| |
Det foreslås i proposisjonen en endring i sjøloven § 170 annet ledd som vil gjøre nye konvensjonsbestemte erstatningsregler gjeldende for norske skadevoldere selv om konvensjonen ennå ikke er trådt i kraft.
Sjøloven kapittel 9, der bestemmelsen i § 170 står, gjennomfører reglene i konvensjonen om begrensning av sjørettslige krav av 1976 (1976-konvensjonen), som setter en øvre grense for det samlede erstatningsansvaret etter en ulykke til sjøs. 1976-konvensjonen ble revidert ved en endringsprotokoll i 1996 som hever grensene for erstatningsansvaret.
Kapittel 9 i sjøloven er endret for å gjennomføre 1996-protokollen, jf Ot.prp.nr.90 (1998-1999). Innføringen av de nye reglene i 1996-protokollen vil foregå i flere trinn. Endringen som foreslås i denne proposisjonen vil innebære at krav mot ansvarlige som hører hjemme i Norge, skal pådømmes i samsvar med reglene i 1996-protokollen selv før den trer i kraft internasjonalt.
Etter § 170 annet ledd skal man benytte 1976-reglene overfor alle ansvarlige som har sitt hovedforretningssted eller, hvis vedkommende ikke har noe hovedforretningssted, har sin bopel i en stat som er bundet av 1976-konvensjonen. I proposisjonen foreslås at man bare skal benytte 1976-reglene overfor ansvarlige som har hovedforretningssted/bosted i en « fremmed » stat som er bundet av 1976-konvensjonen. Ansvaret for norske ansvarlige vil følge den nye hovedregelen i § 170 første ledd om at det er 1996-protokollens regler om ansvarsbegrensning som skal gjelde.
Selv om departementet i prinsippet mener man bør unngå særregler av denne typen, legges det her større vekt på at det bare er tale om overgangsregler til skadelidtes fordel i en prosess hvor Norge er i ferd med å gå bort fra 1976-konvensjonens regler.
De fleste høringsinstansene som har uttalt seg, har ikke innvendinger til endringen. To høringsinstanser går mot forslaget; Fiskebåtredernes Forbund uttaler at Norge ikke bør innføre høyere ansvarsgrenser før det er nødvendig, og Norges Fiskarlag uttaler at det er uheldig å la en slik lovendring tre i kraft midt i et forsikringsår. Departementet foreslår etter dette at ikrafttredelsen utstår til 20. februar 2001.
I det nordiske sjørettssamarbeidet har man drøftet om det ville la seg gjøre å komme fram til en særlig nordisk avtale om å benytte 1996-konvensjonens regler i overgangstiden, men det har ikke lykkes å få til dette. Årsaken ligger fremfor alt i ulikheter mellom de nordiske landene når det gjelder overgangsregler fra 1976-reglene til 1996-reglene. Det kan nå se ut til at 1996-protokollen kan tre i kraft alt om 2-3 år. Behovet for en særlig nordisk avtale er derfor mindre enn man opprinnelig regnet med.
Den foreslåtte endring innebærer at kostnadsøkningen for norske fartøyeiere som følge av økte erstatningssummer vil inntre noe før den internasjonale ikrafttredelsen av 1996-protokollen. Departementet bemerker at tiden for lengst har løpt fra ansvarsbegrensningen etter 1976-konvensjonen, og at størrelsen på begrensningssummene nå er uakseptabelt lav.