| |
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Mimmi Bæivi, Kjell Ivar Fossnes, Bjarne Håkon Hanssen, Kjell Opseth, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Rita Tveiten, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Terje Knudsen, fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan og Anita Apelthun Sæle, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen, fra Senterpartiet, lederen Odd Roger Enoksen, og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til framlegget i Ot.prp.nr.67 (1997-1998).
Komiteen har merket seg at fiskerinæringen er Norges største eksportnæring, når man ser bort fra olje og gass. Eksportverdien av fisk og fiskeprodukter har økt de senere år og var i 1997 på ca 24,6 mrd. kroner. Komiteen viser videre til at fiskerinæringen har avgjørende betydning for utviklingen i de fleste regioner langs kysten av Norge. Komiteen viser til at Fiskeridepartementet i St.meld. nr. 51 (1997-1998) har lagt til grunn at norsk fiskeripolitikk skal legge til rette for en lønnsom utvikling i fiskerinæringen og at en bærekraftig ressursforvaltning er en forutsetning for å oppnå dette.
Komiteen legger til grunn at fiskerinæringa også i framtiden skal være en viktig næring for hele landet. Komiteen mener derfor at et av målene i fiskeripolitikken må være å øke den totale verdiskapningen i næringen - både på kort og lang sikt. Komiteen vil derfor understreke at de konkrete virkemidlene i fiskeripolitikken må bygge opp omkring et slikt hovedmål. Komiteen mener at det kan være vanskelig å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret langs kysten av Norge, dersom de viktige fiskeriregionene i landet ikke har lønnsomme og konkurransedyktige bedrifter knyttet til fiskerinæringen. Komiteen mener på denne bakgrunn at innretningen på virkemidlene i fiskeripolitikken må ha som utgangspunkt at både fiskeflåten og fiskeindustrien i framtiden må være effektiv, lønnsom og internasjonal konkurransedyktig.
Komiteen vil på denne bakgrunnen påpeke at en politikk overfor fiskeflåten, (jf. forslaget til ny deltakerlov) må ha som utgangspunkt at den skal bidra til å sikre en lønnsom og internasjonal konkurransedyktig fiskerinæring samlet sett. Etter komiteens oppfatning blir det i denne sammenheng en stor utfordring å øke den totale verdiskapningen i fiskerinæringen samtidig som at alle fiskeriregioner langs kysten sikres sin « del av kaken ».
Komiteen viser for øvrig til behandlingen av St.meld. nr. 51 (1997-1998) og merknadene i Innst.S.nr.93 (1998-1999) hva angår totaliteten og helheten i de ulike partiers fiskeripolitikk.
Komiteen viser også til behandlingen av Ot.prp.nr.21 (1998-1999) når det gjelder behandlingen av spørsmål knyttet til enhetskvoter og ressursavgifter.
Komiteen har merket seg at Fiskeridepartementet i denne proposisjonen legger frem forslag om ny lov om retten til å delta i fiske og fangst hvor alle regler om adgangen til å drive ervervsmessig fiske og fangst samles i én lov. Den nye loven skal erstatte lov av 5. desember 1917 om registrering og merking av fiskefartøyer, lov av 16. juni 1939 om fangst av hval, lov av 20. april 1951 om fiske med trål, lov av 14. desember 1951 om fangst av sel og lov av 16. juni 1972 nr. 57 om regulering av deltagelsen i fisket. Komiteen ser positivt på at lovverket som regulerer adgangen til å drive ervervsmessig fiske samles i én felles lov. En slik samordning vil bidra til å gjøre lovverket på dette området mer oversiktlig og helhetlig.
Komiteen ber Fiskeridepartementet vurdere om det også kan være hensiktsmessig å integrere saltvannsfiskeloven, som omhandler utøvelsen av fiske og fangst, i en ny felles fiskerilov.
Komiteen vil påpeke at fiskeressursene
tilhører det norske folk, i fellesskap. Det er derfor i utgangspunktet
ingen enkeltpersoner eller enkeltselskaper som kan gis evigvarende ekslusive
rettigheter til vederlagsfritt å høste av (og tjene på) disse ressursene,
mens andre stenges ute fra å delta i fisket. Komiteen erkjenner samtidig
behovet for å begrense ressursuttaket av hensyn til en langsiktig og
bærekraftig utnytting av ressursene i havet. Dette vil etter komiteens
mening medføre at deltagelsen i fisket i noen grad må begrenses. Komiteen
mener derfor at deltakerloven er viktig i forhold til å regulere deltagelsen
i fisket og derved den samlede kapasitet i fiskeflåten.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet og Høyre ønsker å få vurdert visse sider ved loven
nærmere og viser til at det vil bli fremmet forslag i tråd med dette.
Komiteen viser til at etterspørselen etter fisk og fiskeprodukter på verdensbasis har vært økende de senere år. Dette har medført at verdien på fiskeressursene som Norge kontrollerer har økt tilsvarende. Det er grunn til å tro at denne utviklingen vil fortsette. Etter komiteens mening må fiskeripolitikken utformes slik at de økende verdiene av fiskeressursene kommer hele samfunnet/fellesskapet til gode.
Komiteen har merket seg departementets
forslag i § 4 om at et fartøy ikke kan nyttes til ervervsmessig fiske eller
fangst uten at departementet har gitt ervervstillatelse. Komiteen har
videre merket seg at vilkårene for at fiske og fangst skal anses som
ervervsmessig i utgangspunktet skal være sammenfallende med vilkårene for å
bli ført på blad A i fiskermanntallet, jf. § 3 i lovforslaget. Komiteen har
også merket seg forslaget i § 22, der det slås fast at fartøy som det er
gitt ervervstillatelse for, skal føres inn i merkeregisteret. Komiteen har
ingen merknader til dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i at det bør innføres en årlig avgift for å stå i merkeregisterert, blant annet for å få foretatt en nødvendig opprydding i registerert, slik at fartøyer som ikke lenger deltar i fisket blir tatt ut.
Flertallet mener derfor at det bør
innføres en differensiert avgift etter fartøystørrelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre merker seg også at det i departementets lovforslag er foreslått at Kongen gis myndighet til å fastsette en avgift for innføring i merkeregisteret, og en årlig avgift så lenge fartøyet står i registeret. Disse medlemmer er uenig i dette og vil gå imot den delen av forslaget som innebærer en årlig avgift så lenge fartøyet står i registeret.
Komiteen fastslår at et av
hovedaspektene som er omtalt i lovforslaget er adgangen til å få
ervervstillatelse og at det i utgangspunktet kun er aktive fiskere som kan
gis slik tillatelse. Komiteen har merket seg departementets lovforslag i §
6 første ledd om å skjerpe aktivitetskravet, slik at ervervstillatelse bare
kan gis når søkeren har drevet ervervsmessig fiske eller fangst på norsk
fartøy i minst 3 av de siste 5 år, mot 3 av 10 år i dagens lovgivning. I
tillegg blir det foreslått at aktivitetskravet skal være oppfylt til enhver
tid.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i dette. Flertallet ber
departementet ta omsyn til spesielle forhold som eksempelvis selinvasjon
o.l. ved utforming av forskriftene i denne sammenheng.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet og Høyre ser ikke at det foreligger noen god begrunnelse
for å skjerpe aktivitetskravet, slik departementet har foreslått og går på
denne bakgrunn imot dette forslaget.
Komiteen viser til at aktive fiskere tradisjonelt har vært definert som fiskere som har sitt virke om bord på fiskebåtene, men i tråd med utviklingen i næringen er nå « aktive » redere på land likestilt med den aktive fisker om bord. Den aktive reder må ha fiskerirelatert virksomhet som hovedaktivitet. Komiteen viser til at departementet legger opp til å videreføre denne praksisen i forslaget til ny deltakerlov og har ingen merknader til dette.
Komiteen viser til forslagets § 6 andre ledd, der det framgår at selskap eller sammenslutning kan gis ervervstillatelse dersom personer som oppfyller aktivitetskravet innehar mer enn 50 % av eierinteressene. Komiteen har ingen merknader til dette.
Komiteen viser videre til at det i § 6
tredje ledd innføres hjemmel til å dispensere fra aktivitetskravet. Dette
innebærer at det fortsatt vil være adgang til å gi dispensasjoner til for
eksempel fiskeindustribedrifter som ønsker å stå som eier av
ferskfisktrålere. Disse dispensasjonene har etter komiteens mening til nå
vært preget av tilfeldigheter og retningslinjene for dispensasjoner bør
derfor være nedfelt i forskrift. Komiteen ber departementet vurdere om det
kan utarbeides retningslinjer for dispensasjonsadgang for å sikre
likebehandling av alle søknader og derved behandling på grunnlag av en
fastsatt fiskeripolitikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre peker på at det etter hvert har blitt så krevende å kombinere rederivirksomhet og aktivt fiske at de fleste større fiskebåtrederier drives av personer som ikke selv er aktive fiskere. Noen av dem har drevet aktivt fiske tidligere, mens andre aldri har hatt sitt daglige virke på sjøen. Ervervstillatelse har som regel blitt gitt dersom rederivirksomhet utgjør den viktigste inntektskilden. Disse medlemmer konstaterer derfor at det opprinnelige formålet med deltakerloven - at bare aktive fiskere skulle eie fiskefartøyer - ikke lenger er oppfylt for større fartøyer.
Disse medlemmer viser til at Fiskeridepartementets forslag om å endre kravet til ervervstillatelse fra « aktivt » til « ervervsmessig » fiske formaliserer et system der profesjonelle landbaserte redere har både rett og anledning til å eie større fiskefartøyer. Disse medlemmer kan ikke se noe prinsipiell forskjell på om fiskefartøyer er eid av profesjonelle fiskebåtredere eller av fiskeindustrien. I ingen av tilfellene står den aktive fisker selv som eier. Disse medlemmer viser til at fiskebåtredere kan engasjere seg i fiskeindustrien uten at dette avskjærer dem fra fortsatt å eie fiskefartøyer. Tilsvarende integrering er ikke mulig for eiere av industribedrifter. Disse medlemmer mener denne forskjellsbehandlingen er uheldig og at fiskeindustrien bør ha samme anledning til å eie fartøyer i havfiskeflåten som landbaserte redere.
Disse medlemmer viser til at fiskerinæringen er svært kapitalintensiv og krever store investeringer. Økt og formalisert adgang for fiskeindustrien til å eie større fiskefartøyer vil øke tilgangen på langsiktig eierkapital og bidra til en raskere fornying av flåten. For å tilfredsstille stadig mer krevende eksportmarkeder, krav til forsyningssikkerhet og høyt bearbeidede produkter, er fiskeindustrien på sin side avhengig av jevn tilgang på råvarer. Disse medlemmer mener fiskeindustrien gjennom vertikal integrasjon kan sikre seg et råvaregrunnlag som vil gjøre det lettere å opprettholde helårsproduksjon og inngå langsiktige leveringskontrakter med viktige kunder. Et råvaregrunnlag av egne ressurser, supplert med leveranser fra resten av flåten kan gi fiskerinæringen verdifull fleksibilitet i et omskiftelig marked.
Komiteen er kjent med at fiskere/redere fritt kan integrere vertikalt ved eksempelvis å investere i fiskeindustrianlegg, mens fiskeindustribedriftene er lovmessig forhindret fra å investere i fiskebåter. Komiteen har merket seg at denne praksisen foreslås videreført, jf. forslaget til aktivitetskravet § 6 første ledd.
Komiteen har merket seg at forslaget i § 6 tredje ledd gir departementet anledning til å dispensere fra aktivitetskravet når næringsmessige og regionale hensyn tilsier det og at denne dispensasjonsadgangen muligjør industrielt eierskap til båter/trålere. Komiteen vil understreke at industrielt eierskap i flåten har bidratt til å sikre råstofftilførsel til mange lokale industribedrifter. Dette har vært avgjørende for en rekke lokalsamfunn langs kysten. Komiteen mener at dispensasjonsadgangen hittil har vært tilstrekkelig for å sikre industrien råstoff (gjennom eiermessige posisjoner i flåten).
Komiteen mener at i lys av målet om å bedre lønnsomheten i fiskerinæringa, må departementet i større grad benytte seg av retten til å inndra konsesjoner som ikke er i bruk, eller fyller aktivitetskravene.
Komiteen mener også at gjenlevende
ektefelle etter aktive fiskere bør få rett til å fortsette driften av
fiskebåten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener imidlertid at det nå må vurderes om norsk fiskeindustri skal likestilles med aktive redere/korresponderende redere i forhold til retten til å eie fiskefartøy.
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at det er behov for å vurdere om selve aktivitetskravet i
deltakerloven fortsatt er et hensiktsmessig virkemiddel i fiskeripolitikken.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utrede
konsekvensene av å fjerne aktivitetskravet (§ 6) i deltakerloven.
Stortinget ber Regjeringen legge fram en slik konsekvensvurdering for
Stortinget på en egnet måte. »
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet mener at deltakerloven ikke lenger er et egnet
virkemiddel i fiskeripolitikken og fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen legge fram en egen sak for Stortinget med sikte på å avvikle deltakerloven. »
Komiteen har merket seg at departementet i § 4 første ledd siste punktum foreslår at det kan settes vilkår for å gi ervervstillatelse. Komiteen viser til at det først og fremst vil være aktuelt å fastsette vilkår i forbindelse med ervervstillatelse for større fartøy, som også vil ha behov for spesielle tillatelser. Komiteen er enig i at det kan settes slike vilkår - blant annet utifra regionalpolitiske hensyn. Eksempelvis vil det kunne være nødvendig å sette vilkår som regulerer hvor fartøyets fangster skal leveres. Komiteen vil imidlertid peke på at slike vilkår alltid må ses i sammenheng med og veies opp mot det overordnede målet om å øke verdiskapningen i fiskerinæringa. Det vil eksempelvis være fullt akseptabelt å sette som vilkår at et fartøy skal levere sine fangster innenfor en avgrenset region hvor det er reell konkurranse om kjøp av råstoffet. Komiteen påpeker at en slik konkurranse vil være med på å allokere råstoffet til det landanlegget som er mest konkurransedyktig innenfor en nærmere angitt region.
Komiteen mener derimot at vilkår som gir ett landanlegg monopol på leveranser fra et fartøy, kan føre til at fartøyet og fiskerne ikke kan ta ut reell markedspris innenfor den aktuelle regionen. Det må likevel understrekes at frivillige avtaler mellom kjøper og selger kan være positivt.