Innst.O.nr.81 (1996-1997)
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om lov
om salg av tidsparter i fritidsbolig (tidspartloven).
Komiteens merknader
Komiteen viser til
Innst.S.nr.188
(1994-1995) hvor Stortinget vedtok å slutte seg til EØS-avtalen av
Direktivet om deltidsbruksrett til fast eiendom (time-share). Norge følger
opp dette ved å gjennomføre visse endringer i norsk lovgivning.
Komiteen viser også til at loven først
og fremst gjelder avtaler om tidspartanlegg i Norge. Når direktivet er
gjennomført i andre land, f.eks. Spania og Portugal, vil forbrukerens
kjennskap til rettighetene i ett land være til nytte også når de inngår
avtaler i et annet land.
Bakgrunnen for at EU fant det
nødvendig å vedta et direktiv på området er at forbrukerne i dag ikke anses
godt nok beskyttet. Kjøp av tidsparter har vist seg å gi forbrukerne
betydelige problemer, særlig når avtaler inngås i utlandet. Utilstrekkelig
og villedende informasjon før avtaleinngåelse forekommer ofte.
Markedsføringen og salgsmetodene er dessuten ofte pågående, og mange angrer
i ettertid at de har inngått avtalen. Komiteen er enig i at loven regulerer
visse sider av markedsføring og inngåelse av avtaler om kjøp av tidsparter
som gjelder fritidsboliger.
Komiteen har merket seg at loven kun
skal gjelde når avtalen om bruksrett til en fritidsbolig går ut over tre år
og når den som overdrar eller stifter rettigheten, gjør dette i
næringsvirksomhet, og den som erverver rettigheten er en fysisk person.
Direktivet er et minimumsdirektiv.
Det betyr at det enkelte land kun har adgang til å opprettholde eller vedta
bestemmelser som sikres en bedre beskyttelse av forbrukerne enn det som
følger av direktivet. Direktivet skal også sikre at forbrukeren ikke kan
fraskrive seg beskyttelsen. Komiteen er enig i at fastsettelse av de tiltak
som anses nødvendig for å sikre direktivets bestemmelser er overlatt til
nasjonal lovgivning.
Komiteen har merket seg at direktivet
bare omhandler de sider ved kjøp av tidsparter som er knyttet til de mest
utbredte forbrukerproblemene. Det er bl.a.:
| - | krav
om informasjon som skal gis før avtaleinngåelse, ved markedsføring, prosjekter
o.l., |
| - | krav
til innholdet i avtalevilkårene og krav til hvilke språk avtalen skal foreligge
på, |
| - | en
ubetinget rett for forbrukeren til å gå fra avtalen i ti dager etter avtaleinngåelsen,
|
| - | rett
for forbrukeren til å gå fra/heve avtalen innen tre måneder og ti dager, dersom
avtalen ikke inneholder nærmere angitte opplysninger, |
| - | forbud
mot betaling før angrefristen er utløpt og |
| - | at
visse tilknyttede kredittavtaler skal heves dersom forbrukeren går fra selve
tidspartavtalen. |
Sist oppdatert 8. nov 2005 av Stortingets administrasjon