| |
Jeg viser til energi- og miljøkomiteens henvendelse av 17. november 1999 vedrørende forslag om endring i lov av 9. juni 1978 nr 50 om kulturminner § 10 slik at staten bærer kostnadene til særskilt gransking før iverksetting av tiltak. Komiteen ber om en vurdering av om den foreslåtte lovteksten er utfyllende og en vurdering av de økonomiske og administrative konsekvensene dersom lovforslaget blir vedtatt.
Miljøvern dreier seg om forvaltning av felles verdier og felles goder. Det er derfor et grunnleggende prinsipp innenfor miljøvernforvaltningen at den som forbruker et miljøgode må kompensere for dette overfor fellesskapet. Dette er nedfelt i en rekke lover og forskrifter og er viktig virkemiddel for å fremme en miljøvennlig samfunnsutvikling og adferd hos den enkelte. Den foreslåtte lovteksten bryter fundamental med dette prinsippet. La meg få understreke at det ut fra offentlige verneinteresser i utgangspunktet aldri er ønskelig å fjerne et automatisk fredet kulturminne. Bortsett fra i de tilfeller hvor utgravninger er initiert og finansiert av forskningsmiljøene selv som ledd i en planlagt og langsiktig forskning og kunnskapsoppbygging, er det offentliges verneinteresser knyttet til at kulturminnet blir liggende urørt som en ressurs for opplevelse, formidling og kunnskapsutvikling. Samfunnets ansvar for vern av fornminner er med andre ord å bevare dem, ikke å finansiere at de blir fjernet. Fjerning av fredete kulturminner i den situasjonen som den aktuelle lovbestemmelsen regulerer, skjer derfor i tiltakshavers interesse og normalt for å muliggjøre en verdiskapning på tiltakshavers hånd. Sett fra vernemyndighetenes side har de undersøkelser og sikringstiltak som gjennomføres når et automatisk fredet kulturminne skal fjernes karakter av å gjøre det beste ut av en uønsket situasjon. Det skal likevel ikke underslås at dagens system, hvor tiltakshaver må dekke undersøkelsesutgiftene har bidratt vesentlig til å utvikle kunnskapen om vår eldste historie, men dette endrer ikke på de prinsipielle vurderinger jeg har gitt uttrykk for ovenfor.
Når dette er sagt er det selvsagt ikke slik at alle fornminner kan bevares for alltid. Som på andre områder innenfor miljøvernet må verneinteressene vurderes i forhold til andre viktige samfunnsinteresser. Automatisk fredete kulturminner blir da også frigitt i et ikke ubetydelig omfang. Den foreslåtte lovteksten gir imidlertid intet incitament til tiltakshavere om å planlegge med sikte på å unngå konflikter med fredete kulturminner. Lovforslaget skiller heller ikke mellom mindre tiltak som for eksempel boligbygging, og store næringsutbygginger hvor en frigiving åpner muligheten for store inntekter. Som jeg har nevnt tidligere mener jeg det er god grunn til å se på og revurdere den byrdefordeling som har utviklet seg gjennom langvarig forvaltningspraksis. Jeg er i utgangspunktet ikke avvisende til at det offentlige bør ta en større del av disse utgiftene. Jeg mener imidlertid det er grunnleggende viktig å holde fast på prinsippet om at forbruk av miljøgoder bør ha en kostnadsside. Jeg kan heller ikke se at det faktum at tettheten av kulturminner varierer fra område til område tilsier en endring av dette prinsipielle utgangspunktet. Dette er en eventuell skjevhet det fullt ut er mulig å rette opp gjennom en omlegging av forvaltningspraksis.
Den foreslåtte lovteksten vil med stor sannsynlighet føre til et økt antall søknader om dispensasjon fra automatiske fredninger og et økt antall dispensasjoner med tilhørende krav om offentlig finansierte undersøkelser. Dersom en skal unngå en uakseptabel lang saksbehandlingstid forutsetter dette en ikke ubetydelig økt kapasitet både i forvaltningen og i de arkeologiske institusjonene som skal gjennomføre undersøkelsene. Særlig i det utførende leddet kan det oppstå problemer med å realisere en slik økning av kapasiteten fordi tilgangen til faglig kvalifisert personale er begrenset. Jeg kan ikke se at lovendringen innebærer administrative innsparinger i andre ledd.
Departementet sitter ikke med en samlet oversikt over de årlige kostnader knyttet til arkeologiske undersøkelser og sikringstiltak. Beløpet vil også variere mye fra år til år fordi store enkeltprosjekter som kraftutbygging eller lignende kan dra kostnadene opp ett år, mens det er mindre aktivitet et annet. Med dagens system ligger de årlige utgiftene anslagsvis i størrelsesorden mellom 70 og 100 mill. kr. Men dette er et anslag det knytter seg en del usikkerhet til. Legger en til grunn et økt antall dispensasjoner vil dette beløpet øke, men det er vanskelig å anslå hvor mye. Det er grunn til å tro at de største prosjektene hvor også undersøkelseskostnadene normalt er størst, kommer til utførelse uansett fordi tiltakshaver har økonomi til å ta de aktuelle kostnadene.
Sammenfatningsvis er min vurdering at lovteksten ikke er utfyllende i forhold til problemstillinger en her står overfor og at den umiddelbart vil ha betydelige økonomiske og administrative konsekvenser i forhold til dagens system. Jeg fastholder derfor at dette er problemstillinger som bør utredes nærmere av kulturminneutvalget og at eventuelle lovendringer på dette området bør avvente utvalgets utredninger.