| |
Det følger av lov av 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) § 3 at Kredittilsynet skal se til at de institusjoner det har tilsyn med, virker på en hensiktsmessig og betryggende måte i samsvar med lov og bestemmelser gitt i medhold av lov, samt med den hensikt som ligger til grunn for institusjonens opprettelse, dens formål og vedtekter. Kredittilsynet er tillagt påleggskompetanse både i særlovgivningen og i kredittilsynsloven. Kredittilsynet har imidlertid ikke noen « generell og uttrykkelig » adgang til å pålegge stans av virksomhet overfor foretak som aldri har vært gitt konsesjon, men som driver en aktivitet som tilsynet mener faller inn under en lov som krever slik tillatelse. Å drive virksomhet uten nødvendig konsesjon vil i denne sammenheng bli omtalt som « ulovlig virksomhet ».
Kredittilsynet foreslo i brev til Finansdepartementet 24. august 1995 å endre kredittilsynsloven slik at Kredittilsynet får en generell adgang til å pålegge stans av ulovlig virksomhet. Det ble videre foreslått å gi Kredittilsynet hjemmel til å pålegge foretaket, som driver ulovlig virksomhet, en saklig avgrenset og lovbestemt opplysningsplikt.
Bakgrunnen for Kredittilsynets forslag er at Kredittilsynet har sett gjentatte tilfeller av ulovlig virksomhet. Kredittilsynet mener at det i slike tilfeller bør kunne reageres raskt og effektivt for å hindre at slik virksomhet fortsetter.
Kredittilsynets forslag (notat 24. august 1995) ble sendt på høring ved departementets brev 27. november 1995. Høringsfristen var 1. mars 1996.
De høringsinstanser som har kommet med merknader er positive til Kredittilsynets forslag om å endre kredittilsynsloven.
Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, Kredittilsynets forslag og høringsinstansenes merknader når det gjelder behovet for uttrykkelig hjemmel for å pålegge foretak som driver virksomhet uten nødvendig konsesjon å stanse virksomheten.
Departementet viser til at verken Kredittilsynet eller Finansdepartementet i dag har en uttrykkelig og generell hjemmel for å pålegge foretak som driver ulovlig virksomhet, å stanse virksomheten. Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om å ta inn en slik hjemmel i kredittilsynsloven. Departementet ser det kan være behov for at Kredittilsynet raskt og effektivt skal kunne stanse virksomhet som tilsynet antar drives uten nødvendig konsesjon. Virksomhet som drives uten nødvendig konsesjon må antas å svekke tilliten til det norske finansmarkedet. De institusjoner som driver virksomhet i medhold av konsesjon og innen de fastlagte rammer for virksomheten har dermed en klar interesse i at ulovlig virksomhet kan stanses effektivt. Det samme gjelder for forbrukere og andre som benytter seg av konsesjonspliktige tjenester fra foretak uten konsesjon. I en rekke tilfeller må det antas at den ulovlige virksomheten utad fremstår som lovlig og underlagt de kapitalkrav m.v. som er fastsatt for institusjoner under tilsyn av Kredittilsynet.
Etter departementets syn vil en påleggshjemmel gi en mer fleksibel ordning enn dagens system, hvor stans av ulovlig virksomhet som hovedregel må gjennomføres i form av begjæring om midlertidig forføyning eller strafferettslig forfølgelse. Departementet antar videre at Kredittilsynets forslag vil kunne redusere skadevirkningene for publikum og markedet ved at den ulovlige virksomheten etter forslaget vil kunne stanses i løpet av langt kortere tid enn tidligere.
Departementet viser for øvrig til at samtlige høringsinstanser er positive til Kredittilsynets forslag.
Justisdepartementet har i sin høringsuttalelse bedt departementet om å vurdere en plikt for Kredittilsynet til helt eller delvis å stanse virksomhet som drives ulovlig. Justisdepartementet mener at en slik plikt kan begrense risikoen for forskjellsbehandling av like tilfeller. Som også Justisdepartementet påpeker i sin høringsuttalelse, forutsetter en slik generell plikt « at man ikke ser for seg tilfelle hvor Kredittilsynet er kjent med at virksomheten drives uten tillatelse, men likevel ikke bør gripe inn med pålegg om stans ». Departementet slutter seg til Justisdepartementets vurdering av at det vanskelig kan tenkes situasjoner hvor Kredittilsynet er klar over at det drives ulovlig virksomhet, men likevel ikke griper inn med pålegg om stans av virksomhet. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det kan oppstå situasjoner der Kredittilsynet av hensyn til tredjemenn vil finne grunn til f.eks. å sette en frist for stans av virksomheten. Dersom bestemmelsen utformes som en plikt, vil det kunne reises spørsmål ved om plikten innebærer at pålegg må gis med øyeblikkelig virkning. Departementet foreslår på denne bakgrunn at bestemmelsen, i samsvar med Kredittilsynets forslag, utformes som en adgang til å pålegge stans av ulovlig virksomhet. Departementet viser for øvrig til at alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper vil være til hinder for usaklig forskjellsbehandling. Departementet kan dessuten vanskelig se at det skulle være større « sannsynlighet » for forskjellsbehandling i forbindelse med pålegg om stans av ulovlig virksomhet enn ved andre former for pålegg Kredittilsynet er gitt hjemmel til å ilegge. Det avgjørende i forhold til bruken av den foreslåtte påleggshjemmelen må antas å være i hvilke grad Kredittilsynet blir oppmerksom på virksomhet som drives ulovlig.
Etter Kredittilsynets forslag kan det gis pålegg om stans dersom tilsynet « antar » at det drives ulovlig virksomhet. Justisdepartementet gir uttrykk for at formuleringen kan tolkes som at Kredittilsynets vedtak er unntatt rettslig overprøving. Etter Justisdepartementets syn bør ikke en slik vurdering, som for en stor del beror på lovtolkning, være unntatt domstolskontroll. Justisdepartementet ber på denne bakgrunn departementet vurdere om bestemmelsen bør utformes slik at det kan pålegges stans av virksomhet overfor foretak eller personer « som driver » ulovlig virksomhet.
Departementet er enig med Justisdepartementet i at et eventuelt pålegg om stans av virksomhet ikke bør være unntatt rettslig overprøving. Ved avgjørelsen av spørsmål om det foreligger ulovlig virksomhet vil Kredittilsynet måtte foreta en faktisk vurdering av virksomheten som drives i forhold til de aktuelle konsesjonskravene som gjelder. Denne vurderingen antas ikke å omfatte noen form for forvaltningsmessig skjønn som ikke kan overprøves av domstolene.
Som nevnt over vil det imidlertid kunne ligge et forvaltningsmessig skjønn i avgjørelsen av om det skal gis pålegg om stans i de tilfeller Kredittilsynet mener at det drives ulovlig virksomhet.
Departementet legger på den annen side til grunn at Kredittilsynets foreslåtte formulering om at det skal kunne gis pålegg om stans dersom tilsynet « antar » at det drives ulovlig virksomhet, vil kunne ha betydning for vurderingen av et eventuelt erstatningsansvar for Kredittilsynet i forbindelse med et pålegg om stans av virksomhet. Dersom bestemmelsen skulle endres i tråd med Justisdepartementets forslag ved at ordene « tilsynet antar » utgår, og kun omfatte foretak eller person « som driver » ulovlig virksomhet, vil det, som Justisdepartementet også påpeker, kunne stilles spørsmål ved om pålegg som i ettertid viser seg ikke å være riktige, ville kunne utløse erstatningsansvar på objektivt grunnlag. På denne bakgrunn tilrår departementet en formulering i samvar med Kredittilsynets forslag på dette punktet. Dette betyr at et vedtak om stans av ulovlig virksomhet gitt med rimelig grunn, som det i ettertid viser seg er galt, ikke vil kunne utløse et erstatningsansvar på objektivt grunnlag.
Regjeringsadvokaten har i sin høringsuttalelse vist til at det kan oppstå krav knyttet til at Kredittilsynet har unnlatt å benytte seg av sin kompetanse til å stanse ulovlig virksomhet. Det er vist til muligheten for søksmål fra tredjepersoner som hevder å ha blitt påført tap ved at den ulovlige virksomhet ikke er stanset, og som krever erstatning på grunnlag av at Kre-dittilsynet ikke har benyttet sin myndighet til å stanse virksomheten. Departementet viser til at spørsmålet om statens erstatningsansvar for tap som følge av svikt i en offentlig kontrollordning, har vært drøftet og også vært gjenstand for domstolsbehandling i forhold til en rekke former for kontrollordninger. Departementet legger til grunn at Kredittilsynet ikke vil kunne holdes erstatningsansvarlig for ikke å gi pålegg iht. den kompetanse tilsynet er tillagt, annet enn i helt særegne tilfeller. Spørsmålet om Kredittilsynets eventuelle erstatningsansvar er imidlertid generelt og anses ikke å reise særlige spørsmål i tilknytning til den påleggshjemmel som foreslås her. Det anses derfor ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmålet.
Norges Bank ber om at det presiseres at forslaget er ment å dekke tilfeller hvor nødvendig tillatelse er tilbakekalt. Departementet viser til at Kredittilsynet etter forslaget kan pålegge foretak eller person som tilsynet antar driver virksomhet uten nødvendig tillatelse å stanse. Dette vil omfatte tilfeller hvor det aldri har vært gitt konsesjon, og tilfeller hvor den nødvendige tillatelse er tilbakekalt.
Norges Eiendomsmeglerforbund ønsker at lovforslaget skal inntas i eiendomsmeglingsloven. Departementet anser det mest hensiktsmessig at en slik generell hjemmel for Kredittilsynet inntas i kredittilsynsloven, og ikke i den enkelte særlov. Det foreslås derfor at bestemmelsen, i tråd med Kredittilsynets forslag, tas inn i kredittilsynsloven.
Departementet tilrår etter dette at Kredittilsynet gis hjemmel til å pålegge foretak eller person som tilsynet antar driver virksomhet som tilsvarer virksomhet som nevnt i kredittilsynsloven § 1 første ledd (finansinstitusjoner m.v.) å stanse slik virksomhet dersom den drives uten nødvendig tillatelse. Departementet viser til at bestemmelsen om stans av ulovlig virksomhet også retter seg mot utenlandske foretak som nevnt i kredittilsynsloven § 1 tredje ledd. Her fremgår det blant annet at tilsyn etter kredittilsynsloven også skal føres med utenlandske foretak som tilsvarer foretak som nevnt i første ledd, eller foretak som driver virksomhet som tilsvarer virksomhet som nevnt i første ledd.
Kredittilsynet har foreslått at tilsynet skal kunne pålegge stans av virksomhet dersom virksomheten « for øvrig ikke oppfyller vilkår for å drive slik virksomhet som er fastsatt i eller i medhold av lov ». Forslaget er etter det departementet kan se ikke begrunnet nærmere. Departementet antar imidlertid at forslaget tar sikte på låneformidlere som opptrer i strid med lovbestemte vilkår, f.eks. ved ikke å ha sendt melding til Kredittilsynet om virksomheten. Etter finansieringsvirksomhetsloven § 4-1 annet ledd kan Kongen kreve at ulovlig låneformidlingsvirksomhet skal opphøre. Departementet viser for øvrig til at Kredittilsynet i henhold til kredittilsynsloven § 4 nr. 9 og 10 har hjemmel til å gi pålegg om retting til institusjoner under tilsyn, dersom virksomheten f.eks. drives i strid med vilkår fastsatt av myndighetene. På bakgrunn av de nevnte bestemmelsene finner ikke departementet det nødvendig med en slik generell bestemmelse i kredittilsynsloven som er foreslått av Kredittilsynet.
Pålegg om stans av virksomheten vil være enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler. Forvaltningslovens regler om saksbehandling, klage og omgjøring vil komme til anvendelse.
Det følger av forvaltningsloven § 42 at underinstansen, klageinstans eller annet overordnet organ kan beslutte at et enkeltvedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen avgjort. Departementet viser i denne forbindelse til Kredittilsynets høringsnotat hvor det er vist til at « det ved stans av ulovlig virksomhet normalt vil foreligge et sterkt behov for rask og effektiv aksjonering, bl.a. av hensyn til de interesser som skal beskyttes ». Departementet slutter seg til Kredittilsynets syn og antar at det bør utvises forsiktighet med å gi vedtak eller klage vedrørende stans av ulovlig virksomhet oppsettende virkning.
Dersom et pålegg om stans av virksomhet ikke blir etterkommet, vil departementet kunne ilegge daglig mulkt til virksomheten er stanset, jf. kredittilsynsloven § 10 annet ledd. Det vises til nærmere omtale i punkt 2.5 i proposisjonen.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke
medlemene frå Framstegspartiet, sluttar seg til framlegget frå Regjeringa om
ny § 4a i kredittilsynslova.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at Regjeringens forslag om at Kredittilsynet kan gi pålegg om stans av virksomheten dersom tilsynet « antar » at det drives ulovlig virksomhet blir en for lettvint løsning. Dagens ordning med at stans av « ulovlig » virksomhet krever fastsettelsesdom ved de sivile domstoler for at virksomheten faktisk er ulovlig, har en viktig rettssikkerhetsmessig side som helt forsvinner med Regjeringens forslag. Tar Kredittilsynet feil i en sak, og pålegger stans av en lovlig virksomhet idet den antar at den er ulovlig, har vi lovløse tilstander med et kredittilsyn som dømmende makt hvor retten til å drive virksomhet kan inndras uten bevisførsel. Disse medlemmer mener at tiltalte blir fratatt sine rettigheter, bl.a. retten til å forsvare seg.
Riktignok legges det til grunn at et eventuelt pålegg om stans av virksomhet ikke bør være unntatt rettslig overprøving, men dette er en prosess som kan ta svært lang tid, og når forslaget er formulert slik at et vedtak om stans av ulovlig virksomhet gitt med rimelig grunn, som i ettertid viser seg å være galt, ikke utløser erstatningsansvar på objektivt grunnlag, vil det i praksis være til liten hjelp for den som rammes.
Disse medlemmer vil derfor gå mot
forslaget i proposisjonen om ny § 4a i kredittilsynsloven.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at kjennskapen til aktørene blant publikum ofte er begrenset. « Ulovlig aktør » blir ikke nødvendigvis avslørt av de som ønsker å benytte seg av den finansielle tjeneste vedkommende tilbyr. Disse medlemmer mener det er et behov for at « ulovlig virksomhet » kan stoppes raskt slik at ikke skaden blir uopprettelig. Det tap man kan lide kan bli betydelig, noe som også taler for en hurtig stans av virksomheten.
Samandrag
Etter kredittilsynsloven § 3 annet ledd annet punktum, plikter foretak under tilsyn når som helst å la Kredittilsynet få gå gjennom sine protokoller, bøker, dokumenter og beholdninger av enhver art og gi alle opplysninger som tilsynet måtte kreve.
Regler om opplysningsplikt følger videre av institusjonslovgivningen. Det vises eksempelvis til verdipapirhandelloven § 12-1 tredje ledd, eiendomsmeglingsloven § 2-7 annet ledd, og revisorloven § 15 annet ledd.
Disse bestemmelsene retter seg i utgangspunktet mot foretak som etter ordlyden er gitt konsesjon til å drive den aktuelle virksomhet.
Kredittilsynet har i dag ingen uttrykkelig hjemmel for å pålegge foretak eller personer som driver ulovlig virksomhet å gi opplysninger.
Det er i proposisjonen videre redegjort for svensk og dansk rett, for Kredittilsynets forslag og høringsinstansenes merknader når det gjelder hjemmel til å pålegge foretak som driver ulovlig virksomhet å gi opplysninger.
Departementet er enig med Kredittilsynet i at å stanse en virksomhet er et alvorlig tiltak, og at det derfor er viktig at Kredittilsynet har den nødvendige informasjon for å kunne fatte en slik beslutning. Som påpekt av Regjeringsadvokaten kan det stilles spørsmål ved om ikke Kredittilsynet allerede i dag kan sies å ha hjemmel til å innhente opplysninger fra foretak som driver ulovlig virksomhet. Departementet er imidlertid enig med Regjeringsadvokaten i at « det viktige må være å få en klar hjemmel for å kreve opplysninger også der det er usikkert hva slags virksomhet foretaket driver ». Departementet slutter seg derfor til Kredittilsynets forslag om at Kredittilsynet skal kunne pålegge personer eller foretak som antas å drive ulovlig virksomhet, å gi de opplysninger om virksomheten som Kredittilsynet finner nødvendig for å avgjøre om det bør fattes vedtak om stans av virksomheten. Det vises til at ingen av høringsinstansene har gått imot en slik bestemmelse.
Justisdepartementet har uttalt at Kredittilsynets forslag til utforming av opplysningspliktbestemmelsen kan medføre at et pålegg om å gi opplysninger kan bli møtt med innsigelse om at virksomheten ikke er av en slik karakter at det kreves konsesjon, og at opplysningsplikten derfor ikke gjelder. Justisdepartementet foreslår derfor at bestemmelsen om opplysningsplikt knyttes til opplysninger som er nødvendige for å bestemme om det er grunnlag for pålegg om stans av virksomheten. Departementet slutter seg til Justisdepartementets vurdering, og har utformet forslaget til lovbestemmelse i samsvar med dette.
Kredittilsynet har foreslått at Kredittilsynet gis hjemmel til å pålegge foretak eller personer å gi « opplysninger og oppgaver ». Etter departementets syn vil « oppgaver » falle inn under « opplysninger », og derfor ikke ha noen selvstendig betydning. Departementet tilrår på denne bakgrunn at ordet « oppgaver » tas ut.
Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om at kredittilsynsloven § 3 tredje ledd skal gjelde tilsvarende for virksomhet som antas drives ulovlig. Dette innebærer at dersom opplysningsplikten ikke oppfylles av foretaket som er gitt pålegg med hjemmel i forslagets § 4a annet ledd, kan tilsvarende plikt pålegges de enkelte tillitsmenn og tjenestemenn i foretaket.
Departementet slutter seg videre til Kredittilsynets forslag om at opplysningsplikten for foretak som det antas driver ulovlig virksomhet, og som inngår i konsern som ikke er under tilsyn, jf. kredittilsynsloven § 1 annet ledd, skal gjelde tilsvarende for foretakets morselskap eller morselskap i det konsern foretaket er en del av.
Dersom den ulovlige virksomhet foregår i et foretak som inngår i et konsern under tilsyn, vil konsernselskapenes opplysningsplikt følge av kredittilsynsloven. I disse tilfellene vil ikke opplysningsplikten være begrenset til foretakets morselskap, slik som det foreslås for konsern som ikke er under tilsyn, jf. kredittilsynsloven § 1 annet ledd hvor det fremgår at når en institusjon som nevnt i kredittilsynsloven § 1 første ledd (finansinstitusjoner mv.) er en del av et konsern, skal Kredittilsynet i tillegg føre tilsyn med andre selskaper i konsernet. Når tilsynsmessige hensyn tilsier det, skal det også føres tilsyn med den del av virksomheten til selskapene i konsernet som ikke ellers omfattes av kredittilsynsloven.
Et pålegg fra Kredittilsynet om utlevering av opplysninger vil være enkeltvedtak etter forvaltningslovens bestemmelser. Forvaltningslovens regler om saksbehandling, klage og omgjøring vil komme til anvendelse. Som det fremgår i punkt 2.5 foreslår departementet at det kan ilegges daglig mulkt dersom et pålegg om å gi opplysninger ikke etterkommes. Departementet anser at en opplysningsplikt ville være forholdsvis illusorisk uten en slik sanksjonsadgang, idet det vanskelig kan forventes at personer eller foretak som driver ulovlig virksomhet i alle tilfeller vil rette seg etter et pålegg om opplysningsplikt.
Komiteen sluttar seg til framlegget frå Regjeringa.
Samandrag
Det følger av kredittilsynsloven § 10 første ledd at « tillits- eller tjenestemenn i institusjoner som er under tilsyn fra Kredittilsynet og som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne lov eller bestemmelse eller pålegg gitt med hjemmel i loven eller som medvirker til det, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år eller begge deler, for så vidt forholdet ikke går inn under noen strengere straffebestemmelse ».
Videre følger det av bestemmelsens annet ledd at Finansdepartementet kan bestemme at det skal betales en daglig løpende mulkt dersom et pålegg av Kreditttilsynet ikke blir etterkommet.
Som nevnt i siste avsnitt under pkt. 2.3.1 i proposisjonen følger det for øvrig av straffeloven § 332 at det er straffbart å utøve virksomhet uten nødvendig konsesjon. Tilsvarende straffebestemmelser finnes også i særlovgivningen, jf. blant annet verdipapirhandelloven § 14-3 nr. 4, forsikringsvirksomhetsloven § 14-1 første ledd og finansieringsvirksomhetsloven § 5-1.
Det er i proposisjonen videre redegjort for Kre-dittilsynets forslag og høringsinstansenes merknader når det gjelder spørsmål om anvendelse av løpende mulkt overfor institusjoner som driver ulovlig virksomhet.
Departementet er enig med Kredittilsynet i at ved en innføring av en bestemmelse i kredittilsynsloven som gir hjemmel til å stanse ulovlig virksomhet, og som pålegger virksomheter som antas å drive ulovlig en opplysningsplikt, vil kredittilsynsloven § 10 annet ledd om løpende mulkt komme til anvendelse. Det følger av kredittilsynsloven § 10 annet ledd at vedkommende departement kan bestemme at det skal betales løpende mulkt dersom Kredittilsynets pålegg ikke blir etterkommet. Kompetansen til å bestemme om det skal betales løpende mulkt er delegert til Kredittilsynet, jf. Finansdepartementets brev 24. november 1989 til Kredittilsynet. Det følger av dette brevet at delegasjon av myndighet etter § 10 annet ledd kun gjelder for kurante tilfeller, og at prinsipielle eller praktisk viktige saker vedrørende løpende mulkt skal drøftes med departementet før et eventuelt vedtak fattes.
På bakgrunn av at kredittilsynsloven § 10 første ledd om straff kun retter seg mot « institusjoner under tilsyn », mener Justisdepartementet og Den norske Bankforening at det kan oppstå tvil om bestemmelsen i annet ledd om løpende mulkt også bare skal omfatte institusjoner under tilsyn. Det foreslås derfor at kredittilsynsloven § 10 annet ledd om løpende mulkt blir endret slik at det direkte fremgår av lovteksten at « ulovlig virksomhet » faller inn under bestemmelsen.
Departementet finner det utvilsomt at kredittilsynsloven § 10 annet ledd om at Kredittilsynet kan bestemme at en person eller et foretak som ikke retter seg etter Kredittilsynets pålegg skal betale en daglig løpende mulkt til forholdet er rettet, også skal omfatte Kredittilsynets pålegg vedrørende ulovlig virksomhet. Departementet tilrår etter dette at § 10 annet ledd forblir uendret.
Departementet viser til at kredittilsynsloven § 10 første ledd om straff i dag retter seg mot « Tillits- eller tjenestemenn i institusjoner som er under tilsyn fra Kredittilsynet ». Departementet er enig med Regjeringsadvokaten i at § 10 første ledd bør endres slik at personer, tillits- eller tjenestemenn i foretak som forsettlig eller uaktsomt overtrer pålegg om opplysningsplikt eller stans av virksomhet, straffes på tilsvarende måte.
Justisdepartementet har i sin høringsuttalelse forutsatt « at fortsatt virksomhet i strid med et pålegg om stans ikke kan straffes etter kredittilsynsloven § 10, hvis domstolene kommer til at virksomheten er lovlig uten tillatelse etter loven. » Departementet er enig i dette, og viser til at det fremgår av departementets forslag til lovtekst at det kun er overtredelse av pålegg etter forslaget til ny § 4a som skal kunne straffes med hjemmel i kredittilsynsloven § 10. Den ulovlige virksomhet som sådan vil imidlertid kunne bli straffet etter bestemmelser i særlovgivningen eller straffeloven.
Regjeringsadvokaten har bedt departementet vurdere å lovfeste at stansing etter kredittilsynsloven skal være særskilt tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. (Tvangsfullbyrdelsesloven § 13 omhandler tvangsfullbyrdelse av krav på annet enn penger.) Regjeringsadvokaten viser til at bruk av tvang for å håndheve enkeltvedtak normalt trenger særskilt hjemmel, og at tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 ikke gir alminnelig hjemmel for å fullbyrde forvaltningsvedtak - slik den gir dommer og kjennelser.
Departementet er enig med Regjeringsadvokaten i at overfor useriøse foretak uten reelle aktiva vil løpende mulkt, jf. kredittilsynsloven § 10 annet ledd, være « et slag i luften ». Departementet mener imidlertid at en eventuell lovendring på dette punktet ikke bør foretas uten en bredere gjennomgang av behovet for særskilte regler om tvangsfullbyrdelse av forvaltningsvedtak generelt.
Komiteen sluttar seg til framlegget frå Regjeringa.