oppregning over hvilke erverv som skal anses omfattet av det høye taket. Det knytter seg imidlertid en rekke problemer ved en slik løsning. En slik oppregning kan lett bli for snever, slik at erverv som i realiteten må betraktes som « liberale », faller utenom. Dette vil kunne medføre urimelig forskjellsbehandling for to skattytere som det ikke er noen prinsipiell grunn til å gi ulik skattemessig behandling, ved at de faller inn under hvert sitt tak. Likeså vil det kunne være en fare for at en uttømmende oppregning, i sin streben etter å unngå at « liberale yrkesutøvere » henføres til det lave taket, favner for vidt. En oppregning som nevnt vil heller ikke fungere fleksibelt i forhold til skiftende samfunnsforhold. En vil da måtte foreta årlige vurderinger av om oppregningen bør suppleres eller reduseres. Dette vil kunne skape økt usikkerhet omkring reglene, som verken skattytere eller ligningsetaten er tjent med.

       Departementet viser også til sin utredning av 21. april 1995 punkt 4.4.2, jf. sitat inntatt i pkt. 1.3.2 i proposisjonen. På denne bakgrunn mener departementet at oppregningen vanskelig kan gjøres fullt ut uttømmende.

2.1.3 Nærmere om et objektivt kriterium

       Departementet viser til de i proposisjonens pkt. 1.2 siterte uttalelsene fra finanskomiteens flertall, der det igjen er vist til departementets utredning punkt 4.5.1. Det går fram av dette at delingsmodellens treffsikkerhet anses forholdsvis god for virksomheter som har et høyt inntektsnivå, men lav kapital og få ansatte. Det kan derfor vurderes en objektiv formel der disse kjennetegnene ved et foretak legges til grunn.

       I departementets utredning av 21. april 1995, punkt 4.4.8, er det drøftet flere mulig kriterier på bakgrunn av oppstilte krav til variable. Departementet la også vekt på at en måtte unngå terskelvirkninger og skattemessige tilpasninger. En gjennomgang av datamateriale viste bl.a. at salgsinntekter, lønnskostnader og beregnet kapitalinntekt pr. aktiv eier viste rimelig god samvariasjon med beregnet personinntekt. Et problem med gjennomgangen av variablene er at resultatene er basert på rene empiriske testinger. Variablene er ikke basert på et mer grunnleggende fundament om hva som gir størst mulig treffsikkerhet. Et slikt fundament eksisterer for delingsmodellene uten tak.

       Et kriterium kalt « KP », jf. tabell 4.4.8d på side 30* i vedlegget til Innst.O.nr.72 (1994-1995), ble også vurdert.

       En objektivt formel basert på KP-variabelen vil isolert sett være ligningsteknisk gjennomførbar ettersom den baserer seg på størrelser som allerede går fram av skattyterens selvangivelse og skjema for beregnet personinntekt. Det høye taket må gjelde dersom foretaket ikke oppfyller det objektive kriteriet. Dette har den fordel at avgrensningen til det høye taket ikke følger rene yrkesmessige skillelinjer, men går mer på forholdet mellom økonomiske størrelser i foretaket. Dette vil imidlertid kunne medføre at foretak innen f.eks. industri og handel kan bli henført til det høye taket, dersom summen av beregnet personinntekt og eierlønn er mer enn det dobbelte av beregnet kapitalinntekt og lønnsfradrag. Blant aksjeselskapene er det nettopp innenfor disse næringene en finner de høye beregnede personinntektene. Departementet antar at dette ikke er i samsvar med komitéflertallets intensjoner med totaksløsningen, og vil derfor ikke foreslå at oppregningen over yrkesgrupper suppleres med en objektiv formel.

2.1.4 Nærmere om en skjønnsmessig, generell norm i lovteksten

       For på best mulig måte å imøtekomme komitéflertallets intensjoner, foreslår departementet at avgrensingen av det høye taket i lovteksten foretas på bakgrunn av en generell, skjønnsmessig norm.

       Skatteloven må angi de grunnleggende kriteriene for å komme inn under det høye taket. For å få en mest mulig korrekt utskilling, må mer detaljerte regler gis i forskrift.

       Departementet viser til at det høye taket skal anvendes på beregnet personinntekt fra foretak der de aktives arbeidsinnsats på grunn av bransje, særlige kvalifikasjoner eller andre forhold muliggjør særlig stor foretaksinntekt. Den skjønnsmessige norm i loven må da knyttes opp til dette.

       Departementet kan ikke fastsette nærmere forskrifter før forskriftshjemmelen i skatteloven § 61 er vedtatt og trådt i kraft. I forskriften vil departementet gi en nærmere avgrensning av det høye taket, basert på ovenstående vurdering, omtalen i avsnitt 1.3.5 og vedlagt forslag til lovvedtak.

       Om utformingen av den generelle normen vises til forslag til ny § 61 nr. 3 i skatteloven.

2.1.5 Bransjeoppregningen

       Det er forutsetningen at en bransjeoppregning skal løse de praktisk viktige tilfeller, men at den skjønnsmessige norm supplerer dette i særlige tilfeller hvor oppregningen viser seg ufullstendig.

       De utfyllende bestemmelser i forskriften til begrensningsregelen i skatteloven § 61 nr. 3 tar sikte på følgende oppregning:

       Departementet legger for øvrig til grunn at det i forskrift kan reguleres at likeartet virksomhet skal komme inn under det høye taket, jf. utkast til skatteloven § 61 nr. 3 første punktum.

       Driver foretaket flere virksomheter, er det nok at én av dem kommer inn under opplistingen eller anses som likeartet virksomhet.

       Den endelige fastsetting av forskriften vil måtte skje på basis av Stortingets behandling av denne proposisjonen.

2.2 Merknader frå komiteen

       Fleirtalet i komiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, viser til sine merknader under pkt. 6.5.2 i Innst.O.nr.72 (1994-1995). Fleirtalet viser til at fleirtalet i komiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, i denne innstillinga uttala:

       Fleirtalet sluttar seg til framlegget frå Regjeringa om at det lovteknisk vert utforma eit lågt tak på 23 G som gjeld generelt og eit høgt tak på 75 G som gjeld i nærmare fastsette tilfelle som unnatak frå det generelle taket.

       Fleirtalet strekar under at det høge taket skal omfatte utrekna personinntekt frå foretak der eigarens arbeidsinnsats på grunn av bransje, særlege kvalifikasjonar eller andre forhold gjer det mogleg å ha særleg stor føretaksinntekt.

       Fleirtalet sluttar seg til framlegget frå Regjeringa om at det vert gjeve ei opprekning over yrkesgrupper som skal falle inn under det høge taket.

       Fleirtalet legg til grunn at sjølv om eit føretak ikkje fell inn under bransjeopprekninga, skal det høge taket gjelde dersom vilkåra i skattelova § 61 nr. 3 første punktum er oppfylte, og det verkar openbert urimeleg å bruke lågt tak. Fleirtalet har ingen innvendingar til den opprekninga departementet tek sikte på gje i forskrift til avgrensingsreglane i skattelova § 61 nr. 3.

       Fleirtalet sluttar seg på denne bakgrunn til framlegget frå Regjeringa til ny § 61 nr. 3 i skattelova.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at departementet foreslår en generell skjønnsmessig norm i lovteksten. I praksis medfører denne en stor grad av usikkerhet om hvor grensedragningen vil trekkes og hvilke selskaper som vil falle innenfor det høyeste taket. Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen og flertallet i denne proposisjonen legger føringer på hva som skal til for at man skal omfattes av det høye taket som går langt utover formålet med delingsmodellen. Formålet med delingsmodellen har vært å fastsette avkastning på eiers egen arbeidsinnsats, men da disse medlemmer videreutvikler dette til å dreie seg om « særlige kvalifikasjoner eller andre forhold som gjør det mulig å ha særlig stor foretaksinntekt », innebærer dette en utvidelse av delingsmodellens formål. En rekke bransjer som er omtalt i listen i proposisjonen er bransjer som f.eks. utmerker seg ved at avkastning på arbeidstakeres arbeid ligger høyere enn de 20 % lønnsfradraget er ment å dekke. Delingsmodellens sjablonregler er for denne typen bedrifter ikke særlig treffsikker, og innføringen av et automatisk høyt tak medfører at man beskatter langt mer enn avkastning på eiers egen arbeidsinnsats. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under punkt 1.2 foran.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen viser til sine respektive merknader under pkt. 1.2 foran, og vil stemme imot forslaget.