| |
Regjeringen legger i proposisjonen frem et forslag til lov om særlige tiltak mot Den føderale republikken Jugoslavia (FRJ). Siktemålet med loven er å gi det nødvendige rettslige grunnlag for å iverksette tiltak som ved å understøtte de militære operasjoner mot FRJ kan medvirke til en raskest mulig løsning av situasjonen i Kosovo i tråd med det internasjonale samfunns krav. Under NATOs toppmøte i Washington 23.-24. april 1999 var det enighet om at allierte regjeringer ville iverksette ytterligere tiltak, utover de rent militære, for å begrense Beograd-regimets handlefrihet. Slike tiltak skulle inkludere en intensivert gjennomføring av økonomiske sanksjoner og en petroleumsembargo av FRJ. EU har allerede gjennomført slike tiltak mot FRJ, og er i ferd med å skjerpe disse ytterligere. Norge har i likhet med mange andre stater sluttet seg til de felles holdningene i EU som danner grunnlaget for disse tiltakene. Også NATO-stater utenfor EU har iverksatt særlige tiltak overfor FRJ.
Det vises i proposisjonen bl.a til at Regjeringen legger til grunn at folkerettslig bindende sanksjoner må baseres på vedtak av FNs sikkerhetsråd. Ved tre tidligere anledninger har imidlertid Norge vedtatt økonomiske tiltak mot andre stater uten at det forelå bindende vedtak av Sikkerhetsrådet, mot Iran i 1980, mot Argentina i forbindelse med Falklandskrigen i 1982, og mot Sør-Afrika og Namibia i 1986 og 1987.
Det vises videre bl.a til at det er en rekke aktuelle tiltak mot FRJ hvor hjemmelsgrunnlag mangler eller er usikkert. Det fremholdes at med den foreslåtte loven vil Kongen få den nødvendige handlefrihet gjennom forskrift til å kunne gjennomføre de tiltak som det er enighet om internasjonalt, særlig innen NATO og EU, på en fleksibel, tilpasset og rask måte. Uten slike fullmakter vil Norge i langt mindre grad enn andre NATO-land kunne følge opp slike tiltak.