| |
I proposisjonen fremmes det forslag til endringer i luftfartsloven som følge av endringer i EØS-avtalen. Etter EØS-komiteens beslutning 34/98 skal EØS-avtalen endres slik at Rådets forordning om luftfartsselskapers erstatningsansvar ved ulykker innlemmes i EØS-avtalen. Det vises for øvrig til St.prp. nr. 72 (1997-1998) om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 34/98.
Ansvarsregler som direkte regulerer forholdet mellom luftfartsselskapet og den enkelte passasjer, er så sentrale at man normalt vil vente å finne dem i lov. Det foreslås derfor at forordningen gjennomføres direkte i luftfartsloven ved en ny § 10-17 a.
Luftfartsloven inneholder i kapittel X regler om fraktførerens ansvar for personskade og dødsfall. I internasjonal luftfart reguleres erstatningsansvaret av Warszawa-konvensjonen. Reglene i luftfartsloven kapittel X er basert på konvensjonen.
Forordningen gjelder erstatningsansvar for personskade, forutsatt at ulykken som forårsaket skaden fant sted om bord på et luftfartøy eller i forbindelse med ombord- eller ilandstigning, jf. artikkel 1.
Forpliktelsene i forordningen gjelder i hovedsak bare for « EF-luftfartsselskaper » (artikkel 2 nr. 1 bokstav b), det vil si luftfartsselskap med hovedforetak og eventuelt forretningskontor i en medlemsstat. Warszawa-konvensjonen er under revisjon. Inntil en revidert Warszawa-konvensjon trer i kraft, vil man som følge av forordningen innenfor EØS-området operere med et tosporet system, slik at det vil gjelde ulike ansvarsregler for luftfartsselskaper hjemmehørende innenfor EØS-området og andre luftfartsselskaper.
Fra høringsinstansene påpekes det bl.a. at dette ikke er noen ideell situasjon.
Departementet er klar over ulempene med et flersporet system, men deler Luftfartsverkets syn om at forordningen må ses som et midlertidig europeisk steg for perioden frem til en ny global ordning trer i kraft. Inntil så skjer, er forordningen et skritt i retning av å gi passasjerene bedre beskyttelse enn tilfellet er i dag.
Etter luftfartsloven er fraktførerens samlede ansvar for hver enkelt skadd eller drept passasjer etter gjeldende rett begrenset til ca 1 mill. kroner. Beløpet er høyere enn det som følger av Warszawa-konvensjonen (250.000 franc). I Norge har for øvrig både SAS og Braathens SAFE frivillig gitt avkall på retten til å påberope seg ansvarsbegrensningen i Warszawa-konvensjonen.
Forordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav a forbyr en absolutt beløpsbegrensning. Det foreslås derfor å ta inn en bestemmelse i et nytt annet ledd i luftfartsloven § 10-22 og § 10-24, om at ansvarsbegrensningen i § 10-22 første ledd ikke gjelder for luftfart som omfattes av forordningen. Ansvarsbegrensningen i § 10-22 vil fortsatt gjelde for luftfartsforetak som ikke er EF-luftfartsselskap, med mindre disse har avtalt en høyere ansvarsgrense, eller har gitt avkall på retten til å påberope seg ansvarsbegrensningen.
Etter Warszawa-konvensjonen artikkel 20 nr. 1 er fraktførerens ansvar subjektivt med omvendt bevisbyrde. Det vil si at fraktføreren er ansvarlig med mindre han kan bevise at han selv og hans folk har tatt alle nødvendige forholdsregler for å unngå skaden, eller at det ikke har vært mulig for dem. Passasjerskadeansvaret etter norsk luftfartslovgivning ble imidlertid gjort objektivt i 1987.
EF-luftfartsselskapers erstatningsansvar for personskade opptil 1 mill. kroner blir etter forordningen rent objektivt, og norsk lovgivning er således i overensstemmelse med forordningen på dette punkt. Forordningen forutsetter imidlertid at ansvarsgrunnlaget etter Warszawa-konvensjonen artikkel 20 nr. 1 regulerer ansvaret for skader utover den nevnte beløpsgrensen. Det foreslås derfor å lovfeste et subjektivt ansvar med omvendt bevisbyrde for passasjerskade utover 1 mill. kroner i ny §10-17 a. Det er ikke kommet innvendinger til dette.
For nasjonal luftfart gjelder reglene om skadelidtes medvirkning og lemping av erstatningsansvaret i skadeserstatningsloven § 5-1 og § 5-2. Erstatningen kan settes ned eller helt falle bort dersom den skadelidte selv ved egen skyld har medvirket til skaden. Forordningen krever ikke endringer i norsk lov på dette punkt.
Etter luftfartsloven § 11-2 annet ledd kan departementet bestemme at det skal foreligge godkjent forsikring eller annen sikkerhet til dekning av skade som voldes personer ved ulykker knyttet til luftfartøy. Videre er Norge gjennom EØS-avtalen bundet av regler om at et luftfartsselskap etablert i et EØS-land for å ha gyldig lisens skal ha tegnet forsikring som dekker dets erstatningsansvar ved ulykker. Forordningen krever ikke lovendring på dette punkt.
Verken luftfartslovens eller Warszawa-konvensjonens bestemmelser om fraktførerens ansvar for personskade innebærer at ikke skadelidte eller den ansvarlige fraktfører også kan gjøre ansvar gjeldende overfor eventuelle andre ansvarlige. Dette er i samsvar med forordningen artikkel 4.
Etter gjeldende rett har forsikringsselskap plikt til å utbetale forskudd i visse tilfeller, jf. forsikringsavtaleloven § 8-2. Artikkel 5 nr. 1 i forordningen pålegger EF-luftfartsselskap å utbetale et forskuddsbeløp til den erstatningsberettigede. Hvor passasjeren har omkommet, skal beløpet under ingen omstendigheter utgjøre mindre enn 15.000 SDR, dvs. ca 150.000 kroner pr. passasjer. Utbetalingen skal skje omgående og senest 15 dager etter at den erstatningsberettigede person er blitt identifisert. Forskuddsbetalingen innebærer ikke en innrømmelse av ansvar.
Av de høringsinstansene som har uttalt seg, er det bare kommet positive merknader til forordningens artikkel 5. Etter departementets syn er det en god ordning at luftfartsselskapet skal ha ansvaret for å dekke de pårørendes umiddelbare behov. Ettersom luftfartsloven ikke inneholder bestemmelser om forskuddsbetaling, er det ikke nødvendig å endre eksisterende bestemmelser som følge av forordningens artikkel 5.
Forordningen artikkel 6 stiller krav om at bestemmelsene om erstatningsansvar (artikkel 3) og om betaling av forskudd (artikkel 5) skal inngå i EF-luftfartsselskapenes transportvilkår. Billetten eller et tilsvarende dokument skal inneholde et sammendrag av bestemmelsene.
Artikkel 6 nr. 3 gjelder luftfartsselskaper som ikke er hjemmehørende i EØS-området. Slike luftfartsselskaper som utfører flyginger i EØS-området og som ikke anvender betingelser som tilsvarer forordningen mht. erstatningsansvar eller forskuddsbetaling, plikter å opplyse passasjerene om dette ved billettkjøp som foretas på EØS-landenes territorium.
Kravet i forordningen artikkel 6 bidrar etter departementets syn til å oppveie de ulempene som følger av at det skal gjelde ulike erstatningsregler for luftfartsselskap hjemmehørende i EØS-området og de som er hjemmehørende utenfor EØS-området.
Artikkel 6 krever ikke endring av eksisterende norske bestemmelser.
Forordningen antas ikke å medføre administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning for det offentlige. Avskaffelsen av økonomiske ansvarsgrenser vil trolig føre til at forsikringspremiene for luftfartsselskaper vil kunne øke noe.