| |
EØS-komiteen besluttet 17. desember 1999 (beslutning nr. 179/1999) å endre EØS-avtalens vedlegg XIII (Transport) for å innlemme rådsdirektiv 1999/35/EF . Bakgrunnen for direktivet er ønsket om å bedre sikkerheten for personer som reiser med roroferger (« roll on, roll off ») og hurtiggående passasjerfartøyer. Direktivet omhandler krav til sikker drift av roroferger og hurtiggående passasjerfartøy som går i internasjonal rutefart mellom havner i EU, og i nasjonal fart når skipet opererer utenfor 20 nautiske mil fra kysten.
I denne proposisjonen fremmer regjeringen forslag til gjennomføring av en enkelt av bestemmelsene i direktivet, artikkel 12, som gjelder undersøkelse av sjøulykker med slike passasjerfartøy.
Gjennomføringen av direktivet krever lovendring, og beslutningen i EØS-komiteen ble derfor tatt med forbehold om Stortingets samtykke. Fristen for gjennomføring av direktivet i norsk rett er 1. desember 2000. Stortinget er i St.prp. nr. 68 (1999-2000) bedt om å samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning jf. Innst.S.nr.253 (1999-2000).
Artikkel 12 innebærer at kyststaten plikter å fastsette rettsregler som gjør det mulig for staten å forestå undersøkelse av sjøulykker med fremmede skip, når ulykken finner sted i dens farvann. Bestemmelsen krever derfor at norske myndigheter har kompetanse til å igangsette tvungen sjøforklaring etter ulykker med fremmede skip. Videre gir bestemmelsen fremmede stater som er særlig berørt av ulykken rett til å delta i undersøkelsen av en sjøulykke med slike fartøy som omfattes av direktivet. Dersom det oppnås enighet om dette med andre særlig berørte EØS-stater, kan ansvaret for undersøkelsen overlates til en annen slik stat.
Artikkel 12 om undersøkelse av sjøulykker medfører i utgangspunktet ingen behov for endringer med hensyn til selve fremgangsmåten ved undersøkelse av sjøulykker. Etter norsk rett skjer slik undersøkelse i utgangspunktet i form av en sjøforklaring. De norske reglene om når det skal eller kan holdes sjøforklaring, bygger i utgangspunktet på prinsippet om flaggstatsjurisdiksjon, slik at det primært er i forhold til norske skip at myndighetene kan kreve sjøforklaring holdt. I forhold til fremmede skip kan norske myndigheter bare kreve sjøforklaring dersom norske interesser antas berørt av ulykken og skipet befinner seg i norsk havn. Hvis en ulykke har medført store tap av liv eller eiendom, eller undersøkelsen av andre grunner må antas å bli særlig omfattende eller innviklet, kan departementet nedsette en særskilt ulykkeskommisjon, jf sjøloven § 485 første ledd. Plikten til å holde sjøforklaring faller da bort.
Siden de norske reglene om sjøforklaring er basert på prinsippet om flaggstatsjurisdiksjon, krever direktivet en utvidelse av norske myndigheters kompetanse til å initiere og forestå undersøkelser av slike sjøulykker som direktivet omfatter, når det gjelder fremmede skip. Departementet foreslår derfor en ny § 486 a i sjøloven, som gir norske myndigheter kompetanse innenfor direktivets anvendelsesområde til å iverksette undersøkelser av slike sjøulykker som artikkel 12 omfatter.
Videre foreslås å gi Sjøfartsdirektoratet adgang til å gi fritak fra plikten til sjøforklaring dersom det oppnås enighet med andre berørte EØS-stater om å overlate undersøkelsene til en annen stat.
Departementet foreslår at det ved gjennomføringen av direktivets bestemmelser også blir fastsatt prosessuelle regler for andre berørte medlemsstaters deltagelse i undersøkelsene. I proposisjonen er redegjort for departementets forslag til regulering av berørte staters deltagelse i en norsk undersøkelse av sjøulykker.
Det foreslås videre særlige regler om vitneavhør i sjøforklaringer som avholdes i medhold av forslaget til ny § 486 a i sjøloven, slik at representanter for andre berørte EØS-stater gis rett til å delta i avhøret. Etter departementets syn forutsetter en reell rett til deltakelse i sjøforklaringen at representanter for andre berørte EØS-stater også gis rett til å se dokumentasjon som nevnt i sjøloven §§ 477 tredje ledd og 480. Det foreslås derfor at en slik rett lovfestes. I dette ligger det imidlertid ikke noen plikt for norske myndigheter til å sørge for oversettelse av dokumentene. Det foreslås også en regel om at representanter for andre berørte EØS-stater skal ha rett til være til stede under gransking som retten foretar. Departementet foreslår videre at domstolene pålegges en varslingsplikt overfor andre berørte EØS-stater.
Rapportering i forhold til EFTA foreslås gjennomført ved at domstolene pålegges rutinemessig oversendelse av slike dokumenter til EFTAs overvåkingsorgan og til EFTA-statenes faste komité. Et slikt pålegg kan gis ved instruks uten at særskilt lovhjemmel er nødvendig.
Etter departementets syn vil det etter omstendighetene kunne være behov for å beholde ordningen med sjøforklaring etter ulykker med norske skip som undersøkes av en annen EØS-stat i medhold av direktivets artikkel 12. Sjøforklaring har et videre formål enn undersøkelsene i henhold til EØS-direktivet. I tillegg til å bidra til sjøsikkerhetsarbeidet, skal sjøforklaringen også belyse forhold som kan begrunne straffansvar eller sivilrettslig ansvar.
Direktivet stiller medlemsstatene fritt når det gjelder å anvende direktivet på roroferger og hurtiggående passasjerfartøy i nasjonal fart innenfor 20 nautiske mil fra kysten. Departementet foreslår at direktivets bestemmelser anvendes også for fart innenfor 20 nautiske mil.
Lovforslaget innebærer ingen vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.