| |
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Aud Blattmann, Gard Folkvord, Gunn Karin Gjul, Bent Hegna, Torny Pedersen og lederen Jens Stoltenberg, fra Kristelig Folkeparti, Bror Yngve Rahm og Lars Rise, fra Høyre, Jan Johnsen og Jan Tore Sanner, fra Senterpartiet, John Dale, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H Langeland, og fra Venstre, Gunnar Kvassheim, vil peke på at Regjeringen i behandling av St.meld. nr. 58 (1996-1997) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, har satt nye mål og lagt grunnlag for en styrket politikk for å redusere skadene fra helse- og miljøfarlige kjemikalier. Det er derfor nødvendig med en bredere og mer sammensatt virkemiddelbruk.
Flertallet viser til at den foreslåtte lovendring i lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester, med forslått ny § 3a Substitusjonsplikt, er en slik endring. Flertallet mener det er ønskelig at substitusjonsprinsippet, som en generell forebyggende strategi for å redusere risikoen forbundet med den brede og alminnelige bruken av kjemikalier i samfunnet, på en klarere måte framgår av lovverket.
Flertallet vil peke på at substitusjonsregelen gjelder der ett produkt kan erstattes med et annet for samme formål, uten urimelig kostnad eller ulempe.
Flertallet er kjent med at i gjeldende lovverk har prinsippet vært lovfestet på arbeidsmiljøområdet siden den tidligere arbeidervernloven. Lovfesting av substitusjonsprinsippet i produktkontrollen vil gjøre prinsippet gjeldende også i forhold til skadevirkninger på det ytre miljø. Flertallet mener det er ønskelig å redusere den unødvendige risikoen ved bruk av farlige kjemikalier.
Flertallet vil peke på at
høringsuttalelsene til forslaget stort sett var positive, og at ingen
uttalte seg mot at substitusjonsplikten lovfestes.
Komiteen viser til at den foreslåtte
endringen ikke krever fare- eller risikovurdering eller gjennomføring av
substitusjon dersom det medfører « urimelig kostnad eller ulempe ». Dette skal
sikre at endringen ikke får konkurransevridende effekt særlig mellom norske
og utenlandske virksomheter. Komiteen vil allikevel be departementet om å
følge utviklingen nøye for å sikre at regelendringen ikke får
konkurransevridende effekter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og Øyvind Vaksdal, mener at utskifting av farlige kjemiske stoffer med mindre farlige stoffer for å kunne frembringe produkter som gir redusert helse- og miljørisiko, lenge har vært en viktig drivkraft i produktutvikling i kjemisk og annen prosessindustri.
Disse medlemmer mener forslaget innebærer todelt plikt (en vurderingsplikt og en handlingsplikt) for yrkesmessige brukere, (norsk produsent og sluttbruker) av kjemikalier eller produkt som inneholder kjemikalier dersom det ikke medfører urimelig kostnad:
| - | En plikt til å vurdere om det finnes alternativ som kan medføre mindre risiko for helse- og miljøskade enn det aktuelle produkt. |
| - | En plikt til, i så fall, å velge dette alternativet (utskifting). |
For norsk produsent innebærer dette:
| - | En plikt til å vurdere om han, ved skifte av inngående kjemikalier, kan utvikle et alternativ som kan medføre mindre risiko. Vurderingen skal omfatte risiko i egen virksomhet og ved bruk av produktet i senere ledd. |
| - | En plikt til å utvikle de alternative nye produkter og slutte å markedsføre eksisterende produkter, dersom vurderingen viser at dette vil gi risikoreduksjon (utskifting). |
For en sluttbruker innebærer dette:
| - | En plikt til å vurdere om det finnes alternativ som kan medføre mindre risiko for skader enn det eksisterende produkt i egen virksomhet. |
| - | En plikt til utskifting dersom vurderingen viser at dette vil gi risikoreduksjon. |
Disse medlemmer viser til at når norske produsenter, men ikke importører, er omfattet av handlingsplikten (utskifting) i substitusjonsplikten, kan vi oppleve at en norsk produsent må trekke et produkt fra markedet til tross for at markedet etterspør produktet. En importør kan derimot levere, fordi han ikke er underlagt verken vurderingsplikten eller handlingsplikten.
Disse medlemmer viser til at en norsk produsent i praktiske situasjoner ikke er underlagt handlingsplikten, men bare vurderingsplikten i den foreslåtte § 3a. Samtidig understreker Regjeringen viktigheten av at de som tilbyr produktene (produsenter og importører) har vurdert og kan gi informasjon om alternativer for at sluttbruker skal kunne utøve sin handlingsplikt. Etter disse medlemmers oppfatning bør dette ikke bare ligge i premissene i proposisjonen, men komme til uttrykk i lovteksten. Dette vil også løse problemet med konkurransevridning mellom norske produsenter og importører.
Disse medlemmer mener at både produsenter og importører bør oppfordres til å arbeide metodisk for å utrede risiko for skade og vurdere alternative produkter/løsninger. Begge bør derfor kunne underlegges en likeverdig vurderingsplikt, slik denne er beskrevet i lovforslaget. Dermed vil det kunnskapsmessige grunnlaget for at sluttbruker vil kunne gjennomføre utskifting være tilstede, ikke bare for norskproduserte produkter, men også for importprodukter. Handlingsplikten i substitusjonsplikten bør derfor pålegges yrkesmessige sluttbrukere.
Disse medlemmer mener at ved å endre nåværende § 3 annet ledd til ikke bare å omfatte en kunnskapsplikt, men også en plikt til å vurdere alternativer, ansvarliggjøres både den som tilvirker og den som innfører et produkt. Denne endringen av § 3 annet ledd vil også føre til en større bevisstgjøring om produktvalgets betydning og gi større forpliktelse til systematisk å overveie muligheter for substitusjon. Nåværende § 3 annet ledd omfatter både produsenter og importører.
Disse medlemmer mener at ved å endre den foreslåtte § 3a slik at den bare omfatter sluttbruker, sikrer man at handlingsplikten ikke utilsiktet vil diskriminere norske produsenter, samtidig som den sikrer at hovednedslagsfeltet for loven blir sluttbruker, i tråd med Regjeringens kommentarer. Med sluttbruker forstås en virksomhet som forbruker kjemikalier eller produkt som inneholder kjemikalier, men hvor kjemikaliene ikke inngår i eventuelle produkter virksomheten selv produserer og bringer på markedet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« § 3 annet ledd Aktsomhetsplikt skal lyde:
Den som tilvirker eller innfører
produkt plikter å skaffe seg slik kunnskap som er nødvendig for å vurdere om
det kan medføre virkning nevnt i § 1, herunder vurdere om man kan fremskaffe
alternativ som medfører mindre risiko for slik virkning.
Ny § 3a Substitusjonsplikt skal lyde:
Virksomhet som er sluttbruker av produkt med innhold av kjemisk stoff som kan medføre virkning som nevnt i § 1, skal vurdere om det finnes alternativ som medfører mindre risiko for slik virkning. Virksomhet skal i så fall velge dette alternativet, hvis det kan skje uten urimelig kostnad eller ulempe. »